lørdag 30. januar 2010

Lått og løye


Her kommer noen få ord (å, den edle begrensningens kunst) om de humoristiske bøkene jeg tok med meg hjem for noen dager siden.

Harry og Ivar i Junaited Statesen: lett å lese; typer (den ufordragelige og den litt for snille kompisen, den skurkete onkelen) skaper humoren.

En pingles dagbok: tegningene gjør alt - perfekt for gutter - lat og noe usympatisk hovedperson i uheldige situasjoner.

Iqbal Farooq og kronjuvelene: indere på "bærtur" i Danmark - du må bare le - litt spenning og uten dødpartier.

Svein og rotta og kloningen: ikke først og fremst morsom, men tegningene hjelper - godt, uhøytidelig språk, lett å lese - om liv, død og vennskap.

Doktor Proktors tidsbadekar: morsom, spennende, mysterier - helt unike typer - veldig bra.

Markus og Diana: trist og morsom på samme tid, ønsket om å være en annen enn seg selv.

Puddingmannen: guttemorsom; synlig forteller, men ikke masete; sprø og original.

En stor, farlig hund og to geniale oppfinnere: sterk fortellerstemme, men ok, veldig spesielle typer, hva skjer når alt går galt?

Ulykkelig ende: altfor tydelig, masete forteller, ekstrem Roald Dahl; humrer av og til, men mest lei.

Jeg er super: forviklinger, under gjennomsnittet intelligent hovedperson uten sosiale vibber og forlest på GAMLE detektivromaner; liker Elias og bestemora bedre (Au da!)

Ånden er løs: veldig original, mye ordkunst som bare treffer de voksne, typer og barnslig humor for barn (ungdom?)

Ingen kommentarer: