søndag 20. desember 2009

Skrinet skal opnast um hundre år


For mange Herrens år sida råkte eg på nokre ord i eit vers. Og dei ordi klora seg fast i meg for all tid seinare. Reine slumpen at eg fann dette verset. For eg lès aldri vers, aldri so sant eg kan sleppe. Kven diktaren var la eg ikkje mark til.
Rett som det er ... og i det seinste serleg um nettene ... ja so syng ordi seg fram. Lange bel er det som eg fatar kva dei segjer. Men stundi straks etter spør det i meg at kva er det du forstår? Då kan eg ikkje svara.
Det er vettespel i natt.

- Dette er starten på boka Skrinet skal opnast um hundre år, ein poetisk science fiction-roman skriven av ein geiling for snart seksti år sidan! Det betyr vel at skrinet skal opnast om førti år no...
Denne boka har fengsla meg. Språket, som er gamalt nynorsk, bremsar meg litt av og til. Eg får lyst til å "oversette" boka til meir forståeleg norsk. For ei forteljing det er, fleire burde få vite om den!

Hovudpersonen Jørgen Mobakk er ein praktisk og dyktig skogsmann. Har uforskyldt fått rykte som ein særing etter litt månepoesi og stjernekikking. Men kven skulle tru at han ville oppleve så overnaturlege ting? Ting som tidsskap og merkelege tegn ... og månereisaren Alessandro. Alessandro er på ein måte hovudperson nummer to, han skriv eit brev om det merkelege han opplevde på månen. Gløym krater og Neil Armstrong (han var vel ikkje tema i 1951), her møter me store palass, kunstferdige plantar og draumemakarar. Litt fantasy-aktig faktisk. Og det handlar om fantasi:

... eg tenker ofte på det når eg sit og ser på han, eg skimtar han for meg um ti år: Velgjeten doktor, for det er han alt. Praktisk, klårøygd, bil og velstand, skinnkåpe til kona, og born ute på høgre skular. Stjernekikkerten har han lagt på botnen i kledesskåpet. Månen lèt han skine etter almenakka, har ikkje tid anse meir etter han. Han lèt seg ikkje meir forhekse av draum og kjensleborne tankar.
Berre store synlege overskogen heile mannen!
Det er synd.

lørdag 19. desember 2009

Dine øyne så meg

Jeg begynte på denne boka av Sjón fordi den skulle være spesiell. Og det er den!
Den er sprø, grov, morsom, absurd, tragisk, poetisk. Hovedhandlingen - som blir fortalt til en utålmodig tredjeperson vi ikke får vite noe om - spinner rundt et vertshus i en liten tysk by under andre verdenskrig. Tjenestejenta Marie-Sophie får i oppdrag å passe på og stelle en utsultet, skitten fremmed. Han er jøde. Mens hun passer på den ordknappe mannen forteller hun fortellinger, like mye til seg selv som til ham. Det samme gjør fortelleren av boka, bare for å gjøre det hele mer forvirrende.

Uansett. Kjæresten til Marie-Sophie får vite om oppdraget hennes og blir sjalu. Og det er da noe av det mest forvirrende og groteske skjer. I dramaform. Vil ikke røpe mer.

Hvem er jøden egentlig? Vet ikke. Men jeg fikk det fortalt at da han kom til Kükenstadt begynte folk der å drømme så rart. Engelen Freude ("Glede") lagde faktisk drømmedagbok av drømmene. Disse får vi et innblikk i.

For det fins engler i Sjóns univers også.

"Gabriel la basunen mot sine lepper, blåste opp kinnene, tømte sinnet og gjorde seg klar til å støte i basunen. Han lyttet konsentrert etter melodien, hosianna, han ventet på det rette øyeblikket til å la den ljome ut over denne verden som lå for hans føtter."

Erkeengelen som blir lurt av djevelen til å utsette dommedag, og så nesten forført av onde Lilith - dette er den mest komiske delen av boka, tragikomisk - men også en del som jeg ikke får til å passe inn. Hva har Gabriels perfekte kropp og ekstatiske blåselyst å gjøre med utsultede jøder og forvirrede ungjenter?
Kanskje Sjón bare måtte putte ham i ei bok?

Eller kanskje jeg burde lese den en gang til.

mandag 14. desember 2009

Dublin, here I came!

Har vært på langhelg-tur med kollegene mine i den flotte byen Dublin. Her ble det ikke bare pubrunder og shopping, men også et inspirerende barne-juleshow, julemesse i en nydelig katedral (St. Patricks Cathedral) og en svipptur innom National Library (der jeg fikk med meg en liten utgave av irske eventyr for barn).
Mange fine minner. Blant annet disse:






















































A propos shopping: på lørdag ble det ganske strevsomt å gå rundt i stinne butikker blant glorete topper og mennesker med tomme blikk (mantra: forget the recession), og jeg prøvde å gå nye veier. Da så og hørte jeg disse englene:



Kanskje de sang denne sangen, som jeg fikk være med å synge i katedralen samme kveld?

Hark! the herald angels sing
Glory to the new-born King;
Peace on earth, and mercy mild,
God and sinners reconciled!
Joyful, all ye nations rise,
Join the triumph of the skies;
With the angelic host proclaim,
Christ is born in Betlehem.
Hark! the herald angels sing
Glory to the newborn King.

Charles Wesley

tirsdag 8. desember 2009

Julegaver

Mamma spør meg hva jeg ønsker meg til jul. Ja, hva ønsker jeg meg til jul? Jeg som har alt jeg trenger eller penger til å kjøpe det?

Jeg ønsker meg en skikkelig juleferie sammen med familie og venner. Slappe av, spise julemat, høre julesanger, se Tre nøtter til Askepott. Kjenne gleden over å ha noen å være glad i. Og så sant ikke noe merkelig skjer, så får jeg alle disse tingene.

Gavekort er vel en god idé? Jeg tok en tur inn på Elkjøp i dag for å se om jeg kanskje kunne ønske meg et slikt til jul. Elkjøp-butikker fins jo overalt. En genial ting, gavekort. Du får helt sikkert det du ønsker deg. (Men så må du i tillegg betale for det, hvis du tenker på pengene du kjøper gaver for!)

Jul er ei tid å glede seg til. Glede seg sammen med noen. Heldigvis har jeg det sånn.

Mange har ikke det de trenger. Jeg kjøpte nettopp såkalt etiske julegaver på nettet. (De jeg skal gi dem til er sannsynligvis ikke aktive på www, så jeg tar sjansen på å nevne det!) Kjøpte noe hos CARE og noe hos Flyktningehjelpen (Gaver med mening).

Hva sier vår alles kjære Wikipedia om julegavene? Et utdrag:

"Mange familier har den tradisjonen at man gir små julegaver til alle i slekta, til de blir konfirmert. Da slutter de helt. Dette kan i større familier føre til at personer går fra å ha fått et 30-talls pakker året før, til å bare få kanskje 15 eller færre."
Stakkars.
Her kan du også lese om julegavepapirets forbannelse, forsvunne gavelapper (grøss!) og plassproblemer under juletreet.

God førjulstid.

lørdag 5. desember 2009

Song for Eirabu

Har no lese ein kjempeflott, heilnorsk fantasy! Dei er det langt mellom. (Eg skriv dette på nynorsk fordi boka brukar dette - eit vakkert eitt.)
Ganske snart kom eg til å tenke på Tidshjulet. Det er litt dei same, store linene som blir dregne opp og som påvirkar skjebna til små menneske. Prestinner i grått og kvitt (jf sedaiane i Tidshjulet). Sterke, eldgamle gudar gøymt i fjell. Og eit persongalleri som gjer at eg må lage eit kart, slik eg gjorde med Tidshjulet.

Men det er noko for seg sjølv. Det er ein mytologi med norrøn farge; eg kjenner att namn frå vår gamle gudeverd. Og personnamna er sjølvsagt ur-norske.

Og så er det ein saga om to systre; systre som i utgangspunktet er veldig nært knytte til kvarandre, men som har kvar sin skjebne dei må fylje og dermed blir skilt frå kvarandre. Ei blir blotgydje (kvinne med ansvar for bloting) med ei stø hand på sverdet, ei anna blir keisarinne i eit framandt land. Bak og over det heile ventar gudane, volvane og vergane i ulvs og ørns form.

Språket er som før sagt vakkert, og historia fengslande. Heldigvis fyrst i ein serie (trilogi)?

Forresten, etter andre Twilight-film måtte eg berre lese bok 3. Då fekk eg eit boktips. Bella (og Edward) les Stormfulle høyder av Emily Brontë, med referanser til sitt eige stormfulle kjærleiksforhold (og trekantforhold).
Kan eit filmklipp vere på sin plass?

tirsdag 24. november 2009

Samtidslitteratur

I går var jeg på en ungdomsskole og underviste i samtidslitteratur (fra 80-tallet til i dag) for tiende trinn. Men hvilke bøker skal en ha med, tro? Det er flere vurderinger en må gjøre:

- er forfatteren en del av den offisielle litteraturhistorien? Altså kjent?
- er boka kjent (f. eks. en internasjonal klassiker)?
- er boka/forfatterskapet representativt for perioden jeg snakker om - litterært eller samfunnsmessig?
- er boka spennende, interessant, rar, noe utenom det vanlige? Og lettlest (noe elever ofte er opptatt av)?

Og hvis jeg skal reklamere for den i tillegg til eventuelle "tørre fakta" må jeg jo like den.

Jeg fant ut at jeg ville bruke 80- og 90-tallet til tørre fakta og reklamere mer for tiåret vårt. Og jeg landet på disse bøkene:

80-tallet
Khalid Hussain: Pakkis
Anne Karin Elstad: Sitt eget liv
Ingvar Ambjørnsen: Hvite niggere
Herbjørg Wassmo: Huset med den blinde glassveranda
Tor Åge Bringsværd: Ker Shus
Lars Saabye Christensen: Beatles

90-tallet
Karin Fossum: Evas øye
Jostein Gaarder: Sofies verden
Jon Ewo: Sola er en feit gud
Bull-Hansen: Syv historier fra Vestskogen
Gunnar Staalesen: 1900
Erlend Loe: Naiv. Super
Jan Kjærstad: Homo falsus

20-tallet
Tore Renberg: Mannen som elsket Yngve
Hans-Fredrik Follestad: De Fire og Han som gjør galt verre
Åsne Seierstad: Bokhandleren i Kabul
Simon Stranger: Mnem (min favoritt!)
Lars Ramslie: Fatso
Anne B. Ragde: Berlinerpoplene
Knut Nærum: Madonna-gåten
Eystein Ellingsen: Melding hjem
Bing & Bringsværd: Oslo 2084
Ingeborg Arvola: 40 postkort
Tom Egeland: Sirkelens ende
Synne Sun Løes: Yoko er alene
Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret
Ari Behn: Trist som faen (eksempel på bok skrevet av kjendis)

I starten spilte jeg "Dum og deilig" (Knutsen og Ludvigsen) og leste fra Gustav Lorentzen(Ludvigsen)s bok Filledukke, for kontrastens skyld! Forfattere kan ha mange sider ved seg:)

mandag 16. november 2009

Dadadada! (starten på Beethovens niende, også kalt Skjebnesymfonien)

Nå har sikkert mine trofaste lesere gått og ventet i flere dager på at jeg skulle utdype kommentaren min om at noen "spenningsbøker" ikke er spennende.
Tror faktisk at jeg kan sette dem opp etter spenningsgrad, de bøkene jeg har lest de siste par ukene:

1. Innbrudd på skolen av Lena Lilleste. Handler om hva som skjer når et par gutter midt i et forsøk på å levere tilbake stjålne penger (klassekassa) blir vitner til et farlig innbrudd. De prøver å leke detektiver, som så mange før dem - De fem, Kalle Blomqvist, Frøken Detektiv, Hardy-guttene osv. Men det ble ikke driv her (kanskje nettopp derfor?), syns jeg. Skulle gjerne hatt en niåring eller tiåring å prøve boka på.

2. Mareritt i Venezia av Ingeborg Dybvig. Tenker litt på Venezia-mysteriet av Bjørn Sortland, men en viktig forskjell er dette: "helten" - ei jente som er med fotograf-faren sin på tur - utfører et urealistisk stunt for å stjele tilbake farens gamle kamera fra en skurk. Hvilken 12 år gammel jente vil springe gjennom trange bygater hun ikke er kjent i for å henge seg på en skummel voksen mann, særlig når pappa syns at det ikke er så viktig? Det blir dramatisk, livsfarlig, faktisk, og spennende på sin måte, men...

Det er utrolig hva jeg kan få meg til å tro på i en lesesituasjon. Vampyrer, trollmenn, drager osv. Men det må være realistisk inne i sammenhengen; jeg må kunne tro på personene og tankemåten deres. I fantasylitteraturen er det jo ofte sånn at helten først er i sjokk og ikke ønsker å være spesiell, men så blir nødt til å bruke sine spesielle krefter i kampen mot det onde. De oppsøker ikke egentlig spenningen; den finner dem! Mer om den typen helt senere.

3. Den onde tvilling av Øistein Borge (serien Nino Glass). Klassisk action, et helt annet nivå. Her har vi et radarpar, den lille smartingen Nino og den sterke, trofaste kameraten Lucas, som reiser tilbake i tiden (urealistisk, men spennende!) til London på 1800-tallet. Dette må de gjøre for å forhindre et mord begått av en mystisk Ulvemann. Tenk deg en gammel hestevogn som galopperer bortover en øde landevei i plaskregn, med en mordlysten skurk hengende i døra. Perfekt, syns jeg, til og med den store Overraskelsen til slutt. Andre bok om Nino; den første festa seg ikke så godt, men kanskje verd ei omlesing?

4. Lasarusfenomenet av Kjetil Johnsen (serien Den 4. parallell). Her er vi over i science fiction, litt som Tingen av Kevin Brooks. Hovedpersonen Emma våkner opp etter ei bilulykke og får vite at foreldrene er døde. Onkelen hennes, som hun egentlig aldri har kjent så godt, tar seg av henne. Hun har stadig rare drømmer og en vond følelse av at noe er galt. Noe spesielt skjedde i bilulykka, noe - skal det vise seg - overnaturlig. Og noen vil ha tak i henne på grunn av dette "noe". Fortsettelse følger.

Kommer til å tenke på filmen The Island, der Scarlett Johansson og Ewan McGregor finner ut at de er kloner og må flykte fra kloningsfabrikken. Men det er selvfølgelig bare ett eksempel på hundrevis av slike thrillere!

5. Gone av Michael Grant. To bøker på norsk: Forsvunnet og Mørke krefter, hver på omtrent 600 sider. Ta boka i punkt 4, litt av tematikken og følelsen, og gang det opp med... skal vi si ti? Det har kommet flere serier nå der barn og ungdommer må kjempe på liv og død - Dødslekene, I morgen-serien, og nå Gone (Forresten: har jeg glemt Harry Potter?). Hos Grant skjer det spesielle at alle mennesker over 14 år i en liten by forsvinner i løpet av et sekund, og barna som er igjen må få samfunnet til å fungere og i tillegg kjempe mot et udefinerbart, voksende Mørke som har påvirket noen av barna. (Det er ikke helt klart hvem som er Gode og Onde her; folk skifter side etter sterke opplevelser og i forhold til følelsene sine.)

For å gjøre det hele ekstra mørkt og skummelt har Grant stengt barna inne i ei diger glassklokke av en mur, ugjennomtrengbar. De kan ikke flykte fra hverandre, fra sulten og farene. Veldig, veldig spennende. Noe grøss også. Muterte monstermarker. Minus for unødvendig grundig personpresentasjon (ja, jeg har fått med meg at klovnen pleier å klovne!), men det glemte jeg snart.

Jeg så filmserien Left behind tidligere i høst. Den er bygd på en kristen bokserie som tar utgangspunkt i teorien om "opprykkelsen" av de kristne før den siste tida på jorda. De som er igjen sørger over de som forsvant og er samtidig redde for hva som vil skje med dem selv. Kriser som disse skaper en spesiell atmosfære.

Jeg tror kanskje at det overnaturlige aspektet må inn for at ei bok skal bli spennende nok for meg. Det trenger ikke være engler eller demoner, men noe som løfter meg ut av virkeligheten, noe uforklarlig. En annen dimensjon eller en tidsreise.

Eller et parallelt bibliotek med et spøkelse som truer med Bibliotekpolitiet. Har satt igang med Stephen King.

onsdag 11. november 2009

Gone

Har lest noen spenningsbøker for barn i det siste. Merker at det er stor forskjell på dem. Noen er faktisk ganske søvndyssende, men får likevel merkelappen spenning. Andre er spennende til tusen (som Dødslekene).

Nå har jeg nettopp registrert to bøker i serien Gone (Michael Grant). 600 sider i hver bok. Med hangen jeg har til spenningsbøker er det selvsagt at de havner i bokhylla mi straks. Jeg vet lite om serien, egentlig, men konseptet er interessant. En dag forsvinner alle mennesker fra 15 år og oppover. Og jorda blir inntatt av mutanter av ett eller annet slag?
Perfekt.

Mer om disse siden, når jeg har lest dem og sjekket fakta.

Forresten, her er nettsida til serien!

søndag 8. november 2009

Synsing om bøker

Det fins sikkert tusenvis av bokblogger. Sider som enkeltpersoner, ei vennegruppe eller et arbeidsfellesskap (rart ord?) fyller med sine tanker om bøker og lesing.

Men i tillegg kommer det fram meninger om bøker på andre nettsider, spesielt i såkalte fora. Og de kan ha veldig ulike utgangspunkt! Det er rett og slett mannen og kvinnen i gata som får si meninga si uten innblanding fra "proffe" bokanmeldere.

Det fins bokprat på filmsider, spillsider, kvinnefora (ingen overraskelse, kanskje?), musikkblogger...

Det fins til og med tråder om den dårligste boka du har lest! Kjempegøy:), men også litt skummelt fordi jeg kan risikere å se yndlingsboka mi der!

Enjoy!

lørdag 7. november 2009

Film

På Den store kinodagen har jeg sett tre filmer. To av dem gjorde virkelig inntrykk: Away we go og Vegas. Den siste norsk, nærmere bestemt bergensk.

Away we go (lenke)



Ble forresten helt fascinert av Fatale egg av Mikhail Bulgakov, en dystopisk og ganske sprø roman som kanskje Jurassic Park er inspirert av? Prøvde ei stund å overbevise meg selv om at denne vil kunne gå i bokgruppa jeg er med i (spreke, men godt voksne damer), men da den svære slangen ga seg til å kvele og ete mennesker levende... vel, nei.
Har nå begynt på Hundehjertet av samme forfatter.

Ellers har to romaner av Victoria Bø også klart å komme seg til ventehylla mi sammen med den siste boka i Urchin-serien. Ferdig til jul?

lørdag 31. oktober 2009

torsdag 29. oktober 2009

Veldig variert bokliste

Bøker jeg har lest:

Elin Brodin: Den krydrede vin. Liker forfatteren, hun er akkurat passe spesiell! Denne boka handler om ei vill jente som ikke vet helt hvordan hun skal forholde seg til "folkesjela" (andre mennesker). Skepsis? Frykt? Medfølelse? Hun blir lærernes skrekk sammen med venninna Anka, terroriserer de strengt religiøse fosterforeldrene (tante og onkel) med dystre bibelsitater akkompagnert av basstoner på piano - og innleder et seksuelt forhold med en voksen mann som 11-åring. Vill, ja, men også sårbar. Det eneste jeg ikke likte ved denne boka var alle de innvikla filosofiske tankene...

Joanna Trollope: Nære venner. I korte trekk: et ektepar med ei tenåringsjente skilles. Vennene deres er et ektepar som har nok å henge fingrene i på hotellet sitt og i tillegg tre sønner som er mer eller mindre selvstendige. Dama som skiller seg har hatt et langvarig vennskapsforhold med han som er gift, og plutselig blir det noe mer. Hva skal til for å holde sammen? Likte boka. Er merkelappen feelgood på sin plass?

Michail Bulgakov: Mesteren og Margarita. Veldig rar. Spennende. Hovedhandlingen foregår i Moskva i 20-30-årene, der en mager ("trollmann") dukker opp og gjør livet surt for umoralske moskovitter. Kompanjongene hans er en stor katt som går på bakbeina, en tynn mann i rutete jakke og en undersetsig rødhåring med hoggtann, og de har få skrupler. Det som gjorde mest inntrykk var en episode fra Varieteteatret, der mageren lar det regne penger fra taket og deler ut kostbare klær, sko og vesker til alle kvinnene i salen (dessverre er det noen som ikke rekker å skifte; de havner på gaten i undertøy). Teaterkonfransieren mister hodet, bokstavelig talt (revet av av katten) og havner på galehus (med hodet på). Men hvem er egentlig mageren? Les og se!

Singh og Normann: Byttingen. Lettlest spenningsbok for barn. Ganske skummel. To venninner er på ferie i India når noe forferdelig skjer. Inne i en hule forandrer den snille av dem seg til en sur, ugjenkjennelig person i samme kropp. En bytting. Får meg til å tenke på Verten av Stephenie Meyer, men her er byttingen ond og må drives ut.

Så ei liste over bøker jeg har på ventehylla:

Etter midnatt av Stephen King. Novellesamling, blant annet en om Bibliotekpolitiet!

Fatale egg og Hundehjertet av Michail Bulgakov. Ble virkelig interessert i denne forfatteren! Han var tidlig ute med science fiction og dystopier.

Faust av Goethe. Fant den fordi Mesteren og Margarita er inspirert av den, visstnok, og jeg trenger paralleller til Ønskebok.

Sirkusnetter av Angela Carter. Det en kaller en magirealistisk roman, var det ikke? Leste den på engelsk grunnfag.

Skrinet skal opnast om hundre år av Olav Sletto. Altså, det er ikke han som skal åpne det. Han har vært død i noen år og var en lokal forfatter, fra Hol. Denne romanen er en av de spesielle, urealistiske. Perfekt for meg?

Selvfølgelig skal jeg også gjøre andre ting enn å lese.

lørdag 24. oktober 2009

Og så litt sang...












May it be an evening star
shines down upon you
May it be when darkness falls
your heart will be true
You walk a lonely road,
oh, how far you are from home

Mornie utulie, believe and you will find your way
Mornie alantie, a promise lives within you now

(Enya/Roma Ryan)

tirsdag 20. oktober 2009

Mer intens spenning

To bøker:

Verten av Stephenie Meyer. Altså Twilight-seriens mor. Forvirrende begynnelse - tok seg opp og ble spennende - romantisk - paralleller til trekantforholdet Bella-Edward-Jacob.

En gang i framtida har sjelene (vesener som inntar kropper på forskjellige planeter) overtatt Tellus. Målet er å innføre godhet og balanse på denne jorda som vi mennesker har misbrukt i vår krigslyst og ondskap.
Problemet er at menneskene slett ikke har lyst til å bli inntatt. Og noen klarer faktisk å stritte imot!!!
Vandrer er en veteran i sitt slag, en sjel som dessverre blir podet inn i mennesket Melanie. Melanie er av de som ikke vil gi fra seg følelsene og tankene sine. Og Vandrer blir påvirka av dette, så mye at hun oppsøker en motstandsgruppe som Melanie tilhørte og slår seg sammen med dem.
Det er her det blir spennende - og trist. Ingen stoler på Vandrer, forræderen i en kropp de kjenner fra før. Og, i to tilfeller: elsker. For å gjøre forvirringen komplett faller en tredje mann for Vandrer (dvs sjelen).

Det er veldig fascinerende! Det tenker jeg selv om jeg nettopp har hørt knusende kritikk av Twilight-serien. Det ER ikke stor litteratur, det er kjærlighetsromaner som stort sett virker slik de skal.

Bok 2: Landet under isen av Lars Mæhle. NYNORSK FANTASY! Jippi! Måtte bare lese denne, og helst like den så godt at jeg kunne innlemme den i nynorsk-bokprat-lista mi!
Dommen er: veldig bra. Kvifor? (Og her ser du at eg går over i nynorsken. Uansett.)
1. Original (men inspirert av andre eventyr, sjølvsagt). Ei slags blanding av detektivkrim, Indiana Jones og Tidshjulet?
2. Spennande. Mørk røyk pumpar ut av ein bre, eit uhyre i det mørke fjellet, menneske med djupe hol i brystkassa (hjertet er gravd ut), ein helt som ikkje klarar å halde vondskapen ute av sjela si, livsvisdom som blir skriven på blomsterblad og kviskra gjennom nøkkelhol, munke-kattar (aldri høyrt om!).
3. Godt skrive. Poetisk og vakker.
4. Ein nyttig tanke bak - kjærleik og forståing på tvers av religionar og tru. Hovudpersonen Leo er jødisk. Minus for at stamfaren i landet heiter Abrahamsen (jamfør stamfaren for dei tre store verdsreligionane). Eit -sen-namn passar berre ikkje i ei eventyrforteljing.
5. Ei god sitatbok. For eksempel med dette sitatet:

"Eg vil ikkje tvile på denne forteljinga. Same kor fabulerande og vill ho kan lyde. Betre da å sjå om ein kan lære noko av forteljinga, uansett om ho er sann eller usann."

lørdag 10. oktober 2009

Dataspøkelset

Veslebror ser deg av Cory Doctorow: litt spenning, mye samfunnsengasjement. Men det jeg husker best: masse datateknisk språk som jeg skjønner minimalt av. Jeg ble fascinert av denne verdenen jeg kjenner så dårlig, men forstyrret også.

Nynorsk bok. Skulle gjerne hatt denne på lista mi over anbefalingsbøker for ungdom, men den vil i så fall komme med en advarsel: ikke for dataanalfabeter!

Men innholdet skremmer. Det skremmer fordi det er så nærme. Det er ikke snakk om androider og tankebusser, men om elektronisk sporing og krig mot terror.

I et samfunn som det, hvilken side vil jeg være på - trygghet for enhver pris eller frihet for enhver pris?

tirsdag 6. oktober 2009

Gjett hva

Den neste boka i serien om Dødslekene (satt klistra til godstolen med nummer to i går kveld) kommer

NESTE HØST.

Hurra.

Vel, jeg kan jo feire at dette er mitt blogginnlegg nummer 150!

mandag 5. oktober 2009

Dom som sier at dom e domme, dom e domme dom

Du kan faktisk bli dum av å ikke lese bøker.
(Selvfølgelig kan du bli dum av å lese bøker også, hvis du aldri stiller spørsmål ved det du leser. Men.)

Har lest to bøker som setter lese- og skrivekyndigheten i høysetet. I tillegg er de ganske spennende:

Alexandria og de tre gåtene av Jan Chr. Næss. Her besøker vi byen Fedtfarse, en ikke så koselig plass der husene er bygde i betong og alle spiser griseflesk. Bysangen handler selvfølgelig om hvor utrolig flott betong og flesk er. Læreren klarer ikke å løse regnestykker uten å tenke i betongbiter. Og fordi manglene i undervisningen er så godt (betong-)funderte, blir lese- og skriveproblemer ikke ansett som det. Altså problemer.

Lederne i motstandsbevegelsen (som vil ha trehus og sunnere mat) forsvinner på en mystisk og (skjønner vi etter hvert) litt grotesk måte. Da er det lille Alexandria som må finne ut av ting.

Håper at Fedtfarse-bøkene til Næss havner på en framtidig barnebok-kanonliste. Det er de verdt. Men hører aldri noe om dem.

Er dette science fiction? Eller eventyr? Vet ikke. Den dystopiske (pessimistiske) science fiction-litteraturen er iallfall ikke ukjent med sløvhet og massesuggesjon (f.eks. i Vidunderlige nye verden av George Orwell). Og det bringer meg til neste bok:

Mannen som kunne lese av Walter Tevis. Boka er fra 1980, og jeg syntes at jeg hørte at den gråt av glede da jeg tok den ut av hylla.
Jeg syns kanskje jeg har lest noe lignende før. Vet ikke hvor. Men boka gjorde inntrykk.

Vi er på 2400-tallet i USA, og robotene rår grunnen. Menneskene går rundt som annenklasses roboter, dopet ned på medisiner som gjør dem sterile. Framtiden ser veldig mørk ut for homo sapiens. En gang i "fortiden" (fremdeles vår framtid) så de høyerestående robotene seg leie på all krig og uenighet mellom menneskene og innførte Regler om Isolasjon og Høflighet. I korte trekk betyr det at folk ikke skal se på hverandre og kommunisere. Iallfall ikke om andre ting enn været.

En professor kommer til robot-sjefen ved universitet sitt i New York og sier at han kan undervise i lesing. Nå viser det seg at lesing ikke blir sett på som noen ønskelig aktivitet. Ikke bare er det slutt på tekstproduksjonen for lenge siden - alt kommer fiks ferdig til deg gjennom bilder på en skjerm eller gjennom kjemiske stoffer i blodet - men "lesning er altfor intimt ... Det setter deg i for nær kontakt med følelsene og tankene til andre. Det forstyrrer og forvirrer." (s. 79)
Men professoren lar seg ikke kue. Da blir han satt i fengsel, og roboten Spofforth tar kjæresten hans med seg hjem.

Gjennom hele denne boka blir du minnet på hvor viktige de skrevne ordene er. De er kommunikasjon. Noe håndfast, men likevel levende.

Uintelligente, programmerte roboter er forresten tragikomiske. Den hyperintelligente Spofforth klarer ikke å legge bånd på frustrasjonen sin i møte med folkeregister-maskinen og får dermed dette fine svaret fra sin laverestående "artsfelle":
"Den helvetes befolkningen i hele den fordømte verden er kl. 12.00 G.M.T. nitten millioner firehundreogtredvetusensyvhundreogniogseksti."

Lesing... - Vent litt! Jeg så jo Historien om Despereaux på dvd i går! Og der får helten kjeft av de andre musene for å ha brukt ei bok til lesing i stedet for mat!

fredag 2. oktober 2009

Å være annerledes

Det fins hundrevis av helter som er annerledes. Hvis de ikke hadde vært annerledes, hvorfor skulle vi ellers lese om dem?
En leser som føler seg annerledes vil kjenne seg igjen. En leser som føler seg kjedelig vanlig vil drømme om å være utvalgt og spesiell.

Bøker jeg har lest i det siste om annerledes mennesker:

Lampeånd-bøkene av P.B. Kerr. Djinnbarna John og Philippa er helt klart annerledes. Nå ferdig med de fire første bøkene. Spesielt bok 2 var bra.

Tingen av Kevin Brooks. Hovedpersonen, 16 år gamle Robert, oppdager at han har en unaturlig, levende ting inni magen. Ekkel og interessant tanke. Dette er ei spenningsbok, actionfylt og nervepirrende.

Selma og ballettmonsteret av Jan Chr. Næss. Veldig fantasifull og morsom, handler om det tiårige ballettgeniet Selma som mister danseferdighetene etter ei kidnapping med tilhørende eksperimenter. Dessverre er kreftene overført til det eldgamle damemonsteret Afrodite Flink, som knuser alt på sin vei mot stjernehimmelen (pling! vil ikke avsløre mer!). Til og med en aboriginer som har lært norsk fra Asbjørnsen og Moe-eventyrene er med i boka. Den er nummer tre i serien om Fedtfarse, og disse bøkene står høyt oppe på lista mi nå over bokprat-bøker.

Kong Steves selvlysende hip hop bibel av Thomas Fröhling (gjendiktet av Elling Borgersrud fra Gatas Parlament). Tenkte at denne skulle være for "hip", men jeg likte den bedre og bedre. Steve er ikke redd for å være annerledes! Men det ser ikke ut til å imponere damene.

Dødslekene av Suzanne Collins. OBS! OBS! Utroooooolig spennende! Har nå funnet ut hvordan de har det som kommer til biblioteket og maser etter neste bok i den og den serien. Jeg bare MÅ ha den neste boka om Katniss! Denne tøffe jenta melder seg frivillig til Dødslekene for å beskytte lillesøsteren sin og må kjempe på liv og død mot 23 andre deltakere i frost og hete. Og for å overleve trenger hun sponsorer, så det er viktig å gi publikum det de vil ha. En ekstrem form for Robinson-ekspedisjonen, der den siste overlevende vinner.
Jeg kunne skrevet mye mer. Kjenner faktisk at jeg sitter her og dirrer, så spent er jeg på fortsettelsen.

Farlig gull av Charlie Higson. Serie: Unge Bond. Lest ganske fort.

Den hemmelige nattverden av Javier Sierra. Hovedpersonen er en dominikaner fra den italienske inkvisisjonen som skal spionere på Leonardo da Vinci og om mulig få ham avslørt som en kjetter med utgangspunkt i maleriet Nattverden. Det går forsåvidt bra, men fader Leyre har fått et nytt syn på ting på veien... Dessverre altfor mange personer på maleriet med kallenavn og koder og menneskelige modeller, men ganske bra. Inspirert av da Vinci-koden?

Ingen ingensteds av Donna Williams. Her ikke en typisk helt, men en hverdagshelt utenom det vanlige. Forfatteren er autist og har skrevet om livet sitt, et liv fylt av fargerike prikker, en mor som slår, drømmevenner og mest av alt den overskyggende redselen for nærhet. Veldig spesielt. Og tenk, Donna kom seg gjennom de verste problemene og kunne til slutt hjelpe andre autister!

torsdag 1. oktober 2009

Varme tankar











Gje meg handa di, ven, når det kveldar
- det blir mørkt, og me treng ei hand.
La dei ljose og venlege tankar
fylje oss inn i draumars land.

Varme tankar og hender som trøystar
er som sol over frosen jord.
Kjenne varmen frå ein som er nær deg
gjev langt meire enn store ord.

La varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i myrkaste natt!
Gje meg handa di, ven, når det kveldar
- det blir mørkt, og me treng ei hand.

- Sondre Bratland

onsdag 23. september 2009

Du tror du er noe fordi du er kulturell

"Du leser bøker og snakker om dem etterpå.
Du føler deg bedre enn mennesker som ikke gjør det,
de som ikke vil eller kan eller orker eller har tid til å lese bøker.
Eller råd til å kjøpe bøker.
Du føler deg bedre enn de som bare leser bøker som koster 79,50 på Rimi.
Du ser ikke på realityserier, men syns alle som deltar i dem eller ser på dem, er idioter.
Du liker de fleste typer musikk, unntatt danseband, country, Postgirobygget og D.D.E - det vil si all musikk, unntatt den de selger mest av på bensinstasjoner.
Du liker Elvis, men bare før han dro i militæret og når han har på seg den svarte skinndressen i comeback-showet i 1968.
Du ler av butikkskilt hvor det står lamme lår.
Du har kunnskap og god smak.
Du mener det gir deg rett til å se ned på andre."

(Sitt ned og hold kjeft/Knut Nærum, s. 61)

Vel, TAKK, Nærum! Jeg trengte virkelig å bli jekket ned!

Kjempeartig bok med mange gullkorn. LES DEN!
Det vil si, altså, hvis du er en av oss som leser bøker.

tirsdag 22. september 2009

Bøker, bøker, bøker...tralala

Lest

1. Skyggelandet av Tom Egeland. Grøss/thriller. Ble faktisk ganske glad for at jeg leier bolig og ikke leier ut. For HVEM VET hvem du kan få inn i huset?

"I natt drømte jeg om deg. Jeg så for meg hvordan jeg skjøv deg ut i en myrpøl, hvordan du sperret opp øynene, og hvordan du kavet i det grumsete, stinkende vannet. Til slutt lå du stille, og jeg gikk fra deg uten anger."

2. Eg er her av Bente Bratlund. Bratlund er flink til å skrive lett og enkelt om vanskelige ting. Bøkene ligner litt på hverandre, men de er fine. Her handler det om en bror som har kreft og ei mor som bare ser ett barn.

3. Aldri tilfreds av Marie Desplechin. Fransk barnebok, ikke vanlig i Norge! Hvem er det denne jenta minner meg om? Depressiv, selvironisk, mislykka men med bein i nesa. Ellie i Guttegærne jenter, kanskje?
"Viss eg ikkje døyr av vonbrot i kjærleik før den tid, er det garantert ute med meg når karakterkortet kjem sist i månaden."

4. Gattys historie av Kevin Crossley-Holland. Ei ung tjenestejente på pilegrimsreise til Jerusalem. Kan ikke oppføre seg, men har et stort hjerte og hjelper de andre i den umake flokken. Og så er hun forelska i Arthur av Caldidot... Kanskje han som forfatteren skriver om i Arthur-trilogien? Burde nesten lese den på nytt.

5. Knokkellabyrinten av Rick Riordan. Første bok i serien "The 39 clues" (hvorfor ikke norsk serietittel? hm.) Skikkelig actionfylt bok à la Unge Bond og Molly Moon, har virkelig potensiale!!! Må jo kjøpe neste bok også (til biblioteket, selvfølgelig!)

6. Kjedebrev av Hiroshi Ishizaki. Thriller fra et Japan som vi etter hvert kjenner så godt: samfunnet der alle må stresse livet av seg for å holde hodet over vannet. Noen ensomme ungdommer skriver ei krimfortelling sammen, med hver sin rolle - men ingen av dem kjenner identiteten til de andre, og det blir skjebnesvangert... slutten var grøssete, men vanskelig å skjønne.

Og så holder jeg altså på med tredje bok i Lampeåndens barn. Fremdeles ganske spennende, men jeg leser i rykk og napp og glemmer fort:(

Vind


I vinden
er jeg levende

I vinden
er jeg liten

Veier lite,
men står imot

smf -09

lørdag 19. september 2009

Inn i det ukjente...

Leste Rasp av Mari Moen Holsve. Tynn bok, fantasy med ei tøff jente i hovedrollen: halvfanden Rasp. Vet ikke helt hva jeg syntes om denne. Tror faktisk at boka var for kort. Fikk lite tid til å bli skikkelig kjent med personene og bygd opp spenninga. Men pluss for veldig mye fantasi!

Fande, hvorfor bruker forfatteren det uttrykket? Fanden (fienden) er et mildt, nordisk navn for Den onde.
Det minner meg om demonene - som er ånder, i kristendommen onde ånder (brukt i betydningen "djevel"): daimonene i Philip Pullmans Lyra-trilogi er et uttrykk for sjelen i menneskene.

Overnaturlige skapninger fra folketroen har vært til stede i den fantastiske, vestlige litteraturen en stund. Alvene, for eksempel. Men nå kommer "nye" inn.

For eksempel ånder, som de arabiske djinnene. Overnaturlige skapninger med en fri vilje. "Genie in a bottle" er "ånden i flasken".
Jeg husker godt den slue, men på bunnen gode djinnen Bartimeus i Bartimeus-trilogien, og jeg har nå begynt på bok 2 i serien Lampeåndens barn, der Philippa og John faktisk er djinner i menneskeskikkelse som må lære seg å kontrollere magien sin.

Vampyrene har jo vært med oss en stund. Men de som på Bram Stokers tid var 100% grusomme, er nå overmenneskelig vakre supermenn, som Edward Cullen, rettferdighetens tjenere i barneskikkelse, som Eli i La den rette komme inn, eller agenter på det Godes side, som Darren Shan. (Han kjemper riktignok mot vampanene, som har overtatt skurkerollen.)

Hvor er englene? Jeg tenker IKKE på de søte jentene i Engleakademiet.

Så kan en spørre seg: fins engler, demoner, djinner, vampyrer osv. osv. i virkeligheten?
Jeg foretrekker å lese om dem.

søndag 13. september 2009

Canopus i Argos, de siste bøkene


Har nå kjempet meg igjennom den siste boka i Doris Lessings science fiction-serie.

Jeg antydet sist at jeg likte bok 3 dårligere enn bok 1 og 2. Men det må sies til dens forsvar at den var bedre enn de to siste!

Bok 3, Sirius-eksperimentene, er beretningen om planeten Sirius' (Canopus' "rivaler") eksperimenter på Rohanda (jorden), ført i pennen av Ambien II.

Sirius har en inngrodd mindreverdighetsfølelse i forhold til Canopus, og det går heller ikke så bra for dem i de sørlige koloniene på Rohanda. De innfører nye arter, setter dem i arbeid og observerer dem, avler dem med sterkere arter, sender dem til andre planeter når de ikke kan gjøre nytte for seg lenger, mens de spionerer på Canopus' nordlige områder der de innfødte har utviklet seg til siviliserte mennesker. Hva er det Sirius gjør feil?

Er det deres dårlige etikk i eksperimentene med levende vesener? Er det den slue innblandingen fra skurkeplaneten Shammat? Eller er canopeerne rett og slett mer intelligente? Canopus har noe de kaller Nødvendigheten og Behovet (som blant annet får dem til å bygge geometriske byer), men hva står disse ordene for?

Jeg var så sikker på at jeg skulle få vite løsningen i de siste bøkene, det var bare derfor jeg leste dem, men SØREN, nei, det fikk jeg ikke. Det står igjen som et mysterium, noe overnaturlig. Glemte Doris hele Behovet jeg hadde for å få opplysning?

Uansett, det jeg FIKK i de to siste bøkene var:

I bok 4, Representantene for Planet 8, fortellingen om de som egentlig var grunnen til at Canopus koloniserte vår jord, men som ble etterlatt på sin egen stadig kaldere planet (Planet 8) fordi Shikasta plutselig var ubeboelig. Stort sett en ganske depressiv bok om hva som skjer når mennesker mister alt liv og håp uten å skjønne meningen med det hele.

I bok 5, De sentimentale agentene i Volyen-imperiet, en illustrasjon av retorikkens farer. Retorikk er talekunst, og som de fleste vet kan denne brukes i det ondes tjeneste. Det er det som skjer i boka. Den er ikke uten humor, som i dette utdraget hvor Canopus-agenten Incent er på avvenningskur for retorikksyken:

Det var den enklest mulige prøve, basert på ordet Historie.
Han bevarte fatningen da han hørte selve ordet. Ordet historisk fikk pulsen hans til å slå raskere, men den falt til ro igjen (...) Historiens vinder - her viste han tegn på opphisselse, som ikke gikk over. Så bestemte jeg - helt galt - å forsterke dosen, prøvde historiens logikk. Her begynte jeg å innse hvor håpløst det var, for han pustet raskt, ansiktet ble blekt og pupillene utvidet seg (...) men det var ikke før historiens søppelkasse at jeg gav opp. Da var han på bena, vilt opphisset og med begge armer i været...


Angrer jeg på at jeg kjempet meg gjennom serien? Jeg fikk iallfall litt å tenke på.

lørdag 12. september 2009

Hovland for tiåringer?



Jeg fikk en helt ny oppgave her om dagen. "Lag et opplegg om Ragnar Hovland for 5. trinn".

Som den positive og serviceinnstilte personen jeg er sa jeg "ingen problem". En liten stemme langt baki hodet mitt sa at dette kanskje ikke var den rette forfatteren for aldersgruppa. (Skrev han så mange barnebøker, egentlig? Og var han ikke litt vel kunstnerisk?) Men jeg ville ikke gi opp før jeg hadde prøvd.

Jeg fant alle barnebøkene av Hovland vi hadde på biblioteket og kikket igjennom dem.

Noen var helt klart for mindre barn, som Den flygande sykkelen og andre forteljingar. Andre, som Ein motorsykkel i natta, var helt klart for ungdommer.
Men disse kom seg gjennom nåløyet:

1. Diktsamlingene Elefantmusikken og Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville. Veldig enkle, naivistiske dikt, gjerne med en overraskende vri. Katten til Ivar Aasen-boka har en merkbar stigning fra det enkle, naive til det mer snåle for en eldre leser.

Ernst (s. 12)

Kjenner du Ernst?
Kjenner du ikkje Ernst?
Kor er det du
har gått på skule
som ikkje kjenner
Ernst eingong?

Den store Trasten forelskar seg (s. 75)

Den Store Trasten forelskar seg
i den søte Ann Kristin.
Han tenkjer han skal invitere henne
heim på eit glas vin.
Så skal dei sitje i sofaen
og sjå ein god film på tv
og Den Store Trasten vil tenkje
at det er no godt å leve.
Og før ho så må heim,
og før dei seier god natt,
skal han spørje ganske forsiktig
om dei kanskje skal møtast att.
Og ho skal smile litt ertande
og klemme handa hans fast
og seie: "Det er vel klart
vi møtest igjen, Store Trast."

2. Jakta på Salamanderen, ei fortelling. Denne har jeg nettopp begynt å lese. Den ble utgitt for 26 år siden, men kanskje den kan gå likevel? Hovedpersonen kan vel være 8-10 år gammel, og han leter etter en salamander som har flyttet fra en forurenset innsjø. (Miljøspørsmål, forurensning, typisk 70- og 80-tallet, hmmm. Men hvorfor tenker jeg det? Er ikke miljøspørsmål like viktige i dag?)
Mer info kommer.

3. Sjømannen, tante Elida og dei største eventyr. Kanskje. Rar fortelling illustrert av Iben Sandemose. To spalter.

Har en dag igjen å forberede meg på. Men hvis ikke stemmen min kommer tilbake blir det ingen ting av uansett...

Å bruke stemmen sin

Jeg forhåndsstemte i går. Sikkert like greit, siden jeg i dag er stemmeløs. (Pling, Nærum!) Når jeg prøver å lage lyder kommer det bare luft.

I juni for to år siden filosoferte jeg over hvor viktig det er å ha to hender. Det har også gått opp for meg - etter den vonde forstuelsen i venstre tommel i vår - at til og med tomler er viktige.

Men stemmen. Den er kanskje noe av det viktigste av alt. Med den kan du kommunisere. Du kan selvfølgelig skrive, slik som jeg gjør nå. (Jeg sendte nettopp sms til mamma og varslet henne om at det ikke blir noen lørdagsprat i dag, men at det ville komme en epost med aktuelle nyheter.)
Men tenk deg en dag på biblioteket der alt du kan snakke med er notisblokk og penn! Helt håpløst.

I går var det iskremfest for deltakerne i sommerens leseprosjekt. Kjempekjekt, og alt gikk bra fordi hele kollegiet kunne hjelpe til. Den hese stemmen min bar sånn noenlunde, men Kristin tok seg av høytlesing og det meste.

Og synging går selvfølgelig ikke an. Frustrerende.

Jeg håper at jeg alltid kommer til å finne stemmen igjen. Akkurat nå hjelper det forhåpentligvis med varm solbærtoddy og skjerf rundt halsen.

Forresten, hva med øynene?... (ikke NEVN det!)

søndag 6. september 2009

Lykka er ein sjeldan fugl

FERDIG med å lese Anna Gavalda si bok!

De første sidene gjorde meg varm og spent. Godt språk og denne lille spenningen jeg elsker (hva har skjedd?), og oversettelsen var eksepsjonelt bra.

Etter hvert følte jeg at jeg stod litt i stampe. Jeg hadde mye å tenke på utenom lesinga og var utålmodig. Fremdeles bra skrevet, men handlinga gikk litt seint framover og det ble så mange finkulturelle referanser at jeg måtte anstrenge meg for å få med meg innholdet. Hva var viktig for handlingen videre, og hva var bare miljøkoloritt?
Telte sider. Fare, fare.

Nå skulle jeg skrive litt om skuffelsen min over boka som gikk så seint framover, men jeg slettet det avsnittet og begynner på nytt. Hva er POSITIVT her? For alt i alt er det ei flott bok.

1. En sympatisk hovedperson.
2. Fargerike bipersoner som du blir veldig glad i - spesielt i siste del av boka. Husker dette fra Saman er ein mindre aleine.
3. Artige fortellerkommentarer, mer og mer fremtredende etter hvert. Til slutt blir alt fortalt med utgangspunkt i skisser og bilder som person nummer 1 har lagd/spart på.
4. Nydelig, morsomt og treffende språk. LIV! Tross vonde minner.

LIV!

LIV!

osv.

Nå ligger det rosa lapper her og der inni boka, for jeg skal finne et utdrag til Ønskebok. Her er ett av alternativene:

Denne lukta ... som han hadde gløymt. Som han trudde han hadde mist. Som han gav pokkeren i, han vel. Som han gjerne skulle ha forakta, og som fekk han til å smelte enda ein gong. Denne lukta av sjokoladekake i omnen i eit ekte kjøken i ein ekte heim...

Sopp


I går var jeg med på soppkurs. Kjempebra! Kursholder Øyvind ELSKER sopp, og det gikk det an å se! Han ble faktisk soppkontrollør som 15-åring.

Etter litt teori om forskjellige typer sopp, de viktigste giftsoppene og de sikreste matsoppene, bar det ut i skogen oppe i Kvinnegardslia. Etter bare et par meter fant jeg en... dessverre en giftsopp, selvfølgelig. De infame slørsoppene var det mange av.

Men etter et par timer hadde jeg disse matsoppene i korga mi: rimsopp, røyksopp (visste ikke at den var spiselig!), kremle og sotvokssopp (skyt meg hvis jeg tar feil).

Vel hjemme igjen ble det nydelig soppgryte med en sopplukkevenn.

Så håper jeg at det ikke snek seg en giftsopp inn blant de sikre. Da kan visst lever og nyrer gå dukken om et par uker. - Stoler på deg, Øyvind!

torsdag 27. august 2009

På vent

I går gjorde jeg en dum ting. Instinktiv, men dum.
Jeg var på besøk hos ei venninne med ei lite bibliotek av ei bokhylle i kjelleren. Nye og gamle titler.
Jeg MÅTTE bare bort og se!
Og da var jeg solgt.

To bøker av Tom Egeland fikk jeg med meg. Burde kanskje fått skrekken etter Lucifers evangelium, men disse så så spennende ut at jeg bare MÅTTE!

Jeg har en sånn indre, plagsom, nesten overnaturlig trang til å fylle ventebokhylla mi med bøker som jeg sannsynligvis aldri får tid til å lese.

Nå på vent:
- Lykka er ein sjeldan fugl (Ønskebok-bok, langt oppe på lista altså)
- De to siste bøkene i Shikasta-serien (håper de er bedre enn den tredje)
- diverse nye ungdoms- og barnebøker
- de to bøkene av Tom Egeland
- ei bok om en autist
- osv, osv.

Akkurat nå leser jeg bok fem i Ulvebror-serien av Michelle Paver. Leste de fire første i ferien; utrolig bra. Ser at jeg ikke har skrevet om dem her på bloggen. Fy meg. De er veldig fascinerende, skikkelige pageturnere.

Hovedpersonen Torak er alene i verden etter at faren ble drept av en bjørnedemon. Han får et ublidt møte med Ravneklanen, men den blir han senere opptatt i. Han får ei ny venninne, Renn, som følger ham trofast gjennom mange farer. Sist, men ikke minst, får han en ulvebror, en ulvevalp som han lærer å kommunisere med.

Det er ikke småtteri Torak opplever - skattejakter, et fredløst liv, kamp mot grusomme trollmenn på havet, i isødet og i skogen. Han er en typisk helt, men likevel sårbar. En jeg har blitt både sint på og glad i.

tirsdag 25. august 2009

I gamle dager


Jeg har fått en spennende oppgave: å samle inn stoff til ei digital fortelling! Nå har jeg jo allerede fått smaken på minner og nostalgi, men jeg har funnet ut at jeg skal konsentrere meg om Ål.

Og hvorfor ikke da ta for meg huset jeg bor i?

Huset er fra 1920-tallet. Det var lenge et kombinert butikk- og bolighus, men i dag er det bare leiligheter. Jeg bor i første etasje, der det tidligere var gullsmed og - i mange år - fargehandel. I kjelleren, der det nå er boder og roterom og treskjærer-verksted for min veldig hyggelige og nevenyttige nabo, var det melkeutsalg.

Det er rart å gå inne i dette huset og tenke på alt som har foregått her. Bygget er stort sett det samme (heldigvis for meg har utstillingsvinduene forsvunnet!), men livet i Ål sentrum - Sundre - er helt forandra. Til og med på 60-tallet, da min nabo kom til Ål, ble tre biler kalt for stor trafikk:)

Her er ei lenke til det lokalhistoriske nettstedet jeg har hatt ansvaret for, Heimbygda. Her finner du også ei side om hvordan Ål og Sundre var på begynnelsen av 1900-tallet.

mandag 17. august 2009

Magiske Lessing

Mange av ansiktene var kjente, uforandret bortsett fra sorgens herjinger; mange av dem hadde jeg truffet allerede i Den Første Tiden, da de var vakre, sunne, kraftige dyr, lutter selvtillit og rådsnarhet. Blant dem så jeg min gamle venn Ben ... han sanset meg så sterkt at han sto tett inntil meg med tårene strømmende ned over ansiktet, hendene utstrakt som om de ventet på mine. Jeg manifisterte meg i den skikkelsen han sist hadde sett meg i, og la hendene mine i hans, og han kastet seg om halsen på meg og gråt. "Endelig, endelig," gråt han, "har du kommet etter meg nå?"

Nå har jeg begynt på en serie av Doris Lessing: Canopus i Argos-arkiver.
Nydelig, innholdsrik, filosofisk, finurlig. Pakket inn i science fiction. Eller, iallfall en eller annen slags fiction.

Første bok, Shikasta (egentlig en lengre tittel, men den er så fryktelig lang at jeg ikke vil trette dere med å skrive hele den lange tittelen her), er det vanskelig å kategorisere.

Den begynner som en typisk science fiction. Fortelleren Johor kommer fra planeten Canopus. Canopus har i tusenvis av år kolonisert planeten Rohanda, som viste lovende utviklingsmuligheter og var rik på ressurser. Men nå har den blitt til Shikasta, den sårede, syke planeten. Johor har blitt sendt til Shikasta i flere omganger som observatør og veileder, første gang i tiden etter den store, mystiske Katastrofen. Gjennom personlige tilbakeblikk og offisielle rapporter får vi vite hvordan alt begynte og hvorfor det gikk så galt.

Vi skjønner etter hvert at planeten Rohanda/Shikasta er vår egen Jord. Sumpaktig og nesten livløs når canopeerne finner den, senere endret gjennom store naturkatastrofer, inntatt av digre Kjemper fra en tredje planet (plantet av canopeerne) som fører de apelignende menneskene opp på høyere utviklingstrinn. Canopeerne har selvfølgelig en finger med i spillet under syndfloden og språkforvirringen i Babel.

Og så trer etter hvert det rare/magiske aspektet i bakgrunnen, og vi får tanker om hvordan samfunnet vårt egentlig (ikke) fungerer i dag. Kriger, utbytting, hat, forurensning. Høres ikke så spennende ut, men det er faktisk interessant, både fordi vi får se alt gjennom øynene til en utenomjordisk og fordi vi møter enkeltmennesker personlig. Blant annet et "psykiatrisk tilfelle" som er mer intelligent enn de fleste!
Lessing viser sin forakt for partipolitikk (spesielt aktuelt i disse valg-tidene):

Når en trådte inn i den sinnstilstanden hvor "politikken" hersket, innebar det alltid å tre inn i en forkrøplende partiskhet, en tilstand hvor man ble blind for alle andre synspunkter enn det "riktige". Og når en av disse sektene eller "partiene" kom til makten, oppførte de seg nesten alltid som om deres syn måtte være det eneste rette. (s. 88)

Johor må gå gjennom ild og vann for å hjelpe Shikasta og menneskene som bor der. Han blir "gjenfødt" som et menneske, George Sherban. George er engasjert, viser forståelse for alle og vet (naturlig nok!) at menneskeheten har dårlig tid på seg før en ny katastrofe inntreffer.
Søsteren hans, Rachel, er den som forteller oss om George i dagboken sin. Hun elsker broren inderlig og syns det er vanskelig å dele ham med alle som kommer for å be ham om hjelp.

Denne siste delen av Shikasta - framtids-delen - var den som traff meg mest. Det andre var fascinerende, men Rachel og George var mine favoritter. Sier ikke hvordan det gikk til slutt!

Bok 2, Ekteskapene mellom Sone tre, fire og fem, er en helt annen sjanger. Eventyr, fabel. Uttrykket "sone" kommer vi såvidt innom i bok 1 - sone 6 er en verden for døde og spøkelser - men jeg skjønner ikke helt ennå hva sonene er. Parallelle verdener? Bevissthetsnivåer?
Uansett.

Denne gangen møter vi Al-Ith, dronning i et fredelig, rikt, rolig land. Ingen vet hva "mitt" er, alle deler alt og misunner ingen. Dyr og mennesker kommuniserer og hjelper hverandre.
Så kommer det en Ordre fra Forsørgerne (canopeerne, kanskje?): Al-Ith må forlate sonen sin, gå over grensen til Sone 4 og gifte seg med kongen der. Hun kler seg i sorg når hun følger med soldatene over grensen, for hun vet at livet hun kjenner vil ta slutt.
Kongen Ben Ata er en klassisk, grov og primitiv soldat (sorry, alle snille soldater!). Han er heller ikke begeistret for Ordren; Al-Ith innebærer store forandringer både for ham og etter hvert for det sjakkjørte landet han styrer.
De må lære å kommunisere, møte hverandre, elske hverandre.
Det er ikke bare snakk om "Mars og Venus"; her er det vidt forskjellige tanker om moral, makt, smerte og godhet.

Fortellingen om Al-Ith og Ben Ata er noe av det nydeligste jeg har lest. En trenger ikke å lese bok 1 først.

Nå har jeg begynt på bok 3, Sirius-eksperimentene. Den har ikke klart å engasjere meg, dessverre.

tirsdag 11. august 2009

I spenningens vold

Er nå ferdig med Taita-serien. Bok 2, Vismannen Taita, starter et par generasjoner etter Hapi - elvegudinnen. Prinsessen Lostris, krigeren Tanus og farao Mamos er for lengst historie. Lostris' sønnesønn, Nefer, er ute i ørkenen sammen med Taita for å finne seg en falk; en manndomsprøve som skal hjelpe ham på veien mot kongestolen. Men det ligger en slange i falkeredet; et tegn på forræderiet som Nefer snart får oppleve. Faren (Lostris' sønn) blir drept av en venn, selv er prinsen i stor fare.
- Jeg savnet de store heltene og skurkene fra første bok. Kanskje det ødela opplevelsen litt for meg? Men Vismannen Taita står støtt på egne ben. Jeg kan nevne luftspeilinger i ørkenen, angrep på byen Babylon, et livsfarlig veddeløp og - det som gjorde mest inntrykk på meg - en ung dronning som er ødelagt av hat.

Taita og den 7. gåten skiller seg fra resten; den er en ekte spennings-/adventure-roman fra vår egen tid. Taita er "nedgradert" til en mytisk skikkelse som har lagt ut mystiske ledetråder for mer eller mindre moralske skattejegere. En av de snille er egyptiske Royan, som sammen med engelskmannen Nicholas reiser langt inn i Etiopias jungel på jakt etter Taitas to graver (jf. Hapi). Den ene ligger gjemt i en jungelkirke, den andre på et mye farligere sted, i fjellet under vannet der morderiske åler koser seg og tak plutselig kan rase.
Kjempespennende! Savnet Taita, var ikke forberedt på denne nåtidsvrien, men likte boka kjempegodt. Nesten ikke ett kjedelig sekund. Jeg kan til og med tilgi den godeste Wilson hans irriterende uvane med å utstyre alle heltinner med lytefri hud, spretne rumper og glansfullt hår.

Så leste jeg Mens englene sover av P. D. James. Hadde ikke lest noe av forfatteren før; ble fengslet av fronten på boka (et magisk lys stråler ut fra døra i en borglignende, natteblå bygning) og tenkte at det var på tide å bli kjent med etterforskeren Adam Dalgliesh.
Nå har jeg noen spørsmål:

1. Er alle bøkene til P. D. James så Poirot-aktige? Jeg forventet skikkelig spenning og fikk finurlig, uspennende krim. To mord i sammenheng, tydelig ingen seriemorder; etterforskeren kan sakte og forsiktig nøste opp trådene etter diverse intervjuer og tankespinn. Da en av de hovedmistenkte knelte ned foran bålet tenkte jeg "nå! nå tar hun opp ildraken og SMEKKER til..." Men nei.

2. Er jeg morderisk? Har Lindqvist og Gaiman og Rollins og alle de andre gjort meg til et avstumpet vesen?

3. Hvorfor satt jeg oppe til midnatt for å lese ferdig ei bok jeg ikke likte? Hadde jeg ikke bedre ting å gjøre? Sove sammen med englene, for eksempel?

mandag 3. august 2009

Go to Memphis (nei, var det Thebe?)

- Jeg husker henne så godt den dagen. Hun ville bli vakrere med årene, føre seg roligere og mer verdig, men aldri mer ville hun utstråle en så blendende glans av jomfruelighet. Hvert eneste mannfolk ombord merket den utstrålingen, selv krigerne på roertoftene. Verken jeg eller noen av de andre klarte å holde blikket fra henne. Hun vakte dype lengsler i meg og minnet meg om min utilstrekkelighet, for riktignok er jeg evnukk, men jeg hadde opplevd erotikkens gleder før jeg ble kastrert.
(Hapi - Elvegudinnen, s. 7)

Det er den velsette og ansvarsfulle slaven Taita som forteller om sin herskerinne, rikmannsdatteren Lostris. Sammen med en jaktgruppe ledet av den unge, barske krigeren Tanus seiler de på Nilen og ser etter flodhester - dyrene som er legemliggjøringen av gudinnen Hapi. Jakten blir dramatisk, og det er også resten av boka. Her er det uventede, altfor realistiske skuespill, en pervers kakse, en svak farao som driver landet i undergrunnen med rikdomstørsten sin, villmenn som herjer Egypt ... også den håpløse kjærlighetshistorien til Tanus og Lostris. Forsåvidt Taita også, men han faller utenfor.

Nå har jeg lest bok 4 i serien fra før og vet at Taita får lønn for tålmodigheten og lengselen sin, men på en annen måte enn en skulle tro... BLE DU NYSGJERRIG NÅ?

Har to bøker igjen. Hvorfor sitter jeg ved PCen da?

søndag 2. august 2009

Rekapitulasjon

(rekapitulere = sammenfatte i hovedpunkter; resymere. Ordnett.no)

Før ferien i Lyngdal leste jeg et par bøker som jeg ikke har skrevet noe om. Jeg er skrudd sammen på en sånn måte at jeg samvittighetsfullt må skrive litt om alle bøker jeg har lest - iallfall lest og likt - so here it goes.

1. Kate Mosse: Gravkammer. Kjempespennende.
Dette er akkurat min type bok; en av de etter hvert ganske mange i adventure-sjangeren. (Skal tro om den fikk en oppblomstring etter filmatiseringen av Da Vinci-koden, akkurat som fantasy-sjangeren etter Harry Potter og Ringenes herre?) Adventure-fortellinger har ofte en helt som må løse oppgaver og møter motstand på veien mot et mål. Fantasy er vel egentlig en form for adventure.

"Da Vinci-plottet" ser ut til å være populært: en forsker av ett eller annet slag finner en kode som fører ham/henne til en skjult skatt eller hemmelighet.

Gravkammer handler om et kapell i Sør-Frankrike, et kapell som huser veldig mørke, hundre år gamle hemmeligheter. Amerikanske Meredith kommer til Paris for å forske på Claude Debussy, men ender opp med å forske på noe helt annet: sin egen forhistorie. Hun er også fanget av mysteriet med en tarot-kortstokk der en av figurene ligner på henne. Og hun reiser til hotell Domaine de la Cade i Carcassonne.
Der blir nåtiden etter hvert flettet sammen med fortiden, som vi får glimt av utover i romanen: den unge Leonie reiser i 1891 til det samme huset i Carcassone med broren sin og, nysgjerrig som hun er, oppdager de forferdelige hemmelighetene med kapellet og kortstokken. Disse må Meredith oppdage på nytt før det er for sent...

2. Lucifers evangelium av Tom Egeland. Min første digibok (lydbok lagret på en avspillingsboks)! Her er det også mye action.
Egelands første bok om albino-arkeologen Bjørn Belto, Sirkelens ende, har blitt kalt for den norske Da Vinci-koden. Som Brown er Egeland spesielt opptatt av religiøse myter og artefakter, og fanatiske sekter stikker kjepper i hjulene for helten. Altså adventure, men av et mer realistisk og fysisk slag enn i Gravkammer.
Sa jeg realistisk? Vel, når Lucifers evangelium til slutt - SPOILER SPOILER SPOILER - lanserer en teori om at ruinene av Babels tårn huser et 4 meter langt romvesen, må jeg bare le. Sirkelens ende og bok 2, Paktens voktere, holdt seg iallfall godt plantet i vår verden!
I tillegg er det litt mange personer og ikke minst myter å forholde seg til, lydbok eller ikke.

3. Slangeringen: Døden er her av Liv Margareth Alver. Denne var kjempebra. Gleder meg til neste bok i serien. Døden er her er en såkalt historisk fantasy med handling fra vår verden, nærmere bestemt Europa ved slutten av 200-tallet. Tre ungdommer i helt forskjellige livssituasjoner - en norsk høvdingssønn med synske evner, en romersk centurion-datter på flukt og en germansk slavegutt - legger ut på reiser som fører dem til hverandre.
Boka var spesiell. Klarer ikke å sette ord på det. En scene der høvdingsønnen og en venn gjemmer seg på en høyde får meg til å tenke på Ringenes herre, men det gjorde meg ingen ting.
Anbefales.

- Jeg kunne hatt veldig lyst til å skrive mer om Tilfeldigvis, som jeg leste i ferien. Den var veldig god, spennende og spesiell. Bare se på forsida - mørk natt, blå røyk opp fra et kulelignende lys i hånda til en tynn mann med lyseblå, snille øyne og en eksepsjonelt lang nese. Skjønner ikke hvorfor jeg ventet så lenge med å lese den.
Men jeg har ikke tid nå... beklager, Arial Footlight... vil iallfall anbefale deg til de som vil ha ei god historie!

På togturen til Ål leste jeg Nilens hemmelighet av Wilbur Smith, kjøpt for 10 kroner på et kjøpesenter. Så fascinerende; jeg leste boka i ett sitt (bare avbrutt av togbytte). Ikke rart at jeg nå har kjøpt resten av kvartetten om vismannen Taita i oldtidens Egypt. Her er det overnaturlig spenning i flere betydninger av ordet.
Mer kommer!

lørdag 1. august 2009

Se oss!

Jeg har nettopp vært i et fremmed land. Et land der kvinner blir sett på som mannens eiendom, barn som voksnes eiendom - nederst på rangstigen. Fedrene tygger khat og driver dank, mødrene utveksler sladder i telefonen og kjefter barna huden full, eller biter og slår dem. Og barna, de herser med mindre barn.

Døtrene blir brukt som slaver helt til de er store nok til å giftes bort. Kanskje giftermålet blir brukt til nedbetaling av gjeld eller som oppgjør for en konflikt. Får noen se dem snakke med en "vantro" gutt på gaten, blir de kalt for horer. Kanskje de blir sendt til et annet land for å gifte seg. De risikerer å bli seksuelt misbrukt og voldtatt av familiemedlemmer. De er sultne, men tør ikke be om penger. De får høre at ingen vil hjelpe dem utenom familien, dermed tør de ikke stole på noen.

Hvilket fremmed land er dette?

Norge.

Nærmere bestemt det somaliske miljøet i Oslo.

Jeg har lest denne boka. Ei ung somalisk kvinne forteller om livet til sine medsøstre. Med pseudonym, må vite.

Jeg håperhåperhåperhåper at dette er et ekstremt eksempel.

Jeg så nettopp en reportasje fra Sierra Leone. Ei kvinne satt med et lite barn på fanget, tydelig beskyttende og kjærlig. Det er slik ei mor skal være.

Når ei stor gruppe mennesker i et demokratisk land behandler sine barn - sitt eget kjøtt og blod - som søppel, er det virkelig fare på ferde.

Gjør vi nordmenn det verre, i vår naivitet?

onsdag 22. juli 2009

Ferielesning - kort og godt

Ei høy bunke med bøker fra tre ukers ferie ligger og venter på å bli beskrevet og bedømt, eller iallfall bare nevnt. For vriens skyld kommer det nå ei liste med utvalgte sitater:

Quo Vadis av Henryk Sienkiewicz (gamle Roma, spennende, intens):

"Man må ha forstand nok til å skjelne de behagelige fra de ubehagelige bedragerier." (s. 7)

Jeg skal vise dere frykten av Nikolaj Frobenius (Edgar Allen Poes liv, skuffende, ekstremt):

""Du kommer til å bli berømt, og så kommer det du har skrevet til å bli virkelig."
Edgar reiste seg og gikk bort til gutten.
"Ikke si sånt."
"Det er sant," skrek Samuel." (s. 64)

Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick (fascinerende grafisk eventyr - burde hatt ei tegning her):

"Hugo fulgte med mens den mekaniske mannen dyppet pennen i blekket enda en gang. Så flyttet den hånden i posisjon og ... signerte med et navn." (s. 259)

Englejakt av Ingelin Røssland (irriterende ufordragelig anti-Frøken Detektiv!):

"Her er ingen måne i sikte, berre ei berrføtt mormor som dansar på kjøkengolvet i sin oransje kjole med sitt nesten oransje hår i fritt fall nedover skuldrene." (s. 45)

Trollmannens stav av Terry Pratchett (Skiveverdenen, verdens første kvinnelige trollmann):

""Så folk ser deg komme i hatten og kappen og de vet at du er heks, og det er derfor magien din virker?" sa Esk.
"Det stemmer," sa Besta. "Det heter hodeologi."" (s. 37)

Små guder av Terry Pratchett (skilpaddegud, anti-fanatistisk, sprøtt som vanlig):

""Vil jeg møte noen venner på veien?" sa soldaten.
MULIGENS." (s. 139)
(Skiveverdenen-lesere vet hvem som snakker i store bokstaver!)

Råd fra villmarken av Margaret Atwood (varme og kalde, minneverdige noveller):

"Hun vasser ut i sjøen, lar seg gli ned i vannet som mellom lagene i et speil, mellom glasset og sølvet. Hun møter dobbeltgjengerne til sine egne bein, sine egne armer, på vei uti." (s. 224)

Røverbruden av Margaret Atwood (sterkt om levende død femme fatale):

"Tony slutter å se. Hjertet hennes kjennes kaldt og sammenklemt, som en snøball. Samtidig er hun opprømt, anspent, som om hun ventet på ett ord, en kommando, kort og dødbringende. Fremad! Angrip! Fyr!"

Tilfeldigvis: Arial Footlights historie av Silje E. Fretheim (ideologisk, herlig original fantasy):

""Jeg ser dine venner. Dine fiender er litt vanskeligere å få tak på," sa Materie, etter to blink med de svære øynene.
"Kanskje det er fordi min fremste fiende opprinnelig var min venn," sa Arial" (s.567)

søndag 19. juli 2009

Harry Potter og Halvblodsprinsen

I går kveld så jeg endelig den nye Harry Potter-filmen, sammen med søstera mi.

Vi hadde forberedt oss godt med:
- høytlesing fra den engelske boka
- diskusjoner om skuespillere. Jeg har vært utrolig skuffa over yngre og eldre utgaver av karakterer, jf Tom Riddle/Voldemort og James Potter, samt Michael Gambon som Dumbledore.
- prat om forventninger i forhold til filmen. Den gangen boka kom lagde jeg et "kart" over viktige og uviktige scener.

Vi hadde begge sett noen trailere og intervjuer med filmklipp. Jeg var forsiktig med det, redd for at all spenninga skulle forsvinne. Hvorfor lager de egentlig 5 trailere? Og - som det skulle vise seg - trailere som viser for mye. (Jeg husker den ultimate skuffelsen jeg kjente på da jeg så Harry kysse Cho i traileren til forrige film!)
Lillesøster mente på sin side at filmklippene var verre, siden de viser lengre deler av filmen. Trailere får tross alt informasjon trykket inn på minimalt med tid.

Jeg hadde store forventninger. Ett av høydepunktene for sommeren!

Så satt vi der i kinosalen. Filmen begynte dramatisk; vi så hvordan Voldemort fikk mer og mer makt også i gompeverdenen (vår verden). Spektakulære dødseter-angrep, "rydding" av Diagon Alley og broer som falt sammen. Kjempespennende, dette lovet godt! Syntes ikke jeg hadde hørt Harry Potter-melodien komme, men det var fort glemt.

Så kom en nylagd scene der Harry sitter på en kafe og leser trollmannsavisen (The Daily Prophet?). Serveringsdamen flørter med ham og avtaler å møtes etter stengetid. Scenen tok kanskje så mye som ett minutt.
Jeg fikk en vond følelse i magen. Hvor skulle denne filmen hen? Men, tenkte jeg, filmskaperne hadde vel en mening med det. Til og med Dumbledore syntes visst det beundrerinnen var viktig å bemerke!

Dette var altså begynnelsen på en film som jeg dessverre ble skuffa over. Hvorfor?

Først og fremst fordi det var lagt til scener som kunne vært sløyfet (kafe-scenen, brann i The Burrow) og fjernet scener som burde vært med (Voldemort og Slytherins ring, kampen på Hogwarts).

Men også fordi det komiske aspektet fikk for mye plass. Det ble nesten som en magisk komedie med litt spenning i! - Jeg så Natt på museet 2 for ikke lenge siden, og den var så (forsøksvis) intenst morsom at den ble kjedelig. Dessverre fikk jeg noe av den samme følelsen i går. Både komiske og romantiske poeng ble dratt ut på grensen til det uinteressante og tok tid som kunne vært brukt til for eksempel forklaringer av Voldemorts jakt på horcruxene.

Var det ikke noe bra med filmen, da? Jo!
1. Til min store glede var Gambon en veldig bra Dumbledore her! I sin fjerde og siste film!
2. Tom Riddle som gutt/tenåring var også godt spilt!
3. Filmen var veldig bra teknisk! Kjempespennende at de her (som i boka) fjernet synspunktet fra Harry og lot oss se for eksempel Draco Malfoy mer. Flott musikk, vakkert gjort.
4. Jim Broadbent som den nye læreren i Potions, Slughorn, var helt perfekt (selv om søstera mi syntes han var for lite tykk)! Litt komisk, innbilsk og pompøs, men også glup og følsom. Her fikk de inn ei nydelig lita fortelling (ikke i boka) om Lily (Harrys mor) og en fisk hun gav til Slughorn.
5. God utnytting av mulighetene filmmediet har når det gjelder klipping av scener.
Skapet som Malfoy reparerer får vi i boka ikke vite noe om før helt på slutten, i en bisetning (døds-scenen med Dumbledore). Selvfølgelig skaper det litt ekstra spenning når vi ikke vet hva en skurk holder på med, men det er alltid en viss fare for det jeg kaller en Poirot-effekt: alt blir avslørt og nitidig forklart på slutten. MEN i filmen får vi følge prosessen på nært hold (nydelig vri med et mislykket undulat-eksperiment). Så Malfoy og skapet var bra.
6. Veldig fin scene med Harry og Dumbledore i grotta - jeg frøs på ryggen (selv om inferiene så ut som Gollum-monstre og ikke døde mennesker).

Men alt i alt føltes det som om filmen var noe fremmed, noe som ikke hørte helt til i Potter-universet og i mine tanker om trollmannen.

Skal nok se den igjen likevel!

onsdag 15. juli 2009

Sommerspenning

Juli er en spennende måned. Spesielt for ei jente som har to store opplevelser i sikte:

1. Sommerkveldsmusikk. Søstera mi og jeg skal framføre 8 sanger på en minikonsert i Lyngdal kirke. Reklame i Farsunds avis i dag; begynner å skjønne at dette er alvor.

I morgen skal vi prøve lyd på stedet. Og så blir det sang med piano, sax og orgel til:

Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
La dei ljose og venlege tankar
fylje oss inn i draumars land.
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenna stjerner i myrkaste natt!
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

(Sondre Bratland)

Andre stikkord: Andrew Lloyd Webber, Secret Garden, walisisk vuggesang.

2. En ung trollmann på kino. Sier ikke mer, men se her.

Ellers har jeg selvfølgelig lest litt i ferien, men det kommer ei liste senere. Tror jeg.

onsdag 1. juli 2009

Dikt i sommervarmen

Løvetannens bønn

Blås på meg barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
- som brenner i gressets grønne himmel -
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

Harald Sverdrup

torsdag 25. juni 2009

Alanya

Endelig er det tid for å skrive litt om fantasy-serien Alanya av Iselin B. Alvestad.

I utgangspunktet er det lett - kanskje litt for lett - å skrive fantasy. En trollmann her, en magisk stein der, en ond konge eller dronning, drager, alver...

Hva er det som gjør en fantasy-serie god? Annerledes? Vanskelig å sette ord på.

Alle de obligatoriske elementene er med i denne serien. Jenta Alanya er foreldreløs og har vokst opp hos onkel Pip og tante Munny. Pip har lært henne å gjøre seg selv usynlig, og han gir henne et smykke som hun alltid må ha på seg.
Onde krigere kommer til landsbyen og prøver å finne henne. Pip blir tatt til fange, og Alanya får to mål: 1) å befri onkelen og 2) å finne ut hvorfor hun selv er så viktig. En mektig, streng, men hyggelig trollmann blir med henne på veien til hovedstaden, og en kvikk, sjarmerende gutt (litt annen spenning, må vite!) slår følge.
Et mystisk kart, ei ond trollkvinne og (etter hvert) virkelige drager - virker heller ikke helt ukjente.

Men det er sammensetningen av disse elementene som gjør bøkene så bra. Jeg tror på fortellingen. Og jeg klarer å føle med personene.

Og så er det en norsk forfatter. Ikke ille, bare det!

Jeg burde ikke skrive anmeldelser når det er torsdag og jeg tror det er fredag.

tirsdag 23. juni 2009

Velkommen etter, søster!

Lillesøster (ok, bare 4 1/2 år mindre enn meg) har fått seg en blogg.
Ser lovende ut!

lørdag 20. juni 2009

Ungdomsbøker - realisme eller kos?

Skal ungdomsbøker handle om livets knallharde realiteter?
Eller skal de være kosebøker som slutter godt og tårevått?

Jeg har lest tre bøker som fikk disse tankene fram.

Den ene er DBY (uttales "deby", fant jeg ut), skrevet av den norske forfatteren Taran L. Bjørnstad. Hun har også skrevet Flaut og Salto, to andre kollektivromaner som jeg likte veldig godt. De handler om sjuendeklassinger som på hver sin måte strever med små og store problemer - kviser, merkelige fedre, dårlige venninner og rett og slett klossetheten som følger med puberteten. Men alt slutter godt på ett eller annet vis. De får et nytt syn på seg selv; de skjønner at problemene de har er små i den store sammenhengen og at det kanskje ikke er så viktig å være som andre.

DBY følger en gjeng med eldre ungdommer (russ?) ei helg, på en fest. Vi møter noen av de samme personene som i de første bøkene - jeg husker iallfall Ragne med den litt eksentriske faren.
Og det er tydelig at de har blitt eldre. Problemene har vokst også. Nå er det snakk om glattceller, narkotika, anoreksi og uønsket graviditet.
Jeg fikk en helt annen følelse her. Bortsett fra et litt flaut og lattervekkende kapittel med nettopp Ragne (som har bestemt seg for å gjøre det på festen) er tonen gjennomgående mørk, helt til slutten.
Noen rosenrøde partier kunne ha balansert det litt:

"Det er fullstendig kortslutning i hjernen. Krølltoppen står foran ham og er sjokkerende vakker. Han stirrer forbløffet inn i ansiktet hennes, som er fullt av fregner og smil."

Men det blir mest klisjeer og ganske malplassert.

Det flotte med boka er at den minner deg på at ting ikke alltid er som de virker, og at andre kan ha et annet syn på deg enn du tror. Og en blir interessert i personene. Boka er ikke dårlig, men for dyster etter min smak.

Etterpå leste jeg bok tre og fire i den amerikanske serien (Ann Bashares) om "Buksegjengen": Tibby, Bee, Carmen og Lena. Her kunne jeg bare lene meg tilbake og kose meg. Det er problemer her også, det er ikke det; men det viktige er det de kommer fram til: et fortsatt sterkt vennskap og en sterk følelse at de har en verdi. (Det hjelper selvfølgelig også med kjekke, omsorgsfulle kjærester!!!)

Så er spørsmålet: er norske ungdomsromaner gjennomgående mørke? Fins det ingen
norske feelgood-ungdomsbøker?

Og hva er så bra med feelgood?

Video med forfatteren av DBY:
http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?medialistid=1&itemid=353

torsdag 18. juni 2009

Han Stiegen, han Stiegen

Siste lest: bok 2 og 3 i Millenium-serien til Stieg Larsson. Også kjent som Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes.

Kort sagt: Bok 2 var en positiv overraskelse, bok 3 en skuffelse.

"Jenta" er full av action. Her skjer det meste av det som bare blir OMTALT i bok 3. Et nytt plot i forhold til bok 1 (Menn som hater kvinner), men greit å ha fått vite litt om Mikael og Lisbeth.

Du som ikke har lyst på en spoiler må slutte å lese nå!

Lisbeth Salander kommer tilbake til Sverige. Rett etterpå blir en journalist som jobber med en sensasjons-sak om trafficking drept sammen med kona. Og Lisbeth var der rett i forveien! Hvorfor? Så skjer et nytt drap, denne gangen på Lisbeths hjelpeverge, som vi vet (bok 1) er en usling, et krek og en voldtektsmann. Lisbeth har et klart motiv. Men det er ikke derfor hun kommer i politiet søkelys. De har dømt henne på forhånd - øyensynlig fordi hun etter alle solemerker er en voldelig psykopat (bare tullball). MEN det viser seg at saken ikke er så enkel. Noen har et virkelig spesielt motiv for å få henne sperret inne... og de går over lik.

I siste bok er det meste av dramatikken over, og vi vet hva som har skjedd og hvorfor. Men Lisbeth må hvitvaskes, og skurkene må få sin straff. De må stoppes og avsløres.
Det som kunne vært av spenning blir bakt inn i detaljerte fakta om hvordan det svenske sikkerhetspolitiet og en stor avisredaksjon fungerer. Og med alle de forskjellige grupperingene og enkeltpersonene i sikkerhetstjenester, politi og media burde jeg virkelig hatt et tankekart!
Litt utpressing, skygging og spionering, et overfall.
Men Mikael og Lisbeth ordner opp ganske fort og greit!

Er dere enige?

tirsdag 16. juni 2009

Minner: livet mitt på en harddisk


Nå har jeg altså kopiert alle viktige filer fra maskinen min over på cd-er. Maskinen kan streike når som helst. Og da er det så mye jeg ikke har råd til å miste...
Personlige brev. Dikt. Møtereferater. Og ikke minst bilder og video.
Det ble tolv cd-er til sammen.

Det er mange ting jeg gjerne ville kastet ut vinduet hvis det ble brann. Dagbøker og fotoalbum, selvfølgelig. Og noen bøker.
Klær kan jeg alltids kjøpe nytt. Det samme med møbler og kjøkkenutstyr. Selvfølgelig kjedelig å måtte gå igjennom prosessen med utvalg av sofaer og gardiner og service igjen, men det er ikke VIKTIG.
Det viktige er MINNENE. Disse er på en måte meg, min personlighet.

Jeg stoler ikke på min egen hukommelse. Jeg merker det for eksempel når noen spør meg om jeg husker noe fra den tidligste barndommen min. Da refererer jeg ting jeg har hørt, eller jeg tenker ut fra fotografier jeg har sett. Bilder og ord hjelper.
(Den nydelige desserten jeg fikk i Gratangen (?) med is og rørt jordbær har forresten ingen fortalt meg om, ikke den skremmende ubåt-sketsjen der pappa ble dynket i vann heller.)

Hvem hadde jeg vært uten fortiden min?

En venn av meg viste meg stuen sin, som var sparsomt og ganske upersonlig møblert, og sa: Jeg trenger ikke å spare på ting.

Det må jeg. Gjør det meg fri eller ufri? Sterk eller svak?

tirsdag 9. juni 2009

Hva gjorde jeg da jeg ikke hadde pc?

PC'en min har streika. Kjempekjedelig. Og i går fikk jeg ikke sving på tv-en. Hva nå?
Jeg har faktisk levd uten både PC og TV en gang. Og hva gjorde jeg da?
Jeg leste.

Lest i det siste:

Engelens spill av Carlos Ruiz Zafon. Ikke så bra som den første. Også spennende (her er det spøkelser og hjemsøkte hus på ferde!), men med en skuffende (uforløst, sier de visst) slutt. Hovedpersonen får i oppgave av en skummel forlagssjef å lage en ny religion, en religion som kan få makt over mennesker, og han blir inspirert av en dødebok. Denne oppgaven kunne vært et veldig interessant emne, men det blir en biting. Det blir litt av det meste - grøss og vennskap og kjærlighet. Den røde tråden mangler.
Men jeg kjente at det kriblet i kroppen når de mørkeste avsnittene kom...
Og så var det kjekt å lese mer om De glemte bøkenes kirkegård. Det er en sammenheng mellom de to bøkene, faktisk.

Det stjålne barnet av Keith Donohue. Jeg trodde første at dette var ei fantasybok for barn. Bare hør:
"Det stjålne barnet er historien om Henry Day, en syv år gammel gutt som blir kidnappet av mystiske skogvesener. Kidnapperne er alvelignende byttinger som lever i mørke, skjult i skogene. Fra den dagen av heter Henry Aniday, og skogvesenene gjør ham til en av sine."

Annethvert kapittel handler om Henry, annethvert om byttingen som overtar Henrys liv. Jeg syntes Henrys kapitler var kjedelige, så etter hvert hoppet jeg over dem. Fortellinga om byttingen som må lære å leve som et menneske - og som faktisk HAR levd som et menneske før, viser det seg - er noe helt annet. Han ikke bare må lære å oppføre seg som et menneske, han må passe på at han vokser i riktig takt på de rette stedene...vel. Samtidig må den ekte Henry leve med en barnekropp i et stadig mer voksent sinn.

Jo eldre byttingen "Henry" blir, jo mindre ligner dette på ei barnebok. Og den er det ikke. Den minner faktisk litt om Gå aldri fra meg (den om klonene som vokser opp på en kostskole), med tema som identitet og menneskelige følelser - og så med denne fantasy-/science fiction-vrien.

Alanya-serien av Iselin Alvestad. (Hvor fikk hun det nydelige navnet fra?) Denne serien kommer jeg tilbake til. Tror kanskje ikke det er umulig å ha en "norsk" fantasykveld likevel!

torsdag 28. mai 2009

Klasse på besøk


I dag: atten åtte-niåringer satt som tente lys og så på ei bebrilla kjerring som stempla på et ark og sa "hysj hysj". (Det var meg).
De ble kjempeivrige når jeg fant fram bøkene, fortalte litt, dramatiserte litt...

Jeg kan takke kjære Marianne (Svarstad) for tips til å holde ungene fanget. Variasjon, dramatisering og innlevelse er viktige stikkord. Og så må jeg selvfølgelig like bøkene selv.

Noen av bøkene jeg snakka om med suksess:
- Appelsiner i Ingenmannsland
- Doktor Proktor
- Luxor-mysteriet
- Jada, jada, jada
- De utrolig utrettelige gapperne fra Fripp
- Sannhetsstøv type 1
- Hubert blir ikke forelsket (Jeg ble UTROLIG skuffet da denne ikke slo an hos guttene.)
- Runesteinen
- Ellen Annerledes
- Drageherren
- Taynikma
- Eg spør/eg tør
- Millioner (Fikk en interessant diskusjon om hva ungene ville bruke 2 millioner kroner på. En var så økonomisk forutseende at han ville kjøpe en leilighet å leie ut:))

Det eneste problemet... vel, jeg holdt på for lenge!
(Ikke lånte de noen av bøkene jeg snakket om heller. Men regner med og håper at de kommer igjen!)

mandag 25. mai 2009

Mine tårer fløt rikelig

Amerikafarerne. De som forlot det som var kjent - ofte magert, men kjent, snudde ryggen til og reiste til et helt nytt liv.
De fikk halvveis løfte om land og brøt det fram med egne never og arbeidslyst.
De hadde en stadig frykt i seg: frykt for kalde vintre og somre, gresshoppesvermer, indianerangrep, barnedød, gressbrann, uår. Frykten for at ikke det de hadde skulle strekke til. At gjelden ville bli større enn de kunne klare.
Likevel satset de. Stod på.
De var virkelig helter.

Glem Terminator og Supermann. Gi meg Ole og Gro Skrattegard.

Mine tårer fløt også på slutten av denne boka, som er skrevet av Oddmund Ljone og basert på virkelige amerikabrev fra midten av 1800-tallet.

Her er den svenske versjonen, bygd på romanene av Vilhelm Moberg.

torsdag 21. mai 2009

Ta-ta-ta-ta! Oppdatering!

Bøker jeg har lest sia sist:

1. Kosmisk av Frank Cottrell Boyce. Hvorfor kan ikke norske forfattere skrive om tolvårige gutter som er så høye at kan leke voksne og som havner i det digre verdensrommet sammen med bortskjemte (egentlig jevnaldrende) barn?
(Eller, forsåvidt, gutter som kan snakke med løver eller ulvinger som møter bablende keisere og torturrustninger?)
Innta fantasiens verden, folkens:)

2. Alias Grace av Margaret Atwood. Måtte bare lese litt mer av denne forfatteren! Her handler det om ei ung jente på 1800-tallet som har vært med på to grufulle mord - eller har hun det? Den unge legen Simon Jordan møter henne for å nøste opp i saken. Fortellingen deler seg mellom de to - Jordan (som strever med søvnløshet og en pågående husvertinne) i 3. person, Grace i 1. person. Vi får vite om den harde oppveksten hennes i Irland, skipsreisen der moren dør og hun blir alene med en tølper av en far og små søsken, problemene med å skaffe seg en god huspost og - etter hvert - hendelsene som ledet opp til Mordet.
Her finner du også spiritistiske seanser, lappetepper og sjalu gårdsgutter. Menneskelighet og grusomhet. Og minner - et tema som også er viktig i Katteøyet.

3. Sug av Heidi Linde. Fort lest og lite original (se punkt 1) - den kjente fortellinga fra utallige bøker og filmer (helt fra Stolthet og fordom) om jenta som er forelska i en kjekk tosk og gjør det hun kan for å imponere ham, men som til slutt (spoiler!) finner ut at den egentlige helten - i dette tilfellet en rocka, uvennlig farløs gutt - var der hele tiden.

4. 31 almanac road av av Lisa Jewell. Engasjerende forviklingshistorie der alt skjer i naboleiligheter: 1) et minikollektiv bestående av en jente og to kamerater som kjemper om hennes gunst (hun faller for feil kamerat); 2) et ektepar som sliter på grunn av usikkerhet og sjalusi og 3) en lekker femme fatale som er innblandet i alle konfliktene.
Kjempebra kosebok!

5. Parasittjegeren av Eoin Colfer. Leste denne i en periode der jeg er litt lei av fantasy og science fiction (bombe!!!!), så jeg bladde litt fort igjennom den. Ikke noen tøffe alvekapteiner og demoner her, såvidt jeg husker, mer en klassisk, fantasifull fremtidsvisjon der foreldreløse gutter blir sperret inne i arbeidsleirer og sporet med tekniske dippedutter. Cosmo Hill er ingen Artemis Fowl, han er av den mer usikre og - ikke minst - uselviske typen, men han får bruk for det lille motet han har. Tror nok at denne boka kan vokse i mine øyne hvis jeg tar den fram igjen om en måned.

onsdag 13. mai 2009

Dikt: Spørsmålstegn


Jeg vet ikke hvem jeg er
Men jeg tenker

Jeg vet ikke hvem du er
Men jeg ser deg

Jeg vet ikke hva meningen med livet er
Men jeg lever

Jeg vet ikke hvor jeg skal
Men jeg går

Jeg vet ikke hvor jeg bor
Men jeg har en adresse

Jeg vet ikke hvem jeg er
Så jeg går mot lyset


- Sushi, 15 år (Si ;D Poesi)

lørdag 9. mai 2009

Jess og Leslie

Bridge to Terabithia: nydelig bok - nydelig film. Her kan du se traileren!

Jess er en outsider. Flink til å tegne, ekspert på løping, men venneløs. Helt til Leslie dukker opp, ei jente som flyr forbi ham i løpekonkurransen og er full av fantasi. Sammen finner de et eventyrland, Terabithea, der de er prins og prinsesse og kan overvinne alle vanskeligheter.
En lørdag lar Jess Leslie dra til Terabithea alene. Han blir med den flotte læreren sin på museum.
Når han kommer tilbake har det skjedd noe fryktelig...

fredag 8. mai 2009

Enda flere nydelige bøker...




1. Fremmedordbok for kjærester av Xiaolu Guo. Kinesiske Z(huang) reiser til London for å lære seg engelsk språk, men lærer seg først og fremst engelsk/vestlig kultur, mer spesifikt kjærlighets- og datingkultur. Utrolig fascinerende å se vaner og tenkemåter vi tar for gitt analysert og vurdert på den måten. (Minner litt om boka Grandiosaland, et must for alle nordmenn:))
Språkproblemene til Z er tydelige helt fra starten (men de betyr mindre og mindre):

"Nå.
Beijing tid 12 klokke natt.
London tid 5 klokke ettermiddag.
Men jeg ikke i noen tidssone. Jeg på fly. Sitter på 25 000 kilometer over jord og prøver og husker all engelsk jeg lærer i skole.
Jeg ikke møter du ennå. Du i framtid."

2. Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafon. Denne har vært veldig i vinden (pling, Nærum!), så det var vel på tide at jeg tok den for meg. Det virker som om flere og flere bøker handler om bøker - det begynte kanskje med Den uendelige historien? Senere kom Harry Potter og mysteriekammeret, Blekkhjerte... osv. osv.
Her er det forsåvidt ikke selve boka i boka (Vindens skygge) som er så interessant, mer mysteriet rundt forfatteren, som forsvant under mistenkelige omstendigheter. Daniel på ti må passe på boka (som han fant på De glemte bøkers kirkegård... se denne), finne forfatteren og - ikke minst - løse kjærlighetsproblemer som ligner mistenkelig på forfatterens egne.
En mørk, vansiret bokleter og en ustyrtelig morsom og ordrik eks-uteligger gjør leseropplevelsen komplett. Må leses!

3. Fortellinger fra ytre utkant av Shaun Tan. En slags billedbok, en slags fabelsamling, men mest bare rar og fin og tankevekkende. "Erik" handler for eksempel om en utvekslingsstudent som ikke finner seg til rette i en nyoppredd seng fordi (det ser vi på bildene) han er ørliten og passer best i en kaffekopp. Eller hva syns du om en landsby full av rosamalte og blomstrete atomraketter? Tan er veldig flink med collage og maling; noen av tekstene blir rett og slett fortalt med avisutklipp og fotografier.
Denne boka kan du ikke bare rase igjennom. Den må nytes.