lørdag 20. mai 2017

Sånn selvhjelp

Selvhjelpsbøker, som fokuserer på hva du selv kan gjøre for å endre forhold i livet, kan være så mangt. De kan være praktiske. Filosofiske. Insisterende. Urealistiske eller jordnære. I det siste har de nok blant mange fått et dårlig rykte. Sven Brinkmann (Stå imot!) er av dem som har kritisert selvhjelpslitteraturen og fokuset på at en skal "kjenne etter", utvikle seg og være positiv.
Og i sin mest ekstreme form kan den typen bøker ødelegge mye. Som The Secret, hvor du får vite at du kan trekke til deg det du ønsker deg (tilsvarer "herlighetsteologi" i kristendommen). Høye forventninger gir stor fallhøyde.

Men jeg mener ikke at alle selvhjelpsbøkene skal avskrives av den grunn, for alle. Selv fant jeg hjelp i ei bok om selvfølelse som jeg leste for fem år siden, i en stormfull og forvirrende periode hvor jeg trengte å finne tilbake til styrken og gleden i meg selv. Si snille ting til meg selv. Jeg tror jeg har en ganske bra selvfølelse i bunnen, altså en grunnleggende idé om jeg er verdt noe, er bra nok. Men av og til trenger en et ekstra puff i riktig retning. 

Men som May-Bente Høiland-Lode skriver i Smart for livet: slik får du god selvfølelse og mental styrke: selvfølelse er ferskvare.
En har gode og dårlige dager.

Cappelen Damm, 2016
Spørsmålet er hvor lett en klarer å jobbe seg opp igjen når dagene er dårlige. Om en klarer å finne lyspunkt i mørket. Og til det kan en få hjelp gjennom for eksempel mentalitetsøvelser som er beskrevet i denne boka. Som å: 
  • Finne fram til sine egne styrker og fokusere på dem. 
  • Si "jeg er glad i deg" til seg selv i speilet. 
  • Finne ting å være takknemlig for. 
  • Sette ord på følelser og godta dem. 
  • Vente med å kommunisere til roen er der og de negative følelsene ikke er i forgrunnen. 
  • Velge hva en fokuserer på.
  • Være bevisst på egne tolkninger av situasjoner og at disse ikke nødvendigvis er riktige.
  • Sette seg konkrete mål og delmål.
Budskapet er at gjennom å endre måten en tenker på, kan en øke de positive følelsene, opparbeide en større selvfølelse og klare å gjennomføre (mer av) det en ønsker.

Høiland-Lode, som er pedagogikklektor og coach, har skrevet denne boka til tenåringer. Hun gir eksempler på ungdommer som har fått hjelp av SMART-metoden gjennom kurs. Tenåringer med lave tanker om seg selv, som stresser, som irriterer seg over foreldre og skole, som ikke klarer å se noen løsning på problemer.
Og jeg skjønner godt at metodene kan hjelpe mange.

Med et par forbehold:

1. Positive følelser er bare en del av bildet. Forfatteren skriver at ingen følelser er "feil", men fokuserer mye på gleden og takknemligheten som skal komme og som en skal arbeide fram. Dette er vel og bra så lenge en husker at sorg, sinne og irritasjon også er naturlige følelser. Det er ikke sikkert at de "fører til positiv endring", men av og til trenger de plass. De må bare ikke få lov til å overskygge alt og ødelegge livskvaliteten.
Jeg husker Polyanna-boka, som jeg likte så godt da jeg var yngre og ville være et "solskinnsbarn"; i dag ser jeg på det som en fordel om en kan kjenne på - og vise - et større spekter av følelser. (En må ikke bli en smilende robot.)

2. Det fins alltid forhold vi ikke kan endre på selv. Det fins også problemer vi opplever som har en klar addressat: når andre mobber og trakasserer en aktivt, og en kan oppleve rene overgrep.
Her er det viktig å ha i mente at den enkelte selv ikke har ansvar for å endre følelsene av redsel og usikkerhet. Klarer en sette ord på hva en ikke vil og at en har det vondt, er det fint, men det vil være den andres ansvar fullt og helt å bøte på skaden eller slutte å skade. Dette blir ikke nevnt i boka; eksemplene som er brukt er helt uskyldige hverdagssituasjoner.

3. Det er mange ulike øvelser i boka. Jeg kjenner at jeg som en systematiker og en samvittighetsfull person kunne kommet til å gjøre alle øvelsene. Det ville blitt slitsomt. Alle listene en skal (kan) skrive, meditasjonen og de andre øvelsene, er hjelpemidler som hver og en må plukke fra. Det er ikke sikkert at alle unge lesere vil kjenne seg selv så godt at de kan finne det som passer og utelate det andre. I verste fall kan jobben en gjør med seg selv og sine tankemønstre bli et stressmoment, at en blir sitt eget følelses- og tankepoliti. Enda en ting en må gjøre "bra nok".
Det er nok ikke meningen.
I beste fall finner leseren en øvelse eller to som kan hjelpe godt. 

Jeg for min del vet at jeg har mål som jeg ønsker å oppnå, men som det er litt vanskelig å få tak i. Kanskje jeg kan lage meg et tankekart eller "visionboard"? Det virka litt morsomt.

Har du erfaringer med selvhjelpsbøker, gode eller vonde?







tirsdag 16. mai 2017

Om havet

Tur i fjæra i Bogen. Foto: Gunn Lina Fredriksen


 

Jeg vokste opp ved havet. Innerst i Ofotfjorden, i ei lita bygd, et lite boligfelt like ved fjæra, bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 8. Hver gang jeg har vært der siden (lenge siden nå) må jeg alltid besøke fjæra. Snuse på havlufta. Høre måkeskrikene. Plukke små skjell eller sneglehus. Noen av dem har jeg spart på i en bolle i bokhylla mi, sammen med mer eksotiske skjell i flotte farger.
Sørpå har jeg måttet reise lenger for å finne sjøen, men det er herlig å oppleve det. Særlig på en solfylt dag.

Jeg er ikke glad i å være ute i båt på havet, jeg blir fort sjøsyk, men regner med at jeg kunne vent meg til det også. Enn så lenge er det bare det å stå trygt på land og se utover som drar meg.


Sneglehus fra fjæra i Bogen.


Oktober forlag, 2015
En som har vært ute på havet mange ganger, er Hugo Aasjord, en kunstmaler i Lofoten som kommer fra en familie av fiskere og fiskeforedlere. I Havboka forteller Morten A. Strøknes hvordan han og Hugo reiste ut på Vestfjorden flere ganger i løpet av ett år for å fiske den digre haien håkjerringa. Hvordan det gikk skal jeg ikke røpe, men jeg kan skrive andre ting som kan vekke interessen. Først en smakebit fra side 19:

Hugo trengte ikke å jobbe for å overtale meg, jeg slukte kroken så å si på instinkt. Også jeg er oppvokst ved havet og har fisket siden jeg var liten gutt. Å få napp ga meg alltid den samme følelsen av at nesten hva som helst kan komme opp av dypet (...) merkelige vesener svømte rundt, nesten rett under nesen på oss, men vi kunne ikke se dem, ikke kjenne dem, bare ane hva som foregikk der nede. 

Selv om rammefortellingen om haifisket er god nok i seg selv, er det alle anekdotene og assosiasjonene innen ulike fagfelt - mytologi, geologi, samfunnslære, historie, kunst, værforskning, miljøvern - som gjør det så interessant å lese videre. Jeg lurer på hva neste kapittel vil bringe av kunnskap og funderinger og fantasifulle historier. Dette er ikke en slukebok, en må stoppe opp av og til (veldig sunt). Den er en typisk sakprosabok, med fakta bakt inn i en god historie.

Jeg får vite mye jeg ikke ante om havet. Også om kystkulturen i nord, hvordan alt var bygd rundt fisket. Hvordan det endret seg med den industrielle revolusjonen og kravet om masseproduksjon. Om de modige lokale forsøkene på å bevare gamle bygg og fornye dem, bruke dem til nye folkelige aktiviteter.
Strøknes har med seg eldgamle bøker til øya Skrova (jeg lurer litt på hvordan han har fått kloa i dem, er det realistisk at han får ta dem med seg til et vindblåst fiskevær i stedet for å bla i dem med hansker på et museum?), bøker som blander mystikk og fakta. Skrevet av personer som så på det som sin livsoppgave å fortelle om havet, forske på det.

Og så leser jeg om hvordan havet fungerer som et system. Hvordan det systemet står i fare for å gå under. Som han skriver, havet vil sannsynligvis overleve oss - men vil det være liv i det? Vil det bare være giftige alger og maneter igjen før vi vet ordet av det?
Jerntrålerne, som kan lage kirkegårder på sekunder av flere tusen år gamle undervannsskoger, er det som setter seg mest i minnet.

I tider der miljøkampen er så tydelig både hjemme (mulig oljeboring i nettopp Lofoten og Vesterålen. WWF) og ute (antimiljøvern i USA. Aftenposten), er det spennende, ja, nesten skummelt, å leve.
Hva hvis de som har makten og tjener pengene på fossilt brensel, opplevde rent konkret at deres eget vann, det de skulle drikke og vaske seg i, ble til olje eller annen gift? Ville de fatte det da, hva de gjør?

Uansett om du er opptatt av miljøvern eller ikke, ja, selv om du ikke har noe forhold til havet fra før, vil jeg tro at du kan få noe fint med deg videre fra Havboka.

Og det er en viss fare for havforelskelse.


Jeg sjekket på Google Maps hvor langt det var fra Bogen,
der jeg bodde, til Hugos øysamfunn Skrova i Lofoten.
Boka har jeg fått gjennom Mammutsalget.