onsdag 11. januar 2017

Julebøker jeg leste

I dag tidlig rydda jeg ut jula fra leiligheta mi. Det kjentes helt ok.

Selve juleferien tilbrakte jeg sørpå, men det merkes at vinteren og kveldsmørket fremdeles er her, så det er godt å utvide pyntetida en smule der jeg bor til vanlig. Tenne lys kan en jo gjøre hele året.

Jeg merker at jeg som voksen har et annet forhold til jula enn da jeg var barn. Tradisjoner er mindre viktig, jeg tar det hele mindre høytidelig. (Jeg kan til og med klare meg med utdrag av "Tre nøtter til Askepott". Og så kjenningsmelodien, da...)

Og da kan det jo være ok å lese julebøker en aldri før har lest?

Julemysteriet (1992) av Jostein Gaarder, for eksempel. Denne tok jeg tak i på jobben før jul, litt skamfull fordi jeg ikke hadde lest denne klassikeren enda.
Hadde jeg gått glipp av noe viktig? Nei. Det syns jeg ikke. Adventsfortellinga var helt klart ment å leses i små stykker, men selv med hensyn til det er boka veldig langsom, dvelende, repeterende. Og rar. Med et gammeldags språk (bortsett fra hos engelen Umulius, som er et kjærkomment avbrekk). Og en historie som går bakover og sørover i tid og rom på en måte som kunne vært interessant, hvis den hadde vært skrevet mer spennende. Der kom sau nummer to! Og hyrde nummer tre! Og så litt historisk kunnskap innbakt i teksten. Og mamma og pappa er like spente som hovedpersonen når ei ny luke skal åpnes. Det er koselig. Men kanskje litt for koselig?
Med fare for å såre noen som elsker Julemysteriet: ikke min kopp te. 

Victor Gollanz, 1996
(ett år før J.K. Rowling
ga ut boka om Hogwarts!)
Da var toglesinga sørover bedre: Hogfather av Terry Pratchett, bok 20 i serien om Discworld (Skiveverdenen).

AND NOW THERE REMAINS ONLY ONE FINAL QUESTION, he said.
He raised his hands, and seemed to grow. Light flared in his eye sockets. When he spoke next, avalanches fell in the mountains.

HAVE YOU BEEN NAUGHTY OR NICE?
HO HO HO.
Susan heared the wails die away.


Pratchetts bok var bra! Men en smule forvirrende, fordi:
1) det er mange navn å holde styr på som til forveksling ligner hverandre
2) boka er på engelsk, og det skaper et ekstra språklig lag som en "ikke innfødt" leser må vrenge seg igjennom.
3) plottet er intrikat; med mange aktører som handler samtidig (i hver sine kapitler parallelt) med ulike motiver og ulike roller i handlinga. For å være 100% ærlig hendte det at jeg ikke ante hva som skjedde, særlig mot slutten...
Og noen av morsomhetene lurer jeg på om kanskje går hus forbi en nordmann (Jeg fant ei egen side med "annotations", altså liste over kulturelle referanser i boka.). Likevel var dette en mer passende leseopplevelse for meg. Pratchett byr på noe materialismekritikk (hvis jeg leser ham riktig) og noen finurligheter rundt guder og andre vesener som blir til når en tror på dem (jamfør Small Gods), men først og fremst er det en hyllest til fantasien og magien.

Hogfather, som er julenissen i Discworld og rir med fire hanngriser, glimter med sitt fravær i verden rundt vinterfest-tider. Det vil si, ikke så mange vet om det enda. Noen begynner å ane uråd når en høy og benete skapning dukker opp på kjøpesenteret i røde klær og sier HO! HO! HO!
Alle som kjenner litt til Skiveverdenen, skjønner at skapningen er Døden; det er altså han som må vikariere. Noen har nemlig bortført Hogfather, eller gjort det slik at han på en magisk måte ikke lever. Dødens barnebarn Susan må finne ut hva som har skjedd og få Hogfather tilbake. Susan er en skikkelig tøffing og vår soleklare helt; hun minner meg om Tiffany Aching (norsk: Petronella Pine), som er hovedperson i Pratchetts barnebøker. 

Sammen med seg har Døden en liten assistent, Albert, som skjønner bedre enn Døden hva som skal til for at det hyggelige og joviale julenisseimaget skal virke ekte.

Ellers fant jeg personer å falle for (den søte jenta som prøver å bli søtere ved lesping, samt The Grim Squeaker/ rotte-Døden) og grøsse over (skurken Teatime) i tillegg til mange, mange som - dessverre - ble en del av et stort, uformelig persongalleri for meg. Jeg regner med at jeg ville merket meg mer med dem hvis jeg hadde lest hele serien (på engelsk), siden Pratchett stadig refererer mellom bøkene sine og bruker karakterer om igjen.
Kanskje det blir neste prosjekt? Når jeg får et ekstra lese-liv?

Boka ble forresten TV-serie i 2006.

Cappelen Damm, 2016
Ellers leste jeg Gutten som ble julenissen av Matt Haig. Historia om finske Nikolas, som legger ut på en lang reise for å finne nissene, men først og fremst sin egen far, som dro på eventyr uten ham. Vel framme i nisseland - sammen med et reinsdyr, selvfølgelig - møter han rent uvennskap fra nissene. En viss gruppe mennesker har brutt tilliten mellom de to rasene ved å røve en liten nisseunge. Nikolas må rydde opp i rotet...når han først har kommet seg fri fra fengselet.

Plottet og tonen i boka minner litt om David Walliams, som skriver nye barnebøker i Roald Dahls ånd (Demontannlegen skrev jeg om her.). Oppskriften er
1 kopp spenning
1 kopp humor
1 kopp fantasi
1 kopp forferdelige/ triste leveforhold for hovedpersonen.

Så litt sentimentalt, men likevel: magi, glede, allmennmenneskelig moral: litt som i Snøfall, at en skal kunne leke og være vennlige med hverandre - og skape fred, selvfølgelig.

Leste du noe fint/ morsomt spennende i jula?

lørdag 17. desember 2016

Alltid tilgivelse

Tussilago farfara (løvetann).
Oktober forlag, 2016
Denne boka er ganske selvsolgt, tror jeg, men pytt pytt. Av og til får en lyst til å skrive om også denslags suksesser.

Etter mange år! Ei ny bok om Neshov-familien, etter Berlinerpoplene (2004), Eremittkrepsene (2005) og Ligge i grønne enger (2007). Disse bøkene likte jeg veldig godt. Personene var lette å bli glad i. TV-serien som gikk på NRK var sånn som jeg hadde sett alt for meg. Og når jeg leser Alltid tilgivelse, er det TV-karakterene jeg har inni hodet hele tiden. Det er helt ok.

Det har gått tre år siden Torunn flyktet fra Neshov, fra ansvaret og alle de forskjellige forventningene og grumset i familiehistorien. "Farfaren" Tormod er nå på pleiehjem og trives veldig godt der, men holder seg mye for seg selv. Margido har fremdeles gravferdsbyrået, men det er tungt å skulle tilpasse seg nye tider i businessen. Erlend er småbarnspappa med Krumme i København, og han tenker tilbake på tida da han gikk og ventet på å bli nettopp det. 
Torunn selv er lei av å stå på pinne for den utro samboeren Christer når han kjører hundespann, og på vei opp til Finnmarksløpet, som han skal delta i, hopper hun av. Kommer tilbake til garden og onklene. Ber om tilgivelse for at hun dro så brått.

Gjensynet mellom familiemedlemmene i Trøndelag er rørende. De får snakket ut om det som har skjedd og gir hverandre det albuerommet og den støtten hver av dem trenger. Det er lov å si ifra om hva en orker og ikke orker, hva en mener og ikke mener. Være fri og samtidig knyttet til hverandre.

Jeg la merke til én ting under lesinga som jeg ikke kan huske at jeg merket meg i de første bøkene. Ragde er en dyktig skildrer av de små, men viktige detaljene, for eksempel i et interiør eller utseendet på en person, eller oppgavene en karakter utfører, og det blir levende for meg.

Og hun har ikke skurker og helter i sin historie, bare mennesker.  

Boka slutter midt i en scene, men likevel føles det som en ekte avslutning.
Kanskje en vil dikte videre.    

fredag 16. desember 2016

Baksjå og framsjå: november

Skriveferie i Flåm.


November var, i korte trekk:
  • romanskriving, som faktisk var det eneste jeg blogga om denne måneden...
  • ferietur til Flåm; bodde to netter på det historiske Fretheim hotell og fikk inspirasjon til skrivinga mi. Rart, men fint å være en av de få turistene der utenfor sesongen.
  • småskala engasjement i politiske saker: det amerikanske valget, og utsendingen av afghanske asylsøkere. Her kan du se en video fra bygda jeg bor i for noen år tilbake, hvor det dessverre har forsvunnet noen senere (dvs utsendt) til ei utrygg og vond framtid. 
  • kino og teater lyste opp hverdagen: "Fabeldyr"-filmen (veldig bra, må ses igjen! Interessant og magisk innblikk i den magiske verdenen i Amerika noen tiår før Harry Potter), og en flott hallingversjon av "Little Shop of Horrors" (lokal teatergruppe på Nes).
Jeg leste ni bøker i løpet av måneden (dvs 187 siden nyttår). Her er noen ord om novemberlesinga:

Lest

Cappelen Damm, 2016
Bøkene har fått surre lenge i ventepåblogginnlegg-panna. Dermed får dere ikke de umiddelbare tankene mine om bøkene, men det jeg husker fra dem. 

Romaner

Endetid av Ole Kristian Ellingsen var romanen jeg åpnet måneden med. Det er en fortelling om to parallelle kriser som foregår med samme hovedperson, en prest som mister datteren sin det året hun skal være russ.

Den første krisen gjelder selve forbrytelsen og måten den (ikke) blir fulgt opp på. Datteren ble voldtatt og drept av en høytstående mann fra Midtøsten bosatt i Norge, og mye på grunn av diplomatiske forhold mellom Norge og hjemlandet hans kan han ikke straffeforfølges (dette er inspirert av Martine-saken). Romanen beskriver hva dette gjør med faren, hvordan han blir besatt av tanken på hevn, men først prøver å løse ting med fredelige midler.   

Den andre krisen gjelder alt som er vanskelig i fortellerens liv og bare utarter etter mordet på datteren. Han er prest, men klarer ikke tro på Gud, og klarer ikke lengre trøste andre. Skal han slutte som prest? Han er gift, men føler seg ikke på nett med kona, særlig fordi hun ikke deler hans tvil og ser ut til å ha mye av sin identitet knyttet til prestekonerollen. Skal han gripe sjansen når eksen hans dukker opp?
Mot slutten blir romanen spennende som en thriller, og ganske så dyster. Kanskje det (som vanlig i thrillere?) skorter litt på realismen i oppbyggingen av denne spenningen. 

Cappelen Damm, 2016
Hviskeren av Karin Fossum er en ny Konrad Sejer-roman, og som vanlig i Fossums bøker, en roman som fokuserer mye på det psykologiske. Spenningen ligger mye i det som skjer inni hodet på morderen, her en forsagt butikkmedarbeider som har mistet både stemmen og kontakten med sønnen. Forbrytelsen er begått når boka begynner, men hva Ragna gjorde, mot hvem og hvordan, kommer fram mot slutten. Og hvorfor flyttet (flyktet) sønnen? Gjennom forhørene med Sejer og Ragna blir disse spørsmålene gradvis besvart.

Jeg lot meg lett fenge av fortellinga. Nettopp dette at Ragna virker så normal, og faktisk har ganske mange sunne tanker om tilværelsen, gjør det vanskelig å gjenkjenne det syke i henne og skjønne at det kan ha godt så galt. Men det kommer...


Apropos, 2015
Jeg glemte deg aldri av Lucy Clarke kjøpte jeg som en premie til meg selv etter å ha skrevet noen tusen ord den første dagen i Flåm. Satte meg ned med en øl og chilinøtter i hotellbaren, leste. Tok boka med meg i senga, leste. Fortellinga om to venninner som blir mannskap på en privat båt ute i Stillehavet (fortalt av den ene i ettertid når båten er forlist med resten av mannskapet savnet) var virkelig verdt timene jeg brukte på den. Jeg vet at det ut fra coveret ser ut som en typisk søt "jente fotografert bakfra"-roman. Men Clarke hadde en levende skrivemåte og et driv som jeg virkelig ble misunnelig på midt i min egen skriveprosess.

Fakta/ essays

Terry Pratchett.
Foto: Luigi Novi/
Wikimedia Commons
A Slip of the Keyboard av Terry Pratchett er ei samling med taler og essays fra Skiveverden-forfatterens hånd (eller munn; han skrev med datahjelp mot slutten). Om skriving, fantasy og realisme, science fiction (som han av en eller annen grunn blir forbundet med), hatter, orangutanger og Døden. Blant annet. Anbefales for Pratchett-fans, og enkelte av tekstene kan også leses av andre!  

Ungdomsbøker

Hvis det var krig i Norden av Janne Teller er ei bittelita, rød bok som
Arneberg, 2015
ligner på et pass. Ikke tilfeldig; den handler om det å komme til et nytt land. Ikke frivillig, men som flyktning. Det spesielle her er at Teller tenker seg at krigen ikke foregår "der nede" og flukten går nordover, men omvendt. Hva hvis det var vi nordmenn som hadde vært flyktninger, landet vårt hadde blitt et diktatur, vi hadde vært fiender med Danmark og Sverige.

Forfatteren henvender seg til en "du" som det etter hvert blir tydelig skal være en heterofil gutt fra en norsk by. Dette grepet er risikabelt, siden for eksempel bygdejenter også vil ha interesse av temaet, men vil kunne oppleve at boka ikke snakker til dem. Likevel, det er veldig sterkt å lese fortellingen fra en norsk ungdoms synspunkt. Det blir som en dystopi, men likevel en sterkt realistisk invitasjon inn i livet til "de andre" som kunne vært oss.

Aschehoug, 2016
Ungdomsboka Så hyggelig! av debutanten Christian Lyder Marstrander har handling fra Oslos beste vestkant. Hovedpersonen Lorentz er en veldig høflig og korrekt person og en lydig sønn. Samtidig har han et ønske om å være vanlig, være kul og bli inkludert. Han stiller opp for vennene sine på ishockeylaget og stiller opp for moren sin på det hun vil at han skal gjøre. Og sliter. Så kommer det inn en forelskelse som kompliserer ting ekstra... Boka smetter inn i rekken av nye ungdomsbøker om det å slites mellom ulike interesser og hensyn, og det er sikkert ingen tilfeldighet i disse "sykt perfekte" tider.

Samlaget, 2016
To ungdomsbøker leste jeg på mobilen: Stavanger stories av Terje Torkildsen og Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm. Den første er ei novellesamling med tre søsken, ei jente og to gutter, i hovedrollene. Fortellingene slutter gjerne med en morsom vri, eller ei trist avsløring. Jeg husker særlig en scene hvor storebror Duxen spiller badminton med overklassejenta som er kjæresten hans; vi får vite mye om henne og familien gjennom tankene hans. Bra! Mye bedre enn Dystopia!

Den andre er en hyperaktuell fortelling (jamfør tv-serien Skam) om to gutter som forelsker seg i hverandre. Settingen er nordnorsk, fra både bygd og by, og i starten blir hovedpersonene i debutromanen Fuck verden nevnt. De to guttene veksler på å fortelle. Jeg likte boka, og det samme har mange ungdommer gjort, ifølge Uprisens anmelderside. 

Så var det Fantastic beasts and where to find them av Newt Scalamander (J.K. Rowling), endelig lest for å ha litt bakgrunnsinfo til filmen som nylig gikk på kino. Filmen var veldig bra! Men den hadde ikke så mye med den bittelille, grønne boka å gjøre. Boka er bygd opp alfabetisk etter navn på ulike fabeldyr og krydret med artige notater fra Harry og Ronny. Filmen handlet om Newt Scamander ("Salamander Fisle" på norsk), magikeren som fant alle fabeldyrene, samlet dem og arbeidet for at de skulle bli bevart. Her fikk vi også et artig innblikk i det magiske USA og hvordan de forholdt seg til magiske og umagiske folk og aktiviteter på 1920-tallet.

Aschehoug, 2016
På tampen fikk jeg med meg den nyeste barneboka til Jo Nesbø, Kan Doktor Proktor redde jula? Gjenkjennelige typer og vanlig fantasifullt plot, med en kapitalistisk erkefiende som kupper hele julefeiringa i Oslo og en forsoffen julenisse som må overtales til å hjelpe. En vampyrsjiraff bak sleden, en tidssåpe. Sånne ting. For store og små. 


Best i 2016?

Jeg glemte deg aldri kommer på lista blant de beste romanene. Så hyggelig!, som ungdomsroman. Doktor Proktor-boka som barnebok/ eller mest sprø.

Hva skjer i desember?


Jeg har lest i Poetisk jul, en historisk gjennomgang av norske julesanger og -dikt og også tradisjonene rundt jula. Veldig interessant. Ellers har jeg lest Julemysteriet av Jostein Gaarder for første gang og latt meg frustrere. Jeg vet at kravene til spenning og framdrift i barnelitteratur har endret seg de siste årene, men her er det så mye... gammelt språk. Mye gjentakelser. "Tell" i stedet for "show". Lyspunktet for meg var engelen Umuriel.
Ellers har jeg nettopp lånt Hogfather av Terry Pratchett og håper at den kan sette meg i julestemning på toget sørover neste uke.

Gratulerer til deg som kom deg igjennom hele innlegget!
Så ønsker jeg alle en  
god innspurt på året 2017!

onsdag 30. november 2016

NaNoWriMo 2016: hvordan gikk det?

Det kan du se her!



Har du vært med på NaNoWriMo, før eller i år?
Eller holder du på med andre skriveprosjekter?

Jeg for min del kommer nok ikke til å la romanen ligge helt, men gleder meg til å gjøre andre ting også i desember.
For eksempel lese.

Det jeg har lyst til.