tirsdag 18. desember 2012

Hoppalong 2: Mørkets hemmelighet

Da har det kommet ei ny bildebok om ekornet Hoppalong! Første boka anmeldte jeg her, og 3 år gamle Magnus Emil fikk si sitt her. Magnus Emil syntes at boka var kul. Jeg som voksen leser pekte på en fantasifull historie og aktiviserende elementer (f.eks. telling), men også på noen ting som burde rettes til neste bok. Og her er andreboka Hoppalong: Mørkets hemmelighet, skrevet av Per Mikkel Haldorsen og illustrert av Mary Ann Haldorsen.

Hopp forlag, 2012
Handlinga gjenfortalt
  • Ekornet Hoppalong og vennen hans, elgen Tulletunge, er på vei oppover ei elv - Hoppalong på ei flåte, elgen svømmende etter. På veien møter de Kaptein skilpadde, som får tilbake den røde skoen sin som de har funnet. Han blir glad og kjører dem videre i båten sin til Flaggermushulen. 
  • Før de kommer til hulen kjører de forbi beveren Mumle (som slår seg selv på rompa mens han sier en tøyseregle) og krokodillen som soler seg.
  • Når de kommer fram går Hoppalong inn i hulen med advarsler fra skilpadden: "Se opp for mørkets hemmelighet!" Elgen er mørkredd og tør ikke gå inn.
  • Hoppalong får snart høre noen skumle lyder som kan minne om en bjørn som slår hardt på en tromme mens han tramper på ei prompepute (!). Men når ekornet går over ei vaklevoren hengebro finner han ut at lydene kommer fra to mus som kjører motorsykler.
  • Han går videre inn i bekmørket og får lys fra den magiske nøkkelen han har rundt halsen. Han blir skremt av en stor flaggermusformet skygge; denne viser seg å være en mus med en sommerfugl på ryggen.
  • Etterpå hører Hoppalong lyder som kan være en firebeint monsterveps, men det viser seg å være Tulletunge med et spøkelsesaktig laken over seg og en vepsesverm rundt seg - med en helikopterflygende flaggermus på slep.
  • De to vennene blir med flaggermusen Flagre hjem, får plaster på bistikkene og god bevertning. De får til og med en gave: flygende propellhjelmer som de kan fly ut av hula og mot solnedgangen med. De finner ut at alt virker skumlere i mørket.

Hva var bra med boka?
  • Som i første bok er det en overflod av fantasi.
  • Tegningene er fargesterke.
  • Også denne fortellinga aktiviserer, med finurlige detaljer (som små barn kan kikke på i lang tid), regler og en gåte som skal løses (mørkets hemmelighet). Når en leser boka flere ganger får en med seg nye detaljer; elgen Tulletunge står faktisk ved siden av en vepsesverm når Hoppalong går inn i hulen.
  • Figurene er rare dyr som oppfører seg annerledes enn de gjør i virkeligheten, det skaper humor.
  • Jeg liker skoledagbok-presentasjonen av figurene bakerst i boka.
Hva var ikke så bra med boka?
Her er jeg redd for at jeg også må gjenta meg selv.
  • Tegningene er fremdeles stiliserte, ser lite proffe ut og har av og til et forvirrende perspektiv; for eksempel måtte jeg blunke litt ekstra foran siste side - det ser ut som om vennene går på sola (fartstriper hjelper ikke).
  • Særskriving forekommer - denne gangen også i selve teksten (helikopter flygende flaggermus, flaggermus monster osv.) Unødvendig.
  • Språket kan forfatteren jobbe mer med - det er en blanding en høytidelig tone ("undret", "idet") og et enkelt og til tider barnslig språk ("veldig nysgjerrig", "superfort").  
  • Noen opplysninger skurrer. Jeg lurer på hvordan vennene kommer seg opp gjennom pipa til Flagre; den ser jo altfor trang ut og er i tillegg tent opp:)
  • Mest av alt: historien kunne vært fortalt på en mer oversiktlig måte. Det er en fordel å begynne med utgangspunktet (utgangssituasjonen) og figurene som er med der, og så utvide med nye figurer og nye situasjoner. Det gjelder spesielt i bøker for små barn. Tekst og bilde bør også følge hverandre. Rent konkret:

    På første oppslag møter vi Hoppalong som holder hendene for øynene og sier "Oboy! Oboy!"; da skjønner leseren at han er redd og forventer at hun på neste side skal finne ut hvorfor. Men dette er nok mer ment som en "teaser"; på neste oppslag er ekornet nemlig på en flåte med Tulletunge svømmende etter.
    I teksten på andre oppslaget får vi vite at Hoppalong får øye på "en som stod og fikset gjerdet ved bryggen sin". Men denne figuren, skilpadden, er det ikke bilde av før på neste oppslag igjen. Og først på dette tredje oppslaget får vi vite at Hoppalong og Tulletunge har vært ute og seilt i lang tid og er slitne - dette ville jeg gjerne visst helt i starten.
    Som i første bok blir også nøkkelen introdusert for seint; jeg ser for meg at første oppslag kunne hatt et bilde av Hoppalong med et par setninger: "Dette er ekornet Hoppalong. Han har en magisk nøkkel som han har fått av Bestefar Oldisen."
Hvis forfatteren og tegneren kan pusse på disse tingene til en eventuell neste bok, så blir denne leseren glad(ere)! Jeg tviler ikke på at et barn som har en voksen leser med seg kan få mye ut av boka, men leserne fortjener en bedre lagd historie.

- Bok 2 fikk jeg også av forfatteren i posten mot en ærlig anmeldelse, takk for det!

Ingen kommentarer: