søndag 30. oktober 2016

Bare to dager igjen...

Jeg skal, som før nevnt, være med på NaNoWriMo i år. Jeg er kjempespent. Jeg prøvde for fem år siden, da kom jeg egentlig ikke i gang. Men nå!

NaNoWriMo er en internasjonal (tidligere nasjonal, derav navnet National Novel Writing Month) skrivekonkurranse der du konkurrerer med deg selv. Klarer jeg å skrive femti tusen ord på en måned? I så fall "vinner" jeg!

Jeg har regnet på det og kommet fram til at jeg da må skrive 1666 ord per dag. Det skal holde hardt.

Men jeg vil prøve! Jeg har lagd et skjema der jeg har fylt inn skrivemålet for hver dag, og tatt høyde for ting jeg vet skjer den dagen/ kvelden. - Jeg jobber fulltid og har av og til også opptatte kvelder og helger, så det blir nok litt intens skriving når jeg først har fri. (Må huske å riste løs innimellom, så jeg ikke får overbelastning på arm og skuldre.)
Jeg har bestilt et opphold på et ærverdig hotell i Flåm et par feriedøgn mot slutten av måneden for å kunne konsentrere meg litt ekstra og for å ha noe ekslusivt å se fram til.

---

Jeg har faktisk lagd fortellinger helt fra jeg lærte å skrive. Fra starten - etter de små tegneseriestripene (hvor jeg koblet skriving med tegning, også en yndlingssyssel) gikk det i historier ført inn i små, nummererte kladdebøker. De handlet ofte om barn fra "gamle dager". Middelaldermiljø. Hovedpersonene var gjerne veldig snille, men opplevde urettferdighet, ulykker og fattigdom. (Ser jeg en Liten prinsesse eller Samfunnets ulykkesbarn, dvs. Les Miserables?)



Da jeg var 10-14 år gammel, prøvde jeg å skrive en lengre fortelling. Det var Reisen under jorda, en fantasyfortelling som jeg skrev på skrivemaskin, inspirert av ting jeg så i en drøm - som i sin tur nok var inspirert av barnebøker jeg hadde lest.

Jeg ble veldig opptatt av Reisen under jorda. Da jeg ble eldre forlot jeg hovedfortellingen og diktet nå og da videre om personene, om hva som skjedde videre med dem i vår virkelighet flere år etter at de hadde forlatt eventyrverdenen. De møtte personer de hadde møtt der nede, men som i en drøm og uten å huske hvor de kjente dem fra. Det var spennende å gjøre personene "mine" voksne, prøve å finne ut hvordan de ville være, snakke, tenke. Jeg la litt av meg selv i dem. Mine håp og lengsler.

Siden har jeg stort sett skrevet helt andre ting, særlig korte tekster, dikt og - etter hvert - blogginnlegg. Så det blir en skikkelig utfordring å ta fatt på noe som er langt nok til å passe mellom to permer. Jeg sikter ikke på utgivelse, det blir et eksperiment for min egen del.

Kanskje det er på tide å finne fram Line, Fredrik, Mona og Tom igjen?
Eller noen helt andre? Mye er uklart...

Jeg har tenkt å bruke denne bloggen til å skrive oppdateringer på NaNoWriMo, en gang i uka. Følg med!

lørdag 22. oktober 2016

Vigdis Hjorth: Arv og miljø

Cappelen Damm, 2016


Natten før begravelsen drømte jeg at jeg skulle i begravelse. Jeg satt i forsetet i en bil ved siden av Astrid som kjørte, i baksetet satt Åsa. Hun sa: Vi må huske å omfavne hverandre. Det må ikke se ut som om vi synes det er en befrielse. 
Vinduet mitt var nede, utenfor sto far, jeg sa mens jeg så på ham: Det synes jeg. 
Ansiktet hans vred seg i sinne og smerte. 
Jeg kom på at jeg hadde hull i strømpebuksen, at jeg hadde hvit genser, jeg måtte skifte strømpebukse, skifte til svart overdel, ville jeg rekke det? (...) Jeg gikk ut av bilen og bort og far så at jeg gikk og trodde jeg skulle gå fra det hele, han sa: Er det en slik datter jeg har fostret? 
Jeg snudde meg mot ham og sa tilkjempet rolig: Ja! 

Denne drømmesekvensen er hentet fra side 159 i Vigdis Hjorths nye roman, som har fått mye omtale på grunn av selvbiografiske innslag. Det er litt uklart hvor mye av Arv og miljø som bygger på virkelige hendelser, og navnene på de personene fortellingen i så fall bygger på, er byttet ut. Vonde hendelser fra barndommen er ikke detaljert beskrevet, fortelleren kommer med drypp av enkeltminner bare.

Når fortellingen starter har ikke fortelleren Bergljot hatt kontakt med foreldrene sine på flere år, og bare sporadisk kontakt med søsknene. Og så dør faren. Det kommer for en dag at de to yngste søsknene har arvet familiens sommerhytte, mens hun selv og broren Bård ikke får den økonomiske kompensasjonen de burde hatt for dette. Det virker urettferdig, særlig siden de ikke har holdt seg unna familien av vrangvilje men på grunn av dårlige erfaringer med foreldrene.
Bergljot vil helst holde seg unna og ikke engasjere seg, men når søsteren prøver å gjøre farens død til en sjanse til forsoning, kjenner hun at hun må ta tak i det. For faren som er død, forgrep seg på henne da hun var barn, og moren og søstrene har aldri gitt henne den støtten hun trengte. Tror de egentlig på hennes historie, når de kan forvente at hun later som ingenting?     

Boka begynte veldig bra, den er godt skrevet, og jeg som leser kjente hovedpersonens dilemmaer og vonde følelser nært innpå. For eksempel på side 54:

Jeg så for meg at jeg gikk gjennom de en gang velkjente gatene, på vei til Astrids femtiårsdag, en stille lørdag ettermiddag, i et klart høstlys. Eplene henger modne på trærne, ripsbuskene tunge over gjerdene, humlene surrer og det lukter nyklippet gress. Jeg suger det inn, takknemlig, jorda er rik. Rolig ringer jeg på og trer inn i min søsters hus. 

Ville jeg noen gang komme dit? Nei. Skulle gjerne vært så fri, var ufri. Skulle gjerne vært så sterk, var svak. Hjertet mitt skalv og jeg visste ikke hvordan jeg skulle roe det. Jeg satte meg ned i mosen, presset ansiktet mot knærne og gråt. 


Bergljot prøver også å se ting fra de andre familiemedlemmenes synsvinkel. Den som faller mest igjennom og skaper et fullstendig usympatisk inntrykk hos leseren, er moren. Faren framstår som noe fjern og streng, men også som et menneske en får lyst til å forstå. En som tross alt ser ut til å ha skyldfølelse for det han har gjort, og ved ett tilfelle prøvd å gjøre opp for det (om enn på en klossete måte). Moren prøver å få alt til å handle om seg selv.

Dessverre opplevde jeg etter hvert at nåtidshandlingen, og særlig passasjene hvor Bergljot har kontakt med søsteren Astrid, blir for repeterende og detaljert. Det er litt uklart for meg hva slags funksjon alle epostene og meldingene fram og tilbake har i akkurat denne historien, og siden jeg vet at boka bygger på selvopplevde ting, lurer jeg på om forfatteren kan ha tatt det med for å være mest mulig rettferdig i sin behandling av personene? "Hun sa tross alt det, tenkte sikkert det, han må ha gjort sånn og sagt sånn."
Jeg forstår i så fall dette motivet, men for meg gjorde det at lesegleden bleknet. Jeg syns at boka ble litt ujevn.

Boka tar også for seg deler av fortiden, særlig Bergljots voksne liv fram til farens død; hun forteller om mennesker hun møter gjennom jobben og om et par som blir nære venner: Klara og Bo. Og vi får tilbakeblikk til perioden da hun begynte med psykoanalyse, som ser ut til å hjelpe (s. 128):

...jeg svingte inn en ny gate, hva annet skulle jeg gjøre, gikk forbi et butikkvindu og så en skikkelse som lignet min i ruta, men det kunne ikke være meg, for hun så frisk ut. Jeg stanset og gikk tilbake og så på meg selv, en tilsynelatende oppegående kvinne. Kunne jeg se meg selv med det blikket? Du er jo smart, sa jeg til henne, du ser ikke så verst ut, sa jeg til henne. Skulle ikke du kunne virke i verden?

For å oppsummere: her er det vakre passasjer, sterke inntrykk og mye som er fint å leve seg inn i, men jeg skulle gjerne kunne likt hele boka bedre. Anbefales likevel!

PS:
Mange har sikkert fått med seg Ingunn Øklands anmeldelse, som kritiserer den såkalte virkelighetslitteraturen. Økland har stort sett fått motbør; jeg syns selv det er viktig å problematisere selvbiografisk kunst med bruk av levende modeller - men skjønner at det er vanskelig å trekke grenser og finne gode retningslinjer. Karl Ove Knausgårds utlevering av mennesker i sin nærhet er nok hakket verre, og spørsmålet er om det å sette merkelappen "roman" på en bok frikjenner en fra alle etiske motkrav...
Kom gjerne med innspill!

søndag 16. oktober 2016

En smakebit på søndag: Adresse Alberta


Vigmostad & Bjørke, 2016
Da er det søndag igjen! Først og fremst en musikalsk søndag; jeg skal synge på en klassisk konsert i kveld. Det blir spennende. Men jeg har også tatt meg tid til å lese ferdig ei bok som har vært et veldig fint bekjentskap: Adresse Alberta av Victoria Bø. Rett og slett en roman som jeg fikk lyst til å flytte inn i! Jeg vet at det høres klisjefylt ut, men... det er sjeldent at jeg finner bøker nå som jeg kjenner en varme inni meg av. Dette er en slik bok.

Det er fortellingen om femti år gamle Jenni som bor alene på en kanadisk gård hun skal flytte ut av; mannen har forlatt henne etter et langt ekteskap, og livet må på mange måter begynne på nytt. Litt som da hun reiste fra Norge for tretti år siden.
Ekstrajobben hennes i folkeregisteret leder henne blant annet til en gammel, ensom papegøyeeier, Summer, som hun snart sitter ved sykesengen til - og i kjølvannet av Summers død møter Jenni en ung journalist, Siren, Summers stilige og yngre bror Ted og presten Jas. De er ikke fullt så originale som personene til Anna Gavalda, men de er fremmede som får bety noe for hverandre.
Nok skrevet - her er søndagens smakebit:

"Vil du ha kaffe eller te?" spurte hun og geieldet meg bort til stolen foran speilet.
"Kaffe," sa jeg. 
Den kom i en elegant, skrå kopp. 
Hvorfor er det sånn, tenkte jeg, at hukommelsen har så mange lag? Det ville ha vært enklere om sannheten var en rett linje (...) Jeg ville heller at det skulle være enkelt, opplagt som det var da Carl dro, da var det tydelig for meg at ingenting var min feil, det var Carl som var synderen, ikke jeg. 
Frisøren dukket opp bak meg og tok tak i håret mitt, ytterst i tuppene, gned håret mitt mellom fingrene. Det kom en slags lyd fra ham, det lignet en blanding av å lokke på en katt og lyden av en gresshoppe. 

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten

 

onsdag 5. oktober 2016

Baksjå og framsjå: september

Høst i Ål.
Bilen min (Sølve) har nettopp fått vinterdekkene på, og jeg må innse at sommeren godt og vel er over. Det er tid for å oppsummere årets første høstmåned. September var blant annet:
  • to dager med Barnebokfestival i Oslo! Forfattere, unger, formidlere.
  • studietur til Tøyen, hvor barne- og ungdomsbiblioteket Biblo Tøyen var det store. Så mye fantasi mellom fire (pluss pluss) vegger!
  • min første konsert noensinne med vokalgruppa The Real Group, i Kongsberg. Hørverdig, selv om det må innrømmes at det var litt vemodig med bare ett originalt medlem på scenen!  
  • flere timer med filmhistorie på DVD (The Story of Film). Særlig velkomment å se hvor mye som faktisk har skjedd utenfor Hollywood de siste hundre årene - og fokuset lå på de kunstneriske/filmtekniske og nyskapende aspektene ved filmene.
På denne bloggen var det som vanlig sparsomt med aktivitet, men jeg blogga i det minste om internettets fristelser og gleder.

Lest


Jeg leste i alt 18 bøker i september; som vanlig ganske variert i sjanger og målgruppe.

Romaner 
Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis var månedens selvbiografiske, om en ung mann som vokser opp som feminin og homofil i nåtidens Frankrike, til forvirring for sine foreldre og spott for omverdenen. Av og til måtte jeg sjekke at dette faktisk foregikk på 2000-tallet og ikke for femti år siden. Ellers leste jeg en krimbok, min første av Hjorth og Rosenfeldt: Dødens disippel. Jeg må si at jeg likte hovedetterforskeren, Sebastian Bergmann, dårlig, og syntes det skortet mye på realismen (stikkord: oppsøking av tidligere elskere i fare), men. Det betyr vel bare at dette ikke er min type krim.

Sakprosa
Manifest forlag, 2016

Veninna til søstera mi tek meg i handa og klemmer meg, medan ho seier lågt inn i øyra mitt:
- Eg tenkje på deko. 


Jeg hadde gleden av å lese Sorg: ei lita bok om å vere lei seg av Kristian Fjellanger. Forfatteren har tidligere skrevet Feit  (som jeg en gang i tida fant sammen med et kjekspapir). Jeg likte den boka veldig godt, så det var lett å plukke opp Sorg. Pappas død er utgangspunktet her. Boka er (som den første) personlig, lettlest, informativ på en morsom måte trass i det alvorlige temaet (blant annet med lister over musikk/ filmer/ bøker å sørge til), og ei sånn bok jeg får lyst til å ha i bokhylla hjemme.    

Verdas viktigaste bok av Nathalie Simonsson er noe så nytt og spennende som en seksualopplysningsbok for ungdom på nynorsk! Den er oversatt fra svensk. Fargerik, fin og informativ. Jeg savnet én ting: et fåtall av guttene på oppslagene inne i boka framstod som særlig maskuline i kropp og stil. Det er utrolig viktig å få fram mangfoldet i en tid med et så stort kropps- og kjønnsrollepress. Men i mangfoldet hører også de trente "fotballkroppene" og det utprega mannlige med.

Mario Balotelli forklarer Europa av Peder Samdal ble jeg nysgjerrig på etter å ha vært på Barnebokfestivalen, hvor forfatteren var med i en debatt om faktabøker for ungdom. Og JA! denne boka anbefaler jeg gjerne, både til fotballglade ungdommer og de som "bare" er interesserte i å vite mer om historien og samfunnsutviklingen i Europa! Idrett kan på sitt beste skape samarbeid der krig og konflikter herjer, og det får Samdal fram på en flott måte. Jeg lærte mye nytt. Ett spørsmål: tittelen er forvirrende. Balotelli blir introdusert først mot slutten av boka, og hvorfor er det nettopp han som "forklarer Europa"? ("Fotballspillere forklarer Europa" har ikke helt samme schwungen?)

Grafiske romaner
I tillegg til å lese Habibi av Craig Thompson om igjen, fikk jeg følge verdens eneste pakistanske jentesuperhelt på videre eventyr: Ms. Marvel av Willow Wilson. Fremdeles veldig bra, fin blanding av realistisk drama og det overnaturlige! Mye minner meg om en heltinne jeg tidligere var veldig opptatt av; også hun var dratt mellom hverdagslige problemer og rollen som verdens redningskvinne.

Ungdomsbøker
Tor Fretheim er en av de veldig få i Norge som skriver ungdomsbøker med en homofil forteller. Det har han også gjort i den nye og ganske korte romanen Leons hemmelighet, som jeg leste som ebok. Ellers leste jeg avslutningen av den gode, gamle Alexandria-serien til Jon Bing og den nye dystopien Markspist måne av Sally Gardner. Denne siste er ganske så dyster! Og tegningene av rotten og larvene... ekkelt. Men god bok. Les gjerne NRKs anmeldelse her

Hvileløs av Tina Trovik begynner med et overnaturlig mysterium, og så blir det etter hvert en riktig så fengende krimhistorie. Den er preget av 90-tallsnostalgi, fordi gutten som spøker i fortellinga døde på 90-tallet... og fordi forfatteren lengter tilbake dit? Ellers virker den aktuell og ser ut til å treffe iallfall en del av målgruppa (anmeldelser på Uprisen).

Mangschou, 2016
Så var det Som om jeg var fantastisk av Sofia Nordin. Nordin var også en av forfatterne på Barnebokfestivalen, og hun fortalte om slutten på serien om Hedvig, Ante og Ella. Jeg var litt skeptisk til at tredjeboka skulle fortelles av personen jeg helt klart likte minst, men... hvorfor ikke? Det går fint an å gli inn i Ellas verden, Ella som alltid vil videre, er nysgjerrig, som ikke finner roen. Hun som vil til Umeå for å finne flere overlevende etter pesten som rammet Sverige. Og finner noe annet, blant annet et forferdelig dilemma.

Nå og da våkner jeg med et rykk og blir redd for at jeg har sovet kjempelenge, kanskje i flere dager, sånn at Nora har rukket å dø. Men så hører jeg den surklete pusten hennes igjen. Likevel føles det som om ensomheten og tomheten utenfor teltet har sneket seg enda litt nærmere. 


Barnebøker
Jeg leste den sprø Demontannlegen av David Walliams, som minner mye om Roald Dahl i sine viltre påfunn (og tegningene til Tony Ross), men er hakket mer sentimental. (Jeg hadde med meg boka til en fjerdeklasse og begynte bokpraten med å spørre om noen var redde for tannleger? Det var de ikke!)
Det spøker for superbitchene av A. Audhild Solberg ble det også tid til, og jeg suste gjennom Kryptalportalen av Bobbie Peers - andre boka i den spennende serien om kodeknekkereksperten William Wenton. Starten på serien gav meg en følelse av noe nytt; jeg syns kanskje at andreboka går litt i samme spor og har mer action enn den fantasien jeg likte så godt. Likevel... jeg leser gjerne fortsettelsen!

Best i 2016?
Av månedens bøker vil jeg trekke fram Samdals fotballbok. Sorg gir den hard konkurranse. Som om jeg var fantastisk kan høre med i "mest etterlengtet fortsettelse"-kategorien!

Framsjå i oktober (og litt til november):
I dag fikk jeg en intens anbefaling fra en låner på biblioteket: les Jeg er Pilegrim av Terry Hayes! Og det har jeg tenkt å gjøre. Når jeg har lest ferdig Arv og miljø av Vigdis Hjorth, som jeg har blitt ganske så berørt av. Ellers er det snart på tide å varme opp eller iallfall forberede seg mentalt til skriveprosjektet NaNoWriMo, som jeg denne gangen VIL få gjennomført i november! Jeg har til og med bestilt rom på et historisk loftsrom i Flåm for inspirasjonens skyld. Så i måneden etter denne blir det nok minimalt med lesing utover det jeg skriver selv. Håper jeg. Er det noen andre her som er med på det prosjektet, kanskje?

søndag 2. oktober 2016

Ung TV

Ett av de første innleggene mine på denne bokbloggen handlet om en film jeg hadde sett. Siden har overvekten av blogginnhold handlet om tekstlig litteratur. Det er på tide med et "visuelt" innlegg igjen!

TV-høsten er i gang, og jeg gleder meg til nye sesonger av to dramaserier jeg fulgte før sommeren. Jeg vet at jeg ikke er i hovedmålgruppa, men det er veldig interessant å få et innblikk i hvordan endel norske barn og unge kan ha det i dag. Muligens vil noe være typisk for storbyen (her Oslo), men med alt som skjer på nett sprer vaner og det som er populært seg fort.

Den første serien er selvfølgelig Skam, serien som mange andre voksne ser - også i Danmark. Den nye sesongen, etter to sesonger med hver sin VG1-jente (Eva og Noora), handler om en gutt fra samme kullet, Isak. I en trailer som ble sluppet før sommeren hintet serien om at hovedtemaet skulle være homofil. I omtalen av den første episoden ser det ut til at bruk av narkotika (hipt blant ungdommer på vestkanten) blir et viktig element.

NRK. Noe plager Isak.

Mine tanker etter de første klippene (NB, spoilere):
Først ser vi klippet fra festen, der Isak røyker narkotika sammen med kameratene sine, kliner med ei jente som vil ha "noe som virker" (ecstasy?) - og han gjemmer dop i Evas leilighet når politiet kommer. Masse dramatikk. Det er lett å se at det er noe som plager Isak (bortsett fra politiet), men enda ikke klart i hvilken grad.
Vi får også vite at Isak har flyttet inn der Nora bodde, og han har altså fått en homofil hybelkamerat (Eskild, som går på universitetet). Morgenen etter festen får Isak ei melding fra moren med et bibelvers (er mora "bibeltro" kristen? Kan skape en ekstra spenning mellom dem hvis han faktisk er homofil.)
I og med at hovedpersonen er gutt, tipper jeg at det kan skje ganske tøffe ting i Skam etter hvert. Hva må Isak gjøre for å vite at han er maskulin nok og ingen "homo"? 

Den andre serien er Jenter (NRK Super). Helt klart en mer tydelig barne- og ungdomsserie med jenter på grunnskolen i hovedrollene. Serien har gått i flere år, og et par av jentene fra de første sesongene har blitt storesøstrene til jentene i de nye. En ser hvordan ungene blir ungdommer og hvordan livene og det de møter av utfordringer (og gleder) utvikler seg. Vennskap og kjæresteforhold er et tema som i Skam, men også mobbing utenfor og på nettet, skilsmisse og forholdet til søsken.

Høstens sesong dekker starten på ungdomsskolen og skal ha Ingrid som hovedperson. Det er jeg ekstra spent på, siden Ingrid er jenta som er flink på skolen og har en sterk sans for folkeskikk og rettferdighet, men ikke er den som er mest åpen og fri i sosiale settinger. Jeg kjenner meg igjen i den jeg var på den tida og lurer på hvordan dette vil barke i vei for Ingrid.

NRK Super. Klara, Veronica, Ingrid og Ylva.


Mine tanker etter første episode:
Litt skummelt å se hvordan Ingrid med sine prinsipper skaffer seg uvenner så fort. Sier ifra når noen oppfører seg dårlig mot andre. Overser det som er vanlig eller kult å gjøre. Jeg heier på henne, likevel regner jeg med at hun også vil forandre seg i løpet av sesongen - forhåpentligvis uten å miste for mye av seg selv. Ingrid er enda tøffere enn jeg var; mulig at fallet vil bli desto større.

Akkurat som Skam har Jenter også en side eller logg på nett som blir oppdatert i "sanntid" med meldinger og små videoer mellom selve episodene. Det er ganske interessant. Foreløpig har jeg ikke blitt bitt av sjekke logg-basillen.