fredag 2. september 2011

Blodmånenatta


Cappelen Damm 2011

...jeg våknet på sykehuset. Da var det mørkt utenfor vinduet, og bare en nattbordlampe lyste i rommet. Pappa satt på sengekanten min, han var bustete på håret og helt rød rundt øynene. Bestemor og bestefar sto på den andre siden av senga mi. Det trillet store tårer nedover kinnene til bestefar, og hendene til bestemor skalv når hun klappet på meg. Likevel klappet og klappet hun, og bestefar og pappa strøk og strøk meg over håret og på hendene.
"Jeg må kjenne at du er til," sa pappa. "Jeg må kjenne deg så jeg kan tro på at du fortsatt er til."

Ei bok jeg nettopp leste - og falt for - var Blodmånenatta av Guro Sibeko. Ikke mange sidene, men jeg følte jeg hadde vært med på et stort eventyr. Det handler om jenta Kaspara som bor i midnattssolens land ved havet og som er vokst opp med troen på at nøkken, draugen og de andre figurene i norsk folketro finnes. Og i bokas verden gjør de jo det! Det finner hun ut for alvor den dagen hun og mamma ror på havet og plutselig ser draugen. Draugen er et varsel om død, og det er mamma som drukner.

Kaspara blir nesten syk av sorg, men en dag skjønner hun at det går an å redde folk fra draugens fangenskap. Med et virkelig heltemot (som jeg så gjerne tror på at akkurat denne småjenta har) oppsøker hun både Tanke og Minne (Hugin og Munin), huldra, haugfolket, nøkken og alvene for å få mamma tilbake. Hun vekker til og med opp en død viking med hjelp av Svarteboka (Litt usikker på hva jeg tenker om hekseri - men glemmer det når jeg leser.) Flere ganger er hun i livsfare.

Jeg tenkte flere ganger mens jeg leste: så godt Sibeko skriver! Enkelt, spennende, rørende. Av og til får en følelsen av å være i et folkeeventyr, selv om det helt klart er en moderne setting rundt. Kaspara får hjelpemidler som hun skal bruke videre, hun har gode hjelpere, du har en tretrinnsregel, og hun overlister motstanderne. Det er korte kapitler med gradvis oppbygging av spenning i hvert kapittel, hvert steg fører jenta lenger fram mot målet.

Og så de nydelige tegningene til Knut Andre Solberg, da! Selv om framsida er i farger, er svart-hvitt-tegningene inni bedre lagd og - ja, lekre syns jeg. Det er såpass godt illustrert at små barn nok vil syns det er i skumleste laget. Men det gjelder også selve fortellinga. Hva skal en si? 9 år og oppover?

Blodmånenatta har fått veldig gode anmeldelser også andre steder, se her (Bokkilden/diverse aviser) og her (Barnebokkritikk). Ikke dårlig for en debutant! Den var med på Cappelen Damms bokbloggturne i mai.

Ingen kommentarer: