onsdag 26. april 2017

Tjenerinnens beretning


Aschehoug, 1987
Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood kom i 1987, men er nå høyaktuell med en TV-serie som begynner akkurat i dag (The Handmaid's Tale).

Jeg går bort til vinduet og setter meg på vindusbenken, som er for smal til å sitte godt på. På benken ligger en hard liten pute med korsstingsbrodert trekk: TRO, med store bokstaver, omgitt av en liljekrans (...) I minutter, ti-minutter, kan jeg sitte og la blikket gli over bokstavene. TRO. Det er det eneste de har gitt meg å lese. Hvis jeg ble grepet i det, ville det telle?
 
Boka forteller om et patriarkalsk, teokratisk (gudestyrt) overvåkningssamfunn, Gilead. Gilead er et område i tidligere USA - ikke helt framtid, kanskje heller alternativ nåtid, for tiden før overvåkningssamfunnet kunne faktisk vært tiden før årtusenskiftet. Og nettopp glimtene fra den gjenkjennelige fortiden (disse kommer et stykke uti boken) gjør det ekstra vondt og gripende å lese. Omveltningen startet med at kvinner ikke lengre fikk jobbe. De mistet tilgangen til pengene sine. Og så...

Hovedpersonen Offred har fått navn etter mannen hun skal tjene, en høytstående person i Gilead. Som tjenerinne er hennes eneste oppgave å spre bena en gang i måneden og håpe på at hun blir gravid med Førerens (husets herres) barn. Hun bor på et rom hvor det tidligere bodde en tjenerinne som nå er død. I kulissene lurer en sjalu, ufruktbar hustru og en kjekk sjåfør som kanskje kan være nøkkelen til Offreds frihet. Eller er han spion? Og hva med Føreren, hvorfor vil han  bruke mer tid med Offred på ulovlige måter? Poenget er alle egentlig kan være noe annet enn de gir seg ut for.

Omveltninger som i Tjenerinnens beretning skjer rundt om i verden. Parallelt med denne boka leste jeg i Orientekspressen av Torbjørn Færøvik, og beskrivelsen av Romania under Ceaușescu har skremmende paralleller!

Det er bare ekstra virkningsfullt når handlinga er lagt til et moderne vestlig land.

Siste nytt er at hovedskuespilleren i TV-serien ikke vil kalle historien for feministisk. Jeg lurer på hva som da kan kalles en feministisk historie? Men det er klart, noen vil skygge unna hvis en serie får denne merkelappen...
Og hele verdenen lider under de nye ordningene og de strikte reglene som innføres. Som i diktaturer flest er det klare restriksjoner på informasjonsflyt og brutale straffer for overtredelser.

Boka er full av mulige sitater å fordype seg i, samtidig som en skynder seg videre for å se hvordan det går, og slutten... ja. Den er genial, syns jeg.

Her kan du se traileren til serien.

mandag 24. april 2017

Lesehesten oppsummerer: mars

Andy Griffiths, forfatter av Gutta i trehuset, på Biblo Tøyen.
Hva skjedde den måneden? 

Det er allerede siste uka av april, klarer du å skru tida litt tilbake? Vi prøver!
Mars, det var en fin måned. Bytting til sommerdekk på sykkel. Oslotur med blant annet inspirerende forfattertreff helt fra Australia. Siste bassengsvømming for sesongen. Herlig feleforestilling. Og så jobbing med det store tiårsjubileet her på bloggen.

Jeg blogget om... 
Før jubileumsvideoen fikk jeg tid til å videoblogge om ei afroamerikansk historie og skrive om flere barne- og ungdomsbøker i tillegg til siste 2016-innlegg. (Så har jeg tatt meg mer pause i april!)

Bøker lest


Jeg leste tjue bøker, det gir en sum på 54 titler i årets første kvartal. Det begynner å bli ei stund siden jeg fullførte, men her kommer noen oppsummerende ord om det som fremdeles ikke er nevnt.

Fakta/ dokumentar 

Humanist forlag, 2016
Jeg leste Ekstremisme av Kristian A. Bjørkelo, som er veldig godt skrevet, oversiktlig og klargjørende og virkelig til ettertanke. I starten forteller Bjørkelo om en ung norsk mann som isolerte seg og fikk mer og mer ekstreme holdninger, helt til han var klar til å gjennomføre terroraksjoner. Det er ikke den du tror...

Universitetsforlaget, 2016
Kjærlighet som religion av Christian Refsum leste jeg som ebok. Den er en av de nye sakprosabøkene som har kommet på kulturfondordningen til folkebibliotekene. Veldig interessant! Boka drøfter ulike framstillinger av kjærlighet med utgangspunkt i nye (kunst)filmer og romaner. Med en filosofisk, vitenskapelig og politisk ramme rundt. Fin oppvarming til filmquizen jeg var med på i påsken!


Heinesen forlag, 2015
Brevene dine legger jeg under madrassen av Sara Schwardt og Astrid Lindgren - fra Mammutsalget - gav meg i grunnen den fine historien jeg hadde håpet. Schwardt startet brevskrivingen med Lindgren da hun selv var 12 år gammel, og holder på noen år framover. Brevene fra Sara er fulle av følelser; de gir et inntrykk av en person som opplever vonde ting, men prøver å være tøff. Siden kommer den voksne personen inn og forteller hvordan det egentlig var, hva hun prøvde å skjule.

Jeg merket meg at boka er utgitt selv om Astrid Lindgren i brevene gir uttrykk for at dette skal være hemmelig. Det regnes vel som stoff som er interessant for offentligheten, og jeg er forsåvidt veldig glad for at jeg fikk innsyn i brevskrivingen!

Romaner og novellesamlinger

Brødrene Karamasov (del 1) av Fjodor Dostojevski var såpass full av lignende russiske navn og filosofiske betraktninger og diskusjoner at jeg gav opp etter første del. Leste innholdsreferat fra resten på Wikipedia. Det er lov!

Kolon forlag, 2016
Novellesamlinga Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale fikk jeg tips om fra en venn, den har handling fra ei bygd på Sørlandet hvor personene vi møter er ansatte i kroppsarbeideryrker. Og nettopp dette med arbeidere er nytt for meg som lesehest. Sjeldent har vi med en norsk forfatter å gjøre som kan skrive fra deres ståsted. Men jeg har så godt av det!

Livsforholdene er veldig ukjente for meg som akademiker og kulturarbeider, særlig selve arbeidslivet med de tøffe vilkårene, det fysisk harde rutinearbeidet og trusselen om oppsigelser. Ja, jeg får bekreftet noen kulturelle fordommer. Men det jeg egentlig husker best er respekten jeg kjente for de som bare gjør det de må, det beste de kan i situasjonen de er i. Og så møter vi flere av personene igjen i hverandres historier; det viser seg at alle har sitt. Kameraten som flørter hensynsløst med jenta du er interessert i kan være en overvektig fyr med kjærlighetssorg og ei mor som vil, men ikke kan bo alene.

Dale vant Tarjei Vesaas' debutantpris for boka, og er nominert til Sørlandets litteraturpris. Flere andre bloggere har skrevet om boka, som Artemisia og Beathes bokhjerte.

Tegneserie
Lykke til! av Tegnehanne og Jostein Larsen var herlig. Her får en mange kapitler i tekst og bilder om dumpene i veien - stort sett - i voksenlivet. Alle de mulige utfordringene er omtalt på en morsom måte, og blir dermed ufarliggjort. Det er lov å dumme seg ut! I forordet skriver kjæresteparet Hanne og Jostein:
"Vi er ikke eksperter på verken oppvekst, psykologi eller relasjoner, men vi har opplevd ting. Vi har begge dumpet, blitt dumpet, mistet venner, fått nye, hatt god selvtillit, hatt dårlig selvtillit, og ligget våkne hele natten og tenkt på alt det dumme vi har sagt og gjort i løpet av de henholdsvis 27 og 28 årene vi har levd."
Du skal få en liten smakebit, her:

Tegnehanne og Jostein. Kagge forlag, 2017


Ungdomsbøker
Aschehoug, 2017
Rumpa til Ingvar Lykke er ei ny ungdomsbok skrevet av Nina A. Grøntvedt, mest kjent som forfatteren av Odas sjarmerende dagbøker (Hei, det er meg). Pauline på tretten er en hovedperson som kan ligne på Oda, hun er veldig engasjert når hun først blir det og dundrer gjerne inn i flaue situasjoner med hele seg. Og her handler det flaue om det å være dødsforelska i en ung og kjekk teaterskuespiller. Pauline gjør ALT for at Ingvar Lykke skal se henne, og er selvfølgelig overbevist om at de to har noe spesielt. Så går det som det må gå...
Likte denne like godt som Oda-bøkene! Det er verdt å merke seg at denne ikke er illustrert.

Mangshou, 2014
Så tok jeg fatt på en dansk serie som allerede er et par år gammel: Kloden under vann-trilogien til Ida-Marie Rendtorff. Premisset i denne miljødystopien er at bare de rikeste av oss (litt uklart hvor i verden) har muligheter til å bo på fastlandet. Fattige må bo på kunstige øyer, og en vanlig geskjeft for barna på disse øyene er dykking etter skatter på havbunnen for kriminelle bakmenn.

Hovedpersonen Lara er ett av dykkerbarna, og hun er flink. Funnet av en dagbok som tilhørte en soldat vekker trangen i henne etter løsningen på mysteriet: hvor ble faren hennes av? Lever han? Og går det likevel an å kjempe mot fjellfolket og overvinne de kriminelle?

Så er det en kjærlighetshistorie også. En trekant som smetter rett inn i rekken av dystopiklisjeer. Dessverre syns jeg dette ødelegger for troverdigheten i spenningshistorien, særlig i siste bok, når Lara tar ganske sprø og uoverveide sjanser for å redde kjæresten. Hun er tøff, men kjærlighet gjør blind.
Ellers fikk jeg, særlig gjennom navnevalg og beskrivelsen av fastlandet, en følelse av romertiden. Men så er vi i fremtiden. Det forstyrrer når jeg skal prøve å se verdenen for meg.
Kort sagt, ikke den beste serien jeg har lest.   


Samlaget, 2017
Z for zorry av Marit Kaldhol var derimot like fin som jeg ventet meg. Kaldhol er en mester på å fortelle konsist og levende, med korte setninger og knappe kapitler, så det språklig sett er lett å lese. Men ofte sårt og intenst rent følelsesmessig.

Dansejenta Susan fra Zweet er den som forteller. Hun har reist bort fra hjembygda og inn til byen for å slippe unna alt som skjedde etter at Lill Miriam forsvant, og for å studere dans på videregående. Foreldrene bryr seg ikke om henne, de bare sender penger. Medstudentene skyver henne unna. Så kommer Zlatan, han som en gang tok en katt i halen og svingte den rundt før han slapp. Hva vil han med henne? 

Barnebøker
Etter bokpraten med Andy Griffiths, forfatteren av Gutta i
Fontini forlag, 2014
trehuset
-bøkene som "alle" unger spør etter, skjønte jeg at jeg måtte lese dem selv. Det er nemlig ikke bare fantasifulle historier med tegninger til, det ligger mye arbeid bak og også en bevisst oppbygning av bøkene; leseren som ikke har lest så mye eller ikke liker å lese skal bli ført inn i boka litt etter litt. Nysgjerrigheten skal vekkes. I tillegg er det ny tematikk i hver bok, en spennende historie.

Jeg leste fire av bøkene, og fikk vite at Andy og Terry (forfatteren og tegnerens alter egoer) finner på alle mulige ting som er gøyere enn å skrive bok, lager og roter seg bort i Dødens labyrint, drar ut på eventyr for å finne igjen sin egen redaktør og reiser i tid med kontrolløren fra bygningsetaten (litt humor for voksne også!)
Først og fremst: for en fantasi!  

Alt i alt
er jeg fornøyd med lesemåneden. Jeg fikk både noe å tenke på, noe å le og smågråte av og litt grøssete halvrealisme. Jeg kunne latt være å fullføre en serie, ellers vil jeg si at det har vært verdt det!

Hva skjer i april? 
Det har vært påskeferie, med tilhørende toglesing. (Og togprating. Ingen ting slår et nytt bekjentskap som en ikke skal bla i, faktisk!) Og så har vi hatt årsmøte i NBF Barn og unge, og jeg fortsetter et år som leder. Det er spennende. Mulig at jeg faktisk skal helt til Polen i august, på internasjonal bibliotekkonferanse. Men før det (om bare noen dager til), er det korgruppetur til Amsterdam og Utrecht. Felles reise i bil og på fly. Kanskje best å ha med ei bok i bagasjen likevel. Ebokapp fra biblioteket er genialt, forresten.