Uuuhahahaha

Grøss har jeg ikke lest for mye av. Ser ikke på grøsserfilmer heller; jeg blir for redd. Tror ikke jeg har tapt så mye på det heller.

Men jeg liker det litt eventyrlige. Og jeg ville utfordre mine egne redsler. Så jeg tok fatt på et par skikkelige gysere!

Først Blod av Ulf Tannberg (funnet på kasseringshylla, forresten). Fortelleren er en vampyr med sans for unge ofre. Han ble selv lokket av Auguste, en eldgammel blodsuger, inn i et merkelig hus. Og så var det igrunnen gjort. Herman har startproblemer i sin nye tilværelse; han strever med rester av menneskelige følelser i møte med ofrene. Naturlig nok ser han på seg selv som overlegen (det skulle bare mangle), men livene deres interesserer ham på et vis.
Boka fikk meg til å tenke litt på klassiske skumle fortellinger (Frankenstein, Dracula). Det er ikke så mye blod og gørr, selv om tittelen sier noe annet. Det skumle er egentlig den følelsesløse beskrivelsen av Hermans og de andre vampyrenes skjødesløse forhold til sine ofre.
Ulf Tannberg skal være et pseudonym for en etablert skjønnlitterær forfatter. Jeg lurer på hvem det kan være?

Så Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist. Denne var faktisk eklere. For her våkner de døde opp og går rundt som robotlignende, sjelløse zombier. En av dem er Eva, en ung kvinne som nettopp har omkommet i en ulykke og etterlatt seg mann og barn. En annen er den lille gutten Elias, som har rukket å ligge i graven i et par måneder og ser ut og lukter deretter. (Er det nødvendig med så nitide beskrivelser av råtne armer, oppblåste tarmer og hvite øyne?)
Samfunnet vet ikke hva de skal gjøre med disse udøde som våkner opp i hundretalls. Akutten? Asylet? Eller en egen koloni? Og hva er etisk riktig - drepe dem (hvis en klarer det) eller gjøre "livet" så behagelig som mulig?
Midt i alt det ekle var det faktisk noen fine partier. De bare sugde jeg til meg. Og håpet på at det ikke fulgte med noen bittesmå, hvite larver.

Neste: Rasputins hevn av Guy Didelez. Mer avdempet grøss for de yngre leserne. I den første boka om den onde buktalerdukka Rasputin (som jeg leste for et par år siden) klarte fire nederlandske venner - Bram, Bert, Peter og Sofie - å kaste dukka i elva. Men det betydde ikke at den var ødelagt. Neida, den dukker opp hos deres nye vennskapsklasse i Belgia. En av guttene der er tydelig merket av Rasputins mørke ondskap. Hva skal de gjøre? Vel, de tar ham med seg tilbake, for å gjøre det av med ham for godt. Ikke så enkelt, det, faktisk. For Rasputin har sin egen vilje.
Ikke så veldig nyskapende egentlig - men grei, og veldig spennende til tider.

Så til slutt: Tunneler av Rod Gordon. Denne skulle være veldig bra, hadde jeg lest. Og den var ganske bra. Men jeg opplevde noe merkelig: det fantastiske innslaget (en underjordisk verden med tunneler og store, skumle byer) gjorde at jeg kjedet meg. Jeg ville helst hoppe over det og inn i vår verden igjen.
Handlingen? Å ja.

14 år gamle Will opplever at faren blir sporløst borte etter omfattende gravearbeid i gamle tunneler. Han og kameraten Chester graver seg inn i en av dem og går milevis nedover i jorda, der de blir fanget og forhørt på grusomme måter. Will slippes fri og får en stor overraskelse: "Kolonien" var faktisk var fødestedet hans, men han ble tatt med til Overjorden som liten. Nå får han en ny bror, Colin. Men Chester er igjen i fengselet. Han må befris for enhver pris.
Jeg kom til å tenke på Rumo, eller kanskje helst The City of Dreaming Books. Jeg begynner nesten å bli mørkeredd. Kommer til å holde meg unna tunneler så langt det er mulig!