lørdag 20. juni 2009

Ungdomsbøker - realisme eller kos?

Skal ungdomsbøker handle om livets knallharde realiteter?
Eller skal de være kosebøker som slutter godt og tårevått?

Jeg har lest tre bøker som fikk disse tankene fram.

Den ene er DBY (uttales "deby", fant jeg ut), skrevet av den norske forfatteren Taran L. Bjørnstad. Hun har også skrevet Flaut og Salto, to andre kollektivromaner som jeg likte veldig godt. De handler om sjuendeklassinger som på hver sin måte strever med små og store problemer - kviser, merkelige fedre, dårlige venninner og rett og slett klossetheten som følger med puberteten. Men alt slutter godt på ett eller annet vis. De får et nytt syn på seg selv; de skjønner at problemene de har er små i den store sammenhengen og at det kanskje ikke er så viktig å være som andre.

DBY følger en gjeng med eldre ungdommer (russ?) ei helg, på en fest. Vi møter noen av de samme personene som i de første bøkene - jeg husker iallfall Ragne med den litt eksentriske faren.
Og det er tydelig at de har blitt eldre. Problemene har vokst også. Nå er det snakk om glattceller, narkotika, anoreksi og uønsket graviditet.
Jeg fikk en helt annen følelse her. Bortsett fra et litt flaut og lattervekkende kapittel med nettopp Ragne (som har bestemt seg for å gjøre det på festen) er tonen gjennomgående mørk, helt til slutten.
Noen rosenrøde partier kunne ha balansert det litt:

"Det er fullstendig kortslutning i hjernen. Krølltoppen står foran ham og er sjokkerende vakker. Han stirrer forbløffet inn i ansiktet hennes, som er fullt av fregner og smil."

Men det blir mest klisjeer og ganske malplassert.

Det flotte med boka er at den minner deg på at ting ikke alltid er som de virker, og at andre kan ha et annet syn på deg enn du tror. Og en blir interessert i personene. Boka er ikke dårlig, men for dyster etter min smak.

Etterpå leste jeg bok tre og fire i den amerikanske serien (Ann Bashares) om "Buksegjengen": Tibby, Bee, Carmen og Lena. Her kunne jeg bare lene meg tilbake og kose meg. Det er problemer her også, det er ikke det; men det viktige er det de kommer fram til: et fortsatt sterkt vennskap og en sterk følelse at de har en verdi. (Det hjelper selvfølgelig også med kjekke, omsorgsfulle kjærester!!!)

Så er spørsmålet: er norske ungdomsromaner gjennomgående mørke? Fins det ingen
norske feelgood-ungdomsbøker?

Og hva er så bra med feelgood?

Video med forfatteren av DBY:
http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?medialistid=1&itemid=353

2 kommentarer:

Mari sa...

Jeg mener vi må si ja takk, begge deler til dette. Det skal være plass for kosebøker, men også for de mørkere. Folk som har jobba med lesing ut fra et utviklingspsykologisk perspektiv, peker på at tenåringer ofte bruker litteratur (og film og spill og annen fiksjon) til å forsone seg med at den virkelige verden er farligere og mørkere enn den de selv har opplevd gjennom barndommen. Så det mørke har en funksjon. Også er det jo noen som rett og slett liker det best sånn. :-)

Jærbibliotek Ung sa...

Jeg kom over denne nå. Vi har fått en del spørsmål om humoristiske ungdomsbøker, fra kidsa selv. Og det er jammen ikke allverden å velge i der. Vi prøver å skrape sammen nok bøker til en "Ung humor"-hylle, og klarer det såvidt. Så mer humor til ungdommen!