søndag 27. juli 2014

Amerika! Amerika! Del 1

Som tidligere nevnt her på bloggen var søster og jeg i USA og Canada i fjor sommer, og det ville jeg skrive litt om. Nå er det på tide! For våre venners skyld vil disse innleggene være på både norsk og engelsk.

Vi var gjester hos slektninger i en liten by i Wisconsin i to uker, og etterpå ekte turister i Toronto. Mange mennesker fikk vi møte, og opplevelsene stod i kø. Noen typiske turistfeller, men det vi nok husker best begge to er det som skjedde i møtet med enkeltmennesker.

Først vil jeg skrive litt om mannen som er grunnen til at vi reiste; en mann vi aldri fikk møte: bestefars onkel Ole. Han ble født i bygda Hægebostad i Vest-Agder i 1869, og var eldst i søskenflokken. Som 31-åring flyttet han til Statene for å tjene penger til å løse ut garden, men møtte ei svensk jente der, Hulda, som han giftet seg med og fikk syv barn. De bodde i Mason, Wisconsin, hvor han jobbet på et sagbruk og senere blant annet hadde ansvaret for å tenne og slukke strømmen i byen.

To ganger kom Ole hjem til garden Gysland på besøk. Bestefar husket det godt, og skrev om den første gangen i boka si Dal og døl (s. 131):

Det var 1. juli 1926 (...) Eg, som var fem år, stod saman med Far og onkel Ole i låvedøra og såg på regnet som hølja og styrta ned som himmelen var open. Det var ein av desse fossande regnversdagane som av og til kan slompe innom sommarsdagen. Mens vi stod der i låven, kom der ein masse nye bekkar kvitnande ned frå den stupbratte Vestheia.
Det blei litt lenge å stå gjerandslause. Onkel fann fram lommekniven og tok til å skjere inn bokstavar og tal i ein stokk inne i låven. Her skulle merket hans stå lenge etter at han sjølv var borte.(...)

Trulig var det kring 1890 han reiste til USA. Så kom brevet på vårparten 1926 om at han kom ein tur til gamlelandet. Han måtte endå ein gong helse på heimegarden, mor og gamle kjenningar.
Endelig kom han. Tenesteguten og eg var oppe på Smebrotet og broma (hakka lauvkvister til kyrne, b.m.) då kalesjebilen frå Lyngdal svinga inn frå Dalevegen (...)
Der kom altså amerikanaren! Han var jo nokså lik far, men litt eldre. Så hadde han slik ei ubegripelig underfull jakke. Ho var mørk grøn med mange lommer, og det raraste av alt: Ho hadde ikkje vanlig knepping, men ein diger messing glidelås. Slik ein hadde eg aldri sett før. 


Onkel fortalde om mangt underlig dei hadde der borte. Blandt anna hadde dei langstøvlar av eit slag stoff han kalla "råbber". Med slike kunne dei gå på stokkar utan å skli, sa han. Den amerikanske katten heitte Kiddi og grisane kalla dei "pigg håg".

I ei anna bok, Fotefar frå folk føre, forteller bestefar at onkel Ole var med på å sprenge et vepsebol med dynamitt, og at han sendte en kalender til dem hvert år. Den fineste kom i 1925, og hadde et bilde av en hoppe med føll og ei lita blåkledd jente med et eple i handa. Før Oles mor (min tippoldemor) Ingeborg døde, kom hun med et ønske: hun ville ha lommetørkleet etter "Ola okkå" over ansiktet sitt i kista. På det stod det påbrodert "Mor".


Oles identifikasjonskort.

I 1938, åtte år etter at Ole ble enkemann, ble barnebarnet Glenn Robert født, men barnets mor døde i barselseng. Ole flyttet da med datteren Gladys til sønnen Glenn Orville Samuelson i Ashland, Wisconsin for å hjelpe til med å oppdra Glenn Robert. Der bodde han til han døde i 1963, 94 år gammel.

Og det var Glenn Robert med kone vi skulle besøke i Ashland. Noen år tidligere hadde fetteren vår vært i Milwaukee og besøkt en annen gren av Oles familietre, og etter kontakt på epost kom så Glenn og Carole til Norge og Gysland. Nå var det tid for å gjengjelde besøket!


---

My sister and I were guests at relatives in a small town in Wisconsin for two weeks last year, and afterwards real tourists in Toronto, Canada. We met lots of people and the experiences just queued up. Some typical tourist traps, but what we'll remember best is our meetings with each and every person we met.

First I'll tell you about the man who made us travel to the States, a man we never got to meet: Grandpa's Uncle Ole, born in the small town Hægebostad (Norway) in 1869 as the eldest child. At 31 he moved to the States to earn money to buy the home farm, but met a Swedish girl there, Hulda, whom he married and got seven kids with. They lived in Mason, Wisconsin, where Ole worked in the sawmill and later (among other things) worked turning on and off the town's electricity. 

Twice Ole came home to Hægebostad to visit the family farm Gysland. My grandfather remembered it well, and wrote about the first time in his book Dal og døl (p. 131):

It was July 1st 1926 (...) I, five years old, stood together with Father and Uncle Ole in the barn door opening looking at the heavy rain coming down as if the sky had been opened up. It was one of these days of cascading rain that sometimes happen on a summer's day. As we stood there in the barn, lots of new brooks went falling white down the steep Vestheia. 
Workless waiting time became a bit too long. Uncle found his pocket knife and started to carve in letters and numbers on a log inside the barn. Here his mark would stand long after he himself was gone (...) 

Probably it was around 1890 he left for the United States. Then the letter came in Spring 1926 that he wanted to take a trip to the old country. Once more he had to see the home farm, his mother and old neighbours. 
Finally, there he was. The male servant and I were up at Smebrotet and cut twigs for the cattle when the open car from Lyngdal turned in from the Dalevegen (...)
There came the American! He was kind of like my father, but a little older. And he had this unbelievably wonderful jacket. It was dark green with lots of pockets, and the strangest detail: it had no buttons, only a large brass zipper. I had never seen such a thing. Uncle told us about many strange things they had over there. Among other things, long boots made from a fabric he called "råbber" (rubber). With those you could walk on tree logs without slipping, he said. The American cat was called Kiddi (kitty) and the pig was named "pigg håg" (pig hog). 

In another book, Fotefar frå folk føre, my grandfather writes that Uncle Ole was participating in blowing up a wasp's nest, and that he sent them a calendar each year. The finest calendar came in 1925, with a picture of a small girl in a blue dress with an apple in her hand. Before Ole's mum (my great-greatgrandmother) Ingeborg died, she made a wish: she wanted the handkerchief of "Ola okkå" ("Our Ola"), with the word "Mother" embroidered, over her face in the coffin.

Jeg og søster ved Samuelson-graven i Mason.
Sister (right) and I at the Samuelson grave.
In 1938, eight years after Ole lost his wife to desease, their grandchild Glenn Robert was born, but the mother of the child died. Ole moved with his daughter Gladys to his son Glenn Orville Samuelson in Ashland, Wisconsin to help him raise Glenn Robert. Ole lived there until he died in 1963, 94 years old.

And it was Glenn Robert and his wife we were going to visit in Ashland. Some years prior our cousin had been to Milwaukee to visit another branch of Ole's family tree, and after some online contact Glenn and Carole then travelled to Norway and Gysland. Now time had come to repay the visit!

Ingen kommentarer: