fredag 31. desember 2010

Tilbake til fremtiden

Foto: Internett
Ja, det er nyttårsaften i et nøtteskall.

I går så jeg sammendraget av nyhetsåret 2010 på NRK. Nesten skummelt hvor fort jeg glemmer hva som har skjedd rundt i verden. For eksempel uværet på Haiti - og i Pakistan, der verdenssamfunnet var skremmende fraværende. (Men direktesendt tv fra de 33 gruvearbeiderne i Chile, ja, det fikk vi.)
Ludvigsens død husket jeg selvfølgelig. Når det kommer så nært...

Og så ser vi framover. Jeg ser blant annet framover til et nytt bok-år! Nyttårsforsettene har jeg skrevet her. Snart kommer oversikten over de beste bøkene jeg leste i året som gikk (som i fjor), kanskje med hjelp av den tingen jeg hintet om her og som mamma ikke skulle vite noe om:)

Nå har jeg lest ferdig boka Worlds Unseen, og den var nydelig. Måtte bare kjøpe neste bok, Burning Light, som jeg skal lese på lesebrettet på toget nordover.
Et lite utdrag fra den første:

The war is over, and the King has gone from our land. Gone with him are the faithful children of men, and now only I am left! I alone remain to sing the Song of the Burning Light over this bloodstained ground. The Earth Brethren are gone; I know not where (...) and the Shearim, the merry ones, the Fairest of Creation: they too are gone.

Jeg får tilfredsstilt kjærligheten min til det poetiske og høyfantastiske (som i Ringenes herre og Tidshjulet) samtidig som det ikke går helt opp i drømmerøyk. Mer om serien senere.

Takk for leseåret 2010 og velkommen inn i det nye. Ingen vet hva som vil dukke opp; det er det som gjør livet så spennende!

søndag 26. desember 2010

God e-jul?

I går sa jeg så flott til søster: jeg vil ikke bruke juleferien til å lese, da vil jeg heller være sosial! (Jeg leser jo nok i løpet av året).

Men hvem er det som setter seg ned med Sony Reader og fyker i vei? Jeg. Jeg blir ganske oppslukt. Ikke bare av bøkene - The Worm Ourobouros er litt langdryg, men julefortellingene fine (fulltreffer for å skape julestemning:)) -, men av selve lesebrettet. Det virker bra, og det er utrolig å tenke på at en får plass til et lite bibliotek inne på ei sånn flis.

Jeg tror ikke at den fysiske boka vil forsvinne. Dette at boka rett og slett ER der, uansett hvordan datateknikken forandrer seg, er en trygg tanke. Men det var praktisk å ha en sånn plassbesparende dings på togturen hjem. Og så får jeg tak i bøker jeg ikke ville fått tak i i virkeligheten.
Jeg finner ut at det rett og slett er fortellingene jeg blir forelska i, ikke lukta av papir og følelsen av det mellom hendene. Fortellinger kan jo også fortelles muntlig.

Foto: bokkilden.no
Jeg fikk faktisk ordentlige bøker til jul! Først den nye boka om Sissel Kyrkjebø, som har vært min musikalske helt i mange år... en uautorisert biografi skrevet av Stig Nilsson, bygd på tusenvis av intervjuer og artikler fra gullstrupens karriere.
Lurer på hva hun selv syns om boka, men den er iallfall interessant å lese.

Ellers fikk jeg Lyngdalsboka, et hefte som kommer ut hvert år. Mest med fortellinger fra gamle dager, jubileumsartikler og så videre. Men også med et satirisk - kjempemorsomt - referat fra minibyen i året som gikk. Sånn skal det være!

God jul til deg, uansett om den blir litterær eller ikke!

tirsdag 21. desember 2010

Heim til jul

Foto: Internett
Bare to dager igjen til jeg reiser sørover! Tog ohoi!

Jeg må jo ha med meg litt å lese på toget. Denne gangen har jeg tenkt å ta med meg lesebrettet vi har her på biblioteket. Det er en Sony Reader. Grei å lese på, men blinker litt når den skal bla.
Jeg har allerede lastet ned The Worm Ourobouros, en engelsk fantasyroman fra 1922. Eric Eddison har et ganske så gammeldags språk (ikke som George MacDonald, som skrev ganske moderne engelsk på 1850-tallet!), så vi får se hvor mye jeg klarer å lese.

I dag har jeg vært på manybooks.net igjen og lastet ned noen julebøker til turen. Blant annet A Christmas Carol av Charles Dickens! På manybooks er det mest engelske bøker, og alle er enten såpass gamle at de har "falt i det fri" (og altså kan publiseres når og hvor som helst) eller er nye og av en eller annen grunn likevel er lagt ut. For eksempel den helt nye Worlds Unseen av Rachel Starr Thomson (serie: Seventh World Trilogy). I forordet står det: "Thank you for downloading this free e-book. You are welcome to share it with your friends."

Og så får jeg ta med ei pocketbok hvis elektronikken skulle svikte.

I går var jeg privat litteraturformidler. Det var kusina mi som trengte gavetips til farmor. Vi kom fram til noe sammen ved å kikke på to ulike sider og bruke min overlegne litteraturkunnskap:)

søndag 19. desember 2010

Bare 5 dager igjen til jul!

Jeg gleder meg!

I går så jeg filmen Hulebjørnens klan, som bygger på boka med samme navn av Jean Auel. Klump i hjertet. Det mest fascinerende var å se hvordan en tenker seg at neandertalerne kommuniserte - ved klikke- og gryntelyder, fakter og korte ord. Ellers så jeg hvordan de (i denne fortellinga) hadde et sett av overtro og hellige regler som ingen måtte bryte, men som ikke gir noen mening for et moderne, opplyst menneske:) Vi tror vel at vi kan og vet alt i dag, men gjør vi det? Uansett, disse reglene brøt Cro Magnon-jenta Ayla, som vokste opp hos neandertalerne, og det skapte uro og sterke følelser i klanen.

Foto: Internett

Noe helt annet.
I dag har jeg prøvd en ting som jeg kanskje kommer til å bruke her på bloggen. Men siden mamma sjekker bloggen min, vil jeg ikke si hva det er. Ennå. Og hvis noen har en idé om hva det kan være: ikke tipp! Iallfall ikke før første juledag. Det ville vært tidenes julespoiler. Etter hvert vil vel den tingen bli introdusert, tenker jeg.

lørdag 18. desember 2010

Slangeringen

Foto: bokkilden.no
Jeg blogga om den første boka i serien Slangeringen her. For å huske bedre leste jeg igjennom den på nytt rett før bok 2.

Vi følger tre ungdommer i folkevandringstida (nærmere bestemt år 239 e.Kr.) som lever tre forskjellige liv, men som på grunn av dramatiske hendelser møter hverandre.
Are er en norsk gutt som rømte hjemmefra fordi skurken Hallgeir ville ta høvdingsembedet fra faren hans. Bothwar slet seg fram langs landeveien sammen med faren og slavedriveren deres, Ambrosius. Sirona rømte fra en romersk kommandantfamilie hun har trellet hos. De tre møttes i det som nå er Nord-Tyskland, på en gård der de i Ravnebitt starter nye liv og blir kjent med hverandre.

Sirona og Bothwar finner hverandre og bidrar stort sett "bare til det romantiske aspektet i bok 2.
Are er den kjennelige fantasyhelten (serien blir kalt for "historisk fantasy"). Han har venner og familie, men lever egentlig alene (jamfør Frodo med Ringen). Han kan se og snakke med åndene, han har syner og får vite at han har en spesiell oppgave som ingen andre kan dele med ham. Ravnebitt er sverdet han får, et magisk sverd. Det trenger han når han skal få hevn over nidingen Hallgeir!

Forfatteren er flink til å skape en spesiell stemning, så jeg føler at jeg er på stedet hun leser om - med litt magi inni. Jeg tenker: ei blanding av Sigurd Drakedreper, Arthur-legendene og Ulvebror, kanskje?

Flere bøker, ja da

Sånn er det når en har ei ventepåblogginnleggbunke og trenger litt ekstra armslag på pulten!

1. Opp ned... og litt til siden av Øystein Bache, den ene halvdelen av komikertrioen Bache og Gokstad (som hadde denne artige videoen).



Dette er en helt annen type bok enn thrillerne i forrige innlegg. Hva skal jeg si? Likte boka sånn midt på treet. Bra skrevet, syns jeg.
Velkommen tilbake til den tida da ungdommen gjorde noe annet enn å sitte foran dataspill dagen lang:) Selv om handlinga nok foregår i vår tid.

Tre kamerater - to gutter og ei jente - bruker en sommer på å planlegge et romfartsforsøk: hva slags tubemat passer best i vektløs tilstand? De bygger ei skikkelig "utskyterrampe" og gjør det de kan for at forsøket blir perfekt. En ganske så sprø far som stadig sier "Fillevimp", en tøff morfar og to hvite mus gjør sitt til at denne boka er spesiell. Og så er det en bitteliten forelskelse på gang også...

2. Herlig uærlig av Ally Carter (serien Katarina Bishop). Her har vi spenning igjen! Akkurat som Alex Rider og Unge James Bond har Katarina Bishop et problem: hun har en fortid som hun prøver å flykte fra. Ikke som agent eller etterforsker, men som profesjonell svindler (wow!). Nå prøver hun å leve et vanlig liv som en lovlydig ungdom på en vanlig, britisk kostskole. Men den gang ei... Når faren (som også er tyv) blir beskyldt for et tyveri Katarina ikke tror han har begått, er det hun som må bevise det - med fare for sitt eget liv. Hun får hjelp av en gjeng andre fingernemme og intelligente ungdommer.
Dette er en serie jeg gleder meg til å følge med på!

3. Ormeøyet av Tore Aurstad. Det er Tore Aurstad som har lagd den grøssete Absalon og Miranda-serien som jeg gjerne anbefaler til spenningssugne unger. Men her beveger han seg over i fantasy. Og science fiction? Det handler iallfall om parallelle verdener, der vår verden (dvs. Oslo) har en gjesterolle. Eller er det egentlig vår verden? Er det det som kunne ha vært vår verden i en parallell dimensjon? Jeg blir litt forvirra, og det blir jammen hovedpersonen Pia også. Men hun er også handlekraftig. Når onkelen Sjur blir tatt av hertugens hirdmenn og satt i fengsel følger den foreldreløse jenta etter ham til Klosterøya. Og der møter hun ei gammel, gal dame med hennes eget navn. Skummelt...
Jeg syns dette var en av de bedre, norske fantasybøkene jeg har lest. Litt forvirrende, som sagt, men bra.

fredag 17. desember 2010

Thriller

Jeg har lest to psykologiske thrillere, én som grenser til grøss. Begge er i pocketform, og den ene har jeg nok kjøpt til en togtur en eller annen gang!

1. Ondskapens skygge av Kevin Guilfoile. En kloningsforsker opplever at datteren blir voldtatt og drept og får en bisarr idé: han kloner et barn fra sæden som ble funnet på henne. Når barnet vokser opp - og han følger nøye med på det - vil det ligne morderen på en prikk. Men gjelder det bare utseendet, eller vil gutten... bli en morder?
Boka er veldig spennende, i tillegg til at den setter søkelys på dette skumle - syns jeg - temaet, kloning.

2.  Mr Murder av Dean Koontz. Koontz er en mester i å skrive grøssete thrillere, gjerne med science fiction-elementer (som han prøver å forklare). Her handler det om en forfatter som en dag får en blackout når han skal snakke inn idéene sine på bånd og etterpå hører seg selv si mange ganger på båndet: "I NEED..." ("jeg trenger...") i en mer og mer desperat og ugjenkjennelig stemme. Han har en urovekkende følelse av at han kan ha en tilknytning til en anonym massemorder.
Mens det i den første boka er ei spenning som mye gjelder gåter og avsløringer, er det i Koontz' bok den spenninga som gjør seg så godt på film: ting som knuses og blod som spruter, barn i fare, bilflukt gjennom snø og - urk - mennesker som forandrer seg.

Eit ljos for dei einsame

Foto: Internett










Eg tenner eit ljos
for dei einsame.
For deg som står utanfor
og ser inn.
Varme, ljos, glede,
fellesskap
der inne.
Ute er berre du,
åleine.

Eg tenner to ljos
for dei einsame.
For deg som sit ved vindauget
og ser ut.
Ute folk som hastar av stad,
hundetrimmarar som trekkjer
folk til seg,
bilar med menneske i.
Ingen ringer på.
Ingen telefonar.
Inne er berre du,
åleine.

Eg tenner tre ljos
for dei einsame.
For deg som sit
midt i ein flokk,
kjenner deg bortgøymd,
latter, sang, prat
alle stader rundt.
Der du sit
er du heilt åleine.

Eg tenner fire ljos
for dei einsame.
For deg som skil deg ut,
som ikkje veit om
du vil bli sett,
du som ber på bitter sorg
og frustrasjon
og redsle.
Så rart…
alle andre er jo så glade?
Her i verda
er du åleine?

Synne 18. desember 2003

tirsdag 14. desember 2010

Hurr, hurr!

Dette er Lesehesten fra Sørlandet sitt trehundrede blogginnlegg! Hipp hurra!

Forhåpentligvis ikke bare tre hundre innlegg, men tre hundre innlegg med mening og underholdning. Og det kommer flere!
Jeg feirer med traileren til denne filmen - 300 -, som gav meg hakeslipp da jeg satt i kinosalen den gangen:

Bunka med titler jeg har lest, men...

... ikke likt.
Det er ikke alltid lett å si hvorfor en ikke liker ei bok. Men jeg har noen bøker jeg har tenkt å ta med i skrytelista mi til nyttår og derfor må si noen ord om, selv om de blir få og ikke veldig positive. (Når jeg tenker meg om kan jeg jo unngå å blogge om bøker jeg ikke likte hvis jeg følger leserrettighetene, punkt 3... men men.)

1. Knus av Liv Frohde.  Mørkt tema, vold i familien. Husker ikke helt hva jeg ikke likte... for ekstrem handling? For poetisk språk?

2. Drømmetypen av Kjersti Scheen. Kanskje denne bare er en av de mange søte jentebøkene som ikke skiller seg ut? Moa og venninna hennes ser to kjekke gutter utenfor kinoen og begynner å fantasere om at de er kjærester med dem. Moa klarer ikke å fri seg fra fantasien, den blir med henne hjem og på skolen og skaper et nett av løgner og uheldige situasjoner. 

3. Alltid Andrea av Tor Fretheim. Interessant vri, men .. tror ikke denne forfatteren er min type.

Nå skal jeg straks skrive om bøker jeg HAR likt! Er et godt stykke ute i George MacDonald-skatten, og så har jeg noen spenningsbøker i bunka mi...

torsdag 9. desember 2010

The Princess and the Goblin - virkelig magi!

Foto: Internett

When she opened her eyes, she saw nothing but a strange lovely blue over and beneath and all about her. The lady, and the beautiful room, had vanished from her sight, and she seemed utterly alone.
But instead of being afraid, she felt more than happy - perfectly blissful. And from somewhere came the voice of the lady, singing a strange sweet song, of which she could distinguish every word (...) it vanished, like the poetry in a dream, as fast as it came.




George MacDonald, den første fantasyforfatteren i moderne tid (også skrevet om her), gav i 1872 ut fortellinga The Princess and the Goblin. Den står i The George Macdonald Treasury, som jeg kjøpte på Amazon. Den er også så gammel at den kan leses i Project Gutenberg. Gjør gjerne det - det er ei virkelig vakker fortelling!

Vi møter ei lita prinsesse som bor i et stort hus sammen med ei barnepike og andre tjenere. Et snilt og naturelskende barn (det er tross alt ei barnebok fra 1800-tallet:)) Prinsesse Irene blir kjent med gruvearbeidergutten Curdie, som er en oppfinnsom og modig skrue. Gruvearbeidet foregår i fjell og huler som også huser de groteske, poesihatende og brutale goblinene (godt ord på norsk?), og Curdie pønsker ut en plan for å hindre skapningene i å invadere "overjorden".
Prinsessa møter en dag olde-olde-mora si, en nydelig skikkelse som gir henne et magisk trådnøste. Det skal hun bruke til å finne veien når hun er i fare.

Jeg får en helt varm følelse når jeg leser dette eventyret. Det er vakkert, det er skummelt, det er filosoferende. Jeg får virkelig assosiasjoner til både Bilbo, Gollum og Galadriel fra Ringenes herre. Ikke så rart, siden McDonald var en inspirasjonskilde for Tolkien og andre fantasyforfattere, spesielt C. S. Lewis: "... I regarded him as my master; indeed I fancy I have never written a book in which I did not quote from him." Og akkurat som klesskapet i Narnia-bøkene er Irenes trådnøste en magisk ting som først og fremst er der når hovedpersonene trenger det.

De må lære å tro på det de ikke ser.

Advent

Foto: Synne Fredriksen

Jeg har nå fått vite at jeg nok må gå med krykker i en måned til. Frustrerende!

Jeg prøver å finne lyspunkter i hverdagen. Som for eksempel det å sitte stille noen minutter med god mat og tente adventslys, bare nyte roen.

Eller lese ei god bok. For eksempel den jeg skal skrive om i neste innlegg.

God advent!

søndag 5. desember 2010

Litteraturmål for året 2011

Foto: ikea.no
Inspirert av Stine og Ladybug (og flere andre) - her kommer mine mål/ønsker på litteraturfronten. Med fokus på lese- og skrivelyst i steden for strenge nyttårsforsett:

1. Kjøpe ei ny bokhylle. Sannsynligvis Billy.

2. Fortsette å bruke mine rettigheter som leser.

3. Lese de uleste bøkene i bokhylla mi, blant dem "The George MacDonald Treasury".

4. Være med på NaNoWriMo neste november! Altså skrive min egen miniroman!

5. Lese ei bok på fransk. Den trenger ikke være så lang.

6. Lese minst ei bok med handling fra hver av de fem verdensdelene.

7. Aldri la ventepåblogginnleggbunka mi bli større enn tre bøker. (OK, denne var litt streng. Men viktig.)

8. Lese ei bok jeg husker at jeg likte som barn.

9. Blogge minst 5 dikt jeg har skrevet selv.

10. Bruke minst like mye tid på lesing som film.

tirsdag 30. november 2010

Hm...virker ikke?

Det kan se ut til at søkefunksjonen til bloggen min ikke alltid virker. Det fant jeg ut da jeg skulle lenke til Phantastes i forrige innlegg. Innlegget jeg lenket til hadde faktisk Phantastes som tittel, men det kom ikke fram da jeg søkte, så jeg fant det bare etter litt leting.

Noen som bruker denne funksjonen på sin egen blogg og har samme erfaring?

Nelias gåte

Foto: bokkilden.no
Jeg har nå lest Nelias gåte av Gro Fykse. Det er en fantasyroman, men én med en litt uvanlig framside. Du får ikke assosiasjoner til portaler, middelalderborger og magiske artifakter. Men det var en ganske spesiell verden jeg kom inn i.
Fykses bok er et eksempel på parallell verden-fantasy. Vi begynner i vår verden, der fjortenåringen Nelia blir passet opp av den mystiske, brutale Linus. Han truer henne og dytter henne utfor et stup. (Hun overlever, men hvorfor vil jeg ikke si!)

I tillegg overtaler han tanten hennes (som er barnevakt siden moren er borte) til å reise og isolerer henne fra alle venner og naboer som kunne ha hjulpet henne. Han stenger henne inne, overvåker henne og er igrunnen alt en ekte kidnapper skal være. Men han sier at han prøver å hjelpe henne til å stå imot nettopp fysisk mishandling og utmattelse, fordi hun trenger å bygge opp styrken sin før noe vanskelig som skal skje i nærmeste framtid.
I en anmeldelse på barnebokkritikk.no står det at Linus har psykopatiske trekk. Det er jeg enig i. Det er lenge usikkert om han er skurk eller hjelper, og Nelia vet aldri hva hun kan forvente av ham. 

Nelias liv går fra å være ganske ukomplisert og greitt - venninner, cellotimer og forelskelse - til en slags levende drøm der hun flyr og der bøker skriver personlige meldinger til leseren (som ei viss dagbok i Harry Potter og mysteriekammeret!). Legg til en tunnel bak et skap som leder til til en mystisk skog, en varm stein og giftige piler, og du er forberedt på å gå inn i en magisk verden.

Jeg likte boka godt. Noe av det første jeg fikk assosiasjoner til var Phantastes, ei kjempefin fortelling som jeg skrev om her. Den har også noen elementer fra Skammarens dotter av Lene Kaaberbøl.
Denne første boka (for det kommer vel flere?) har for mye handling fra vår verden etter min smak, det tar lang tid før de kommer seg inn i eventyret. Men ellers en av de bedre norske!

Jeg har også nettopp lest Ormeøyet av Tore Aurstad; denne er kanskje enda mer original. Mer følger.

onsdag 24. november 2010

Bestefars dikt om elva

Foto: Synne Fredriksen















Ånå

Såg du ånå som fløymde ein stormdag i haust?
Ho rugga på steinan å alt som va laust.
Ho busta seg fælt, må eg seia.
Når flaumen va øve, så smogna ho inn,
Så fort som dæ leta mæ regn og med vinn.
Ho ordna seg greitt, må eg seia.

Såg du ånå i vinter mæ snø og mæ is?
Langst kantan va reimfrost på lyng og på ris.
Ho pynta seg fint, må eg seia.
Så låg ho å klukka te solå fekk makt.
Då sa ho dæ sama ho før hadde sagt:
Eg venta på vår, må eg seia.

Såg du ånå ein vårdag når isen breud opp?
Når vårsolå vørmde i sjel og i kropp,
Då kjendest det godt, må eg seia.
Når fleumen va øve å luftå blei blå,
Når gudan å jenten tog finstasen på:
Ja, då blei det vår, må eg seia.

Såg du ånå ein sommår, mæ runnslipte stein?
Når fiskan dei hoppa å solå ho sjein,
Å vanne va varmt, må eg seia.
Du kjende du livde i kropp å i sinn,
Å lykkå smeug inn som ein svålande vinn,
Å livet va gott, må eg seia.

                                 Samuel Gysland

mandag 22. november 2010

Så hot da?

Foto: bokkilden.no
Etter å ha lest Ingunn Aamodts Hot i Syden (Marlena Evensen-serien) har jeg et stort spørsmål. Hvor overfladisk er det lov å være i ei ungdomsbok? Og da tenker jeg ikke på språk eller plot, men moral.

Jeg lurer sånn på hva Aamodt tenker selv når hun skriver om blonde Marlena som reiser med sine to lekre venninner til Syden og sjekker opp tre kjekke gutter. Mener hun at det er helt greit at 14-15 år gamle jenter pakker toalettveska med diverse sminke som fyller ei hel bokside? Eller at de bruker ferien bare på shopping, rusbrus, flørt og soling? Hun kommenterer det ikke, det er helt uklart. Og barn som leser det vil sannsynligvis "tro på" hovedpersonen.

Boka er lett å lese. Den er rosa, den har komiske situasjoner og de vanlige ingrediensene i jentebøker: vennskap, forelskelse og familie(problemer). Men hovedpersonen(e) lærer ikke noe annet enn at de 1) ikke skal smøre seg med sololje og 2) ikke bør drikke 6 flasker rusbrus på en kveld. De tror fremdeles til slutt at det viktigste er å ta seg godt ut, være populær, bli sett.

Siri, Marlenas halvsøster, er et friskt pust: hun går i posete klær, har kortklippet hår og er likevel fornøyd med seg selv. Hun klarer å fange interessen til en av guttene gjennom å være naturlig. Men dette ser ikke ut til å påvirke Marlena i særlig grad.
Hva skal til?

søndag 21. november 2010

Vampyr!

Foto: bokkilden.no
I neste øyeblikk druknet kirken i ville hyl og hysteriske skrik idet vampyrene kastet seg over den hjelpeløse kvinnen. Jeg fortsatte å stirre på den heslige forsamlingen som alle hang fast i den hylende kvinnens armer og bein mens de blottet huggtennene og hisset som slanger mot himmelen (..) fingrene og føttene deres vokste, nesten til dobbel lengde, og skinnet strammet seg om de senete kroppene helt til ribbeina og musklene bulet ut mot den grå huden og fikk dem til å ligne heslige rottemennesker som skrek ut i natten:
- Ja, ja, ja, menneskeblod, elver av varmt deilig menneskeblod...


Jeg skjønner jo at jeg har blitt bortskjemt - eller kanskje forført - etter å ha sett vampyrene i Buffy the Vampire Slayer. De ser ganske rare ut i "vampefjeset", litt skumle til og med, men de er fremdeles menneskelige, og kan faktisk også være vakre/kjekke/sjarmerende (kryss av). Når de dreper skifter de rett og slett til hoggtenner og setter dem i offeret. OK, kanskje de anstrenger seg litt og iscenesetter en romantisk kveld for kjæresten til offeret sitt når hun ligger drept i sengen - ikke så pent gjort - men de er ikke rovdyr av typen over. Det hadde vel ikke gått på TV.

Utdraget kommer fra Vampyrjegeren av Heine T. Bakkeid. Norsk vampyrfortelling, altså! Første i en kommende trilogi, Dr. Schnabels krønike.
Merkelig at jeg ikke tenker på boka som en grøsser. Det er kanskje det at de ekle beskrivelsene er såpass få, og fokus ligger på gutten Vlads liv som familieløs, gløgg doktor- og vampyrjegerlærling.

Boka har handling fra 1700-tallet. Hovedpersonen flykter fra pesten i Romania som har rammet hele familien hans, til ei kirke som viser seg å være tilholdsstedet til ei gruppe vampyrer. - Nå har det seg sånn at det fins forskjellige typer vampyrer i Bakkeids fortelling; ikke bare ekte, levende "rottemennesker" men også vampyrdrepte dyr og mennesker som kan ha noen snille følelser i behold i tillegg til blodlysten. Flaggermusvampyren Batty og kaninvampyren Bunny blir Vlads venner og hjelpere i kirka.

Så kommer Vlads onkel Arad og tar ham med seg til London for å lære ham doktor- og vampyrjegeryrket. Arad blir det eneste stabile i Vlads verden og tar ham på alvor, tror på ham. Lærer ham hva det er å være dr. Scnabel:
Dr. Schnabel er ikke en person, eller ett menneske, Vlad (...) Han er en tilstand, din vei gjennom frykten, angsten og lengselen. Glem aldri det.

Helt til gutten er 17 år gammel går det meste på skinner, men så går Arad til et møte med en mystisk baron og kommer ikke hjem. Vlad får brev der det står hva han må gjøre for å få onkelen tilbake. Med status som den nye vampyrjegeren, ei nebbmaske over ansiktet og passende utstyr i veska reiser han rundt i Europa som en mystisk skikkelse. En skikkelse som til og med får innpass hos kongen i Versailles. Jeg kommer til å tenke på helt klassiske heltefortellinger, Robin Hood kanskje, den snartenkte, modige fyren som tar fra de rike:)

Det er ei mørk bok, dette. Godt skrevet, moden, spesiell (bare se på coveret!), historisk interessant. Jeg får lyst til å lære mer om vampyrmytene. Men jeg får mest av alt lyst til å lese neste bok og finne ut hva som skjer videre med Vlad og Arad - og Batty og Bunny.

lørdag 20. november 2010

Jippi!

Foto: Internett
Harry Potter og Dødstalismanene del 1 var en virkelig stor opplevelse! Akkurat sånn som jeg ville ha den. Spennende, grøssete, trist, fantasifull, litt morsom... og først og fremst: nesten akkurat etter boka! Wow. Ingen skuffelser. Går det an?

Jeg har lest et par klager over at det er for mange stillestående scener i filmen. De tre vennene flytter (flykter) fra sted til sted uten å vite hvor de skal. Men det hører med i boka, og det har betydning for både vennskapet deres (som settes på prøve) og selve kampen mot Voldemort. Det er ikke bare trylleformler og kamper på død og liv. Det er undersøkelser, planlegging og frustrasjoner. Måten disse scenene er lagd på i filmen er genial, syns jeg. Spesielt der Harry prøver å muntre Hermine opp ved å danse med henne i teltet.
Og så blir det nok maks action i siste film, som kommer til sommeren.
Noen mener også at Daniel Radcliffe ikke spiller bra. Det skjønner jeg ikke. Men jeg syns ikke han kler antydningen til bart. Kanskje det eneste jeg irriterte meg over!
Vel, kanskje de kunne funnet bedre skuespillere til Bill (som skal være kjekk) og Xenophilius (som ikke skal være så kjekk).

Utenom dansescenen husker jeg best
- scenen der Ron ødelegger medaljongen
- julaften i Godric's Hollow, på kirkegården (trist) og i det gamle huset til Bathilda... (grøss, uææææh!)
- de tre vennene i heisen i Magidepartementet. Gode voksne skuespillere, spiller akkurat så nervøse og bortkomne som de skal:)
- den utrolig bra animasjonen av eventyret om de tre brødrene.
Og så Nagini på Malfoys herregård, da. Du er herved spist.

Jeg har ikke noe mer å si, jeg. Jo, forresten: se filmen!

torsdag 18. november 2010

Nei, det er ikke fredag, det er torsdag

Hele denne uka har jeg vært en dag før min tid! Ikke lett å plutselig begynne i fullt arbeid igjen:)
I dag hadde jeg vel 60 femtenåringer på besøk på biblioteket og skulle snakke med dem om samtidslitteratur. Brukte opplegget fra i fjor med noen strykninger og oppdateringer. 90- og 2000-tallet. Det gikk fint, selv om noen av dem gjerne skulle hørt om lettere bøker. (Det fikk de etterpå.)
Nevnte også Kolleruds bok + Livets døtre av May Grethe Lerum (eksempel på "kiosklitteratur") og Forberedelsen av Roda Ahmed (eksempel på innvandrerlitteratur).
Og så spilte jeg litt musikk i år også. Stolt av disse ungdommene som hadde hørt denne perlen fra 1990!

tirsdag 16. november 2010

Bloggurat

Jeg har registrert bloggen min på Bloggurat!

Den dramatiske hverdagen

Såkalt hverdagsdrama er sjeldent i min boklesebunke. Enten pleier jeg å sette meg ned meg ungdoms-/barnebøker eller voksen spenning/adventure. Jeg føler vel at jeg kommer fort inn i handlinga da.

Men nå har jeg lest et par bøker uten disse vanlige merkelappene og likt dem veldig godt.

1. Hjem til jul av Laila Stien. Følegodt-bok, selv om den blant annet handler om:
  • en venninnegjeng (hovedpersonene, rundt 40?) som prøver å lage temakvelder for å være kulturelle. Ikke engang lesesirkel hjelper, bøkene de leser gjør dem deprimerte.
  • to utro ektemenn (forført av en fyrig NAV-ansatt).
  • de samme to ektemennene i langvarige og seriøse forberedelser til Birkebeineren, kollapser begge to kort tid før rennet. 
  • en hyttetur i mange minusgrader med en peis som ikke virker.
Det som gjør at boka likevel blir god å lese er galgenhumoren som gjennomsyrer alt det depressive, og det nære forholdet venninnene tross alt har. Og så er det korte kapitler, nesten som noveller men med de samme personene i.

2. Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud. Vår norske Paasilinna? Utrolig morsom!  (Arto Paasilinna skriver om veldig originale typer på den finske landsbygda.)

Handlinga foregår i ei vestlandsbygd, Vassbygda/Vassbygdi. Det er det eneste stedet i Norge (Norike) som har nynorsk som hovedmål (framtidsroman?), men de klarer ikke å samle seg om én bestemt flertallsform på substantivene. Derfor to navneformer på bygda. Og de har ikke a- og b- klasse på skolen, men a- og i-klasse.
Noen personer vi møter der:
- Bendik Uføre. Den mest ihuga nynorskaktivisten; kjører Toyoti (ikke Toyota) og starter ei fangruppe for Lillestrøm (som de kaller for Veslestraumen). Synger Vinje-sanger på offentlige toaletter. Blir fotfulgt av Sylvia, som prøver å sabotere alt han gjør.
- Orm Steinåker. Tøff kar med ekstreme virkemidler. Kjører postbilen i sjøen fordi den distribuerer reklame på bokmål. Får et oppdrag senere som innebærer å ta med seg et skytevåpen inn i Dyreparken i Kristiansand.
- Dirigenten av bygdas barne- og ungdomskor; kommer utenfra og blir bundet naken til et tre ute i skogen som straff for at han velger for mange bokmålssanger. MEN han tar en søt hevn.
- Ungjenta Lena, som lager fotoutstilling med temaet "snorer". Hun er vel det eneste lyset i det ekstremistiske mørket, ganske så normal:)

Jeg blir ikke helt sikker på om boka er et forsvar for eller et angrep på nynorsken. Siden forfatteren skriver på nynorsk regner jeg med at det kan være begge deler! Morsomt er det iallfall!

mandag 15. november 2010

Wow! Kirsebær på toppen!

Jeg har fått en award for bloggen min! Nei, vent litt, to! Det er en premie for "beautiful blogs" som går som et slags kjedebrev fra blogger til blogger (Cherry on top award får faktisk mer enn 200 000 treff på Google!), og det er Lena (med bloggen Lesmye) og Ladybug (med bloggen Underhold meg) som nå har gitt meg den.

Her er reglene for awarden:1. Takk den du fikk prisen av.
Tusen takk, Lena og Ladybug!

2. Kopier prismerket til bloggen din.
Se til venstre.

3. Fortell om 3 forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn ei yndlingsbok per forfatter.
Den var ikke lett! Det er stort sett bøker (og serier) jeg faller for, ikke forfattere. Men.
1. Josefine Ottesen med Mira-bøkene. Veldig godt skrevet fantasy, spennende! Hun har også skrevet bøker for mindre barn.
2. Margaret Atwood med Katteøyet. Skriver intenst (nesten grøssete) om mennesker som må takle spesielle kriser. Og så fra Canada, det er spennende.
3. Terry Pratchett med Magiske Maurits og hans gløgge gnagere. Verdens ledende humoristiske fantasyforfatter som har en utrolig idébank!

4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.
Jeg gir prisen videre til fem blogger på leselista mi:
Betraktninger
Av en annen verden
Lesekaninen
Maris mørke hjørne
Heims lille verdenshjørne (ikke bokblogg, men virkelig "beautiful":))

Etter at bokbloggerne var på radioen har jeg tenkt igjennom hvordan jeg blogger, hva jeg skriver om og hvorfor jeg skriver. Og hva slags blogger jeg selv leser. Hva skal til for at en blogg fanger interessen min?
Jeg gikk nettopp gjennom lista på denne sida for å få tips til nye blogger jeg kan følge. Det ble endel nye tilførsler til Google Reader... så får vi se hvor lenge jeg holder tempoet oppe.
Jeg fulgte noen kriterier da jeg valgte nye blogger. Bevisst eller ubevisst:
  • en spennende tittel på bloggen skaper den første interessen, som en boktittel. (Men så må en jo lese boka for å finne ut hva en syns om den!)
  • fin layout tilsvarer da forsida på boka
  • bilder som pynter innleggene og bryter opp teksten - men ikke for store og ikke for mange. 
  • lett og ledig språk. Er allergisk mot gammeldagse vendinger som ingen bruker muntlig i dag (bruker kanskje noen få selv?). Trenger likevel ikke være "kult"!  
  • et personlig preg på innleggene (bokblogg). Typiske bokanmeldelser ("spennende bok som passer for deg som liker grøss") blir kjedelige.
  • ærlige innlegg (bokblogg). Men hvis de er bare negative, bør bloggeren kanskje finne en annen sjanger, forfatter osv. å blogge om?

lørdag 13. november 2010

Min fantasifulle, men ikke fullt så fantastiske, historie

Foto: Synne Fredriksen
Fantasy-interessen min begynte med Narnia på 80-tallet. Jeg husker at boka Løven, heksa og klesskapet gikk som føljetong i et blad jeg abonnerte på, og den var kjempespennende. De første bøkene (egentlig nummer 2-5) ble til tv-serie, og den filmatiseringen ble jeg aldri fortrolig med - og bøkene tapte seg litt utover i serien. Hesten og hans gutt var veldig rar. Den siste striden var absurd og skummel. Men det var min første innføring i den "ikke-realistiske" litteraturens rike.

En annen serie jeg likte veldig godt var Mørket kommer av Susan Cooper. (Når jeg tenker meg om, så var det vel disse to fantasyseriene jeg hadde å velge mellom på den tida:)) Senere har jeg prøvd å lese den, og magien er ikke helt der, men jeg kjenner at jeg fryser litt på ryggen når Merriman (som senere blir avslørt som Merlin. Ups - spoiler) dukker opp. Elsker hele Merlin-skikkelsen.

Jeg var vel rundt 11 år gammel den natta jeg drømte om fire barn og ei løve. Korte drømmebilder, men såpass sterke at jeg husket dem da jeg våknet. Så satte jeg meg ved skrivemaskinen min og begynte på fortellinga Reisen under jorda. De fire barna ble søsken (Narnia?), løva ble til ei tam løve som så ble vill, og ei nydelig prinsesse med trollhale, en ond greve, en gutt på flukt og en gammel trollmann fikk plass i fantasiverdenen. Pluss en spøkelseskladd-lignende skikkelse som utstrålte mørke og alle slags grusomheter. Barna ble skilt fra hverandre og fikk forskjellige oppgaver; de eldste skulle samle magiske tegn (Mørket kommer?) gjennom å møte sin egen indre fiende...
Fortellinga ble på 27 skrivemaskinsider, med tegninger til og noen sanger. Til og med et hørespillmanus!
De siste sidene skrev jeg først da jeg var i slutten av tenårene.

Når jeg nå ser på Reisen under jorda er det vanskelig å lese den som litteratur. Selvfølgelig. Selv om min egen fantasi som elleveåring var upåklagelig, er det mange logiske brister, klisjeer, språklige feil, partier som kunne vært korta ned eller utbrodert, rare sjangerblandinger osv. osv. Jeg var en ivrig leser, men ingen god skriver.

Så spør jeg meg selv: kunne jeg skrevet den om? Kunne jeg lansert den? Kunne jeg vært en forfatter? Og ville det i så fall blitt ei barnebok? Jeg har lagd noen småhistorier i voksen alder som handler om de samme personene, men som er mer for ungdommer eller voksne. (Nå har barna blitt unge voksne med voksne liv og har glemt alt om landet under jorda, men plutselig husker de glimt.)
Jeg har lest endel bøker som prøver å være god fantasy, men som faller igjennom. Prøver å være fantasifulle og nyskapende, men blir dumme. Ville jeg vært 1) fantasifull nok og 2) nøktern nok til å lage ei god bok?

Foreløpig trives jeg VELDIG godt som leser.

torsdag 11. november 2010

Pass deg for spøkelset!

Foto: Internett
Jeg er virkelig glad i å kassere bøker. Det vil si å finne (og fjerne) bibliotekbøker som jeg vil si er hyllefyll og ikke har vært utlånt på noen år. Det fins nok av sosialrealistiske romaner fra rundt 1980 og bøker med ett ord på hver side eller lignende. Når bunken med "vurdere for kassering"-bøker også blir hyllefyll (bak skranken), ja, da vet kollegaene mine hvem som har vært på ferde.

Men hør her: nå har jeg møtt kasseringsspøkelset selv. Det er sånn at jeg grøsser på ryggen!

Jeg satt og ante fred og ingen fare da en kollega stakk bakom skranken i går og sa:
Nå har jeg funnet en serie som ikke har vært utlånt siden 2001. Det ser ut til å være en sånn fantasy-serie...
Fantasy? Da hoppet jeg i stolen så krykkene spratt. Jeg vet at jeg er alene som fantasy-entusiast (og fantasy-leser) på biblioteket. Én ting er det at jeg er yngst, men det har også med generell interesse å gjøre. Og er det da ei fantasybok som ligger på hoggestabben, så er jeg den eneste frelsermannen. Det er helt klart.

Da jeg så nærmere på serien fant jeg ut at det var de nydelige Avalon-bøkene til Marion Zimmer Bradley. (Egentlig ikke fantasy etter mitt skjønn, mer magisk/romantisk/historisk følegodt.) Og jeg angret på at jeg ikke hadde lånt bøkene ut på meg selv. (Det hender at jeg tar bøker med meg hjem litt tankeløst. Og hvis en ser bort fra utlånsstatistikken, så kan det være en fordel å vite hvor mange ikke-bibliotekarer som har lest ei bok på hoggestabben.)
Jeg snek meg til å låne dem ut med det samme. Da har de iallfall hatt ETT utlån på de siste ti årene. Og jeg håper de får sjansen til å få flere!

onsdag 10. november 2010

Å være ung er...

Foto: Internett
1. Frustrerende. Like sint av Marie Desplechin. Andre bok om franske Aurora! Her blogga jeg om første bok, Aldri tilfreds. Aurora har nå inngått en avtale med foreldrene om at hun skal bo hos besteforeldrene ei stund. Det er det beste for alle parter, mener de. Aurora er sur og negativt innstilt til den oversnille, buddhistiske (?) bestemoren og den selektivt tunghørte bestefaren (som stort sett ser på tv). Det verste er at hun ikke har sjansen til å ringe til bestevenninnen eller kjæresten uten at forfedrene hører på.

Denne boka fikk meg til å le mange ganger. For eksempel scenen der Aurora skal på apoteket og kjøpe tåteflaske - som trøst til seg selv - men for flauhets skyld sier at den er til lillebroren. (Hun ROPER det, og det gjør henne ikke akkurat mer troverdig!) Boka er skrevet i dagboksform, det liker jeg. Og så er den på nynorsk. Godt skrevet nynorsk.

2. Fnisemorsomt. Ella og de andre av Timo Parvela. Hvilken lærer (og leser) kommer vel uskadd fra møtet med Ellas andreklasse? De er noen skikkelige urokråker fulle av fantasi. Og denne boka inneholder tre historier om dem. De innbiller seg at læreren er offer for utpressing og prøver å hjelpe ham, og så viser det seg at "utpresseren" er den nye kona hans som har skrevet kjærlighetsbrev. Klassen skal framføre et julespill, og alt som kan gå galt gjør nettopp det. Og de skal på klassetur til dyreparken (med en bussjåfør som kommer i uvanlig godt humør), der en av guttene lanserer seg selv som en severdig dyreart. Ikke så rart at læreren etterpå foreslår å kjøpe håndjern til barna og sier til sjåføren som syns lærerne har en trivelig jobb: "Har du noen gang vurdert å bli fakir? Det ville du sikkert også like - spikermatte, glødende kull og denslags."

Både barn og voksne kan lese denne. Voksne med skrekkblandet fryd!

3. Forvirrende. Hedvig og Hardemo-prinsessen av Frida Nilsson. Bok 3 om Hedvig, rampejenta som bor i huttaheiti (i en svensk skog). Denne gangen opplever Hedvig det som Vigdis Hjorth skrev om i Jørgen + Anne = sant. Hvem har sagt at ikke niåringer kan bli skikkelig forelska? Men Hedvig vet ikke hva denne følelsen er. Hun vet bare at hun var stolt av å ha den nye, nydelige klassevenninna på fanget i første time, forvirra og flau da han faktisk var en gutt, og helt på tuppa når ei eldre jente ville lære ham å knytte skolisser. For det er det  Hedvig som skal gjøre. Selv om hun må lyve og trikse for å få det til. Så følger det ene på det andre, som hos Tilda i Hvis jeg bare ikke...-bøkene.
Kjempesøt, morsom fortelling.

4. Fryktelig. Albin Prek av Ingeborg Kringeland Hald. Denne Brageprisnominerte barneboka handler om en bosnisk elleveåring som er på flukt fordi familien hans ikke fikk oppholdstillatelse i Norge. Han har flyktet en gang før, og vi får flere glimt fra den fryktelige krigen i Bosnia.
Jeg kan si så mye som at flukten ender godt for Albin. Men på veien har vi fått litt spenning og sterke scener. Og noe å tenke på. Lettlest, poetisk.

5. Fartsfylt. Crocodile tears av Anthony Horowitz. Foreløpig siste bok om ungdomsspionen Alex Rider, som (som så ofte før) ønsker seg et vanlig liv, men blir tvunget til å arbeide for MI6. Denne gangen for å få beskyttelse fra en innpåsliten journalist som vil skrive historien om Alex' liv. Artig vinkling:) Ellers følger boka den samme gamle formelen:
  •  skurken er en ulv i fåreham (her en "reformert" prest med svart fortid) som gjerne har et fysisk særtrekk (her en ødelagt kjeve) og djevelske planer med globale konsekvenser
  • Alex prøver å infiltrere organisasjonen til denne skurken, men det går ikke så bra; han blir kidnappet og dømt til en langsom, grusom død...
  • ... som han slipper unna akkurat i siste liten
  • og selvfølgelig redder Alex verden (her fra sultedød).
Men jeg prøver å glemme at det er en formel, og da er boka rett og slett spennende.

6. F*. Engleslakt av Ingelin Røssland. Siste bok om journalisten Engel Winge, som stikker nesa si i alt mulig... dritt. En ekstrem Frøken Detektiv. Jeg blir ikke venner med Engel, hun er altfor ulik meg, altfor tøff på flere måter. (Jeg hadde gått på veggene hvis vi skulle vært sammen bare en dag. OK, en time.) Men det betyr ikke at ikke boka er bra! Spesielt fordi det er en bibliotekar med der:) Lukas spiller i black metal-band, spiller laiv rollespill og satser på dataspill i biblioteket (veldig aktuelt tema).
Kanskje hele boka rett og slett er black metal?

Bokblogging

Nå har jeg fått tips om et intervju med tre norske bokbloggere, sendt i programmet Bok i P2 i går. Her kan du høre det. En av dem er knirk, en ekstra populær blogger som jeg følger med på.

Det er spennende å være bokblogger, og spennende å lese andres blogger! Folk skriver akkurat det de mener om bøker de har lest eller hørt. Så kan vi diskutere felles bøker og få nye boktips.

Jeg bruker Google Reader flittig, der får jeg oppdateringer. Kunne sannsynligvis brukt en funksjon på blogspot, men den kjenner jeg ikke. (Det er omtrent de samme bloggene som er på blogglista mi på denne sida.)

Ha en fin bloggdag!

mandag 8. november 2010

Det døde landet 2: Gjenfødt

Foto: bokkilden.no
Nå har jeg lest bok to i den kjempespennende serien av Josefine Ottesen. Den første boka, Golak (som fikk det danske kulturministeriets store børnebogspris) har jeg blogget om her.

Jonah, som i slutten av Golak flyktet fra den primitive landsbyen (der han ikke klarte å passe inn) etter å ha drept broren sin, er i begynnelsen av andre bok en fange hos ei gruppe med menneskelige kjeltringer. Det blir ikke avslørt med en gang hvordan han kom seg dit, det kommer litt etter litt, og det plager meg en smule når jeg har denne boka så friskt i minnet...

Jonah har fått i oppgave av lederen - Høvdingen - å bygge gamle radioer som kjeltringene skal bruke i krigføring. Han skal også lage et system for å forstyrre signalene til De Tre Byene, høyteknologibyene som kjeltringene vil innta. Nå går ikke tingene helt etter planen, og SPOILER SPOILER Jonah blir tatt til fange og ført inn i by 21. Eller reddet, hvis en vil se sånn på det.

Alt er perfekt i denne byen. Menneskene er vakre og friske, rommene er smakfulle, den digitalt lagde utsikten er stemningsskapende, alle er fornøyde. Og en ting som er spesielt godt for Jonah: han blir tatt på alvor som et geni. Han får utfordringer, han får bruke energien sin på viktig forskerarbeid. Han blir på en måte gjenfødt. Ting er altfor perfekte, selvfølgelig.

I 1932 gav Aldous Huxley ut boka Vidunderlige nye verden (Brave New World). Det er en dystopi der alle mennesker blir produsert i fabrikk og innsprøytet med diverse stoffer på fosterstadiet, eventuelt fratatt oksygen for at hjernen skal bli dårligere utviklet (hos de som bare skal brukes til rutinearbeid). I tillegg blir alle barn og voksne innprentet med slagord som passer deres "klasse". Sykdom, aldring, sorg og uro blir utslettet eller dempet med medikamenter, og kjærlighet er ikke noe annet enn kjemisk stimulering.

Jeg kommer til å tenke på Huxley når jeg leser Gjenfødt. I begynnelsen virker ikke denne byen så ekstrem; menneskene tenker selv, har naturlige følelser og blir oppmuntret til kreativ tenking, men de blir også manipulert. Innbyggerne får utdelt et apparat som de kaller for EMO, og det skal fjerne vanskelige følelser og tanker. Jonah blir avhengig av dette, og en merker etter hvert at den kritiske tankegangen hans blir svekket. Skummelt.
Det er også et slags klassesystem i By 21, med ulike nivåer (skall) som menneskene blir plassert i basert på personlighets- og intelligenstester. Jo lenger opp i skallene de kommer, jo bedre forhold og mer frihet har de. Men de bør ikke reise til skall 1, der de misdannete golakene og mutantene arbeider for at byen skal fungere, og der det er avfallshauger med MENNESKELIG avfall. For ubrukelige deler. Men der treffer Jonah ei jente han kjenner fra landsbyen sin.
Det er også to andre personer som kommer til å bety mye for ham: Tao, et lite "problembarn" som han skal følge opp og hjelpe (som ledd i en forskningsoppgave), og Professoren, som har viktige hemmeligheter.

Det er så mye jeg kunne ha skrevet om denne boka. Den gir mange svar til å være bok 2 i en trilogi, men jeg gleder meg til å lese den siste også.

torsdag 4. november 2010

Fred på jord?

Foto: bokkilden.no
Hvis alle ser alt fra to sider
blir det aldri uro og aldri strider.
Månetoppen for alle nisser,
alle nisser for Månetoppen!







Det skriver Gudny Ingebjørg Hagen i Storm og Jentungen, boka som hører til årets julekalender på NRK. På vegne av blånissene og rødnissene, som endelig har blitt venner og vel forlikte etter striden om blåbærene på Månetoppen.

Rødnissene og blånissene vet veldig lite om hverandre. Men de mener mye om hverandre. Det eneste de tilsynelatende har til felles er at de pleier å plukke blåbær på Månetoppen om høsten. De pleier å dele dem seg i mellom, halvt om halvt. Men denne spesielle høsten har rødnissene plukket alle bærene. De trenger dem til å lage en mikstur som er god mot sykdommer, men trenger de så mange?
De vet ikke at blånissene trenger bærene til å lage Den blå timen, timen mellom dag og natt, den eneste tiden blånissene kan være ute og en magisk tid for alle nisser. Dermed blir det ingen blå time.

Jentungen bor sammen med rødnissemamma og rødnissepappa på Tuftegården. Hun tror at hun er enebarn, men vi har fått vite at hun har en tvillingbror som ble borte i stormen rett etter at de ble født. Blant blånissene vokser det opp en gutt som heter Storm, og hvem kan han være?:)  Storm føler seg annerledes, mer reiselysten, sultnere, enn de andre blånissene.
En dag møtes de to rett utenfor Blåfjell. Det er ikke et spesielt vellykket møte.

Men så ser han blåbærbollen og freser sint: "Å, dumme rødnisser, det er vi blånisser som eier blåbærene på Månetoppen, men dere har tatt alt sammen, så nå kan vi ikke lage blåtimer og komme ut! Det er deres skyld at jeg må være inne i hulene i hele desember!"

Men heldigvis slutter det ikke der. De to får en ny forståelse av hverandre og stiller spørsmål ved det de før har lært. Og de finner ut at de kan være venner. Slik hjelper de rødnissene og blånissene til å møte hverandre. Nesten som Ronja og Birk!

Dette er ei nydelig fortelling som alle, både voksne og barn, bør lese. Forholdet mellom de to unge nissene, hvordan de trosser fordommene og uvennskapet rundt, reisen de må ta for å finne ut hvem som har rett...
Verset ovenfor er urealistisk, dessverre, akkurat som John Lennons Imagine. Grenser og forskjeller vil det alltid være mellom oss mennesker, og det kan føre til strider. Men vi kan prøve å lage grenseoverganger av og til!

Og før du sender boka videre til Frp-politikere, som ALLE vet er EKSTREMT fremmedfiendtlige og moralistiske og HELT KLART trenger et nytt perspektiv: hvorfor tenker du sånn om Frp-ere?
Eller tenker noe om SV-ere, for den del? Eller traktorbønder eller drosjesjåfører eller bedehuskristne husmødre?
Vi er mennesker, alle sammen. Alle fortjener å bli hørt. Og det er interessant å kunne se saker fra (minst) to sider.

onsdag 3. november 2010

En trollmann

Foto: Internett
I dag lagde jeg ei utstilling på biblioteket. Eller, utstilling er vel å dra det litt langt. Jeg la fram bøkene - på norsk og engelsk - om denne trollmannen (som vel også har brukket ting (iallfall arm og nese), så vi har noe til felles)! Kanskje jeg bruker litt mer kreativitet når det nærmer seg den nye filmen.

Da jeg hadde besøk sørfra i høstferien satt søster og jeg og leste høyt for hverandre fra den siste boka, på engelsk (Deathly Hallows). Det gjorde vi også sist, da var det denne boka, og vi så filmen sammen. Den gangen var jeg skuffa. Blir jeg det nå? Klippene ser bra ut iallfall.

Hvordan kommer det til å gå med bøkene? Det lurer jeg på. Det kan virke som om de er mindre populære nå som serien er ferdig. Når siste film er ute til sommeren blir det kanskje spikeren i kista for Rowlings mesterverk? Jeg håper ikke det. Serien fortjener å huskes, å bli ikke bare et markedsføringsprosjekt med masse dilldall, men en virkelig litterær klassiker.

Hvordan går det forresten med vampyrene, nærmere bestemt med Buffy og gjengen?
Nå har jeg sett de to første sesongene på nytt og åtte episoder av sesong 3. Fikk nettopp med meg to yndlingsepisoder med disse mennene.

tirsdag 2. november 2010

Det er så leit å bli skuffa...

Foto: bokkilden.no
Går det an? Har jeg virkelig gitt opp å fullføre ei bok av Cornelia Funke, den kjempefine eventyrfortelleren som fant opp Mo og Maggie og Støvfinger og Capricorn?

Ja. Det gjelder den nye boka Reckless: Hud av stein. Den er rett og slett umulig for meg. Jeg merka det fort, konsentrasjonen min fløy i alle retninger (mer enn vanlig), og jeg fikk ikke sammenhengen i ting.

Idéen er så spennende! Jacob reiser gjennom et speil fra vår verden inn i en fantasiverden med mange kjente og noen mer ukjente eventyrtrekk. Der er pepperkakehus, mennesker i dyreham, lommetørkler som tryller fram gullpenger og så videre, men også egne Funke-skikkelser. For eksempel goylene: skapninger som ikke har vanlig hud, den er lagd av stein i ulike farger. De har gylne øyne, og de er hjerteløse (symbolsk talt?) krigere som vil overvinne menneskene.
Jacobs bror Will følger en dag etter ham gjennom speilet, og han har begynt å få en hud av stein. Etter hvert skjønner vi at det kommer av et sår han fikk av en goyl. Han holder på å bli en goyl selv, og Jacob må finne et botemiddel før goylene får tak i broren.

Hva er feil?
Det er så mye som ikke blir fortalt. Jeg får hele tiden en følelse av at det er ting jeg burde visst, ting som har skjedd - spesielt med Jacob - før fortellinga begynner. Eller det vil si, mellom åpningskapittelet og resten. Det har gått "mange år", vi får ikke vite hvor mange, fra han gikk gjennom speilet for første gang som 15-åring og til han nå må redde broren. Han har opplevd mye, reist på eventyr, vært i kamp med feer og dverger og hekser og besøkt keiserinnen... hvorfor blir det bare referert og ikke beskrevet, som en del av denne boka? Jeg som leser blir irritert over hemmelighetene.

Vi får ikke vite hvor gamle Jacob og Will er nå. Will er kjæreste med Clara, som går på universitetet i vår verden, og er Jacobs lillebror, så kanskje de kan være 20 og 25 år? Det er viktig for meg å vite. Og brødrene blir ikke beskrevet utseendemessig (Wills øyne er blå før de blir gylne). Det kan være en inspirasjon til å bruke fantasien, men jeg trenger noe å ta tak i...

Verdenen bak speilet er også litt uklar. Det er for mye blanding av gammelt og nytt, og fantasi og det vi kjenner fra vår virkelighet. Kunne det vært ei lita innføring i landets historie og personene der først i boka?

Er lei meg for at dette ikke gikk. Boka har helt klart mye å si, det er fantasi og sterke følelser i fleng, men den er altfor usystematisk og dårlig gjennomført. Det er ikke Funke sånn som jeg elsker henne!
 

onsdag 27. oktober 2010

Til slutt litt drama

Tilfeldig engel av Kari Sverdrup falt jeg veldig for. Den kunne vært bare én av mange ungdomsbøker om vennskap, familie og forelskelse, men skiller seg ut!

Når Annas pappa en dag ber henne med seg alene på vårens første motorsykkeltur, skjønner hun snart at noe ikke er som det skal. Hun møter ei dame som viser seg å være farens hemmelige kjæreste. Så er skilsmissen bare et døgn unna. Dramatisk!
Annas mor er kunstmaler og tjener lite, så framtida ser dårlig ut økonomisk. Hun må til og med selge Harleyen sin (jeg blir nesten interessert i motorsykler, jeg!). Men SÅ arver hun masse penger fra tante Gerda, og dermed forandrer livet seg.
Anna, mamma og lillebror Jacob flytter til et stort, flott hus som ligger nydelig til litt utenfor et tettsted.
Det er endel å gjøre på huset, og tenk så rart: en dag kommer en ung, irsk snekker/musiker innom og trenger hjelp med et hjul på motorsykkelen sin. Det passer perfekt! Han får overnatte, hjelper til med huset og får hjelp med motorsykkelen.

Første gang Anna møter Patrick blir hun svimmel og kjenner seg svak i kroppen. Aha, en forelskelse. Kanskje? Men det er også magisk på en annen måte. Anna ser blå prikker som flyr mellom dem, og ankh-smykket rundt halsen hennes blir varmt. Patrick klarner tankene hennes og blir den hun snakker med om vanskelige ting. Skilsmissen (og pakkene fra pappa som ligger uåpnet i skapet), Patricks vanskelige oppvekst. Det blir et slags storebror/lillesøster-forhold med noen andre overtoner. Han blir hennes tilfeldige engel.

Anna får også andre venner. Outsideren Ella, som alltid går alene (og som hjelper Anna med magiske forberedelser til skoleballet), fotballspilleren Markus, pen men også utenfor, og Georg, drømmetypen som maler og er hemmelig forelska i Ella. Sammen er de sterke og overvinner sms-terroren fra klassens dronninger!

Åh, det er vanskelig å sette ord på hva det egentlig er som treffer meg med denne boka. Språket? Det lille fnugget av magi? Den nydelige beskrivelsen av vennskap? Så mye. Anbefales virkelig!

Så ei bok for de yngre leserne (mellomtrinnet): Hei, det er meg! Ikke la meg bli alene igjen her av Nina E. Grøntvedt.
-hemmelig - ikke åpne - legg fra deg denne - finn en annen bok!
Det skriver Oda i dagboka si. Men jeg syns ikke du skal høre på henne. Og når du leser den, så skjønner du at hun ikke egentlig vil holde den hemmelig heller. Hun har det ikke så greit og trenger noen å snakke med.

Oda har en lei tendens til å gjøre andre mennesker leie/sinte/fortvila osv. Jeg kjente i begynnelsen at jeg fikk henne opp i halsen, for hun er en unge jeg ville hatt store problemer med å takle! Hun plager lillesøstera si Erle (kalt Erlend), tulletrykker på knappene i heisen ETTER å ha lovet å slutte, og så videre. Hun har rett og slett masse energi.
Og fantasi. For eksempel innbiller Oda seg selv at venninnens storebror Stian er den største dusten på denne jord (men vi skjønner at det mener hun SLETT ikke), og når hun finner noen tegninger av seg og Helle i plattformen de spionerer på naboene fra, tror hun at de selv er ofre for spionasje.
Det er jo litt søtt også, da!
Hun er også en sårbar person som prøver å virke tøff. Denne tøffheten slår etter hvert sprekker, og det blir sterkt å lese.
Jeg likte boka bedre og bedre.

Hvorfor har jeg postet så mange innlegg i dag?
Jeg har fått to sesonger med Buffy i posten, + tre bøker og har lovet meg selv at jeg ikke skal begynne på dem før vente-på-blogginnlegg-bunka var ferdig.

Så da møtes vi igjen om et par uker. 

Litt mer spenning (andre innlegg i dagens stafett...pjuh)

Kirkegårdsboken av Neil Gaiman er visstnok bygd på/inspirert av Jungelboken (der menneskegutten Mowgli vokser opp blant pantere, aper og bjørner før han må finne tilbake til sin egen art). Men Gaiman er ekspert på det overnaturlige (mer overnaturlig enn en gutt som henger etter tærne), så dette blir en slags fantasy/grøss. I en realistisk setting, nærmere bestemt England i våre dager. Det tar litt tid å finne ut at det er såpass moderne, for hele stemningen er så høytidelig og magisk.

Gutten Bod (forkortelse for Nobody) bor på kirkegården sammen med en gjeng av spøkelser, samt den litt mystiske gudfaren Silas, som sannsynligvis er udød (som enhver vampyrleser vil gjette). Nobody bor der fordi han gjemmer seg for mannen Jack, som drepte resten av familien hans. Mannen Jack spøker i bakgrunnen i hele boka. For han vil drepe Bod også! Selvfølgelig.
Men det er andre spennende innslag også. For eksempel ekle ghûler som bortfører helten til en underjordisk by (der de vanligvis fordriver tiden med drap, tortur og andre oppbyggelige aktiviteter), samt ei underjordisk grav med magiske skatter som venter på en "herre".
Når Bod blir større blir han mer nysgjerrig på livet utenfor, verdenen han egentlig hører til. Han får en venn der, ei jente, og han prøver seg på skolen. Men der er det vanskelig å skjule seg, å være "Nobody", når en vil stille opp for de svake. Og Jack kan komme...

Gaiman er mest kjent for drømme-tegneserien Sandman, men har også skrevet den grøssete barneboka Coraline og eventyrromanen Stjernestøv. Så jeg var forberedt på mye fantasi, og fikk det.
Gaiman får fortalt det han skal med få ord og sier det på en magisk måte. Det er vanskelig å forklare. Han er en ekte eventyrforteller, kanskje litt som Michael Ende?
Lite minus: det er ganske tydelig hva som kommer til å skje. Men det er bittelite for min del.

Astrid Terese har forresten skrevet et veldig bra innlegg her som også kan leses! Det hender vi bloggere overlapper hverandre, og det er bare koselig.

Det var det med Twilight... spenning igjen

Først litt om Ever - for alltid av Alyson Noël.
Maken til Twilight-kopi skal du lete lenge etter!!! Noen stikkord:
- hovedpersonen (Ever) har flyttet til et nytt sted og en ny skole
- hun føler seg utenfor
- hun møter en usannsynlig kjekk/sexy ung mann (Damen) som det er noe mystisk med og som faktisk også blir interessert i henne, men det er en farlig forelskelse. Han er forresten ikke vampyr, men udødelig.
- hun føler seg truet av ei vakker kvinne som har noe med Damen å gjøre
- han redder henne
Til og med Stormfulle høyder er nevnt i denne boka - Bellas og Edwards "yndlingsroman".
Noen pluss:
  • enda mer intens enn Twilight.
  • mer magisk; i Twilight er det stort sett vampyrene som står for det overnaturlige innslaget (rett og slett fordi de ikke fins i vår verden). Her er det spøkelser (Evers søster, som er på stedet mellom vår verden og himmelen), hypnoser og så videre.
  • Ever er ikke grå og alminnelig som Bella (noen liker nettopp det ved Bella), hun er synsk og ser andres aura. Dette etter ei ulykke som vi får vite mer og mer om i løpet av boka; det er en spennende og fin vinkling. 
Men jeg kan altså ikke si at jeg likte den. Ble skuffa, hadde lest forlagsomtalen og venta meg noe ekstra originalt.


Neste bok, som jeg virkelig likte: Gone: Løgner, tredje bok i Michael Grants serie. Mot bedre vitende satte jeg meg ned med denne i ti-tida om kvelden og fikk lagt meg i to-tida. 446 sider. Det høres mye ut, og boka er tjukk, men det er fin linjeavstand og god skrift, og i tillegg er den ekstremt spennende. Du MÅ ha lest de to første bøkene først, det er kjempeviktig. For det er mange tråder som skal nøstes opp, mange personer. Helt oppnøstet blir de ikke, for det kommer flere bøker!
Jeg blogget om de første to her.

Barna bor fremdeles inni den store "glasskula" som de kaller for REBUS. Det har skjedd farlige ting før, og når boka begynner er situasjonen bittelitt rolig. Men når strømmen går og sulten ligger på lur blir det frykt, desperasjon og opprør, og hvem skal ordne opp i det? Praktikeren Sam, som har fungert som en handlekraftig leder, blir utfordret av kjæresten/byrådslederen Astrid som vil lage regler og orden. Litt politikk her:)
For å skape enda mer dramatikk:
  • en fæling som vi trodde var død blir levende på en skikkelig ekkel måte. Skurkene dør jo aldri! Først mot slutten får vi vite hvorfor og hvordan han egentlig lever. Og han får til og med Sam til å skjelve i buksene.
  • den synske jenta Orsay får en idé (et syn) om at det går an å slippe ut av REBUS ved å ta selvmord. Stemmer dette? Astrid mener nei, men ryktet er allerede ute, og hvem vil vel ikke møte foreldrene sine igjen? Til nå har barn som fyller 15 kjempet imot dragningen til det utenfor, fordi ingen vet hva som skjer når en tar "det store spranget".
  • for første gang får vi lesere vite hva som har skjedd med de som forsvant da REBUS kom, alle fra 15 år og oppover. Kjempeinteressant!
Det som jeg skjelver mest av er ikke zombier, sultne barn som spiser hva som helst, bybrann eller sangmagikere. Det er faktisk Astrids autistiske lillebror Pete, som har laget REBUS og blir påvirket av Mørket gjennom et dataspill. Det er noe med det tilsynelatende uskyldige barnet ...

Her finner du den offisielle traileren til Gone! Jeg syns ikke den er spesielt bra, men den gir et visst innblikk.

tirsdag 26. oktober 2010

Ville du ha reist til ukjent land?

Tenk deg at du er ei femten år gammel, fransk jente som har mistet foreldrene dine og plutselig bare har ei storesøster igjen i verden. Ikke noe hus, ingen måte å skaffe penger på. Avhengig av almisser fra rikfolk.

Du får et valg: lev resten av livet i kloster, eller reis over havet til Canada for å gifte deg med en fransk nybygger, en mann du aldri har sett. Du vil sannsynligvis aldri få se Frankrike igjen, og framtida er usikker.
Marie og Catherine hadde ikke noe valg. De ble med et skip til "Det nye Frankrike" i 1665, som to av Kongens døtre.

Jeg har altså lest Kongens døtre og Reise gjennom ukjent land av Nicole Macé. De er korte og lettleste, men så spennende! Anbefales, spesielt hvis du liker historiske bøker.

Marie er hovedpersonen i første bok, og hun er en sterk person. Jeg liker henne. Hun har kunnskap og lengter etter mer, og hun knytter seg lett til mennesker som har det på samme måten. Mennesker som stiller spørsmål.

Dette med å reise til ukjent land har jeg også blogget om her.
Hun som skrev om Marie og Catherine er en fransk-norsk filmregissør/forfatter som du kan lese om her.

lørdag 23. oktober 2010

Søkeord: eitt eller anna som gjer livet verd å leve?

11.05 kl 03.42
ein rådyrfamilie i hagen, ei mor med to kalvar.
dei beiter i skuggen under plommetreet. så går
dei vidare til neste hage.
ingen skip å sjå.

no skal eg ikkje skrive meir


Gråteboka mi i dag: Søkeord: ayotzintli av Marit Kaldhol. Når 19-årige Mikke skriv den siste setninga over er det blodig alvor. Han kjem aldri til å skrive meir i dagboka si. Mora er på ferie med kjærasten, og han er åleine heime. Med eit knivskjær er livet til Mikke over.

Kvifor gjorde han det? Me har berre dagboksnotatane å halde oss til, men dei gir eigentleg ingen gode svar. Han er godt likt av alle, flink, har nokon å bry seg om - gode kamerater, mora, guten han er støttekontakt for. Han er russ og har planer for framtida. Kjærasten har han rett nok slått opp med, og faren er fråverande og uinteressert, men er det nok til å gjere slutt på alt? Det er akkurat som om eit grått teppe legg seg over han, berre.

Spørsmålet - kvifor? - er like opent for meg som lesar som for dei som er igjen og som fortel den siste halvdelen av boka: mora, faren, stefaren, ekskjærasten, kameraten og guten han er støttekontakt for. Ingen ting er vel så meiningslaust som nettopp sjølvmord.

Marit Kaldhol skriv dikt, og det kan ein sjå i denne boka. Det er korte setningar, språkbilder og masse poesi, særleg der mora fortel korleis ho heilt fysisk kjenner på sorga.

Innestengte fuglar flaksar i halsen min. Vengane baksar i mørket der inne.
Daskar mot veggane.
Lyden av flaksinga forsterkar seg. Eit ekko slår att og fram mellom veggar.
Stig opp i øyrene. Tørr dasking i øyregangane.
Stakkars fuglar.


Eit godt eksempel på ei bok som er kjempelett og kjempevanskeleg på same tid.  For både unge og gamle.

onsdag 20. oktober 2010

Har det klikka for Lottie Biggs?

Da jeg så denne framsida tenkte jeg automatisk: enda ei søt fortelling om vennskap, forelskelse og sånn. Kanskje som Guttegærne jenter-serien av Jacqueline Wilson. Morsom, flau, med et godt poeng.
Det begynte sånn. Lottie forteller tøft og ærlig om den første ekstrajobben (på en skobutikk med stygge sko), vennskapelig konkurranse (om den kjekkeste gutten, som viser seg å være en rundbrenner), hårfarging, skole og foreldretrøbbel. Men omtrent midt i boka begynte jeg å skjønne hvor annerledes fortellinga om Lottie Biggs er. Hvor mørk den er.

Lottie er på mange måter en vanlig tenåring, men så skjer det ting med psyken hennes. Hun får spesielt ukontrollerte følelsesutbrudd, ler og gråter om hverandre og finner et skap fullt av ting hun har stjålet uten at hun husker hvordan det skjedde. Både hun, moren og alle rundt henne må godta det: Lottie er syk og trenger hjelp.

Da jeg var litt eldre enn Lottie - 17 - hadde jeg en periode med depresjon. Jeg hadde alt jeg trengte, det var ingen store kriser, men livet fikk en slags gråfarge som jeg trengte hjelp til å fjerne med terapi og medisiner. Og jeg er helt sikkert ikke alene.

Men det fins få barnebøker der hovedpersonen selv har en psykisk sykdom. Synne Sun Løes skrev jo Å spise blomster til frokost, men fins det andre? Når jeg tenker meg om er det vel en glidende overgang mellom ei slik fortelling og for eksempel Stressa jenter (som handler om spisevegring). Tenårene byr så å si alltid på problemer, små eller store. Men Lottie klikka det altså for. Til slutt (spoiler spoiler) gikk det bra!

En bi-ting: dette er den første boka jeg har lest med handling fra Wales! Var jo der i sommer. Artig.

tirsdag 19. oktober 2010

Råd fra en hinker

Jeg har nå vært en hinker i to uker og føler meg kompetent til å komme med råd hvis du, kjære leser, skulle finne på å brekke beinet en gang og er alene hjemme til daglig.



1. Sett stoler på strategiske steder til å sette deg og foten din på. Stue, kontor, kjøkken, entré.

2. Kontorstol eller noe annet rullbart er gull verdt på badet. Dekk med plast ved bruk i dusjen (foten også).

3. Finn plasser der krykkene dine trives. Fjern løse matter og tepper som de kan tenkes å henge seg opp i.

4. Finn fram forkleet, en genser med store lommer eller lignende til å stappe ting i når du er på vei fra ett sted til et annet (innendørs. Ute ser det litt rart ut).

5. Ha alltid med deg mobil (se punkt 4).

6. Ta med ryggsekk på turer ut. (Bedre enn veske, uansett hvor lite du skal ha i den.) Plastposer kan henges på krykkene og er fine til kortveisbæring.

7. Hvorfor gjøre i morgen det du kan gjøre i dag? Rydd etter deg etter hvert som rotet oppstår ... men ting du bruker jevnlig bør stå lett tilgjengelig.

8. La alle strømledninger nede ved gulvet få stå i om natten.

9. Ta deg en tur opp og ut innimellom.

10. Lag dagens mål for deg selv, gjerne både små og store.

11. Spør om hjelp! Du kan klare mye, men det fins grenser.

12. Husk at ting tar tid.

søndag 17. oktober 2010

Barnebøker - på en søndag

1. Hvis jeg bare ikke hadde fått ny frisyre av Ingelin Angerborn. Tilda er uheldig som alltid, og denne gangen skjer forviklingene på Syden-tur.
Jeg så TV-serien Jeg tar sjansen (Dårfinkar och dönickar) for mange år siden; den handler om Simone som klipper håret og må late som at hun er gutt. Veldig spennende. Det samme skjer med Tilda her, så kanskje dette er en Jeg tar sjansen light? Der Ulf Starks bok er både dypt alvorlig og komisk, er Angerborns bare morsom. Og det er greit!

2. Verdens verste lærer av Peter Lidbeck. Jeg er utroooooo (og så videre) lig glad for at jeg ikke hadde Karin Karlsson som lærer på barneskolen! Jeg har nettopp rynket offentlig på nesen over hardkjøret i Cherub, men denne voksenpersonen har den djevelske planen å finne elevenes sterkeste sider - for å bryte dem ned! Når tre nye elever kommer til klassen går hun raskt til verks. Den lille, sjenerte gutten blir gjort till mobbeoffer fra første dag, den dollete jenta blir gjort til et hygienemanisk vrak, og den selvsikre og sympatiske innvandrergutten får brukte klær og annet veldedighetsutstyr midt foran øynene på de andre klassekameratene.
Jeg kjenner at jeg skulle ønske at Roald Dahl skrev slutten på denne Løve Pluss-boka (lettlest serie), men det skal jo være realistisk etter forholdene så...

3. Stavangermysteriet av Bjørn Sortland. Foreløpig siste bok i serien om David og de andre kunstdetektivene. Vår hovedperson ligner faktisk mer og mer på James Bond, syns jeg. En livredd, men likevel modig James Bond.
En ting som er nytt - og friskt - i forhold til de andre bøkene: far Bergvik har blitt med på den sosiale nettsida min-navle.no og syns det er en flott ting. Men det er på dette nettstedet mamma Bergvik får invitasjonen til det katastrofale partyet på et skip i Stavanger, fra en "venn" hun ikke har sett på mange år...
Kan det være et spark til fjesboka vi er så glade i, mange av oss? Vel, jeg finner ikke Bjørn Sortland der!

4. Speilslottet: Flukten fra Zakka av Jørn Jensen. Smetter rett inn i rekken av de mange ekstra lettleste fantasy-seriene som handler om en helt som må rømme fra en ond hersker og finne sin skjebne.

5. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje av Jo Nesbø. Visste du at Jo Nesbø er "Europe's New Star of Crime Fiction"? Det står iallfall på hjemmesida hans, og det har nok spesielt med Snømannen å gjøre. Men også Doktor Proktor-bøkene har blitt en suksess internasjonalt. Det var forresten kjempegøy å se ei DP-tegneseriestripe i bibliotektegneserien Unshelved. Her forteller forfatteren om den første boka:



Når det gjelder denne tredje boka, så er den kjempebra! Men pass deg hvis du er svenske, bavian, romvesen, sørtrønder eller en konge med hang til søvndyssende nyttårstaler. Du kan bli fornærma.

6. Kul teknologi av Steve Parker. Jeg har aldri før anmeldt ei skikkelig faktabok, tror jeg. Mange barn og voksne liker dem, og det skjønner jeg godt når emnet er interessant (og bildene er fine). Her har vi et prakteksemplar. Den er kjempeinteressant å lese i, gjennomillustrert og med enkel tekst. Noen av oppfinnelsene her er kjente og velbrukte, men får forklaringer. Andre gir meg en følelse av å være sugd inn i framtida sånn som vi kjenner den fra hundrevis av filmer. Jeg vet vel at det fins intelligente kjøleskap og har hørt om kirurg-roboter (operasjon tusenvis av mil unna pasienten!), men det høres sprøtt ut når du tenker på det.
Én ting må jeg likevel pirke på: på side 8 står det som følger.
"I steinalderen fantes ingen MP3-spillere, ingen dataspill og ingen plasmafjernsynsapparater. Hva i alle dager gjorde de da?"
Er det nå jeg skal føle meg gammel?

7. Siste stikk (En pingles dagbok) av Jeff Kinney. Tredje bok i serien som først begynte som tegneseriestriper på internett og som nå til og med har blitt til film. Er det en bra ting for en så grafisk roman, der tegningene nesten betyr like mye som teksten? (Jeg husker at jeg så klipp av tv-serien Guttegærne jenter som bygger på Jacqueline Wilsons bøker. Ikke bare hadde Ellies tegninger blitt til fancy digitale effekter; Ellie var ikke lenger herlige, bebrillede, lubne Ellie.)
Uansett. Tredje bok av Kinney er en fin oppfølger!

lørdag 16. oktober 2010

3 x James

Nå har jeg lest 3 bøker om James. Tre forskjellige James. Men de har dette til felles:
1. De er britiske
2. De er 11-14 år gamle
3. De må takle hån og hakking fra eldre gutter (og løser det på mer eller mindre gode måter)

Her er det TESTOSTERON, dere!



James nummer 1: James Bond
Naturlig nok nummer 1! Selvfølgelig den agenten vi kjenner fra før, eller kanskje ikke? Jeg har bare sett et par Bond-filmer, men har fått med meg at han er en kvinnebedårer, en kjapp skytter og glad i fart.
Unge James på 14 viser takter til disse tingene, men han er først og fremst en tvers igjennom sympatisk helt. Han er fysisk sterk, men lar sjelden sinnet løpe av med seg. Han er smart, men skryter ikke av det. Han er på vakt, som en framtidig spion bør være. Og han er utholdende. (Veldig viktig når du for eksempel blir innelåst i ei stor, grå borg og den eneste sjansen du har til å komme deg ut er å skyte låsen med en pistol som henger på et råtnende lik noen meter til siden for cellevinduet ditt (utenfor)). OG han er en trofast venn. Han liker ikke å lyve for noen og stiller opp for de svake.
Som sagt, det jeg vil si er en perfekt helt. Men kjenner vi igjen 007?
Og ja, i tillegg går han på snobbeskolen Eton og er foreldreløs etter det som skal ha vært ei ulykke i Alpene. Men hvem vet?

Bok: På kongelig befaling av Charlie Higson (serien Unge Bond). Den femte og siste boka i serien, her er blogginnlegget om den første og her et hjertesukk om den andre. Det dukker opp et par skurker som jeg burde kjent igjen fra de andre bøkene. Men men. Spennende bok - her med ekstra godbiter for de som er glade i ski, fjelliv og livredning. Handlinga foregår i tida før andre verdenskrig, med den første "iskalde krigen" mellom kommunister og nazister - og britene, hvilken side står de på?
Det begynner med en del storpolitikk og spionasje, og så blir det mer skummelt for James personlig (jamfør gamle skurker).
En annen type spenning: Jeg har skjønt at Eton og andre kostskoler gjerne har en rangordning der hakkeordningen er institusjonalisert. De eldre guttene har rett og slett "lov" til å bølle med de yngre, som en skikkelig brutal sjefsprefekt på Eton gjør livet surt for James og vennene hans. Det er i møte med ham James får store problemer med å være den kontrollerte, moralske helten. For å si det rett ut: han banker ham nesten til døde.

James nummer 2: James Choke
Han er nesten 12 år gammel og stor og sterk for alderen. James har et mildt sagt utilfredsstillende liv. Han havner stadig i trøbbel på skolen, særlig når noen gjør narr av mora. Hun gjør det ikke lett for seg selv eller barna på den måten; hun skaffer seg penger ved å organisere tyverier i stor stil og gjør ellers ingenting (det kan en se på henne). Kjæresten hennes er en kjeltring som forsyner henne med øl. En dag tar hun overdose, og James og lillesøstera Lauren blir morløse.
James 2 er ikke den mest sympatiske gutten jeg har lest om; han er lat, litt feig, med dårlig selvkontroll og glad i å ramponere ting. Den typen som like godt kan bli skurk som helt, like godt havne i fengsel som på en eliteskole for barnespioner!  Men han stiller opp for vennene sine, og spesielt lillesøster.

Bok: Rekrutten av Robert Muchamore
Dette er altså bok 1 i serien Cherub. Her får vi vite mer om den forferdelige grunnopplæringen i Cherub-systemet. Grøss! Forhåpentligvis er de grusomme forholdene helt ute på viddene i forhold til virkeligheten. - Men James er forsåvidt heldig og har den tøffe og smarte jenta Kerry som partner i de forferdelige 100 dagene. Vennskap blir i det hele tatt livsviktig.
James første oppdrag etter opptaket går ut på å infiltrere et samfunn med miljøaktivister som kan ha planer om å bombe en oljekonferanse. Og igjen blir det vanskelig - både for hovedpersonen og oss - å vite hvor sympatien skal ligge. 
Veldig bra serie! Det norske Samlaget har gjort et varp her!

James nummer 3: Jamie Johnson
Vår siste helt har ett eneste mål i livet: å bli proff fotballspiller, med alt som hører med (penger, biler, berømmelse, damer). Sånt som vi voksne og mer livserfarne mennesker himler på øynene av. For hvor mange fotballspillere er det plass til på profflagene rundt om? Spesielt i England? (Og hvor mange sexy sangere er det plass til i popverdenen?)
Men Jamie ER flink, det skal han ha. Han er kvikk, og han ser mulighetene og benytter seg av dem. Han har det nok etter bestefaren Mike.
Jamies største problem er at han lett mister motet. Følelsene er sterke; enten har han en kjempegod dag eller en kjempedårlig dag. En kjempegod kamp eller en kjempedårlig kamp. Godt at han har venner som kan sette ting litt i perspektiv og hjelpe ham til å løfte blikket.
Han har en veldig god venn, jenta Jack, som han nå får gå på skole med etter å ha mast på mora i lengre tid.

Bok: Avspark av Dan Freedman
Fotballserie! Ja! Den skal vi gi til de som ikke liker å lese men liker å spille fotball!
Jeg likte boka, men det hendte at jeg tenkte: er det ikke bedre å se en kamp? Det er veldig mye teknikk, masse beskrivelser av hva som skjer på banen og inne i Jamies hode når ballen ruller. Sånt som de som selv spiller vet mest om.
Men fotballgale gutter vil iallfall finne en hovedperson å identifisere seg med. Og det er bra. Og så likte jeg det fine vennskapet mellom Jamie og bestefaren.
Fotball handler mye om å komme seg oppover, har jeg skjønt. Bli sett av talentspeidere og tatt inn/kjøpt opp av de beste klubbene. Og det er det som skaper spenningen i fotballbøkene. Det blir kanskje litt for lett for heltene?