Nettprat til begjær - og besvær?

I går leste jeg om igjen denne romanen, som handler om en epost på avveie som utvikler seg til et intenst online-kjærlighetsforhold. Eller? Hva kan en kalle det når følelsene oppstår først og fremst gjennom ord?
Det kan fremdeles være følelser involvert. Kanskje av og til mer enn om en har sett og møtt hverandre. For skriver du med en ukjent, kan du til en viss grad late som. Du kan (utover det som blir skrevet) fantasere. Du kan tenke deg at du har en venn som ingen andre vet om. Kanskje til og med den aller beste vennen i verden, som ingen i den virkelige hverdagen kan stå seg opp mot. Tror man iallfall.

Det kan være skjebnesvangert. Jeg så nettopp filmen Trust - utrolig sterk film - om temaet grooming. Se den og bli berørt!


Men det store flertallet som prater på nett har ikke baktanker av den typen. De bare griper anledningen den skriftlige formen gir til å være åpen. Ærlig. Utleverende. Og genuint nysgjerrig.

Så kan følelser oppstå. Slik det gjorde for Emmi og Leo.

Og slik det gjør for Elias og Susanne i den nye ungdomsromanen Det blir pinlig uansett, samarbeidsprosjektet mellom Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland. Den ble lagd i nettopp epostform med meldinger som gikk mellom de to forfatterne. De møtte ikke hverandre verken på forhånd eller underveis. Jeg lurer på hvordan det var? Kom det en ide fra den andre som ble sendt på epost under "falskt navn", og så kjente den andre igjen epostadressen som en forfatters adresse og ble med på leken? Jeg liker å tenke det.

Aschehoug, 2013

Uansett. Det er Elias og Susanne det handler om. Elias har fulgt med på Susanne en stund på bussturer, til den grad at han har fått med seg epostadressen sin fra en mappe hun bærer på, mens Susanne ikke vet noe om ham. Når han tar kontakt en måned etter at hun sluttet å ta bussen - og mistet mappen sin - blir hun rimelig nok litt skeptisk. Men etter hvert oppstår det tillit. Og mens han er åpen og lesbar helt fra starten, med tydelig positive følelser, åpner hun seg litt etter litt. Og blir litt annerledes for leseren mot slutten.

De to prater om kunst (Sortlands store tema i forfatterskapet!), stalkere, om hva det er å være en nerd og hva det er å stole på noen. Han er bygdegutt, hun byjente; han skriver på nynorsk og hun på bokmål.

Jeg for min del likte Susannes deler best. Kanskje fordi jeg som kvinne kan identifisere meg med henne? Og fordi hun virker mer komplisert, mer mystisk.

Er du deg selv når du skriver med folk på nettet? Tar du sjansen på å åpne deg? Er du privat eller personlig eller begge deler?