søndag 21. januar 2018

To jenter, to historier

Jeg er nettopp ferdig med to ungdomsbøker. En amerikansk og en norsk. En erfaren, verdenskjent forfatter og en debutant som har rukket å bli nominert til Uprisen.


Dutton Books, 2017
Turtles All the Way Down av John Green har jeg hørt på lydbok, på Storytel. Innleseren heter Kate Rudd og ble på sett og vis fortellinga for meg. Jeg-fortelleren og menneskene rundt henne får ulike stemmer og blir levende.
Den nyeste boka - den første etter The Fault in Our Stars (Faen ta skjebnen) tematiserer et problem som forfatteren visstnok har egne erfaringer med: tvangstanker og angst. Ellers er det, som alle Greens bøker, ei varm fortelling om vennskap og kjærlighet full av mulige sitater og fine filosoferinger. Og et mysterium.

Mysteriet som fortelleren Aza og venninna hennes Daisy vil finne ut av i starten, er: hva skjedde med milliardæren Russell Pickett? Han har forsvunnet sporløst etter anklager om lyssky forretninger. Igjen etter faren sitter to tenåringsgutter, Davis og Noah, i et lite slott som har en veldig spesiell øgle - arvingen til Picketts formue - som eneste andre beboer. En forsker, en husholderske og en vaktmester kommer jevnlig innom, men de er ikke familie. Davis og lillebroren er egentlig alene i verden.

Aza kjenner Davis fra tidligere, så det er vel bare naturlig at det er hun som prøver å få noen tips ut av ham for å få kloa i den digre finnerlønnen? Det syns iallfall Daisy. Aza på sin side ønsker å virkelig hjelpe Davis, og når han sier at han ikke vil at faren skal bli funnet, lar hun det være. Klarer hun å overbevise ham om at hun virkelig vil ham det beste og ikke er ute etter pengene hans?
Og: klarer hun å takle det som skjer når hun får lyst til å kysse ham, og kliner til, men friker ut etterpå av tanken på alle bakteriene hans som nå har flyttet inn i henne på permanent basis?

Det er nemlig redselen for bakterier som er Azas tvangstanke og som fører til jevnlige tvangshandlinger. Hun tar medisiner og går til terapi, men blir ikke bedre. Det er som om en egen, veldig insisterende stemme inni henne sier at hun bare må kjøre fingeren sin inn i såret hun har hatt i flere år, få ut puss, skifte plaster... og gjorde hun det egentlig tidsnok? 
Venninna Daisy kjenner til disse tvangstankene, og hun opptrer ganske forståelsesfull, men det å være venner med en psykisk syk person er fryktelig slitsomt, og når vil Aza liksom klare å se utenfor seg selv og se henne? Daisy avreagerer med å skrive Star Wars-fanfiction.
  
Green lager karakterer det er lett å sympatisere med. Han lager også flotte scener som er beskrevet på levende vis; jeg syns jeg er på den skitne elva, på plenen under treet og nede i den underjordiske kunstutstillingen. Og vennskap blir vel aldri så fint skildret som i hans bøker. Vennskap hvor en kan være åpne med hverandre og godta hverandres særegenheter samtidig som en passer på seg selv, er sin egen person. (Hvem nå enn "jeg" er, som Asa stadig lurer på. Er for eksempel stemmen inni henne også henne? Eller en demon hun kan bli kvitt?)  
Beskrivelsene av Azas tankespiraler kan bli litt gjentakende, men virker realistiske.

----
Vigmostad & Bjørke, 2017

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo er fortellinga om kunstløpjenta Emma som ikke klarer å ta en dobbelt axel, med ei slitsom mor på benken og skolekarakterer som aldri blir gode nok, iallfall hvis hun sammenligner seg med lillesøsteren Oda. Som hun ofte gjør, siden Oda ikke går av veien for å brife med sine seksere.
Emma avreagerer med å spille SIMS hvor hun lager små avatarer av folk hun misliker og gir avatarene en forferdelig død.

Det som setter i gang en ny prosess i Emma, skjer helt i starten av romanen: kunstløpjentene må dele skøytebane med ishockeyguttene. De rå, høyrøstede, fysiske guttene. Vel, en av dem er faktisk ikke gutt: Jossi, ei spansk jente som utfordrer Emma til en konkurranse.
Hvem av dem klarer å bli best i sporten den andre driver med?

Det begynner med konkurranse og fiendskap, men etter hvert skjønner Emma at hun faktisk liker ishockey ganske bra. Lagspillet, den felles gleden over å vinne. Det å være så polstret at en ikke trenger være redd for å falle. Kunstløpet, den individuelle sporten hvor alle kjemper mot alle og ingen egentlig gleder seg over andres seire, blir en ram kontrast. Og så er det dette presset fra moren. Hva er det Emma egentlig vil selv?

Og hva er disse rare følelsene hun kjenner på når hun er med Jossi? Spent og trygg på samme tid.

Jeg skjønner godt at denne boka har blitt godt mottatt av ungdommene. Et par av bipersonene i Emmas verden blir litt typete i starten og forandrer seg vel mye mot slutten. Ellers var det ei fortelling jeg kunne leve meg inn i og som jeg likte godt.
Pluss for beskrivelsen av en annen idrett enn fotball! Det trenger vi i ungdomslitteraturen!

onsdag 17. januar 2018

Lesehesten oppsummerer: desember

Desember var også "Les Mis" i Oslo.

Hva skjedde i desember? 

Koret jeg synger i var med på julekonsert. Ellers fikk jeg med meg flere andre konserter fra benken. Bygdekvinnelaget reiste til Oslo for å se "Les Miserables" i Folketeateret (veldig, veldig bra!), og jeg var reiseleder. Vi fikk også med oss en sightseeing i NRK, hvor vi blant annet hilste på pausefiskene.

I jula sørpå ble det som vanlig en del lesing og skjermtid. Men denne gangen også slektsforskning! Det kan være veldig spennende.

Jeg blogget om


jul og kapitalisme, og mysteriet min egen oldemor.

Jeg leste


22 bøker, store og små. De jeg ikke har skrevet om før får sitater og noen korte ord nedenfor. 

Fagbok


Cappelen Damm, 2017
Snakkes til uka av Ellen Sofie Lauritzen.
Norsk dame dokumenterer sine - og anonyme andres - frustrerte erfaringer i nettdateverdenen. Også relevant info fra datingens historie. Forfatteren tar til slutt et oppgjør med han som aldri svarte. Anbefales! (Skal finnes på ditt nærmeste folkebibliotek.)

Sitat fra side 69:

Spøkelsene spøker for å fortelle oss at de er der, de forsvinner ikke, du blir ikke kvitt oss så lett, hvisker de, mens de rasler på loftet, tasser over gulvet, åpner døra med et knirk. Sånn er det med ghosterne også. Selv om de forsvinner fra livet ditt, rasler de rundt på sosiale medier. Du merker at de er der, selv om de ikke svarer akkurat deg

Romaner 


Samlaget, 2017
Tung tids tale av Olaug Nilssen.
Mye omtalt roman som bygger på forfatterens egne erfaringer fra livet med en sønn som blir stadig mer autistisk. Du-form, med den niårige sønnen som mottaker. Brageprisvinner (årets roman 2017). Les utdrag av Tung tids tale på forlagets side!
Sitat:

Lenge visste eg ikkje kva eg skulle gjere når du slo meg og beit meg. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg, eg brølte. Du beit meg, eg banka i veggen.

Juritzen, 2010
Aldri alene av Lori Lansens. Oversatt av Bente Klinge.
Siamesiske søstre vokst opp på den amerikanske landsbygda. En pen og handikappet. En med misformet ansikt, men sterk. Begges fortellinger, vekselvis. Rørende roman. Har også blogget om Ved stupet av samme forfatter.
Sitat fra side 205:

I forrige uke satt Rose og jeg i den store gyngestolen på terrassen. Hun begynte å slå seg på lårene, noe som var rart, og så sa hun: Herregud, denne agurken plager livet av meg. Agurk. Hun mente mygg (...) Jeg så Rose i speilet, og uttrykket i ansiktet hennes uroet meg, for det så ikke ut som søsteren min. Rose er ikke den som blir forvirret. 

Tegneserier


Sigfrid s. 23. Zoom og Outland 2017
Sigfrid av Alex Alice.
Ny fransk fantasy-tegneserie som bygger på sagaen om Nibelung-ringen. Sigurd Drakedreper er den samme myten. Gutt som er halvt gud og halvt menneske vokser opp hos den kloke, men slu smeden Mime. Flott tegnet bok, krever en våken tegneserieleser som kan følge med i den litt innvikla mytologien.
Mer om serien på bloggen Ungdomsboka.  


Den sommeren av Mariko og Jillian Tamaki.
Cappelen Damm, 2017
Oversatt av Anne Audhild Solberg.
To ferievenninner møtes på nytt. Tidlig pubertet, ting endrer seg. Foreldrene er et frustrerende mysterium, og de eldre ungdommene spennende.


Hanne Sigbjørnsen/ Egmont, 2017
Blod, svette og tress-is av Tegnehanne (Hanne Sigbjørnsen).
Tredje bok fra denne morsomme og dypt private tegnerens hånd. Her med hovedtema sykepleie (studier og jobb). Lett gjenkjennelig for en som nesten fullførte første året på sykepleien. En bøyer seg i støvet for dem alle, særlig på nattevakter!

Barne- og ungdomsbøker


Mobbeboka av Kristin Oudmeyer.
Humanist forlag, 2017
Forfatteren har forsket på temaet mobbing og også skrevet om det før. I denne boka er utgangspunktet reelle spørsmål fra barn og unge. Ulike former for mobbing. Og hva med å gjøre sånn som han på forsida, snu seg vekk når noen blir mobbet? Er det ok?
Fin anmeldelse av boka på Lærerbloggen.

Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman.
Tjukk bok som ikke var tjukk nok fordi jeg likte den så godt. Naboene Aled og Frances møtes tilfeldigvis i en felles interesse: den mystiske podcastfortellingen som Aled har lagd. De strever begge med å balansere mellom kreativ nerding, som ligger hjertet nærmest, og collegejakt, som de voksne forventer. Ikke noen typisk romantisk historie, vennskap i fokus. Sosiale medier en viktig ingrediens.
Mangshou, 2017
Oversatt av Tonje Røed.
Sitat fra side 256-257:

Da jeg åpnet døra halv ett natten før matteeksamen, ga jeg Aled en rask klem. 
Og det ble ikke pinlig, selv om det var jeg som tok initiativet og han bare sa: "Å" og ble så overrasket at han tok et skritt bakover. 
"Hei," sa jeg og slapp ham. 
"Hei," hvisket han, så kremtet han. Han hadde på seg Ravenclaw-hettegenser, grå pyjamasshorts, nattsokker og de limegrønne skoene. Og han bar på en lilla ringperm. "Øh, beklager antrekket."
Jeg gjorde en håndbevegelse mot meg selv, for jeg hadde morgenkåpe, stripete T-skjorte og Avengers-leggings.

Gursli Berg forlag, 2017
Maresi av Maria Turtschaninoff. Oversatt av Nina Aspen.
Finsk feminist-dystopi, første bok i serie. Gode anmeldelser og oversatt til mange språk. Lavmælt, mest action mot slutten. Kvinnesamfunn i et kloster hvor alle har sin plass og skal være trygge. Helt til den magiske øya blir oppdaget av noen menn på jakt... Purung jente er en viktig helt.
Sitat fra side 77-78:

Snart var det bare Jai som holdt meg med selskap. Øynene hennes var hele tiden festet på den dypblå himmelen, og de glinset svart i gløden fra flammene som holdt på å slukne.
"Er ikke dette det vakreste du har sett?" spurte jeg lavt. "Det verker inni meg når jeg ser på all denne skjønnheten."

Jai nikket og svelget, og da så jeg at det rant tårer fra øynene hennes (...) til slutt snakket Jai opp mot stjernene. 
"Hun får aldri se dette. Unai, søsteren min..."  


Gyldendal, 2017
Bobla av Siri Pettersen.
Første bok etter Ravneringene-serien! Også her litt fantasi i form av en stor boble som hovedpersonen begynner å leve alene i. Der har hun lenge alt hun trenger, og er trygg. Hvorfor være sammen med andre mennesker, egentlig? Og hvorfor bry seg om andre? Men så blir det usikkert om hun noen gang vil komme seg ut...
Det var mye jeg kunne nikke til i anmeldelsen av boka på Barnebokkritikk.no.

Aschehoug, 1980
Litt av en snarvei av Madeleine L'Engle. Oversatt av Oddvin Alfarnes.
Amerikansk eventyrklassiker, kom i 1962. Tre barn reiser gjennom tid og rom for å finne en forsvunnet far. Det de må kjempe mot minner om tidstyvene i Michael Endes Momo (1973). Mest fantasi, noe livsvisdom, noen litterære og bibelske referanser. Kjente skuespillere vil spille de tre kvinnelige hjelperne Hvem, Hvarde og Hvilken i filmatiseringen A Wrinkle in Time (IMDB).
Sitat fra side 85:

"Nååh baarn, såh måå deere ikkhe blih reddhe nårr dett skjeer," advarte fru Hvilken. 
"Hold på sinnet ditt, lille Mag. Du kommer til å trenge alt sinnet ditt nå."
Uten mer varsel ble Mag sopt inn i ingenting igjen. Denne gangen ble ingenting til en følelse av klam kulde hun aldri hadde kjent før. Kulden ble djupere og virvlet rundt henne og gjennom henne, og ble blandet med et underlig, håndfast mørke, noe som ville sluke henne, som et stort, ondskapsfullt rovdyr.
Så var mørket borte. Var det Mørket - Den Svarte Skyggen? Hadde de måttet reise gjennom den for å komme til far?


Superbitchenes hemmelighet av A. Audhild Solberg. Aschehoug (lenke til blogg), 2017
Albinojenta AnneBea har i fjerde boka i serien blitt kjæreste med handuvet. Men sjenansen gjør ting vanskelige, og mot og humør daler. Ny, kul jente skaper misunnelse og får AnneBea til å bli en superbitch på skoletur. Spenningen flater ut litt tidlig, ellers fint å lese slutten på "eventyret".


Alt i alt:

Som vanlig variasjon i sjangre, målgruppe og forfatterkategorier. En håndfull av bøkene kommer jeg til å huske, og det med glede. Særlig Ses til uka, som var så gjenkjennelig og tankevekkende, og Jeg håper noen kan høre meg, som ga meg klump i halsen. Det gjorde også Aldri alene. (Fellestema: ensomhet og fellesskap?) Levi Henriksens novellesamling ga ordentlig julestemning og også noe å tenke på.
Fint å endelig få smakt på en moderne tegneserieklassiker (Sandman). Og hvis noen en dag refererer til The Catcher in the Rye, vet jeg hvem Holden Cauldfield var.


Framsjå inn i starten av 2018: 

En må vel kunne si at det uoffisielle 2017-målet mitt om mindre lesing enn året før gikk dunken! (Teller opp til sammen 12 bøker flere enn i 2016.)
Nå ser jeg at jeg også hadde ønsket meg mer humor og sprø bilder og filmanmeldelser; jeg får vurdere å overføre det til 2018! Det å lese nyttårsforsetter på andre bokblogger gjør meg litt stresset, så mitt vil rett og slett være å finne tilbake til blogg-gleden.
Blir det videoinnlegg for 2017-bøkene? Kanskje, når jeg får hodet litt over vannet? Ellers er det nok av prosjekter både på jobb og privat som krever tid og engasjement. I kveld var det bokprat for voksne på jobb, og jeg snakket varmt om et par bøker der, det er kjekt å formidle!

A propos engasjement; jeg holdt et innlegg på innspillskonferansen til ny kulturmelding i Oslo i starten av året. Klikk her hvis du vil lese eventyret om Markus og Lukas og Matteus-effekten!