søndag 6. september 2009

Lykka er ein sjeldan fugl

FERDIG med å lese Anna Gavalda si bok!

De første sidene gjorde meg varm og spent. Godt språk og denne lille spenningen jeg elsker (hva har skjedd?), og oversettelsen var eksepsjonelt bra.

Etter hvert følte jeg at jeg stod litt i stampe. Jeg hadde mye å tenke på utenom lesinga og var utålmodig. Fremdeles bra skrevet, men handlinga gikk litt seint framover og det ble så mange finkulturelle referanser at jeg måtte anstrenge meg for å få med meg innholdet. Hva var viktig for handlingen videre, og hva var bare miljøkoloritt?
Telte sider. Fare, fare.

Nå skulle jeg skrive litt om skuffelsen min over boka som gikk så seint framover, men jeg slettet det avsnittet og begynner på nytt. Hva er POSITIVT her? For alt i alt er det ei flott bok.

1. En sympatisk hovedperson.
2. Fargerike bipersoner som du blir veldig glad i - spesielt i siste del av boka. Husker dette fra Saman er ein mindre aleine.
3. Artige fortellerkommentarer, mer og mer fremtredende etter hvert. Til slutt blir alt fortalt med utgangspunkt i skisser og bilder som person nummer 1 har lagd/spart på.
4. Nydelig, morsomt og treffende språk. LIV! Tross vonde minner.

LIV!

LIV!

osv.

Nå ligger det rosa lapper her og der inni boka, for jeg skal finne et utdrag til Ønskebok. Her er ett av alternativene:

Denne lukta ... som han hadde gløymt. Som han trudde han hadde mist. Som han gav pokkeren i, han vel. Som han gjerne skulle ha forakta, og som fekk han til å smelte enda ein gong. Denne lukta av sjokoladekake i omnen i eit ekte kjøken i ein ekte heim...

Ingen kommentarer: