mandag 17. august 2009

Magiske Lessing

Mange av ansiktene var kjente, uforandret bortsett fra sorgens herjinger; mange av dem hadde jeg truffet allerede i Den Første Tiden, da de var vakre, sunne, kraftige dyr, lutter selvtillit og rådsnarhet. Blant dem så jeg min gamle venn Ben ... han sanset meg så sterkt at han sto tett inntil meg med tårene strømmende ned over ansiktet, hendene utstrakt som om de ventet på mine. Jeg manifisterte meg i den skikkelsen han sist hadde sett meg i, og la hendene mine i hans, og han kastet seg om halsen på meg og gråt. "Endelig, endelig," gråt han, "har du kommet etter meg nå?"

Nå har jeg begynt på en serie av Doris Lessing: Canopus i Argos-arkiver.
Nydelig, innholdsrik, filosofisk, finurlig. Pakket inn i science fiction. Eller, iallfall en eller annen slags fiction.

Første bok, Shikasta (egentlig en lengre tittel, men den er så fryktelig lang at jeg ikke vil trette dere med å skrive hele den lange tittelen her), er det vanskelig å kategorisere.

Den begynner som en typisk science fiction. Fortelleren Johor kommer fra planeten Canopus. Canopus har i tusenvis av år kolonisert planeten Rohanda, som viste lovende utviklingsmuligheter og var rik på ressurser. Men nå har den blitt til Shikasta, den sårede, syke planeten. Johor har blitt sendt til Shikasta i flere omganger som observatør og veileder, første gang i tiden etter den store, mystiske Katastrofen. Gjennom personlige tilbakeblikk og offisielle rapporter får vi vite hvordan alt begynte og hvorfor det gikk så galt.

Vi skjønner etter hvert at planeten Rohanda/Shikasta er vår egen Jord. Sumpaktig og nesten livløs når canopeerne finner den, senere endret gjennom store naturkatastrofer, inntatt av digre Kjemper fra en tredje planet (plantet av canopeerne) som fører de apelignende menneskene opp på høyere utviklingstrinn. Canopeerne har selvfølgelig en finger med i spillet under syndfloden og språkforvirringen i Babel.

Og så trer etter hvert det rare/magiske aspektet i bakgrunnen, og vi får tanker om hvordan samfunnet vårt egentlig (ikke) fungerer i dag. Kriger, utbytting, hat, forurensning. Høres ikke så spennende ut, men det er faktisk interessant, både fordi vi får se alt gjennom øynene til en utenomjordisk og fordi vi møter enkeltmennesker personlig. Blant annet et "psykiatrisk tilfelle" som er mer intelligent enn de fleste!
Lessing viser sin forakt for partipolitikk (spesielt aktuelt i disse valg-tidene):

Når en trådte inn i den sinnstilstanden hvor "politikken" hersket, innebar det alltid å tre inn i en forkrøplende partiskhet, en tilstand hvor man ble blind for alle andre synspunkter enn det "riktige". Og når en av disse sektene eller "partiene" kom til makten, oppførte de seg nesten alltid som om deres syn måtte være det eneste rette. (s. 88)

Johor må gå gjennom ild og vann for å hjelpe Shikasta og menneskene som bor der. Han blir "gjenfødt" som et menneske, George Sherban. George er engasjert, viser forståelse for alle og vet (naturlig nok!) at menneskeheten har dårlig tid på seg før en ny katastrofe inntreffer.
Søsteren hans, Rachel, er den som forteller oss om George i dagboken sin. Hun elsker broren inderlig og syns det er vanskelig å dele ham med alle som kommer for å be ham om hjelp.

Denne siste delen av Shikasta - framtids-delen - var den som traff meg mest. Det andre var fascinerende, men Rachel og George var mine favoritter. Sier ikke hvordan det gikk til slutt!

Bok 2, Ekteskapene mellom Sone tre, fire og fem, er en helt annen sjanger. Eventyr, fabel. Uttrykket "sone" kommer vi såvidt innom i bok 1 - sone 6 er en verden for døde og spøkelser - men jeg skjønner ikke helt ennå hva sonene er. Parallelle verdener? Bevissthetsnivåer?
Uansett.

Denne gangen møter vi Al-Ith, dronning i et fredelig, rikt, rolig land. Ingen vet hva "mitt" er, alle deler alt og misunner ingen. Dyr og mennesker kommuniserer og hjelper hverandre.
Så kommer det en Ordre fra Forsørgerne (canopeerne, kanskje?): Al-Ith må forlate sonen sin, gå over grensen til Sone 4 og gifte seg med kongen der. Hun kler seg i sorg når hun følger med soldatene over grensen, for hun vet at livet hun kjenner vil ta slutt.
Kongen Ben Ata er en klassisk, grov og primitiv soldat (sorry, alle snille soldater!). Han er heller ikke begeistret for Ordren; Al-Ith innebærer store forandringer både for ham og etter hvert for det sjakkjørte landet han styrer.
De må lære å kommunisere, møte hverandre, elske hverandre.
Det er ikke bare snakk om "Mars og Venus"; her er det vidt forskjellige tanker om moral, makt, smerte og godhet.

Fortellingen om Al-Ith og Ben Ata er noe av det nydeligste jeg har lest. En trenger ikke å lese bok 1 først.

Nå har jeg begynt på bok 3, Sirius-eksperimentene. Den har ikke klart å engasjere meg, dessverre.

Ingen kommentarer: