søndag 28. desember 2014

Gledelig jul

Da er julaften over. Skal tro hvordan den ble for folk flest? For deg som leser dette? Jeg håper den ble fin. Min ble litt annerledes, men minneverdig.

Men vi vet jo det at jula ikke alltid er "glade jul" eller "stille natt". Kontrastene blir så store, forventningene går høyt, og skuffelsene kan bli desto større når de ikke blir møtt. Og selv om vi tenker på julehistorier som det trivelige, koselige og lyse, det som alltid slutter med harmoni (glem Piken med svovelstikkene et øyeblikk), fins det mørke glimt innimellom. Av og til lurer jeg på når jeg har lest ei bok eller sett en film om de mørke glimtene vil hjemsøke hovedpersonene etter julaftens "happy ending"?

En aktuell diskusjon om filmen Love Actually kan jo nevnes i denne sammenhengen (blogger og LA-elsker Kristin Storrusten forfattet et svar). Mot slutten av spillefilmen har vi iallfall to misfornøyde par - forstyrret av henholdsvis en mentalt syk bror og et jobb-utroskap - selv om filmen blir regnet som romantisk. Derfor blir Love Actually litt bittersøt for min del. Men den som sitter med lommetørklet, klar for å få den rette julestemningen, velger vel å fokusere på den lille gutten som fikk en klem av jenta si, den kyssende statsministeren og forfatteren som fridde på portugisisk og fikk "yes is answer". Pluss alle som klemmer sine kjære på flyplassen i den stilige montasjen i sluttscenen.
Er love egentlig all around?
Det er jo det vi liker å tro. Kanskje det er derfor så mange liker filmen.
(Skuespilleren Liam Neeson mistet kona si seks år etter han spilte fortvilet enkemann i Love Actually. Det gir scenene med ham en ekstra bunn.)

I november fikk jeg se Karsten og Petras vidunderlige jul. En trivelig julefilm var det! Men jeg som voksen (og singel) la merke til voksne konflikter og problemer og opplevde at det var det som rørte ved meg, som jeg husker nå i etterkant.
Petras mor er alene etter at Petras far døde. Hun er helt klart ensom; hun gråter på julaften selv om hun har lovet Petra "ingen tårer", og det hjelper lite at faren hennes, Petras morfar, har fått seg kjæreste. Her ligger også hovedkonflikten i filmen: hvem skal morfar feire jul med? Hvilken tradisjon skal han følge med på?
Fra en tidligere film vet jeg også at Karstens foreldre har hatt problemer (noe som ikke blir nevnt i bøkene, forresten); nå ser det ut til at de har det fint, men...
Filmen viser midt i julestemninga litt av den mer vonde realiteten for mange.


Ja, er det slik at julestemningen kommer til den som ønsker seg den?
Og er det bare julesnø og julepynt som skal til?

Noen barnebøker våger også å gå innpå det mørke. Da jeg ryddet i julebøkene på jobb fant jeg ei bildebok, Spurvegutten (Øistein Hølleland), hvor hovedpersonen har en far som drikker. Han håper sånn at pappa skal være edru på julaften... I fortellingsboka Jul eller aldri av Anneli Klepp handler det om foreldre som krangler, men som på mystisk vis blir venner gjennom en oppfinnsom julekalender. (Tenk hvis det alltid var så enkelt?) Og i den splitter nye God dag, herr Jul av Laura Djupvik møter vi barn med nyskilte foreldre som er uvenner når boka starter. Blir det jul likevel?

Jeg tror det er viktig at barnebøker tar slike problemer på alvor. Og at de på den andre siden gir et visst håp om hjelp... spørsmålet er om forfatteren skriver slutten på en god måte, slik at løsningen virker naturlig og ikke overdrevet.

Ei spennende fortelling vil jo ofte inneholde et problem eller et mysterium som skal løses. Og stort sett blir løst, iallfall i barnebøker og romantiske filmer.
Har du gjort deg tanker om dette?

Bør vi holde på den harmoniske og (forsøksvis?) romantiske slutten både for barnas del, og for vår egen framtidstros skyld?
Nå når 2015 snart er i gang...

mandag 15. desember 2014

Baksjå og framsjå: november

Så kom snøen til Ål.



Her kan du lese oppsummeringa for oktober. Og så er det på høy tid å se tilbake på november. Det er adventstid allerede! November var måneden da jeg bare blogget om spenningsbøker lest før november, men jeg leste en del i løpet av måneden, selvfølgelig! Mye handlet om ungdomsboklesning, siden jeg nettopp hadde deltatt på Ungdomsbokgildet og blitt inspirert. På jobb har jeg lest julebøker for å forberede bokprater; bare en av dem er listet opp her på bloggen. Men her er noen ord om titlene jeg skrev opp:
  • Metamorfose, debutromanen til tegneserieskaperen Christopher Nielsen. Science fiction-roman fra et framtidig Norge, hvor det går an å ta et helt nytt designerdop og få en ny sjanse i livet - ved å helt konkret bli født på nytt i en ny kropp. Hovedpersonen, ei ung jente, ønsker å bli toppmodell, men må altså gjennom fødsel, barndom og pubertet på nytt med alle minner og tanker fra det tidligere livet intakt. Romanen beskriver det jeg tenker på som de verste trekkene ved det moderne samfunnet - utseendefokusering, ungdomsdyrking og popularitetskamp - forstørret til det groteske. Ikke veldig behagelig lesning (han kaller den selv "luguber", og ja, det stemmer!), heller ikke en veldig sympatisk hovedperson (og et veldig mannlig fokus i sexskildringene, noe han også er bevisst på), men interessant konsept. Hos Dagsavisen kan du lese mer om forfatteren og hva han tenker om framtida vår.  
  • Ms. Marvel av Sana Amanat, G. Willow Wilson og Adrian Alphona, tegneserie med ung muslimsk jente som hovedperson. Jenta har problemer med å finne identiteten sin og motet sitt både som pakistaner og som vestlig ungdom, og det å bli tegneseriehelt ser ut til å hjelpe på selvtilliten, en stund iallfall!
  • Uperfekt av Brené Brown. Nå lest ferdig. Denne selvhjelpsboka er mangfoldig, men et hovedtema er sårbarhet, som ikke er det samme som svakhet, og som trengs i et liv for at en skal kunne leve, arbeide og vise kjærlighet på en god måte. Ei sånn bok som jeg må bruke flere leseomganger på og ta ut litt her og der fra de kapitlene som er mest relevante for meg. 
  • Jeg er Malala av Malala Yousafzai (e-bok). Selv om Malala selv er ei tøff jente, ble jeg faktisk mest imponert over faren, som i en i utgangspunktet konservativ kultur og under stadige trusler fra Taliban mot virke og familie arbeider for jenters skolegang. Tommel opp!
  • En overflod av Katheriner av John Green. Skulle gjerne likt denne, men dessverre - den inneholder for mye av det som liksom er Greens hjertebarn: filosofering og fundering, på bekostning av drivet i fortellingen. Men konseptet med matematisk utregning av sjansen for å bli dumpet er jo interessant.
  • Teslas loft av Neil Shusterman og Eric Elfman. JA! Kjempespennende førstebok i trilogi hvor magi får innpass i virkeligheten et sted i USA. Hva hvis en for eksempel hadde hatt en båndopptaker som tok opp de virkelige tankene til de som snakker? Får lyst til å lese fortsettelsen av serien, som på engelsk heter Accelerati.
  • Alt du kan ønske deg av Linn T. Sunne. Lettlest og tankevekkende ungdomsbok som jeg likte! Her er det store dilemmaet "kan en bli hos kjæresten når han har psykiske problemer?" Og er grasset egentlig grønnere på den andre siden? Det eneste jeg husker jeg stusset litt på, var om egenskapene og reaksjonsmønsteret til hovedpersonen passet sammen boka igjennom. Kanskje det er en bra ting, at det betyr at hun ikke var ensidig og også utviklet seg underveis? 
  • Selma & Louise av Camilla Otterlei. Road-movien om de to kusinene som reiser opp på fjellet for å redde "Louises" (Hildegards) far fra utroskapens felle. Jeg fikk nettopp høre forfatteren fortelle om boka på en jobbsamling i Drammen, det var interessant! Hun brukte uttrykkene "gassen og bremsen" om måten et menneske lever og reagerer på, en motsetning som jeg kjenner veldig igjen i eget liv. 
  • Nøkkelen av Mats Strandberg og Sara Elfgren. Avslutningen på Engelfors-trilogien! Ekstra dyster fordi den ene av jentene delvis går over til det en tenker er den mørke siden. Eller er den egentlig det? Jeg må innrømme at jeg falt litt ut mot slutten. Men personene engasjerer. Jeg har forresten meldt meg på Facebook-gruppa Vi vil ha Sirkelen-filmen på norsk kino.
  • Hva er det med Anna? av Rebecca James. Psykologisk thriller. Husker jeg likte en annen bok av forfatteren, Forførende ondskap. Her er det en australsk surfeby hvor det meste av handlingen foregår i et stort, kaldt herregårdshus med en traumatisert ung "frue". En tvist mot slutten får meg til å lure på om jeg egentlig skjønte hva som skjedde og hvem som er "god" og "ond". Og: forandrer Anna seg for fort til at det er realistisk?
  • Battle av Maja Lunde. Mesterlig bok om øst møter vest, klassefall og kjærlighet med dans som viktig bakteppe. På Ungdomsbokgildet ble den kalt for dansefilm i bokform, men selv jeg som ikke danser storkoste meg! Scenen hvor Amalie blir avvist i en butikk etter å ha kjøpt en kjole hun egentlig ikke hadde råd til (lengre), gjorde særlig inntrykk og sitter igjen.
  • 1957 av Jon Ewo. Veldig sterk, kontrafaktisk roman om ung jente som er posterjente for et nazistisk Norge i 50-åra, men som faller for en motstandsmann. Mørk, ingen lettvinte løsninger. Akkurat som i Battle kan jeg som leser gå inn i en situasjon med dilemmaer jeg aldri ville opplevd i virkeligheten, og sitte trygt i godstolen!
  • Primitive pungdyr av Arne Svingen (lydbok). Minner litt om Markus-bøkene til Klaus Hagerup, med to kamerater som prøver å finne ut hvordan jenter skal bli behandles og sjekkes opp? Bare litt mindre småmorsom og mer rett fram. Hovedpersonen begynner med et klart mål - å bli verdens mest negative person; det blir bare så vanskelig når en forelsker seg hodestups.
  • Glade jul, pinlige jul (Eva & Adam) av Måns Gahrton og Johan Unenge. Noen som husker Eva & Adam-serien av leserne her, tro? Jeg var for gammel for serien da den kom og har bare lest noen få bøker for å om mulig snakke om dem i jobbsammenheng. Men kanskje de svenske barnebøkene faktisk begynner å bli utdaterte, siden de ble skrevet for mer enn 10 år siden? Jeg lurte litt sist gang jeg besøkte en klasse med julebøker. Uansett, opplegget der Eva og Adam har hvert sitt kapittel er genialt, syns jeg. Perspektiv! 
  • Raggmonsteret av Endre Lund Eriksen

Ved månedsskiftet hadde jeg lest 195 bøker siden nyttår, full liste (altså uten de ekstra barnebøkene) finner du her.

Hva kan bli Best i 2014?
  • Uperfekt (fagbok)? 
  • Battle, 1957, Primitive pungdyr eller Teslas loft (ungdomsbøker)? 
  • Raggmonsteret (barnebok)?
    Mange å velge mellom!
Hva skjer i desember?
  • I fjor lagde jeg julekalender her på bloggen. Det gjorde jeg også i 2011 (på den tida hadde jeg også lesemål!). I år syns jeg det er deilig å bare kunne nyte andres kalendre og bruke adventstida til hvile (men ikke for mye, neida, ryggen!) og ettertanke. Men det fins andre som har bloggkalendre, Ellikens anbefales virkelig
  • om ikke så mange dagene toger jeg hjem, og da må jeg velge meg bok til turen. Kan det bli Mann og kone, oppfølgeren til Mann og gutt av Tony Parsons? Eller Pass på liten og på stor av Jostein Sandsmark? Muligens dystopien Blodrød vei av Moira Young. Har du noen favoritter blant disse?
God førjulstid til deg! 

fredag 12. desember 2014

Brev fra ryggen

Her om dagen fant jeg en lapp i postkassa mi. Der stod det:

"Kjære Synne,

jeg sier fremdeles kjære, selv om kjærligheten til deg begynner å bli noe tynnslitt. Du ser, jeg er forferdelig sliten, og det ser ikke ut til å være mye hjelp å få hos deg.
Den kinken du nettopp strevde med i et par dager, som gjorde at du helst unngikk å bøye deg for ofte fordi det ble så sabla vondt? Det var min måte å varsle på. Noe må man jo gjøre.

Du ser, det at du er lesehest og også blogger er vel og bra, jeg respekterer at du har disse hobbyene. Du har helt siden du lærte å lese som femåring lett kroet deg hvor som helst med en bok, tapt for denne verden, og setter deg mer eller mindre jevnlig foran pc-skjermen for å skrive om det du leser. Good for you! Og så har du vært heldig og fått en jobb som passer deg akkurat, du kan også snakke om bøkene og låne dem ut. Og skape nye lesehester. Joda.
Men hvordan går det med meg når du dyrker disse hobbyene? Som du har gjort i over 30 år?

Du LIGGER i senga 8 timer i døgnet. Så står du opp, går på badet, kler på deg, lager mat og SETTER deg for å spise. Så går du til jobben (det tar bare 15 minutter, det skulle bare mangle). Og så SITTER du på jobben, store deler av tiden. Sitter bak skranken. Sitter på kontorstolen. Reiser deg og finner en bok eller en film nå og da, og rydder litt, men ellers sitter du.

Så går du hjem, kanskje etter å ha gått litt rundt i matvarebutikken, og så SITTER du mens du venter på at maten du gikk noen få skritt for å gjøre i stand skal bli ferdig. Kanskje du sitter rett ved siden av maten og rører i gryta mens du leser ei bok. Naturlig nok spiser du sittende.

Når maten er ferdig spist SETTER du deg i godstolen med ei bok eller en film. Eller enda verre, med smarttelefonen. Tenk deg den sittestillinga, hodet bøyd over den lille skjermen og armene inn mot kroppen. Og der blir du sittende! Ofte i flere timer til du skal inn på badet for å gjøre deg klar til å legge deg. Eller sitter pal foran skjermen i timer om gangen. Her en dag tenkte du at du hadde sittet lenge nok i godstolen og burde reise deg. (Yess!) Da seg kroppen på mystisk vis lengre tilbake i stolen. Hva skjer? tenkte jeg da.

Kjære Synne: hvordan skal jeg kunne gjøre jobben min med å holde kroppen din oppe hvis du ikke samarbeider? Gjør meg sterkere ved å gå, springe, veive med armene, gjøre litt skikkelig kroppsarbeid eller trening? Tar noen reale pauser innimellom all den lesehest-sittinga?

Jeg mener ikke at du skal stresse hit og dit og aldri sette deg ned. Du trenger hvile. Jeg trenger hvile. Men det fins flere måter å hvile på, vet du! 

Og forresten, jeg har snakket med resten av kroppen. Armene dine har av og til prøvd å si ifra at det blir for mye scrolling og tasting på tastaturet. Hva med litt ekte håndskrift av og til? Litt fingergymnastikk, kanskje?  Du vil vel ikke få den senebetennelsen igjen? Ellers er vi - alle lemmer - enige om at hvis det ikke skjer noe drastisk, så streiker vi, hele kroppen. Da kan du være en bokelsker så mye du bare vil. Vi hjelper deg ikke.

Hilsen
ryggen din." 

Jeg prøvde å svare.

"Kjære rygg.

Jeg vet jo at du alltid er der for meg og at jeg ikke hadde klart meg uten deg. Jeg er kjempeflau over at jeg ikke har hørt på signalene du har sendt nå og da, eller, jeg har vel hørt dem, men så glemmer jeg dem raskt etterpå. Vanene mine med å sitte og "hvile" er så inngrodde. Og jeg er lat, ja, jeg vet det. Men jeg vil så gjerne gjøre det godt igjen!

Jeg trenger nye vaner. Jeg vil ikke være så trøtt og sliten og inaktiv. Her må det Operasjon sjølvdisiplin til (jamfør Agnes Ravatn). Faste pauser. Varierte bevegelser. Kanskje (gulp) mindre papirbok og mer lydbok på øret mens jeg går tur? Fins det e-lydbøker? Det må jeg sjekke. (Eller vil jeg egentlig være fri den stillheten og tenkepausen jeg opplever når jeg går ut?)

Vær så snill, ikke gi meg opp. Jeg skal bli en mer oppreist lesehest. Kanskje det faktisk går an å lese stående. Eller lese mindre. Skrive mindre. Eller iallfall med flere pauser. Ja, jeg skal faktisk reise meg og gå litt rundt når jeg har postet dette innlegget. Kanskje til og med finne fram skiene på søndag. Jeg LOVER å skjerpe meg!
Det å ta bedre vare på deg skal faktisk være mitt eneste nyttårsforsett!

Hilsen
Synne."



onsdag 10. desember 2014

Koss ein kan lage verdas søtaste turist

Cappelen Damm, 2014

I år har det kome ei tredje bok om den vesle bygda Bløygen med 13 innbyggarar, etter Verdas mest forelska par og Tøddel Blisterpytt. Bøkene er koseleg morosame og, på same måte som Dustefjerten-bøkene, også lesbare for vaksne.Verdas søtaste turist er også ei søt bok, forsåvidt, men... den handlar om

sex. (Ordet er jo ikkje nemnt, men det er det det er.)

For her skal Bløygens mest forelska par, Bidger og Esmiluni, lage ein unge. Eller, som ordføraren ordlegg seg, lage ein turist. For når Bidger i lengten etter å bli far (heldigvis har Esmiluni også lengta etter å bli mor) fyljer Bøttefanten sitt råd om å vere naken med Esmiluni og stikke tissen inn i tissen hennar og gni seg heilt til dei ikkje orkar meir, står resten av bygda utanfor julebutikkvindauget og kikkar inn - og ser at her er løysinga på turisttørka; dei kan lage sine eigne turistar.

I omtalen av boka står det at den er "direkte". Eg var spent på kor direkte den var. Og ja, her får ein vite koss samleiet skjer (to variantar), ein får vite koss mannleg utløysing kan kjennast, koss felles orgasme virkar, at mannetissen av og til ikkje vil og bestemmer sjølv når den skal stå, men at det hjelper å kunne halde i ein naken neve, at det kan vere litt vanskeleg å finne fram til opninga viss det er mykje hår. At det er endå verre viss ein gjer det i mørket. Til slutt får ein vite koss ein heimefødsel kan skje.

Eit lite utdrag frå det fyrste samleiet skal de få (s. 45-46). (Hugs at kjærastane Esmiluni og Bidger fram til no stort sett har stirra kvarandre inn i augo og blåse kvarandre i øyret.) 

Esmiluni fann eit grønt julepledd, som ho la på golvet. Ho la seg på rygg på pleddet. Sola fløymde over henne. Det grøne pleddet lyste grønt. Refleksar og glimt frå blanke ting i butikken snødde gjennom lufta. Bidger bøygde seg ned, og la seg forsiktig over Esmiluni. 
- Å, så god du er å ligga på, sa han. - Så mjuk og glatt og nydelig.
- Du må vera forsiktig, sa ho igjen.
- Ja.
- Er du glad i meg, Bidger?
- Eg er veldig glad i deg.
- Eg er glad i deg òg. No prøvar eg å få tissen din inn i meg.
- Au! skvatt Bidger.
- Er det vondt?
- Du kom borti tissen med naglen.
- Å, unnskyld. 

Tissen til Esmiluni var glatt og våt. Tissen til Bidger glei greitt eit stykke rett inn. 
- Forsiktig! sa brått Esmiluni. 
- Eg ligg jo stille, sa Bidger.
- Det var vondt, sa Esmiluni. 

- Vil du ikkje meir? 
- Jo. 
- Eg synest det er veldig godt, eg, sa Bidger. 
- No synest eg òg det er betre, sa Esmiluni. 
- Vi skulle gni oss mot kvarandre til vi ikkje orka meir, sa Bidger. - Orkar du meir?
- Ja.


Rune Belsvik har skrive om seksualitet før, seinast i bøkene om Jolver. Men her er det altså ikkje snakk om eksperimentering hjå barn, som i Tjuven, men sex blant vaksne i fruktbar alder.
Sex mellom kjærastar. Eller sex mellom ei som berre har fokus på målet (lage ein turist) og ein som eigentleg er forelska. Eller forsøk på sex mellom ein som vil og ei som ikkje vil.

Ordføraren Rosina Myrl vil ikkje ha grovt prat. Ho har eit skamfullt forhold til sex (utan å eigentleg vite kva det er), slik ein tenkjer seg at bestemora i Jolver-bøkene har det (denne blir overraska naken inne på kjøkkenet og kjeftar på Jolver når ho blir oppdaga). Når Sidvus Krem, som skal hjelpe Rosina å lage ein turist, skal finne vegen inn i henne, seier ho "Hugs at vi gjer dette for Bløygen si skyld", slik som dei viktorianske aristokratane visstnok lukka augo og tenkte på England.

Så: seksuell skam. Ugjengjeldt forelsking og "fornuftssex". Det er vaksne tema for ei barnebok. Og til og med forsøk på valdtekt kan me finne, der bussjåføren prøver seg på Mytti Mytti og rekk å delvis kle av henne (dette er også illustrert). Heldigvis skrik ho: "Ingen bestemmer over min kropp! Eg vil ikkje!", og skyv han unna. (s. 62) Og ho er lenge redd for lyden av bussen etterpå, men så bearbeider ho det og har på ein måte kome ut av episoden som ein sterkare person.

Hovudpersonane i Bløygen-bøkene er vaksne. Men det at dei veit så lite om seksualitet og også i andre tilhøve er naive og einspora, gjer dei på ein måte til store ungar. Litt som Holesnusken og Oktava i Dustefjert-bøkene. Men det at bussjåføren er som ein stor unge, gjer det overgrepet på Mytti Mytti mindre alvorleg? Eigentleg ikkje. Og eg klarer ikkje å bestemme meg for om det er ok å ha dette innslaget i ei barnebok eller ikkje. Temaet er mørkt. Men når det fyrst er med, er det handsama på ein god måte, tykkjer eg. Og: Belsvik får fram at viss ein skal lage ein turist, må begge ha lyst til det.

Utanom dei seksuelle handlingsrekkene møter me også personar som berre lengtar etter å bli sett og møtt. Bjørn Disel vil vere spesiell og ikkje vanleg, og prøver å forsvinne for at dei andre skal sakne han. Pinnesvein, som eig kjøpesenteret, lengtar etter fleire kundar i den nye rulletrappa. Bøttefanten med Trøbbelkiosken og dei "gode råda" (som ofte går ut på å gå seg ein tur) er også einsam. Og det å lengte etter nokon kjenslemessig er jo i slekt med seksuell lengt. Så Belsvik får med mange aspekt ved lengt, einsemd og fellesskap i løpet av dei 190 sidene.

Men:
Kven er boka for?
Eg tenkjer:

Ikkje for høgtlesing i skuleklassen (korkje småskulen eller mellomtrinnet). For flaut.
Ikkje som godnatthistorie for 8-åringen, eller 11-åringen for den del. For nært.
- Ei lita lesehungrig jente som tykkjer at forsida og tittelen er søte og låner boka med seg frå biblioteket vil nok få seg eit sjokk eller to, og mogelegvis dukke opp i døra til pappa eller mamma: "Du, eg lurer på ein ting..." Og så blir mamma eller pappa stumme. Eller forhåpentlegvis løysnar dei på tungebandet og nyttar høvet til å få ein god samtale med poden.
Kanskje ho til og med spør "Mamma, letta du frå bakken då du skulle få meg?", viss det einaste overnaturlege innslaget i boka blir forvirrande i det, trass alt, realistiske.

Kanskje det beste er om det er ein vaksen som finn denne boka, les den sjølv, låner/kjøper den til barnet og så legg opp til samtale etterpå eller undervegs?
Eller den vaksne kan lese den for sin eigen del? Enkel framstilling av innfløkte tema kan vere ganske frigjerande...  

Kva trur de?

tirsdag 2. desember 2014

Barnebokklassikere

Vi har selvfølgelig Ole Brumm (A.A. Milne). Som jeg først ble kjent med i tegneserieformat, og så hørte jeg Tiddelibom-sangen, og litt av Thorbjørn Egners opplesinger, men jeg ble voksen før jeg leste ei eneste disse klassikerne selv. Men alle kjenner jo Brumm! (Selv om han blir nytolket på merkelige måter.)

Og så har vi Dustefjerten (Rune Belsvik). Nyere, norsk bokserie som begynte på 90-tallet. Litt i samme sjangeren som Brumm, med særegne og sære karakterer som lever i mer eller kanskje mindre god sameksistens, i det vesle landet ved bekken.

Pappa fikk "Den store Dustefjertboka" til jul ett år og satt og humret og siterte for oss andre resten av ferien! 

Her er Dustefjerten med ploppesteinene og Andungen med sin barnslige undring og Oktava med gleden og Holesnusken med en spade som venn. Det er koselig, men også tankevekkende, og flere av linjene i disse bøkene burde være like kjente som "Ja takk (begge deler)". Det burde fantes Dustefjertforbund og private markører for fans og Dustefjertordboken.

Og så er det Dunderly (Lund Eriksen og Skandfer). Enda en norskprodusert serie jeg har forelsket meg i. Jeg skrev om den første romanen, Monstrene i Dunderly, her. (Det har også kommet flere bildebøker, pedagogisk materiale og musikkspor - og kosedyr!) Nå har jeg fått lest den andre romanen, og er kanskje enda mer overbevist om at her er det noe... en klassiker, kanskje...
Proft lagd. Godt markedsført. Engasjerende i tegninger, historie og musikk. Og med allmenngyldige budskap.

GAN Aschehoug, 2014

Konseptet er slik: Dunderly-monstrene lever sammen i fredelig samvær i Dunderlyhula, midt i sin forskjellighet, der hver og en har ulike behov for lek/ aktivitet og hvile, kreativitet og ro. De fyller hver sine funksjoner og hjelper hverandre. Alle har et felles mål: å få leve som de monstrene de ønsker å være, i fred for menneskene og uten å bli tatt av Monsterpatruljen. En kan si at de lever etter Kardemommeloven, kanskje omsnudd, bare? 

Du kan gjøre HVA DU VIL, bare du er grei og ikke plager andre. 

Men i andre romanen som jeg nå har lest, Raggmonsteret, møter de et monster som har hoppet rett på andre del i loven:

...og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Jeg startet boka med lite annet enn ei barnslig forventning om å møte vennene "mine" fra første bok. Men så ble historien mer følelsesmessig intens, og jeg tenkte "kan det bli mørkere nå?" 

Det er ikke bare det at nykommeren er bråkete; Bulder i Dunderly-gjengen er et perfekt eksempel på den slags monster, og han passer fint inn når han kan lage ludibunder med aktive Modika. I Dunderly-sangen heter det "Vær den du er, la dæ'kke temme!"

Det nye monsteret Moha, på sin side, har ingen grenser. Hun viser ikke hensyn. Hun er rett ut slem, en bølle og en mobber. (Hører jeg henne flire "mohahaha!" som en ond skurk?) Og denne monsterdama hånler av de som prøver å sette grenser og roe henne ned. Særlig Lexington, som er samme type monster som henne, bare mindre, får høre at han ikke er et ekte raggmonster. Sjenerte og kunnskapsrike Lex blir selvfølgelig lei seg og prøver å tilpasse seg, helt til han finner ut at han vil sjekke om alle raggmonstrene er sånn som henne, egentlig... (hurra for kildekritikk!)

Moha setter altså de andre i bås. Er de ikke på hennes lag, vel, da er de kjedelige og vanskelige og dårlige til å feste. Og festen blir etter hvert katastrofal: maten som skulle vare lenge blir spist opp av henne, hulen rasert, og bråket er så høyt at Monsterpatruljen snart kommer på besøk.

Det er fascinerende å se Dunderly-monstrenes forsøk på å takle dette nye monsteret. Unnskylde henne fordi hun ikke vet hvordan de har det der, si at "hun er jo et raggmonster". Tilpasse seg hennes måte å være på. Dekke over. Helt til de ikke orker mer, og selv positive Modika får nok.

For det går ikke an å unnskylde noen som ikke ber om unnskyldning. Sympatisere med noen som ikke gjør seg fortjent til sympati. Trøste noen som bare gråter krokodilletårer. Være real med noen som ikke er real tilbake, og vise den hensynsløse hensyn.

En blir sliten av å prøve.

Nå ble det faktisk litt voksen filosofering utav denne barneboka! Og Raggmonsteret-filosofien kan sammenfattes i:

1. Ingen raggmonstre er som alle andre raggmonstre. 

2. Ludibunder er bra, men ikke bøll (også kalt "ludiplunder")!

- Takk til forlaget for bok i posten!

Under ser du den offisielle presentasjonen av den nye boka, ved forfatteren Endre Lund Eriksen.