søndag 20. desember 2009

Skrinet skal opnast um hundre år


For mange Herrens år sida råkte eg på nokre ord i eit vers. Og dei ordi klora seg fast i meg for all tid seinare. Reine slumpen at eg fann dette verset. For eg lès aldri vers, aldri so sant eg kan sleppe. Kven diktaren var la eg ikkje mark til.
Rett som det er ... og i det seinste serleg um nettene ... ja so syng ordi seg fram. Lange bel er det som eg fatar kva dei segjer. Men stundi straks etter spør det i meg at kva er det du forstår? Då kan eg ikkje svara.
Det er vettespel i natt. 


- Dette er starten på boka Skrinet skal opnast um hundre år, ein poetisk science fiction-roman skriven av ein geiling, Olav Sletto, for snart seksti år sidan! Det betyr vel at skrinet skal opnast om førti år no...
Denne boka har fengsla meg. Språket, som er gamalt nynorsk, bremsar meg litt av og til. Eg får lyst til å "oversette" boka til meir forståeleg norsk. For ei forteljing det er, fleire burde få vite om den!

Hovudpersonen Jørgen Mobakk er ein praktisk og dyktig skogsmann. Har uforskyldt fått rykte som ein særing etter litt månepoesi og stjernekikking. Men kven skulle tru at han ville oppleve så overnaturlege ting? Ting som tidsskap og merkelege tegn ... og månereisaren Alessandro. Alessandro er på ein måte hovudperson nummer to, han skriv eit brev om det merkelege han opplevde på månen. Gløym krater og Neil Armstrong (han var vel ikkje tema i 1951), her møter me store palass, kunstferdige plantar og draumemakarar. Litt fantasy-aktig faktisk. Og det handlar om fantasi:

... eg tenker ofte på det når eg sit og ser på han, eg skimtar han for meg um ti år: Velgjeten doktor, for det er han alt. Praktisk, klårøygd, bil og velstand, skinnkåpe til kona, og born ute på høgre skular. Stjernekikkerten har han lagt på botnen i kledesskåpet. Månen lèt han skine etter almenakka, har ikkje tid anse meir etter han. Han lèt seg ikkje meir forhekse av draum og kjensleborne tankar.
Berre store synlege overskogen heile mannen!
Det er synd.

lørdag 19. desember 2009

Dine øyne så meg

Jeg begynte på denne boka av Sjón fordi den skulle være spesiell. Og det er den!
Den er sprø, grov, morsom, absurd, tragisk, poetisk. Hovedhandlingen - som blir fortalt til en utålmodig tredjeperson vi ikke får vite noe om - spinner rundt et vertshus i en liten tysk by under andre verdenskrig. Tjenestejenta Marie-Sophie får i oppdrag å passe på og stelle en utsultet, skitten fremmed. Han er jøde. Mens hun passer på den ordknappe mannen forteller hun fortellinger, like mye til seg selv som til ham. Det samme gjør fortelleren av boka, bare for å gjøre det hele mer forvirrende.

Uansett. Kjæresten til Marie-Sophie får vite om oppdraget hennes og blir sjalu. Og det er da noe av det mest forvirrende og groteske skjer. I dramaform. Vil ikke røpe mer.

Hvem er jøden egentlig? Vet ikke. Men jeg fikk det fortalt at da han kom til Kükenstadt begynte folk der å drømme så rart. Engelen Freude ("Glede") lagde faktisk drømmedagbok av drømmene. Disse får vi et innblikk i.

For det fins engler i Sjóns univers også.

"Gabriel la basunen mot sine lepper, blåste opp kinnene, tømte sinnet og gjorde seg klar til å støte i basunen. Han lyttet konsentrert etter melodien, hosianna, han ventet på det rette øyeblikket til å la den ljome ut over denne verden som lå for hans føtter."

Erkeengelen som blir lurt av djevelen til å utsette dommedag, og så nesten forført av onde Lilith - dette er den mest komiske delen av boka, tragikomisk - men også en del som jeg ikke får til å passe inn. Hva har Gabriels perfekte kropp og ekstatiske blåselyst å gjøre med utsultede jøder og forvirrede ungjenter?
Kanskje Sjón bare måtte putte ham i ei bok?

Eller kanskje jeg burde lese den en gang til.

mandag 14. desember 2009

Dublin, here I came!

Har vært på langhelg-tur med kollegene mine i den flotte byen Dublin. Her ble det ikke bare pubrunder og shopping, men også et inspirerende barne-juleshow, julemesse i en nydelig katedral (St. Patricks Cathedral) og en svipptur innom National Library (der jeg fikk med meg en liten utgave av irske eventyr for barn).
Mange fine minner. Blant annet disse:






















































A propos shopping: på lørdag ble det ganske strevsomt å gå rundt i stinne butikker blant glorete topper og mennesker med tomme blikk (mantra: forget the recession), og jeg prøvde å gå nye veier. Da så og hørte jeg disse englene:



Kanskje de sang denne sangen, som jeg fikk være med å synge i katedralen samme kveld?

Hark! the herald angels sing
Glory to the new-born King;
Peace on earth, and mercy mild,
God and sinners reconciled!
Joyful, all ye nations rise,
Join the triumph of the skies;
With the angelic host proclaim,
Christ is born in Betlehem.
Hark! the herald angels sing
Glory to the newborn King.

Charles Wesley

tirsdag 8. desember 2009

Julegaver

Mamma spør meg hva jeg ønsker meg til jul. Ja, hva ønsker jeg meg til jul? Jeg som har alt jeg trenger eller penger til å kjøpe det?

Jeg ønsker meg en skikkelig juleferie sammen med familie og venner. Slappe av, spise julemat, høre julesanger, se Tre nøtter til Askepott. Kjenne gleden over å ha noen å være glad i. Og så sant ikke noe merkelig skjer, så får jeg alle disse tingene.

Gavekort er vel en god idé? Jeg tok en tur inn på Elkjøp i dag for å se om jeg kanskje kunne ønske meg et slikt til jul. Elkjøp-butikker fins jo overalt. En genial ting, gavekort. Du får helt sikkert det du ønsker deg. (Men så må du i tillegg betale for det, hvis du tenker på pengene du kjøper gaver for!)

Jul er ei tid å glede seg til. Glede seg sammen med noen. Heldigvis har jeg det sånn.

Mange har ikke det de trenger. Jeg kjøpte nettopp såkalt etiske julegaver på nettet. (De jeg skal gi dem til er sannsynligvis ikke aktive på www, så jeg tar sjansen på å nevne det!) Kjøpte noe hos CARE og noe hos Flyktningehjelpen (Gaver med mening).

Hva sier vår alles kjære Wikipedia om julegavene? Et utdrag:

"Mange familier har den tradisjonen at man gir små julegaver til alle i slekta, til de blir konfirmert. Da slutter de helt. Dette kan i større familier føre til at personer går fra å ha fått et 30-talls pakker året før, til å bare få kanskje 15 eller færre."
Stakkars.
Her kan du også lese om julegavepapirets forbannelse, forsvunne gavelapper (grøss!) og plassproblemer under juletreet.

God førjulstid.

lørdag 5. desember 2009

Song for Eirabu

Har no lese ein kjempeflott, heilnorsk fantasy! Dei er det langt mellom. (Eg skriv dette på nynorsk fordi boka brukar dette - eit vakkert eitt.)
Ganske snart kom eg til å tenke på Tidshjulet. Det er litt dei same, store linene som blir dregne opp og som påvirkar skjebna til små menneske. Prestinner i grått og kvitt (jf sedaiane i Tidshjulet). Sterke, eldgamle gudar gøymt i fjell. Og eit persongalleri som gjer at eg må lage eit kart, slik eg gjorde med Tidshjulet.

Men det er noko for seg sjølv. Det er ein mytologi med norrøn farge; eg kjenner att namn frå vår gamle gudeverd. Og personnamna er sjølvsagt ur-norske.

Og så er det ein saga om to systre; systre som i utgangspunktet er veldig nært knytte til kvarandre, men som har kvar sin skjebne dei må fylje og dermed blir skilt frå kvarandre. Ei blir blotgydje (kvinne med ansvar for bloting) med ei stø hand på sverdet, ei anna blir keisarinne i eit framandt land. Bak og over det heile ventar gudane, volvane og vergane i ulvs og ørns form.

Språket er som før sagt vakkert, og historia fengslande. Heldigvis fyrst i ein serie (trilogi)?

Forresten, etter andre Twilight-film måtte eg berre lese bok 3. Då fekk eg eit boktips. Bella (og Edward) les Stormfulle høyder av Emily Brontë, med referanser til sitt eige stormfulle kjærleiksforhold (og trekantforhold).
Kan eit filmklipp vere på sin plass?