lørdag 28. mai 2011

Tida flyr som Supermann

Og det er for lite av den!
Det har vært spesielt travelt i det siste, med mye som skjer blant annet på kor- og sangfronten. Så det blir lite tid til lesing. Vanskelig å stresse ned og slappe av i godstolen.
Når jeg så slapper av er det ikke alltid at det er boka jeg finner fram. I natt ble jeg sittende oppe å se på tv-serien MIA på nett, helt fascinert! (Det er tjue år siden jeg var på alder med disse jentene, tenk det.)
Men jeg har lest Harry Potter og Dødstalismanene (som jeg faktisk likte også på norsk hvis en ser bort fra siste, tørre setning), Azur av Ruben Eliassen (lettlest Phenomena-bok. Han har fantasi!) og Bumerang av Tatiana de Rosnay (fransk drama! Men ikke på fransk.)
Og jeg har lest (kjøpt, faktisk) Vi som elsket Jesus av humanetikeren Levi Fragell.


Så har jeg noen bøker som venter på meg i hylla:
  • Claras krig (Clara Kramer) og Kunsten å være menneske (Garth Stein), kjøpt på Norli-salg i Drammen. Og jeg som nesten aldri kjøper bøker! Gleder meg til dem.
  • Mot nordavinden (Daniel Glattauer), epost-roman som jeg har hørt fine ting om!
  • Det mørke tårn bind 1 og 2 (Stephen King); fantasy, har lest bind 1 før men tenkte nå at jeg vil lese videre. Får se hvordan det går.
  • Vårt tragiske univers (Scarlett Thomas)
  • Den enkle sannhet (Judi Picoult)
  • Wikileaks (Julian Assange) og Hellig vrede (Laila Bokhari); forventer interessante dokumentarer/debattbøker!
  • Noen ungdomsbøker: I dette treet (Katarina Kieri/Per Nilsson) og Halvgudene (Mari Moen Holsve)
  • Uglies (Scott Westerfeld) som jeg gleder meg til! Tror faktisk jeg begynner med den!

tirsdag 24. mai 2011

Hvem skal forsvare boka og lesinga?

Nå for tida er det mange som lurer på hvor lenge p-bøkene (papirbøkene) kommer til å bestå. De tar plass, de samler støv (noen iallfall!), de ødelegger skogen - så hva skal vi bruke dem til? Er det ikke bedre å satse på tilgjengelige, interaktive, lett oppdaterbare e-bøker, e-aviser og nettfortellinger? Kan vi ikke bare pakke vekk papiret og tømme bibliotekhyllene?

1. Papirboka består, hvis den bare holdes unna fukt og råte (og brann, selvfølgelig). E-bøker og alt som finnes digitalt er det faktisk usikkert om en kan bruke om fem, ti, hundre år hvis ikke utviklerne av ulike formater og produkter tenker holdbarhet (og det gjør de jo gjerne ikke).

2. Papirboka trenger ikke å lades opp. Bare åpne den! (Alle bør lese bildeboka Det er en bok! av Lane Smith; den er artig og treffer spikeren på hodet!)

3. Dette har strengt tatt ikke med det fysiske papirbokformatet å gjøre, men jeg vil slå et slag for sammenhengende, lengre tekster. Det får vi lite av i dagliglivet. Vi leser deler av en avisartikkel, bildeteksten i et sladreblad, kommentarer på en debattside på nettet, profiloppdateringer på Facebook... og følger lenker, følger lenker, følger lenker.
Jeg merker selv hvordan konsentrasjonen min blir påvirka av å behandle så mye forskjellig informasjon - og på den andre siden, hvordan tålmodigheten min blir påvirka av å passivt sluke bilder for eksempel på film. Det krever arbeid å lese, men det gir også så mye.

Vetle Lid Larssen skrev i en artikkel i Aftenposten i går om bibliotekets framtid. Og han avslutter med ei setning som traff meg:

Hvem skal forsvare lesningen i dette landet, hvis selv ikke bibliotekene gjør det?  

Hva tenker du om papirbokas framtid? Og biblioteket?

lørdag 21. mai 2011

Døden

But though Death searched for the third brother for many years, he was never able to find him. It was only when he had attained a great age that the youngest brother finally took off the Cloak of Invisibility and gave it to his son. And then he greeted Death as an old friend, and went with him gladly, and, equals, they departed this life.

                   The Tale of the Three Brothers (The Tales of Beedle the Bard, J.K. Rowling)

Ikke alltid er døden så velkommen som i slutten av dette Harry Potter-eventyret. Av og til kommer den brått og brutalt, eller snikende og grusom. Og uovervinnelig.

Jeg har nettopp sett filmen United 93, om flyet som ikke nådde fram til målet sitt 11. september 2001 (hva det var vet jeg ikke) men krasjet i Pennsylvania. Alle om bord omkom. Filmen er lagd i sanntid; den er dramatisk uten å være overlesset på Hollywood-måten, og så realistisk lagd at jeg tok meg i å tenke "dette skjer nå! Nå styrter flyet, nå dør de!".
Her kan du se traileren.

Før filmen var ferdig produsert fikk skuespillerne møte familien til personene de skulle spille. Familiene hadde ulike måter å takle sorgen på, men de viste uten unntak kjærlighet og takknemlighet i forhold til skuespillerne som de egentlig ikke kjente. Filmen ble en måte å arbeide seg igjennom sorgen på, og å få nye venner.


I tillegg har jeg lest Idas dans av Gunnhild Corwin, en mors fortelling om datterens - og hennes egen - 14 måneder lange kamp mot leukemi. Ida var bare 18, full av liv, med et brennende ønske om å bli profesjonell danser. Det gikk ikke sånn. Ei følelsesladd bok om ei sterk jente.

Så en kan vel si at jeg har fått nok død i dag. Men jeg tror vi trenger å tenke igjennom dette, alle sammen: Døden kommer til meg, til deg. Den kan komme i morgen eller om femti år. Brått og uventa eller langsomt. Livet og døden henger sammen.

søndag 15. mai 2011

Litteraturmål 2011 - status 2.0

Siste statusoppdatering var 1. mars. Hva har skjedd siden sist?

1. Kjøpe ei ny bokhylle:
Kommet og satt opp!

2. Fortsette å bruke mine rettigheter som leser.
Går ganske bra. Ikke noe nytt siden sist.

3. Lese de uleste bøkene i bokhylla mi, blant dem "The George MacDonald Treasury".
George MacDonald er ikke ferdig. Det er så MYE jeg vil lese!
Jeg har kjøpt noen bøker siden sist som har fått plass i bokhylla; Buffy-tegneserier, Mercy Thompson-serien, og ei bibliotekar-bok. Disse er lest.
Kjøpte Bumerang av Tatiana de Rosnay i helga, holder på med den parallelt med Harry Potter. (Bra så langt!)
Og så har jeg kjøpt noen bøker på salg. Noen av dem er rene nostalgi-kjøp. Kanskje de bare står der til pynt? Vi får se.



4. Være med på NaNoWriMo neste november!
Fremdeles i framtida.

5. Lese ei bok på fransk.
Ikke gjort.

6. Lese minst ei bok med handling fra hver av de fem verdensdelene.
Har nå fått Australia med på laget, med Tamara McKinleys Vindens sang.
Buffy og de andre vampyrdreperne har vært rundt om i verden, men jeg tviler på at det gjelder.

7. Aldri la ventepåblogginnleggbunka mi bli større enn tre bøker.
Nei nei nei. Går visst ikke. Men akkurat nå er den på null!

8. Lese ei bok jeg husker at jeg likte som barn.
Er gjort!

9. Blogge minst 5 dikt jeg har skrevet selv.
Har supplert med støvsugerdikt, så nå har jeg tre.

10. Bruke minst like mye tid på lesing som film.
Nei nei nei! Spesielt ikke nå som jeg holder på med tv-serien Angel på dvd.
Men når jeg er ferdig med den, DA...

torsdag 12. mai 2011

Innlegg på en torsdag

Og så var det visst 8 dager siden forrige innlegg. Wow!

Det betyr sjeldent at jeg har vært helt inaktiv på bokfronten. Men så var det disse ventepåblogginnleggbunkene, da...

Mangschou, 2011


1. Cassias valg (Matched) av Ally Condie. En ny framtidsroman som jeg lenge har ventet på å få lese!
Pluss for
  • ny vinkling på temaet "matching". Går det an å finne en objektiv, vitenskapelig "anerkjent" partner? (Minner meg litt om Dating i mørket, hvor deltakerne får vite hvem de passer best sammen med basert på fysiske forhold og interesser.)
  • fin og intens beskrivelse av forholdet mellom hovedpersonen Cassia (tiltrekkende sorteringsekspert, nettopp "matchet" med barndomskompisen Xander) og Ky (sympatisk, skriftkyndig og opprørsk avviker)
  • navnet på kompisen Xander (!)
  • en sympatisk bestefar som gir Cassia et råd når han selv ligger for døden: Gå ikke villig mot ditt livs god natt ("ulovlig" dikt av Dylan Thomas)
Minus for
  • et plott som ligner mistenkelig mye om Dødslekene. Eller kanskje heller bok 2, Opp i flammer? Framtidssamfunn, regulert, trekantdrama, vanskelige valg. Hovedforskjellen er at Katniss vet om Capitols uærlige liv; Cassia tror i starten at Samfunnet vet best. Ja, og så er Dødslekene fysisk sett brutal, Matched mer psykologisk spenning. Jeg vil heller anbefale både Dødslekene og kanskje spesielt Det døde landet av Josefine Ottesen (som kan ligne litt i beskrivelsen av framtidssamfunnet).
  • den ulogiske tanken at menneskene selv - i et så detaljregulert og overvåket Samfunn - kan velge om de vil være matchet eller single. Bare de matchede kan få barn, og logisk sett burde Samfunnet bestemt at de mest attraktive eller fysisk sterke skal få bringe arten videre. Ei nydelig jente Cassia kjenner får følgende kommentar: "Jeg hadde trodd hun ville vært en Singel." (Men som i vår verden lever ikke single som eremitter:))  
  • en mildt sagt uryddig del om den gangen Cassia traff Ky for første gang. Dette tilbakeblikket er bakt inn i nåtidsbeskrivelser uten klare skiller; det gjorde meg irritert. Kan være forlagets skyld.
Likevel, alt i alt ei såpass spennende bok at jeg nok vil lese neste. Som ikke kommer før neste høst eller så.

2. Navnet på denne boka er hemmelig av Pseudonymous Bosch.

Pluss:
  • fascinerende idé (igjen) med en symfoni av lukter og lyd, en forsvunnen tvilling, innfløkte koder, en evigung, blond skurk, et følge av alkymister som samles til ofring av ett eller annet jeg ikke skal røpe.
  • spenning innimellom.
Minus:
  • spenninga blir delvis ødelagt av en insisterende og aktiv forteller. Han begynner med å si til leseren at han ikke vil fortelle noe (jamfør tittelen på boka), så forteller han litt, så sier han "ikke les mer", så sier han "det skulle jeg ikke ha sagt"... Noen vil like det, og det kan passere i små mengder, men jeg blir frustrert. Lemony Snicket med En serie uheldige hendelser har noe av det samme, og Roddy Doyle med Kniserne.
  • er ikke dette nok?
Ellers har jeg nå lånt med meg hjem Harry Potter og Dødstalismanene, altså den norske oversettelsen. På tide nå som den siste filmen kommer snart (15. juli)!
Jeg har ikke lest Bugge Høverstads oversettelser siden første bok, tror jeg, og det kan bli ei utfordring å både skjønne hvem personene er og takle språket. Ron (Ronny) har for eksempel et "arbeiderklassespråk" både på engelsk og norsk, men det virker påtatt på norsk av en eller annen mystisk grunn. Sikkert fordi jeg er norsk.

Damm, 2010

onsdag 4. mai 2011

Kulturfondbøker i april/mai - del 2

Denne bloggposten er en smule mørkere enn den forrige. 2 bøker om psykososiale problemer/mobbing og 2 grøsserbøker.

1. Pippi, snart tretten av Grete Randsborg Jenseg. Dette var ei bok som jeg ikke vet om jeg likte. Det første jeg reagerte på var veldig poetiske bilder som blandet seg inn over alt.

Han smilte tilbake! Det var det største smilet jeg noen gang hadde sett. Det fylte hele ansiktet hans. Så rant det over, fløt mot meg, strakte seg og nådde fram, la seg som en ekkel grøt inntil og rundt. "Vi to," sa smilet.

Er dette a) bokstavelig talt (grøss - nei!), b) en hallusinasjon (galskap - sannsynligvis ikke) eller c) et språklig bilde? (sannsynligvis!) Jeg vet ikke om en barneleser vil skjønne dette. Det er selvfølgelig forskjell på lesere. Denne boka er vel beregnet på mellomtrinnet, tenker jeg.

Hovedpersonen Pippi, ny på ungdomsskolen, har en "morellstein" i halsen, en slags angst er det kanskje. Hun blir fort redd. For eksempel for Tommy med smilet, som til vanlig er ganske følsom og snarsint. Dessverre vil han være venner med henne. Så blir de ekstra godt kjent på en klassetur, og Pippi skjønner at de har noe til felles. De passer ikke inn. De forstår hverandre og begynner å beskytte hverandre.
Pippi har også støtte i 1) Erling, mammas allergiske kjæreste og 2) vennene på en chattekanal, der hun kan være anonym og lage seg nye identiteter.
Tror du at boka ender med at alle skjønner hvor fine mennesker Pippi og Tommy er? At alt blir rosenrødt? Nei, det blir det slett ikke. Og det gjorde meg litt deppa.



2. Jeg vil være meg av Hilde Hylleskaar. 

Bare jeg vet at jeg lever på grensen mellom livet og døden. Dette skal jeg tenke mye på, for jeg vil finne ut hvorfor livet mitt er som det er. Jeg skal ta vare på meg selv. Jeg er sikker på at det finnes noe viktig et sted, som venter på at jeg skal komme dit. Det vil gjøre meg lykkelig.

Dette er dagboka til Lydia, 16 år. Hun har av en litt uklar grunn flyttet fra foreldrene i Trondheim til besteforeldrene i Bergen og begynner på en ny skole der.
Som Pippi passer hun ikke inn. Hun blir lett deprimert, overanalyserer andres reaksjoner, har selv ikke kontroll over tankene sine - eller følelsene, alt etter som - og får av og til merkelige innfall, som å bryte seg inn i en villa og spille piano. Hun flagrer av sted, rett og slett.
Jeg grep meg i å lete etter en diagnose på Lydia. Og så ble jeg flau. For hva er det å være normal? Og hvor tilpassa og balansert og sosialt intelligent må en være for å leve sammen med andre?
Barnebokkritikk har en fin anmeldelse av Hylleskaars bok.

Så var det grøsserbøkene:

3. Dødens skole av Jan Tore Noreng. En robot-grøsser fra skolemiljøet. Kan minne litt om Arne Svingens Dødsmyra (der de voksne plutselig oppfører seg som barn. Jamfør også Buffy-episoden Band Candy:)), eller Det fantastiske fallet av samme forfatter (der hovedpersonen finner merkelige vesener som er lagd av en gal vitenskapsmann). Her er det rett og slett lærere som er roboter og som har vært på skolen i flere tiår etter at de skulle vært pensjonert. Lærerne er lagd som et innsparingstiltak fra kommunens side, og de gjør dermed det de alltid har gjort. Og de er programmerte til å drepe alle som måtte komme til å avsløre dem! Dermed er hovedpersonen Rikard ille ute. Boka er fantasifull - og grøssete nok for meg - men jeg likte ikke stilen helt.

4. Parken av Anan Singh og Natalie Normann. Hører til i serien Den svarte lesehesten (Aschehoug); det betyr at den skal være spennende og lett å lese. Og det syns jeg den var.
Amanda bor alene med bestemoren (jamfør forrige blogginnlegg!) etter at foreldrene forsvant i et jordskjelv i India. Hun har fått et smykke av barnepiken sin, Nita, og det beskytter henne. For eksempel er hun trygg når et statue-monster følger etter henne fra en sokkel i parken, lager merker i veggen og gjør henne redd. Og når jentene i klassen mobber henne spiller smykket dem et puss. Men så roper hun til psykologen sin Olav at hun håper monsteret vil komme etter ham, og litt senere forsvinner han...

A propos India. Jeg har begynt på ei bok fra 2010 om Pakistan og terrorisme. Passer veldig godt i disse bin Laden-dager!

Kulturfondbøker i april/mai - del 1

Gyldendal, 2010
Ei ny bunke fra Norsk kulturfond er nå gjennomlest. En liten omtale:

Litt av en plan av Arne Svingen. Denne boka handler om en bror og ei søster som blir alene hjemme etter at faren reiser til Syden med en ny flamme. (Mora har allerede reist for noen år siden.) Søsknene finner ut at de ikke vil bli passet på av Dragen (mormor), og dermed blir de alene hjemme! Og hvordan går det? Ikke spesielt bra. Hovedpersonen Håkon må stadig finne sprø bortforklaringer og lyve "litt" - en evne han har fått i fullt monn fra faren - når farens andre flammer dukker opp, Dragen bestiller leiligheten til bursdagsfest og sofa og strøm forsvinner på grunn av farens store gjeld.
Her tenker jeg at barnevernet spøker i bakgrunnen. I virkeligheten ville de vel lukta lunta tidligere og grepet inn. Faren har helt klart store problemer med å være voksen og ansvarlig.
Så det blir litt alvorlig og trist, men mest morsomt.

I Du kan vaske do! av Anne Lise Kolnes Hope mangler det også ei mor. Hun døde for tre år siden, og boka starter med at far, datter og sønn har en minnestund. (Utover i boka får en hint om at mora døde en "unaturlig" død.)
Fokuset er likevel ikke mest på hun som mangler, men på pappa som er alene og burde hatt en ny kjæreste. Det mener iallfall Karen og storebroren Jonas. De inngår et veddemål om hvem som kan ordne den saken, og taperen vil måtte vaske do hele sommeren. Idéene er mange: sette opp plakater med etterlysning, lage en profil på match.com, prate med gode kamerater og snuse opp gamlekjærester. Alt uten at pappa vet om det, selvfølgelig.
Boka er lett å lese, den er søt og morsom men med små tilbakeblikk til det som mamma ikke skulle ha gjort.  

Enda ei bok der mamma mangler er Jakten på den perfekte ponnien av Sissel Chipman. En tendens her? Vi har ei over gjennomsnittet sjefete farmor som styrer huset, Idunns emo-søster og Playstation-spillende lillebror, en pappa mellom barken og veden, og Idunn selv som en Askepott alle stiller krav til.
 Men denne boka er først og fremst viet Idunns jakt på den perfekte ponnien. Det er ei skikkelig hestebok, vil nok bli litt for "intern" for andre enn hesteelskerne (savna ei ordliste), men bra skrevet. Det merkes at Chipman kan faget sitt!
Idunn lager ei liste over egenskaper ponnien skal ha. Med støtte av venninna Sara og de voksne finner hun flere kandidater. Men en er for treg, den andre for sur, den tredje for liten. Men hva med den fjerde? Idunn er så ivrig at hun legger ut på en halvannen times sykkeltur til en gård. Hun har bare sagt det til farmor, og farmor er syk...

søndag 1. mai 2011

Påskelesing og etter-påskelesing

Nå har jeg blitt ferdig med hele Stormenes tid av Ken Follett. Her er et bilde av bind 1, som jeg leste i Drammenssola sammen med årets første softis.

Jeg skal ikke si så mye om bøkene. De er virkelig verd å lese; Follett er flink på spenning, og han skriver om forskjellige personer (flere synsvinkler) som en kan elske, hate og følge med argusøyne, klump i halsen og dirrende fingre.

Minus: altfor mye arkitektur i denne boka. Kanskje bygging rett og slett er et tema, i konkret og overført betydning? Men det blir veldig mange detaljer, riktig nok poetisk og flott beskrevet. 

Mye av handlinga spinner rundt bygginga av en flott katedral i den først så lille, bortgjemte og forsømte byen Kingsbridge i England på 1100-tallet. Arbeidssomme og godhjertede pater (etter hvert prior) Philip og Tom Byggmester er de som setter i gang - Philip fordi han ønsker at Kingsbridge skal bli et kirkelig sentrum som Gud kan være stolt av, Tom fordi han leter etter et stort prosjekt å bruke evnene sine på.

Men Tom og Philip har fiender som ikke vil at Kingsbridge skal bli noe slags sentrum: den adelige rabagasten William og foreldrene hans, og den skruppelløse presten (etter hvert biskopen) Waleran. De gjør alt de kan for å stikke kjepper i hjulene for både katedralbyggingen og all annen aktivitet der. Det er dette som skaper mye av dramatikken i boka. Hvem vinner? Store menn bestemmer mye, men små menn kan gjøre undre... for eksempel en liten gutt som er uforsiktig med ild. Med vilje.

Det er ikke bare storpolitikk og økonomi det står om. Sjalusi, sterk kjærlighet og dødelige hevntanker er også elementer som piffer opp Stormenes tid. Jarledatteren Aliena opplever å miste både uskylden, farens frihet og familiegodset, og hun lover faren i fengselet å vinne gods og jarletittel tilbake fra William. Hun er jernhard, hun har en tæl de fleste må misunne henne og som jeg falt for. Hun og "heksa" Ellen, som har levd i flere år som fredløs, er de sterke kvinnene i Folletts verk.

Les bøkene. Det tar litt tid, men jeg angret iallfall ikke!