onsdag 16. september 2015

Om sangfugler og vaktposter

Før jeg kan leve sammen med andre mennesker er jeg nødt til å kunne leve sammen med meg selv.

Det sa Atticus Finch i Drep ikke en sangfugl, side 122. Og sannere ord er vel ikke skrevet ned.

Jeg har lest denne klassikeren og fortsettelsen Sett ut en vaktpost av Harper Lee, med handling fra Sørstatene i USA på henholdsvis 30- og 50-tallet. Fortsettelsen ble faktisk skrevet først, men er ikke gitt ut før nå... og jeg fikk et siste puff til å lese bøkene.
Jeg hadde ment å ta disse med i baksjå og framsjå-innlegget for august, men det ble det ikke plass til.
Aschehoug, 2015

Drep ikke en sangfugl begynner med et mysterium, et overfall, og avslører ikke løsningen før helt mot slutten, som en ekte spenningsroman. Spenningen ligger mye i dynamikken mellom de forskjellige hoved- og bipersonene, hvordan de blir kjent og hva slags (negative og positive) holdninger de har til hverandre.

Jeg ble grepet med en gang av historien til den lille jenta Småen (på engelsk: Scout), som ikke har noen mor, men en myndig hushjelp, en aktiv storebror og en far som også jeg snart så på som gudelik: advokaten Atticus Finch, som gjør seg selv upopulær ved å stille som forsvarer for en afroamerikaner i småbyen hvor de bor.

Når jeg skriver "gudelik" spiller det på handlingen i bok nummer to, hvor illusjonene brister for Jean Louise/Småen, og faren blir endelig et (ufullkomment) menneske i hennes øyne.
I Sett ut en vaktpost har det gått 20 år, og Jean Louise er tilbake i Maycomb. Jeg kan ikke si så mye mer om toerboka i fare for å avsløre viktige ting.

Kort sagt: les bøkene, hvis du ønsker en god historie. (Jeg måtte rett og slett kjøpe bok 2 etter å først ha lånt den.) Her er det på ett brett menneskelighet, humor, tragedier, livsfilosofi, smålighet, fordommer, klassekamp, kjønnsroller, vennskap og merkelige, minneverdige figurer.

Et par sitater til fra førsteboka skal du få til slutt. Først fra den kloke naboen frøken Maudie, som setter ord på det sentrale symbolet i tittelen (side 122):

Sangfugler gjør ikke annet her på jorden enn å lage musikk som vi gleder oss over. De eter ikke opp hagene til folk, de bygger ikke reir i kornbingen, de gjør ikke en ting annet enn å synge for oss, av hjertens lyst. Det er derfor det er en synd å drepe en sangfugl.  

Og så Småens egne ord etter en dramatisk opplevelse (s. 318):

Da jeg gikk hjemover, tenkte jeg at Jem og jeg kom til å bli voksne, men det var ikke stort igjen for oss å lære, unntagen kanskje algebra.

Visste du at:
To kill a mockingbird ble filmatisert i 1962?
Bokutgaven kan du lese på nett (Bokhylla.no) her.

Ingen kommentarer: