søndag 21. november 2010

Vampyr!

Foto: bokkilden.no
I neste øyeblikk druknet kirken i ville hyl og hysteriske skrik idet vampyrene kastet seg over den hjelpeløse kvinnen. Jeg fortsatte å stirre på den heslige forsamlingen som alle hang fast i den hylende kvinnens armer og bein mens de blottet huggtennene og hisset som slanger mot himmelen (..) fingrene og føttene deres vokste, nesten til dobbel lengde, og skinnet strammet seg om de senete kroppene helt til ribbeina og musklene bulet ut mot den grå huden og fikk dem til å ligne heslige rottemennesker som skrek ut i natten:
- Ja, ja, ja, menneskeblod, elver av varmt deilig menneskeblod...


Jeg skjønner jo at jeg har blitt bortskjemt - eller kanskje forført - etter å ha sett vampyrene i Buffy the Vampire Slayer. De ser ganske rare ut i "vampefjeset", litt skumle til og med, men de er fremdeles menneskelige, og kan faktisk også være vakre/kjekke/sjarmerende (kryss av). Når de dreper skifter de rett og slett til hoggtenner og setter dem i offeret. OK, kanskje de anstrenger seg litt og iscenesetter en romantisk kveld for kjæresten til offeret sitt når hun ligger drept i sengen - ikke så pent gjort - men de er ikke rovdyr av typen over. Det hadde vel ikke gått på TV.

Utdraget kommer fra Vampyrjegeren av Heine T. Bakkeid. Norsk vampyrfortelling, altså! Første i en kommende trilogi, Dr. Schnabels krønike.
Merkelig at jeg ikke tenker på boka som en grøsser. Det er kanskje det at de ekle beskrivelsene er såpass få, og fokus ligger på gutten Vlads liv som familieløs, gløgg doktor- og vampyrjegerlærling.

Boka har handling fra 1700-tallet. Hovedpersonen flykter fra pesten i Romania som har rammet hele familien hans, til ei kirke som viser seg å være tilholdsstedet til ei gruppe vampyrer. - Nå har det seg sånn at det fins forskjellige typer vampyrer i Bakkeids fortelling; ikke bare ekte, levende "rottemennesker" men også vampyrdrepte dyr og mennesker som kan ha noen snille følelser i behold i tillegg til blodlysten. Flaggermusvampyren Batty og kaninvampyren Bunny blir Vlads venner og hjelpere i kirka.

Så kommer Vlads onkel Arad og tar ham med seg til London for å lære ham doktor- og vampyrjegeryrket. Arad blir det eneste stabile i Vlads verden og tar ham på alvor, tror på ham. Lærer ham hva det er å være dr. Scnabel:
Dr. Schnabel er ikke en person, eller ett menneske, Vlad (...) Han er en tilstand, din vei gjennom frykten, angsten og lengselen. Glem aldri det.

Helt til gutten er 17 år gammel går det meste på skinner, men så går Arad til et møte med en mystisk baron og kommer ikke hjem. Vlad får brev der det står hva han må gjøre for å få onkelen tilbake. Med status som den nye vampyrjegeren, ei nebbmaske over ansiktet og passende utstyr i veska reiser han rundt i Europa som en mystisk skikkelse. En skikkelse som til og med får innpass hos kongen i Versailles. Jeg kommer til å tenke på helt klassiske heltefortellinger, Robin Hood kanskje, den snartenkte, modige fyren som tar fra de rike:)

Det er ei mørk bok, dette. Godt skrevet, moden, spesiell (bare se på coveret!), historisk interessant. Jeg får lyst til å lære mer om vampyrmytene. Men jeg får mest av alt lyst til å lese neste bok og finne ut hva som skjer videre med Vlad og Arad - og Batty og Bunny.

Ingen kommentarer: