lørdag 10. september 2016

Nettet og virkeligheten

Jeg kommer rett fra et foredrag med Donald-tegneren Arild Midthun. I salen var det stort sett unger som feiret årets sommerleseaksjon, men vi var også noen voksne, og Midthun klarte på en mystisk måte å gjøre det han sa både morsomt og opplysende for hele salen. Det ble mer enn tegning. Det ble råd om fantasi og læring. Om kosthold! Og ikke minst, om internett.

Hovedpoenget var: internett og virkeligheten er to ulike ting! Når vi har muligheten til å være sammen fysisk, se på hverandre, leke sammen, prate, hvorfor blir vi så lett sittende med hver vår skjerm? Hvorfor spiller vi heller på nett enn med en ordentlig, fysisk ball? Og så videre.
(Symptomatisk nok var det første som møtte meg utenfor kulturhusdøra etterpå, en voksen mann og tre gutter som satt med nesa i mobiltelefonen på en benk!)

Jeg har ofte tenkt på det samme. Og blitt sur på meg selv for den stadig voksende tendensen jeg har til å plukke opp smarttelefonen - eller pc-en jeg skriver på nå - bare jeg kjeder meg littegrann i stua hjemme, på en kafe eller lignende. Litt for ofte blir internett den enkle løsninga. Og jeg jo bare sjekke om jeg har fått en kommentar eller ei oppdatering på noe.
Javel? Virkelig?

Jeg har flere ganger tenkt på å bruke ei notatbok i stedet, ha den tilgjengelig i veska med en penn så jeg kan sitte og drodle eller skrive ting jeg kommer på. Bruke kreativiteten min og tankene mine aktivt og få utløp for dem i stedet for å bare sluke bilder og ord fra andre.

Boka kjøpte jeg faktisk for lenge siden. Så hvorfor bruker jeg den ikke? Er det bare en vane jeg må få inn?



Når det er sagt:

Internett har vært uvurderlig for meg de siste årene.
Så mange mennesker jeg ikke ville møtt ellers.
Puslespillbiter som faller på plass.
Opplevelser jeg ikke ville hatt.
Og da tenker jeg ikke ting som har skjedd på nett, men i virkeligheten - men initiert eller informert om på nettet.
Det virtuelle koret er en artig mellomting! Jeg møtte jo også en av de andre sangerne derfra i virkeligheten etterpå, sommeren 2013:

Elisabeth, VC-venn som jeg møtte i virkelighetens Chicago!
Foto: Gunn Lina Fredriksen

En annen person som jeg nå tenker på som min beste venninne, møtte jeg via blogging. Hun har vært en virkelig og verdifull samtale- og reisepartner siden.

Akkurat som andre verktøy vi mennesker bruker, kan internett både brukes og misbrukes.

Har du noen internett-erfaringer du vil fortelle om?








fredag 9. september 2016

Baksjå og framsjå: august (del 1)

August var den måneden da:
  • jeg beiset terassen og dermed ble frivillig innestengt et døgn (mer tid til lesing - og diktskriving)
  • jeg reiste til Hemsedal i demonstrasjon mot voldtektssaken der
  • jeg lastet ned Pokémon Go for å se hvordan det populære pokestoppet ved jobb så ut (har ikke brukt den siden)
  • konturene til en vanlig travel barnebibliotekar-høst begynte å tegnes
  • Hallingdalselva gikk stri, og jeg måtte nok sette utebadingen på vent til - neste år? 

Men jeg leste! Flere bøker som gjorde et visst inntrykk. Og blogget også litt. Om den nyeste og (ifølge forfatteren) siste Harry Potter-boka, og om den italienske romansuksessen som jeg endelig fikk lest starten på.
I alt ble det 23 bøker, det vil si 149 siden nyttå

Lest

Romaner


I tillegg til de to første bøkene i Ferrante-serien leste jeg to spennende thrillere: Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson og Inferno av Dan Brown.
Vendetta forlag, 2015
Den førstnevnte er en spennende norsk sci-fi med handling fra ulike steder i Europa. Premisset er at vår hovedperson Marko Eldfell, tidligere genmodifisert for å bli supersoldat, har blitt disillusjonert og er på flukt fra myndighetene. Vi får tilbakeblikk til viktige hendelser i Markos fortid, og vi følger ham på et nytt oppdrag i Nye Berlin, gitt av en mystisk mann som kan reise i rom - og tid? Høyteknologisk og rått, her er både mennesker og alt vi tar for gitt i vår verden modifisert og ikke som det ser ut til. 

Inferno er altså den nyeste Robert Langdon-thrilleren (den første var Da Vinci-koden), og snart klar for lerretet. Intens og briljant på sitt beste, men som de andre bøkene krever den en enten tålmodig eller veldig kunstinteressert leser i visse passasjer. Når vi møter hovedpersonen vår, mangler han helt minner fra de siste to døgnene, og dette skaper en ekstra komplikasjon: han er på etterskudd i jakten på ett eller annet som er veldig dramatisk - for menneskeheten, faktisk. Jeg kan røpe så mye som at "hva gjør vi når vi blir for mange her på kloden?" er hovedspørsmålet og motivet for skurkens valg. Jeg satt igjen med en følelse av å ha lest noe helt nytt om et tema verden faktisk bør ta stilling til. ("Fun" fact: 8. august ble dette årets "Earth Overshoot Day", der vi hadde brukt opp alle ressursene jorda klarer å fornye i løpet av ett år. Kilde: Greenpeace.)
Fakta
Rom for barn av Åse Kristine Tveit er en ny avhandling fra HiOA som tar for seg utviklingen av barnebibliotekene i Norge og undersøker hvordan den samme institusjonen virker i dag. Hvorfor har vi barne- og ungdomsavdelinger i folkebibliotek? Hvordan kan de fremdeles være aktuelle i dagens samfunn, når barn og unge har så lite ekte fritid? (Der har vi kanskje svaret? Fristedet, der ingen krever noe av deg...) 

Cappelen Damm, 2016
Blant republikanere av Frank Rossavik var virkelig både høyaktuell og interessant lesning. Rossavik tok altså turen til USA for å snakke med republikanske politikere og velgere, og forteller historien om "GOP" (the Grand Old Party) - mer tematisk enn kronologisk, og lettlest. Han får fram nyansene i den amerikanske politikken, og akkurat som han selv fikk jeg som leser noen overraskelser. (Visste du at det var demokratene som ønsket å beholde slaveriet i sørstatene, og Ku Klux Klan oppstod blant demokrater?)

Republikanere ønsker enkelt sagt en svak stat og en sterk individuell valgfrihet med tilhørende ansvar (the American Dream), men fokuserer også på moral og tradisjonelle (dvs patriarkalske) familieverdier. I tillegg kommer troen på et fritt økonomisk marked. Men ulike republikanere vektlegger ulike temaer, og det gjør altså at det skapes flere fraksjoner - og ulike kandidater. Hoveddelen av partiet har også endret fokus. - Nå har vi altså en republikansk kandidat som få republikanere egentlig ønsker; det blir spennende å se hvordan dette går.

Etter at boka var lest ferdig kom jeg i snakk med ei amerikansk venninne på Facebook om medienes slagside mot demokratene (litt likt venstresiden i Norge?). Verdifullt å kunne diskutere aktuelle saker med de som står midt oppi det.

Fremtiden: hva vil skje etter år 2000? av Eirik Newth. Denne er, i motsetning til Rossaviks bok, noen år gammel nå. 17 år etter kan en lese boka og spørre seg: ja, hva har egentlig skjedd så langt? Hvilke spådommer fikk Newth rett i, hva har ennå ikke skjedd - og kommer sannsynligvis ikke til å skje? (Forfatteren har en blogg hvor han også har gitt noen svar på dette.) De fleste spådommene - "fremtiden slik forskere, tenkere og forfattere forestiller seg at den kan bli" - ligger lengre fram i tid.
Vi har allerede utfordringer når det gjelder befolkningsøkning, med tilhørende energi- og matkrise, men den kan bli mye verre, og scenariene han tegner opp for den fjerne framtiden er både fascinerende og en smule skumle. Vår nåtid påvirker fremtidens barn...

Den tekniske utviklingen med bruk av maskiner i hverdagen er selvfølgelig omtalt (her kaller Newth dagens mobiltelefon for "satfon"), pluss medisinske nyvinninger som nanoteknologi. En Newth-bok uten noe om utforskningen av universet og reisen til andre planeter ville heller ikke vært komplett.

Dette ligner på min første mobil
fra slutten av 90-tallet.




Snart kommer andre del av dette innlegget, med de siste oppsummeringene og framsjå til september. 

søndag 21. august 2016

Baksjå og framsjå: juli (ferielesing 2)

Syns dette bildet av ei lita badestrand passet.
Seljordvatnet, hvis jeg ikke husker feil.
Når jeg skriver dette har jeg en sånn ganske god utetemperatur i Hallingdal. Men sommeren er nok likevel på hell. Juli er definitivt over, så her kommer de siste litterære mimringene fra den måneden. De første skrev jeg om i forrige innlegg om ferielesing.


Lest

Jeg leste i alt 21 bøker i juli, det vil si at det alt har blitt 126 bøker siden nyttår.

Roman

Krø av Didrik Morits Hallstrøm var ei (for meg) krevende bok med et mørkt tilsnitt. Kan kanskje kalles magisk realisme eller grøss, og det magiske skjer gjennom et dataspill. Hovedpersonen bygger en animert (dataspill-)verden ut fra ting han ser i virkeligheten, og verdenen utvikler seg etter hvert på egen hånd. Personer personer som ikke fins (?) i vår verden dukker opp. Jeg syns en handling integrert med dataspill er fascinerende, og det var det som fikk meg til å plukke boka opp - men jeg trenger å forstå sånn cirka i hvilken verden handlinga skjer og hvor personene kommer fra. Forklaringene er på et minimum, det ble mer og mer forvirrende og jeg klarte ikke henge med. Skulle gjerne hørt om noen andre har prøvd, og likt den.

Fakta og dokumentar

Kroppens transformasjoner blant unge Agder-kvinner i New York 1945-1965 av Siv Ringdal er en helt ny avhandling. Det som fikk meg til å bestille oppgaven - for det gjorde jeg - var idéen om den helt nye kulturen disse kvinnene møtte og hvordan de ganske fort tilpasset seg den. Nye tanker om renslighet. Om kvinnelighet. Om jobb og fritid. Om penger. Så mye av det vi forbinder med USA og kanskje særlig Hollywood i dag, forklart og satt inn i en historisk sammenheng. Mye handlet om kapitalisme. Billig masseproduksjon av lettstelte klær som førte til forventninger om nykjøp hver helg, for eksempel...
Det som er litt artig er at jeg i sommer fikk høre ei eldre dame fortelle fra sine egne opplevelser som ung arbeider i Amerika, omtrent på den tida oppgaven handler om. En ny dimensjon!

Oktober, 2016
A propos kapitalisme (og også faktisk Nord-Amerika): jeg ble denne måneden ferdig med Dette forandrer alt: kapitalismen mot klimaet av Naomi Klein. Denne vurderer jeg å kjøpe! Jeg har lest alle sidene, men blir liksom ikke ferdig med den. Klein er grundig og virker faglig dyktig, men hun tar også utgangspunkt i det personlige, forteller om enkeltmenneskene hun har møtt som blir preget av klimaendringene og som kjemper i motvind mot pengekreftene. Det absurde blir vist fram: "grønne organisasjoner" som ikke egentlig er det (én amerikansk organisasjon lovet å beskytte en type fugler i Texas, men boret etter olje i deres habitat). Forskere som prøver å finne måter å stenge ute sollyset på med forurensende gifter (for å hindre global oppvarming). Et fly - en av miljøverstingene - som ved ett tilfelle ikke kan lette fra flyplassen fordi ekstrem varme får flyhjulene til å smelte ned i asfalten. Solcellepanel-produsenter som satser på lokal arbeidskraft og blir saksøkt fordi de ikke følger internasjonale handelsavtaler. Og tragiske tilfeller av økt dødelighet eller nedsatt fruktbarhet i områder med stråling og miljøgifter.
David mot Goliat er et bilde jeg kommer på. Men mange Davider kan kanskje felle Goliat? 
Jeg følte meg både sliten og oppglødd etter å ha lest boka, og jeg ble blant annet inspirert til å se en dokumentar om Greenpeace sin historie. Utrolig interessant. 

Kampene: et portrett av Kim Friele av Ola Henmo. Jeg var på Gol bibliotek før sommeren og hørte Kim Friele i samtale med Kronprinsesse Mette Marit og forfatteren Ola Henmo (bror av Sverre Henmo?). Både samtalen og høytlesning under arrangementet vakte interesse. Det jeg fra før av visste, var at Friele var den mest profilerte aktivisten for homofile/lesbiske i Norge og en av de første som inngikk partnerskap. Her fikk jeg vite mer om livet hennes og også mennesker hun har møtt, og også utviklingen av homobevegelsen i Norge helt fra de hemmelige møtene i "Det norske forbundet". 
Og for et liv! For noen kamper! Skamløs og uredd i kampene var hun - for friskmelding og avkriminalisering, deretter for andre rettigheter. Nettopp derfor klarte hun det. Jeg tar hatten av for hovedpersonen, men det som rører meg mest er historien om partneren Wenche, ei kristen høyrekvinne som opplevde at kjærligheten snudde både liv, selvforståelse og enkelte verdier på hodet. Og de fortvilte ungdommene som oppsøkte Kim Friele midt på natten på et hotellrom, de som visste at de ikke ville bli godtatt hjemme som den de var.     

Etter verdens ende av Bianca Tønnessen Vestvik og Espen Simonsen. Kjærlighetshistorien mellom han som mistet kona si i kreft (Sammen til verdens ende, heter boka hans) og hun som mistet mannen sin i selvmord. Sterk lesning om tida før og etter at disse to møttes, og også gode tips til hva en kan gjøre med tidlige kriser i et forhold.

Ungdoms- og barnebøker

Skolen for det gode og det onde av Soman Chainani. En fantasy inspirert av eventyrene, eller skal vi si Disney-eventyrene? For her er det gode pent og dyrevennlig og ryddig og fornemt. Det onde er stygt og grovt og fysisk avstøtende. Forfatteren prøver nok å få fram det motsatte budskapet, at godheten kommer innenfra og skjønnheten bor i hjertet, i denne fortellingen om to venninner som havner på hver sin eventyrskole: den for "det gode" og den for "det onde". Men jeg er ikke overbevist. Det skal sies: til tider veldig spennende og en interessant idé som bare ikke lar seg gjennomføre.

Gyldendal, 2016
Tor med hammeren av Anneli Klepp er ei søt lettlestbok om vennskap og det å føle at en er med. Gjennomførte ei høytlesning av denne for familien hjemme med stor iver.

Nidstangen og Grimen av Åsa Larsson, starten på en grøsserserie. Litt som i Engelsfors-trilogien av Strandberg/ Elfgren er vi i en liten svensk småby som er sentrum for mørke makter som rører på seg og ikke må slippe ut. Men Pax er tydelig en serie for de litt yngre, kanskje mellomtrinn, og hovedpersonene er et brødrepar som nettopp har fått en ny fosterfamilie. Så langt veldig spennende! Delvis illustrert med svart-hvitt-tegninger. Hver bok har en særlig utfordring som løses mellom permene, men i tillegg er det en gradvis oppbygning fra bok til bok som gjør at en nok bør lese dem i rekkefølge.

Best i 2016?
Her kan Kampene komme høyt opp hvis jeg bruker en egen biografi-kategori. Ellers er Dette forandrer alt en typisk favoritt blant faktabøkene. Grønn var min barndoms dal, som klassiker. Noen å løpe med, som roman.

Hva skjer i august?
Jeg har altså vært littegrann i Harry Potter-modus igjen! Ellers har jeg brukt tid sammen med to litterære (briljante) venninner og lest ei spenningsbok som fikk meg til å tenke over menneskehetens store dilemma (overbefolkning versus kampen for å utrydde fattigdom/sykdom) - kan du gjette hvilken?

Jeg har også lest om barnebibliotekene i Norge, et særlig interessant tema for meg som barnebibliotekar. Ett punkt har jeg merket meg selv, en generell tendens som jeg har fått historien til: som en kontrast til pedagogene tenker sjeldent bibliotekarer at ungene skal lære noe av bøkene, det er leselysten og gleden over gode fortellinger som står i fokus. Eventuell læring - og mulig litterær-estetisk sans - får være en fin bonus.
Et nytt skoleår har begynt med nye muligheter til å fortelle ungene om de gode bøkene. Og lese nye selv.

søndag 14. august 2016

Smakebit på en søndag: Mi briljante venninne (endelig!)

Samlaget, 2015

I dag kan det verke underleg, men det var verkeleg slik det var: Før eg i det heile tatt tok innover meg innhaldet, blei eg slått av måten stemma til Lila dukka fram frå skrifta på (...) ho hadde noko meir, det var ikkje eit einaste spor av noko unaturleg i det ho skreiv, ingenting av det kunstige som følgjer med det skrivne. Eg las og samtidig høyrde eg henne, såg henne. Stemma som sat i skrifta, overvelda meg, den greip meg meir enn når vi samtalte ansikt til ansikt, den var reinska for alt grums ein kan finne i det talte, for all støy i det munnlege; det var ei velordna og levande samtale slik eg innbilte meg at ei samtale ville bli viss ein var så heldig å vere fødd frå hovudet til Zevs og ikkje det til ein Greco eller ein Cerullo. Eg skamma meg over dei barnslege breva eg hadde skrive til henne, den overdrivne tonen, det eksalterte, den kunstige gleda, den kunstige smerta (...) skolen hadde gjort ein feil med meg, og beviset var her, brevet til Lila. 

s. 270-271

Ja, hvem vil vel ikke skrive slik?

Det er italienske Elena som forteller. Når hun leser brevet har hun nettopp fylt femten år og har en  sommerjobb på ei øy utenfor Napoli. Her får hun sol og sjøliv og en glimt av den store verden, her slipper hun fri en stund fra den trange og skitne bydelen hvor alle vokter på hverandre, hvor æren står høyt i hevd og vold er måten en løser konflikter på. Og så lavkulturelle alle er hjemme. Prater dialekt og ler av grove vitser og skjønner ikke noe når hun vil prate om de store klassikerne hun har lært om på skolen. Bryr seg bare om å bli rike og få status. Eller er det så enkelt?

Og bestevenninnen Lila, er hun egentlig slem og Elena snill? Er Lila genial og Elena gjennomsnittlig og fantasiløs? Er Lila målstyrt og Elena en etterdilter? Er Lila vakker og Elena stygg?
Hva er det som gjør at hun alltid, alle steder, sammenligner seg med henne og så altfor ofte føler at hun kommer til kort?
Selv om Lila en gang kalte henne "mi briljante venninne"...

Endelig har jeg lest første boka i serien til Elena Ferrante. Den anbefales! Både de personlige skjebnene og samfunnsskildringene fra Napoli og Italia på 50-tallet gir meg lyst på mer. Boka slutter med en viktig avsløring, så jeg lette straks, men forgjeves, etter et ledig ebok-eksemplar av fortsettelsen...

Flere smakebiter på en søndag finner du til vanlig via bloggen Flukten fra virkeligheten.
(Den har ferie!)