fredag 11. august 2017

Lesehesten oppsummerer: juli

Verandalesing på "mappas" veranda

Hva skjedde denne måneden?
Første delen av måneden var ferie på Sørlandet og på Gotland. Veldig kjekt å få hvile ut i "sommerland". Bade og spise masse jordbær, treffe gamle kjente og drive litt. Jeg fikk også en lengre tur langs barnevandringsstien i Vest-Agder, og jeg ble deilig skitten på hendene etter arbeid i mammas og pappas hage. (Har ikke hage selv, så flott å få jobbe litt med jorda.)
Så bar det tilbake til litt nordligere fjellstrøk og bibliotekjobben. Litt rart var det å være på plass når mange hadde ferie igjen eller startet på den. Men det er ofte ekstra travelt på biblioteket om sommeren, og en treffer både folk en aldri har møtt og de en sjeldent ser. "Søte små" som har blitt store studenter... Ellers skjer det gjerne artige ting på kveldstid og i helgene som en kan få med seg! Det siste store var Sommertoget, som også stoppet på Ål stasjon (programmet kan du foreløpig se her).

Jeg blogga om...
Harry Potter (videoblogg) og om et lyrisk møte på Gotland.

Jeg leste...
ti bøker. To på engelsk og åtte på norsk. Ingen barnebøker! En verdensomseiling under havet av Jules Verne (lesemålet) har jeg allerede blogga om her, og Home her.

Fakta og dokumentar

Cappelen Damm, 2016
Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben kjøpte jeg på Gardermoen på vei til Gotland. Den østerrikske forfatteren startet sin omgang med trær som skogforvalter - altså en som bestemmer hvilke trær og skoger som skal felles og plantes, med fokus på vedproduksjon. Så oppdaget han at de "uperfekte" trærne med krokete røtter også var fascinerende. Etter nærmere studeringer fant han ut at trærne hadde et liv han ikke visste om. At de kommuniserte med hverandre. Vokste sammen, beskyttet hverandre ved å varsle om farer. At trærne som ble plantet alene i byer kanskje ikke hadde det så bra. At "barneplanter" gjerne måtte vente i flere tiår før "foreldreplantene" overlot scenen til dem, og at trær hadde ulike strategier for vekst som virket mer eller mindre bra under ulike forhold.

I Wohllebens penn blir trærne tillagt instinkter og følelser, de blir menneskeliggjort. Den symbolikken kan en mene mye om, men jeg vil nok tenke meg litt om før jeg neste gang skreller barken av et tre bare for gøy... og her er det også mye fin kunnskap å få med seg. 
 
Gyldendal, 2016
I fjor kom også Mensen; ei fagbok med bidrag fra flere norske forfattere og illustratører. Alle er kvinner, og alle har altså hatt mensen. Marta Breen skriver om mensens kulturelle historie og mens-aktivisme og Gunnhild Øyehaug om mens i idretten, mens Jenny Nordal formidler mens- og kvinnepolitikk i tegneserieformat - ellers er det de personlige fortellingene som kommer fram. Sterkest hos Kadra Yusuf, som forteller om sitt minne fra sin somaliske, omskårne kusines menssmerter og sammenligner med dagens situasjon for kvinner i Afrika. (Som fremdeles er for dårlig.)
Hovedpoengene i boka er: 1) menstruasjon er naturlig og 2) skal og må snakkes om. Ikke mytifiseres og ikke illustreres med blank farge i bindreklamer.  

Romaner

Cappelen Damm, 2017
Fridas drøm av Torill Karina Børnes er første bok i den historiske serien Morild, med handling fra et fiskevær utenfor Bergen før første verdenskrig. Den begynner actionfylt, med et ublidt møte mellom to personer fra helt ulike samfunnslag: en rikmannsgutt og ei fiskerjente. Så følger Børnes kioskroman-formelen til punkt og prikke. Ven fattigjente får følelsene sine gjengjeldt av gutten alle jentene sikler etter, men en stygg og slem trell legger seg etter henne, og Frida sitter igjen med skammen.
Spoiler: jeg lurer veldig på hvor realistisk det er at jentas egen mor, som framstår som en vennlig person, syns det er greit at datteren blir slått og så giftet vekk etter et voldtektsforsøk fordi jenta gikk på fest uten lov? Var mødre så annerledes før i tida? Uansett, det som følger er bunnløs fortvilelese for hovedpersonen og dermed fortvilte løsninger.   

Ingen stor opplevelse av boka - men pluss for beskrivelsen av lokale myter og i det hele tatt lokale forhold!

Orbit Books, 2016
Fellside av M. R. Carey leste jeg på engelsk. Den var veldig mørk og ganske så vakker på samme tid og vanskelig å legge fra seg.
Forfatteren er mest kjent for zombieboka Menneskebarnet (engelsk: The Girl With All the Gifts), som er filmatisert (trailer på Filmweb).

Men Fellside er altså noe annet; en thriller med metafysiske innslag. Hovedpersonen Jess, som sitter inne i et kvinnefengsel etter en mordbrann, kan kommunisere med spøkelser i en drømmeverden. Det har hun gjort siden hun var liten. Men det er ikke spøkelsene som er skumle. Det er de levende, medfangene og vaktene på Fellside, og da særlig Grace.

Grace er et menneskelig monster; vi får en slags forklaring på hvorfor hun har blitt slik, men det hjelper lite. Hun driver et narkotikakartell innenfor fengselsveggene og terroriserer og torturerer både fanger og medansatte. Samler på hemmeligheter og presser med dem, så til og med ganske reale og ærlige mennesker blir kriminelle. Bare Jess står imot, med fare for sitt eget liv...
Og hva skjedde i brannen, der gutten Alex døde? Var det egentlig Jess' skyld? Hun møter et spøkelse som hun antar at er ham, men er det så sikkert? Han tar henne med seg rundt i drømmeverdenen, hvor hun lærer mer enn hun skulle ønske om de levende rundt seg.


En ufullstendig liste: 
Slutt på å stupe ut i bassenger med klorvann, grønne av lys nedenfra. Slutt på ballspill i flombelysning. Slutt på utelamper med flagrende møll på sommerkvelder. Slutt på tog som kjører under bakken i storbyene takket være den elektriske kontaktskinnens imponerende kraft. Slutt på storbyer. Slutt på filmer, bortsett fra en sjelden gang, bortsett fra når en generator overdøver halve dialogen, og da bare helt i begynnelsen, til det ikke fantes mer drivstoff til generatoren, for bensin til biler blir for gammel etter to-tre år (...) Slutt på legemidler. Slutt på å vite at du overlever en skramme på hånden, et kutt i fingeren mens du skjærer opp grønnsaker til middag, et hundebitt. 

Font forlag, 2016
Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel er en strålende skrevet katastrofedystopi. Når jeg sitter her med eksemplaret jeg har lånt, vurderer jeg å kjøpe boka selv. Den føltes som en god venn. En litt dyster og skummel venn av og til, men likevel.

Jeg rakk å bli kjent med Arthur, en middelaldrende skuespiller som dør under en Kong Lear-forestilling i Toronto; han er navet alle de andre personene vi blir kjent med dreier rundt. Jeg ble (særlig) godvenn med ambulansesjåførstudenten Jeevan, som prøver å gjenopplive skuespilleren uten hell. Jeevan får etterpå en telefon fra en venn som er lege: en alvorlig influensaepidemi rammer Nord-Amerika; han må rømme ut av byen!
Den lille jenta Kirsten har vært med på forestillingen; hun har fått en tegneserie av Arthur. Hvem tar seg av henne?
Arthurs ekskone (nummer 1), Miranda i Malaysia, får telefon fra Arthurs venn om at han er død; dette setter i gang minner om fortiden.
Vi hopper fram i tid, tjue år til en helt forandret verden. Vi følger en teatertrupp som Kirsten har blitt med i; de bringer ny og gammel kultur ut til det som nå er veldig tynt befolkede områder i (tidligere) USA. De møter en sekt som har en mystisk, karismatisk leder. Sekten ønsker å vokse.

Andre mennesker har samlet seg på en stengt flyplass, lagd et samfunn der - med et museum som samler gjenstander fra "gamle dager" (vår tid). Etter hvert som fortellingen fortelles blir trådene nøstet opp...  
Boka er bygd opp som en thriller, mesterlig, og i tillegg er det mengder av gode passasjer og spørsmål å stoppe opp ved. Ja, jeg tror rett og slett jeg må ha denne i hylla.


Ungdomsbøker

Aschehoug, 2017
Tusen etasjer høy av Katharine McGee minnet meg veldig om Gossip Girl, som jeg skrev om i 2015 (bok- og TV-serie); vi møter sosiale strebere med hemmeligheter som møtes, krangler, forelsker seg, misunner hverandre. (Faktisk har forfatteren av nettopp Gossip Girl lovprist boka...) Men her er det en framtidssetting (år 2118) med sci-fi-elementer. Menneskehjernene har - iallfall i denne byverdenen i New York - blitt "invadert" av sosiale medier, og overvåkning av tanker og drømmer er mulig for gode hackere. De sosiale forskjellene kunne ikke vært mer konkrete: den rikeste jenta bor i toppleiligheten i tusende etasje; nedover blir innbyggerne flere og flere og fattigere og fattigere. Den kilometerhøye bygningen er sin egen lille by.

Boka begynner med scenen der ei jente faller ut fra tusende etasje, navnet blir ikke nevnt; flere av jentene som så blir introdusert - i fortid - kan være henne. Hvorfor faller hun?
Dette er første boka i det som skal bli en trilogi. 

Cappelen Damm, 2017
Marlena Evensen: Grand Final av Ingunn Aamodt er den (foreløpig?) siste boka om Marlena (nå 17) og venninnene hennes Emma og Minda. Da denne serien først kom, kjente jeg en viss motstand mot både innholdet og innpakningen (jeg skrev om det her). Jentene var så dollete og "rosa", de framstod som overfladiske, handlingen var enkel og forutsigbar. Serien minte om jentebladene jeg analyserte en gang. Den gjør det fremdeles. Men likevel:
a) venninnene er ganske ulike, det merket jeg meg i denne boka, men har sikkert bare oversett det før. De utfyller hverandre, og jeg liker beskrivelsen av det nære vennskapet deres.
b) dette er såvidt jeg vet den eneste "rosa" serien som fins for norske jenter i dag, og det betyr at den vil fylle et behov. Det trenger ikke være så mørkt og/eller komplisert. Det kan være greit og virkelighetsnært (for de det treffer).

I Grand Final, som riktig nok foregår på sydenferie og har flere forventede ingredienser - den kjekke unge restaurantarvingen er med! - får trekløveret en alvorlig mistanke å hanskes med: er Marlena morgenkvalm fordi hun har blitt gravid? I så fall, hva så? Svaret er ikke enkelt, og de tre har ganske ulike forslag til løsninger.

TIL ISABELLA STOREBAKKEN

Unnskyld for det forrige brevet. Siden jeg skreiv det, har jeg hatt masse, masse utvikling. Jeg skjønner nå at det var ganske teit å skrive til noen at de er en dritt og kommer til å brenne i helvete. 
Men bare så det er sagt, jeg er ikke helt dum. Jeg skjønner hva slags fyr du er. Eller dame da. Ikke tvil på det. 
Hvis du og mamma møtte hverandre i en mørk bakgate, og jeg tilfeldigvis var der også, hadde jeg helt klart heiet på mamma.

Aschehoug, 2017
Papirfly av Liv Gulbrandsen var herlig! Ei ganske tynn ungdomsbok, lettlest og morsom, men mindre lettbeint enn den over. June på 15 er som storesøstera til "Hvis jeg ikke hadde tatt feil hund"-Tilda (Ingelin Angerborn): rettfram og impulsiv, veldig fantasifull i sin omgang med sannheten underveis i det som skjer, men bånn ærlig i ettertid, når hun forteller.
June forteller i brevs form fordi moren ikke unner henne en mobil å kommunisere med. Ei dame som lagde furore med erotiske skildringer i Junes fars begravelse (mulig ekskjæreste) er den første som får brev. Siden er det andre som vår heltinne føler at hun skylder en forklaring.

Hvorfor havner June i en frysedisk på butikken? Hvorfor sager hun ned et digert tre med psykologen Roy i hengekøya? Hvordan havner hun på helbredelsesmøte i menigheten Kristi Bror? Og hvorfor blir bestemor så utrolig sinna når hun kommer tilbake til barndomshjemmet sitt?  


Alt i alt

var juli en måned med en håndfull virkelig minneverdige leseopplevelser, flere midt på treet, og dager preget av andre aktiviteter enn lesing, noe jeg ser på som et pluss. Kanskje jeg etter hvert har fått det helt motsatt av folk flest på den måten, at jeg trenger å koble av uten bøker om sommeren?
Jeg vet jo at det fins massevis av gode historier der ute som jeg sikkert kunne kost meg med. Men disse historiene vil ikke savne meg som leser... 

Hva skjer i august?

Om bare en uke til drar jeg til Polen for å være med på IFLAs internasjonale bibliotekskonferanse. Det blir kjempespennende! Jeg har tenkt å blogge litt derfra, iallfall på NBF Barn og unges side. I den forbindelse har jeg faktisk bestilt meg et nettbrett med tastatur etter å ha klart meg uten nettbrett til nå.

Ellers er barnebibliotekar-jobben i gang igjen for fullt, og det blir mye lesing av barne- og ungdomsbøker denne måneden - forhåpentligvis flere som jeg kan tenke meg å gi videre til håpefulle!
Lesemålet for august skulle være å lese to bøker som ingen andre har anmeldt i Norge - ei fagbok og en roman. Kjenner at det ikke er det jeg har lyst til for tida. Har du et tips til et annet lesemål?

God lesemåned!

søndag 6. august 2017

De som kom hjem

Home av Marilynne Robinson: denne fikk jeg anbefalt av lillesøster, som mente den ville passe for meg. Og hun kjenner meg godt! Jeg måtte ta for meg boka etterpå og skrive notater.


Home er bok nummer to (frittstående) i en trilogi med handling fra landlige Iowa, sånn cirka på 50-tallet. Den har et kristent utgangspunkt og handler om en religiøs familie, men der ulike syn på religion, tro og levemåter får komme fram.

"Home to stay, Glory! Yes!" her father said, and her heart sank. 

Hovedpersonen Glory er yngste datter i en stor søskenflokk. Etter flere år som lærer og med en brutt "liksom-forlovelse" i bagasjen drar tilbake til barndomshjemmet og den gamle faren sin, som er alene. Hun lager mat, hjelper faren og prøver å forsone seg med at hun kunne hatt et annet liv. Slik som de andre søsknene, som bor på hver sin kant med partnere og barn, men som trofast kommer hjem til familieselskaper.
Faren er overstrømmende glad for selskap og snakker om hjemmet og huset de har hatt som noe godt og lyst. Glory ser den overgrodde hagen og alt som må gjøres, hennes ansvar. 

What have I done with my life? What has become of it? It is as if I had a dream of adult life and woke up from it, stille here in my parents' house.

En dag kommer det et brev fra "den bortkomne sønnen", broren Jack: han vil komme hjem. Det tar tid, og Glory lager flere middager som bare må kastes, men så dukker han opp. Hun har ikke sett Jack siden hun var 18 og kjenner på ulike følelser når hun ser ham: sinne fordi han har latt være å holde kontakten i så mange år, sorg fordi han såret henne sist de så hverandre, uro fordi han virker nedbrutt og holder faren på avstand.

Søsknene må bli kjent med hverandre på nytt. Etter hvert åpner de seg litt opp for hverandre og forteller vonde ting som ikke andre har fått vite. De hjelper hverandre. Denne tilliten og den enkle, rettfram måten de forholder seg til hverandre på er så flott beskrevet.
Glory får etter hvert vite at Jack er ateist og altså har forlatt farens og resten av familiens livssyn. Dette kommer på toppen av annerledesheten han alltid har følt på, det å ikke være en del av dem. Han strever med å være ærlig om hvem han er og på samme tid vise hensyn. 
Glory sier:

"I think I like your soul the way it is."

Jacks hjemkomst er ikke uten vanskeligheter og tilbakeslag - ryktespredning i landsbyen, rotbløyter og nye skuffelser -, men de oppnår likevel en slags fred med hverandre og kanskje også seg selv.

Selv om boka ikke endte helt som jeg ønsket meg, er det en naturlig slutt på den og visse spørsmål som blir besvart.

I mai fikk jeg høre et irsk band, We Banjo 3, synge sangen This is home. Jeg kjøpte plata med sangen på og har hørt på den en del siden. Og i dag kom jeg på at refrenget faktisk illustrerer Jacks historie veldig bra. Her kan du se hele teksten, og på YouTube er det et opptak av sangen.

Cause I'm home 
and I'm looking for release 
from the demons 
from the demons chasing me 
cause I'm home 
but I'm as cold as a stone 
I'm home, but yet I feel alone

lørdag 5. august 2017

Lesemål for juli: Jules Verne

- De er glad i havet, kaptein. 
- Ja, jeg er glad i det! Havet er alt! Det dekker sju tiendedeler av jordkloden. Dets pust er ren og sunn. Det er en enorm ørken der mennesket aldri er alene, for det føler livet skjelve ved siden av seg. Havet er drivkraften til en overnaturlig, utrolig eksistens, det er bare bevegelse og kjærlighet; det er det levende uendelige...
 (En verdensomseiling under havet, s. 90)


Jeg rakk å lese ei bok av Jules Verne i juli, og her er videoen min om den.



Havboka, som jeg nevner i videoen, skrev jeg om her.

Noen tanker som ikke kom med i videoen:

Kapteinen og hans bakgrunn, og hatet hans mot menneskene, er det store mysteriet i romanen. Verne er ikke bare opptatt av teknikk og naturvitenskap, jeg merker at han vil fortelle noe om menneskesinnet, om hat og om menneskenes ødeleggelser.
Også Nemo ødelegger.

Jeg er glad for at denne oversettelsen endelig har kommet. Bare vær forberedt på at det ikke er - som "alle" har trodd - en typisk spenningsfortelling. Det er mer.

Men: de vakre bildene som illustrerer boka, kunne ikke de vært fordelt bedre slik at de passer til teksten en leser? 




tirsdag 18. juli 2017

Lyrikkmøte - på Gotland

Det var sommar, og eg var utanlands,
berre i nabolandet, men over ein liten dam,
nærare bestemt på Visby glassblåseri,
fann fram dit under byvandring saman med lillesyster, 

og eg såg meg rundt, såg mykje vakkert,
tok med meg ein raud engel fram til disken
og såg plutseleg
ein velkjend tittel rett framføre meg på bordet.
ein norsk lyrikar,
eit mykje omtalt nytt verk,

og glassblåsaren seier ja,
han hadde late seg inspirere av diktverket,
og akkurat den engelen eg fann,
er ein variant, ein raudvinge,
etter Blaavinge,
og den norske poeten hadde vore der,
hadde kjende i byen,
og no hadde han laga denne figuren
etter hennar namn

Og eg sa glad "eg er bibliotekar",
at eg kjende til tittelen,
så me hadde på ein måte noko til felles
sjølv om han var svensk glasblåsar
og eg norsk bokformidlar

Eg fekk den vesle engelen med meg,
og no står han og lyser opp karmen
her som sola held på å vike for skuggane
og sommaren
(eg vil nesten ikkje skrive det)
går mot haust

Visby, ein julikveld.

- Um sakne springe blome av Cathrine Blaavinge Bjørnevog var gjenstand for samlesing på norske bokbloggar no i april. Eg har enno ikkje lese heile boka, men på Samlaget sine nettsider kan du lese utdrag. Og ja, det kan lønne seg å prøve å lese høgt for å få med seg innhaldet!
Samlaget, 2016

søndag 9. juli 2017

Lesehesten oppsummerer: juni

Jeg stod i bilkø i Hardanger pga veiarbeid. Knips!


Hva skjedde denne måneden?
Det var avslutning av våren både hjemme og på jobb, med diverse innspurter, flere friettermiddager og fest. Jeg engasjerte meg litt i diskusjon rundt Netflix-serien "13 Reasons Why", som bygger på boka jeg skrev om her. Hvordan kan en lage gode historier rundt et selvmord?

Så var juni også starten på ferien min, hvor jeg brukte bilen sørover via Hardanger og Ryfylke. Flott tur, bare litt lengre enn jeg hadde tenkt. Og selvfølgelig gikk en av de første turene i Lyngdal innom det lokale biblioteket for påfyll av lesestoff. Sånt som jeg rett og slett har lyst til å lese uten å tenke på formidling.
Det har selvfølgelig blitt tid til andre ting også, som bare å nyte sommeren.

Jeg blogga om...
lesemålet for mai (dikt), og om ei fin ny barnebok som jeg sammenligna med den nye Anne fra Bjørkely-serien.

Jeg leste...
den første Harry Potter-boka på nytt på norsk, som nevnt i forrige innlegg. Ellers ble det i alt 13 bøker for store og små. Helt passe antall!

Fakta og dokumentar
Kagge forlag, 2017
Kunsten å sykle USA på tvers av Gunnar Kagge valgte jeg fordi jeg hadde fulgt "Sykkel-Gunnar" på Facebook i fjor sommer.

Aftenposten-journalisten syklet gjennom USA fra øst til vest (ofte gjennom flere små og litt isolerte (lands)byer) for å treffe folk og prate med dem. Flere av dem hadde aldri pratet med journalister før og var imponerte og stolte over at noen ville høre deres mening - blant annet om politikk. Kagge er selvfølgelig fokusert på presidentvalget og de ulike kandidatene, og en får et innblikk i hvorfor også (kanskje særlig) fattige i fraflytta lokalmiljøer håpet på rikmannen Trump. Ellers forteller han om hvordan det kan være å sykle i de ulike områdene når du for eksempel må beskytte deg mot fremmedfiendtlige hunder og riflemenn. Variert og informativ bok!
Smakebiter fra turen ligger på Aftenpostens sider.

Ikke engang ølen min fikk komme på besøk nå. Vent til vi er i Syden, øl! Da skal vi leke hele tiden, det lover jeg deg! Jeg må bare bli skikkelig, skikkelig tynn først, sorry ass. (Fyllik, s. 69)

Aller forlag, 2016
Da jeg så Fyllik av Julie Winge på utstilling i biblioteket tenkte jeg "hm, dette ser veldig annerledes ut enn det jeg har opplevd". Alle har godt av å få innblikk i helt andre liv av og til, så jeg leste boka. Dette er ei personlig fortelling fortalt med en muntlig stil, og siden forfatteren bare litt eldre enn meg, blir parallellene lette å følge (men kontrasten stor). Winge vokste opp med teaterforeldre med mye tid for seg selv, og med en tidlig lyst til å utforske forbudte ting - som alkoholrus.

Og nettopp denne rusen ble hennes "venn" og fiende gjennom flere tiår, gjennom arbeid på utesteder og teater, gjennom forhold og foreldreskap, helt til barnevernet sa rett ut at det ikke gikk lengre. Og hun skjønte det selv, at hun og alkoholen måtte skille lag.
Mellom Julies egne minner og betraktninger dukker det opp intervjuer med mennesker nær henne - foreldre og barn. Mot slutten er det ei liste over konsekvenser av en alkoholikers liv. Ingen ting blir feid under teppet her.
Selv så tragisk store deler av denne fortellinga er, er det en selvironisk humor som går igjennom alt, og teksten er lett å lese.


Romaner
Bazar forlag, 2015
Piken på toget av Paula Hawkins hørte jeg, i et anfall av trimmelyst, på digikort (minnekort i en Digileser; disse er dessverre godt på vei ut av markedet). Det er en psykologisk thriller med tre fortellere (og tre gode innlesere på lydboken). Jeg fulgte spent med.

Hovedfortelleren er Rachel, ei barnløs og skilt dame som tar toget hver morgen fra hybelen hun har hos en venninne til "jobben". Hun har mistet jobben for lenge siden på grunn av fyll, men dette har ikke venninnen fått vite. Og hvorfor drikker hun? Det kommer fram etter hvert. Rachels forfall og fortvilelse er det vondt å lese om.
Ofte stopper Rachels tog like ved et hus hvor det bor et ungt par. Hun kaller dem Jess og Jason og fantaserer om dem som det perfekte paret. De blir selve symbolet hennes på at ekte kjærlighet fins. Selvfølgelig er ikke paret perfekt. Etter hvert kommer nemlig kvinnen, Megan, inn som den andre fortelleren.    
"Jess" og "Jason" bor tilfeldigvis i samme gate som Rachels eks Tom og den nye kona hans, Anna. Og Anna er den tredje fortelleren. Hun skulle vært lykkelig som ny mor, men Rachel forstyrrer det hele med sine fylleringinger og plutselige besøk i nabolaget.

Med de tre fortellerne, som forteller både parallelt og i tilbakeblikk, blir løsningen på Megans forsvinning avslørt - for både leseren og de to kvinnene som er igjen, og er i fare.   

Gyldendal, 2014
Leserne i Broken Wheel anbefaler av Katarina Bivald fikk jeg selv i hånda av en kollega på Gol bibliotek. Denne måtte jeg bare lese! Blant annet tok denne single lesehesten boka fram på rommet til Hotel i Øvre Eidfjord på veien sørover.

Dette var en skikkelig romantisk feelgood med litterært tilsnitt. Svensk kvinnelig bokhandler kommer på besøk til amerikansk brevvenninne midt i ingensteds og finner ut at denne er død. Men resten av menneskene i Broken Wheel, og da (selvfølgelig) særlig en singel kjekkas, tar imot henne og installerer henne i den gamle damens hus. Snart blir hun rastløs og syns hun må gi noe tilbake til landsbyen. Det blir en bokhandel - ingen der i området leser bøker, men... kanskje disse kan hjelpe for både landsbyboernes framtidstro og åpning av nye perspektiver på ting?


Schibsted/ Lydbokforlaget, 2012/2014
Stormen av Frode Granhus er en nordnorsk krim. Jeg hørte denne først på lydbok og fullførte så med papirbok. Det var en god oppleser med nordnorsk tonefall, dialogene ble lest på dialekt.

Etter en storm i Lofoten løsner et ras på ei øy, og levningene av et barn kommer til syne. Et mishandlet barn etter skjelettet å dømme. En stund tidligere har en tilflytter blitt stygt forbrent i en garasjebrann og ligger nå på et sykehjem. Hvem er han? Har han og det som har skjedd med ham (vi skjønner fort at det ikke var en ulykke) noen sammenheng med det nye skjelettfunnet?

Etterforskeren Rino Carlsen (som er etterforsker i flere av Granhus' bøker) kommer til Reine for å hjelpe den lokale politimannen som har blitt merkelig tiltaksløs i løsningen av mysteriet med skjelettet. Det viser seg at kollegaen har egne minner fra flere år tilbake som er vonde og veldig personlige.
Veldig bra, spenning til siste slutt. Jeg hadde mine mistanker om løsningen på gåten, men koste meg likevel med veien fram dit.

Pax forlag, 1997
Mens Estha rørte i det tykke syltetøyet, tenkte han to tanker, og de to tankene han tenkte, var disse: 
a) Hva som helst kan hende hvem som helst. 
og
b) Det er best å være beredt. 
Da disse tankene var tenkt, var Estha Alene tilfreds med sin smule visdom. 
Mens det varme, røde syltetøyet roterte, ble Estha først til en trollmann med spolert sleik og ujevne tenner, og deretter til heksene i Macbeth. 
Ild brenne, banan boble. 

Guden for små ting av Arundhati Roy har jeg endelig fått lest! Denne må vel kalles en moderne klassiker. En indisk familiehistorie og kulturskildring gjennom et par generasjoner, særlig sentrert rundt en liten uke der den syrisk-kristne familien Kochamma får besøk av en ung kusine fra Amerika. Hun rekker å gjøre stor lykke før hun dør. Hovedpersonen Rahel og hennes tvillingbror Estha har hatt noe med det å gjøre, men hva? Det blir avslørt litt etter litt. Uansett har det som skjedde preget begges liv på vonde måter; de har blitt atskilt og på hvert sitt sted prøvd å glemme. Estha er stum, også fordi han opplevde noe forferdelig rett før kusinens ankomst.

Vi får også en vakker - og grusomt trist - historie om umulig kjærlighet mellom tvillingenes unge mor og en såkalt "urørbar" altmuligmann. En torturscene munner ut i filosoferinger rundt ondskapen vi mennesker kan gjøre mot hverandre.
Happy ending? Vel... jo, siden vi hopper fram og tilbake i tid.

Tegneserie
DC Comics, 1996/1997
Batman: the Long Halloween av Loeb Sale var en solid tegneseriebok med flere historier i. Den røde tråden er jakten på en skurk som går under navnet Holiday; han dreper folk i Gotham på finurlige måter på spesifikke dager - Valentins dag, Independence Day og så videre. De drepte er knyttet til to ulike mafiabosser.  Batman/Clark Kent får hjelp av politimannen James Gordon og advokaten Harvey Dent, og av og til også Batwoman.
Jokeren blander seg naturligvis inn og får meg til å grøsse ekstra på ryggen. 
Det kan nok være en fordel å være inne i Batman-universet for å få fullt utbytte av tegneserien. 

Ungdomsbøker
Sommerdager og sommernetter (ebok) er ei ny novellesamling av amerikanske ungdomsbokforfattere. Sommerferien er det felles temaet, og mange av historiene er kjærlighetshistorier. De fleste realistiske, men et par inneholder elementer som ikke passer inn i vår 2017-hverdag. Verdt å sjekke ut!

Cappelen Damm, 2017
Sjelløs av Neal Shusterman er den tredje boka i Livsloven-serien, en av mine favorittserier som visstnok skal komme i to bind til. Det var ei stund siden jeg hadde lest Splintret og Spleiset, men disse bøkene gjorde inntrykk, og det var lett å komme inn i handlinga igjen. I tillegg til mer god spenning ble det en romantisk trekantvri mellom tre av våre hovedpersoner - og et møte med amerikanske urinnvånere (indianere, har et annet navn i boka) som melder seg ut av det dystopiske samfunnet.

De døde ser deg av Alexander Løken er også en ny framtidsthriller, om en framtid der verden står i fare for utslettelse og en gal riking har stjålet nøkkelen til redningen. Høyteknologisk dataovervåkning møter magiske spøkelser og åndemanere. Forfatteren skriver om ideene sine bak boka på Forlagsliv.

En av Sarah Crossan er ei tjukk bok, men la deg ikke skremme. Den er nemlig en fortelling bygd opp av små kapitler, og kapitlene har korte setninger; teksten kan minne om dikt. På forsiden kan en se to jenter som er bundet sammen rundt midjen. De er siamesiske tvillinger. Fysisk sett like, men ganske forskjellige som personer. Hvordan kan en være seg selv når en aldri er alene? Vi får vite hvordan det går når søstrene skal begynne på vanlig ungdomsskole, når en av dem forelsker seg for første gang, og når det forferdelige skjer som dessverre ofte følger med hos siamesiske tvillinger.

Barnebøker
Cappelen Damm, 2005
Elg i solnedgang av Bjarte Bjørkum og Tøddel Blisterplytt av Rune Belsvik er to nynorske barnebøker som har det til felles at de bruker humor som virkemiddel. Den første handler om en elg som blir lei av å være i skogen, men ikke takler det moderne livet fordi solnedgangen lokker. 
Den andre handler om hvordan det går når den vesle bygda Bløygen blir inntatt av Keisemda (kjedsomheten). Det begynner med at ordfører Rosina Myrl sukker. Hva skal bløygerne gjøre når alt etter hvert blir så grått og trist? Ja, hva får oss mennesker til å føle at vi har det godt i livet? Konkurranser? Eller noen å kose med? Som vanlig i Belsviks "eventyrfortellinger" er det en alvorlig bunn og fine filosoferinger.

Alt i alt
har jeg fått flere fine leseropplevelser. Både spennende thrillere og vakre fortellinger, reiser i både øst og vest og litt lett filosofi.

Hva skjer i juli?
Lesemålet mitt for juli er å lese en roman av Jules Verne, og En verdensomseiling under havet er nå lånt. Akkurat nå pakker jeg det siste til Gotlandstur med familien, og tar da med noen bøker til den lange turen. Kanskje Trærnes hemmelige liv, som jeg nettopp kjøpte? Håper på god tid til å gjøre andre ting og ellers at det jeg leser er verdt det! Det er lov å slutte når noe ikke fenger.


God lesemåned!
 

søndag 2. juli 2017

Lesemål for juni: Harry Potter

I juni ville jeg lese første Harry Potter-bok, og det har jeg gjort! Markerte også bøkene med utstillinger og fantasifulle innslag på jobben lørdag i forrige uke. Her får du vite mer om det. (Lillesøster steppet velkomment inn med høyfrekvent plystring!)



Og vil du fordype deg i Harry Potter her på bloggen, for eksempel om teater-oppfølgeren Harry Potter og barnets forbannelse (Harry Potter and the Cursed Child), kan du besøke emneordsskyen som akkurat nå befinner seg nederst på bloggsida! (Eller hvis du er lat: klikke på emneordet under dette innlegget.)

Påskrift: du som er Harry Potter-fan kan gjerne også høre på Kristiansand biblioteks nyeste podcast (Soundcloud)

Hermine på biblioteket, med lykkedrikken. Foto: Lirigzona Berisha

onsdag 14. juni 2017

Lesehesten oppsummerer: mai

Folkemusikkveka. Og skilt til kyssing,
kunne vist den andre veien (til biblioteket!)

Hva skjedde denne måneden?
Mai var en festmåned, ikke bare på grunn av grunnloven, men også med Folkemusikkveka i Ål (der dansefoten fikk rørt seg!), Grand Prix-finale og vårkonsert med koret. Jeg hadde også årets første fottur i fjellet og første bading i elva. Med mye aktiviteter og et vær som ikke helt klarer å bestemme seg lå det til rette for en solid forkjølelse som ikke har sluppet helt enda. Men pytt...

Jeg blogga om...
ganske mye forskjellig! Fem dedikerte innlegg om dansevideoer, leseutfordringer, ei havbok, selvhjelp og ungdomsbøker.

Jeg leste...
langt over lesemålet mitt om to diktbøker i mai. Det ble riktig nok bare to diktbøker for voksne, men hele 15 nynorske barnediktbøker. Diktene har jeg nettopp vlogget om her.
I alt ble det nesten ei bok per dag, men med halvparten små og lettleste på lista.

Utenom det jeg tidligere har nevnt, leste jeg...


Fagbøker


Dinamo forlag, 2016
Ved å vere tettare på naturen får eg tak i noko i meg sjølv, høyrer på ein måte betre kva som føregår i meg, sjølv om indre og ytre støy kjem og går. Livssmerta vil alltid vere der, i oss alle. Men den blir lettare å halde ut, gripe og romme, når du er meir på plass i deg sjølv. Livet er samansett, fullt av motsetningar. Men det er så mykje glede å hente - for den som torer og vil. 

Det skriver psykolog Gry Stålsett i boka Å lytte til hakkespetter: naturen som terapeut, som har Ruth Lillegraven som redaktør. Dette er ei ganske tynn og raskt lest bok, men det kan være en fordel å bruke tid på den. Tidligere pasienter og terapeuter på Modum Bad forteller sine historier om hvorfor de trengte hjelp og hvordan naturen har hatt en positiv funksjon i denne hjelpen. Anbefales!

Vigmostad & Bjørke, 2017
Denne boka er homo er ei bok rettet mot ungdom og skrevet av forfatteren som før hette James Dawson (nå Juno, siden han - mens han skrev akkurat denne boka - fant ut at han er kvinne i mannskropp (transkjønnet) etter mange år som homofil og maskulin mann.)

Denne fakta-/håndboka bruker mye humor og artige tegninger. Den behandler flere aspekter ved det såkalt skeive - identitet, følelser, historie, seksuell praksis - og normaliserer det ved å peke på hvordan vi alle, uansett fysisk kjønn og seksuell identitet, skiller oss ut på ulike måter.



Skjønnlitteratur

Juritzen forlag, 2016
Fergen av Mats Strandberg var en heidundranes lesetur. Jeg burde skjønt tegninga allerede ved forfatternavnet, siden Strandberg er en del av duoen som lagde Engelsfors-serien om hekser. Men her har vi fullblods vampyrer, inne på en ferje full av festglade mennesker. Altså ikke noen typisk krim, og heller ikke ei bok for den lettskremte. Her er det action for alle penga, dessverre til det urealistiske også når en tar hensyn til vampyrpremisset (hvorfor oppfører de bitte seg ulikt, for eksempel?)

Vi møter ulike personer på Baltic Charisma, får vite bakgrunnen deres og følger dem gjennom et par forferdelig blodige døgn. Det går ikke bra. Jeg kom meg igjennom boka med enda en grunn til å ikke reise på cruise!  

Kunsten å bli glad i seg selv av Yukiko Motoya er noe helt annet. Da jeg begynte å lese, ble jeg en smule forvirret fordi navnene virker så norske. Hovedpersonen heter for eksempel Linde. Men hun er japansk, og vi følger henne i ganske korte glimt fra hun er seksten til hun er sekstitre (med en liten snutt fra treårs-året). Hun bowler med venninner hun egentlig prøver å fri seg fra, har et trøblete opphold på et hotell med kjæresten sin (vanskelig å kommunisere), spiser bryllupsdagsmiddag med ektemannen, som alltid vil ha siste ord i saken og feirer jul med en vennegjeng som prøver å ha det hyggelig. Ofte føler hun seg ensom og i klem, og prøver å ta plass i sitt eget liv.

Tegneserier 

Gyldendal, 2017
Jeg leste to fortsettelser: The Urban Legend, sesong 2 av Josef Yohannes og New Moon: the Graphic Novel av Young Kim (bygd på Stephenie Meyers bok). Spennende på hver sine måter. I Yohannes' bok er det et tillegg hvor tegneren forteller om hvordan serien har blitt mottatt, det var ekstra interessant! Denne gangen har han også latt amerikaneren Malcolm besøke Norge og Oslo. - Ellers er det nok Twilight som fremdeles ligger hjertet mitt nærmest.

Ungdomsbøker

Gyldendal Tiden, 1979
Det er lenge siden jeg leste noe av fantastiske Maria Gripe, men nå fikk jeg lest ei bok jeg hadde hatt i bokhylla lenge: I klokkenes tid, en fabel med middelaldertilsnitt. Den svenske bokbloggeren Book-sessed har skrevet en veldig fin anmeldelse av boken, hvor hun skriver at boka først og fremst er interessant for voksne - eventuelt ungdommer som ikke er veldig opptatt av handlingsdrevne historier.

Hovedpersonene i boka er to unge gutter: Arvid, som blir konge mot sin vilje, og Helge, en gutt av folket som skal straffes når Arvid har vært ulydig. Inn kommer også en prinsesse, Ellisiv, som er forlovet med den ene men forelsket i den andre. Tematikken dreier seg mye rundt identitet og det å ikke føle at en passer inn i et liv som er valgt for en.

Aschehoug, 2017
Mamma sier at jeg går i dine fotspor, noe som skal skremme meg. Og det gjør det vel også. Litt. Selv om jeg ikke vil innrømme det for mamma. Jeg vil ikke ende blodig og pløsete i mitt eget badekar, 43 år gammel. 
Men jeg er glad for at du lærte meg om: kunstens verden, søppelets verden, heklingens og strikkingens verden. Jeg er glad for at du fortalte meg hvilke filmer jeg måtte se, bøker jeg måtte lese. For å bli et Ekte Menneske, og ikke bare et Empty Shell.

Dette skriver Ea på 16 til tanten sin, som døde for ett år siden. Det var etter Ediths død at det begynte å gå til Hundene med Ea. Nå bor hun hjemme, spiser for en familie på fem og lover sin perfekte mamma å studere selv, men ligger og ser på tv-serier hele dagen. Når hun ikke er hos psykiateren Elliot, som hun liker godt. Ea, også kalt Miss (Missfit? Miss Perfect?) forteller oss galgenmorsomme "fakta" om seg selv og om andre mennesker hun møter på sin vei, og det er lett å bli glad i henne. Kanskje det faktisk er hun som er mest normal?

Synne Sun Løes har også tidligere skrevet bøker om unge med psykiske utfordringer, men Miss er langt fra mørk og trist. Ganske tjukk, men ikke la det avskrekke deg. Les den!

Vigmostad & Bjørke, 2016
Spøkelsesbyen av Ransom Riggs er fortsettelsen av den magiske boka Miss Peregrine og øyas hemmelighet. Det er en stund siden jeg leste første bok, men syntes ikke jeg savnet noe da jeg begynte på bok to, kanskje fordi jeg nettopp har sett filmatiseringa av starten på eventyret.
Også denne fortsettelsen har en grøssete stemning, gjennomgående mørk, samtidig som handlingen fra fortiden og de gamle fotografiene gir den et klassisk og nostalgisk preg. Den minner meg litt om Tunneler-serien av Gordon/Williams. Veldig rar, og fenger lett.

Hovedpersonen Jacob er fra vår tid, men har latt seg fange i en tidssløyfe rundt andre verdenskrig for å hjelpe Miss Peregrine og de merkverdige barna. Bare han kan se de ekle hulåndene, som vil fange dem for å overta verden.
Mysteriet er slett ikke er løst når boka slutter, så det blir spennende å se fortsettelsen.  


Barnebøker

Samlaget, 2008
I forbindelse med jobboppdraget jeg nevnte ovenfor leste jeg de nynorske barnebøkene Svikta! og Heilt passeleg vill av Bente Bratlund, og Monstertanta av Ingelin Røssland. Bratlund og Røssland er ganske ulike i både språk og tematikk, men både Heilt passeleg vill og Monstertanta handler om jenter i mellomtrinn-alder som får en ny familiær barnevakt (tante/ bestemor) og oppdager helt nye sider ved både seg selv og den andre.

Bratlund har i flere av sine bøker en hovedperson som liker å dikte, og det gjelder også i Svikta! Hva skal en ellers gjøre når en skal hevne seg på en forelder som ikke vil komme på skoleavslutninga? 

Aschehoug, 2017
Zombiefeber er ei ny bok av svenske Kristina Ohlsson. Hennes spenningsbøker for barn er gjerne fra litt landlige miljøer hvor barn løser mysterier med mer eller mindre overnaturlig tilsnitt. De andre bøkene hennes syns jeg nok bruker litt lang tid på å etablere miljøet og historien, men her er det spenning fra første stund.

Stadig flere lokale mennesker (først de "slemme", må vite) begynner å gå rundt som roboter og spise levende dyr om natten. Det tar en god stund før Herbert får overbevist de voksne om at noe fullstendig feil og farlig er på ferde. 
Slutten av boka åpner for at det kan komme en fortsettelse.

Gyldendal, 2017
Ante-Mattis og Rambo: de uslåelige på vidda av Anneli Klepp var en frisk og spennende historie om samegutten Ante-Mattis som må kjempe mot egen frykt og mot farens inntørka holdninger til "ekte sametradisjoner" (som blant annet handler om hva gutter og jenter kan gjøre). Noen har drept mange av reinsdyrene samene har, og egentlig er det de voksne som skal ordne opp, men vår helt slenger seg med. Ante-Mattis får hjelp av hunden Rambo etter at han selv har fått evnen til å forstå dyrespråk. Det skal komme veldig bra til nytte etter hvert.

Klepp har gjerne ganske typete karakterer i sine barne- og ungdomsbøker (i denne boka må særlig mannfolkene lide), men dette gjør lite når boka ellers er såpass bra skrevet. Ekstra flott med en underholdende bok fra samemiljø!

Alt i alt
var dette en variert og fin måned. Ulike sjangre, norsk og utenlandsk, stort sett bøker jeg er glad for å ha lest.

Hva skjer i juni?
Harry Potter-måneden er i gang! Jeg møtte nettopp en ung fan som gir meg store forhåpninger for HP-interessen iallfall en stund framover.

Ellers har jeg lest den politiske reiseskildringa til "Sykkelgunnar", som jeg fulgte på Facebook i fjor. Jeg har lest den andre boka fra Bløygen (Rune Belsviks) og kikket på nyhetene om at den tredje, "seksualopplyseren" Verdas søtaste turist, skal bli teater. Jeg har sett TV-serien 13 Reasons Why på Netflix og deltatt i diskusjoner om den og boka den bygger på (13 gode grunner, anmeldt her). Av og til går litteraturen helt tydelig ut over seg selv.

Og så gleder jeg meg til tredje bok i den dystopiske serien til Neal Shusterman (fortsettelsen på Splintret og Spleiset).

Ellers lånte jeg nettopp lydbøker (krim) som jeg har tenkt å lese på bilturen sørover i slutten av juni.

God lesemåned!



tirsdag 13. juni 2017

Lesemål for mai: dikt

Jeg ville så inderlig gjerne
at det skulle bli igjen noe etter meg...

 (Hans Børli) 

Her kommer et par video-oppsummeringer av lesemålet for mai! Jeg syntes jeg hadde lest for lite av andres dikt, og håpet å få lest to diktsamlinger. 

Først presenterer jeg noen av diktene fra "Dikt og forbannet løgn". (TV-programmet som feirer samlinga kan du se i tre måneder til.)
Jeg leste bare en tredel av diktene jeg hadde lyst til å ta fram. Boka anbefales!




Ketil Bjørnstad, som jeg også leste ei diktsamling av (Nærmere, som du kan lese på Bokhylla), har jeg forresten begynt å lese mer av nå; det biografisk/ historiske verket "Verden som var min" (60-tallet osv.) Begynner å nærme meg det året der han gav ut diktboka, i 1973!

Så ble det nynorske barnedikt. Nyt det! (Flere av disse kan du også finne på Bokhylla!)




Framover: 

Lesemålet for juni er jeg i gang med, nemlig Harry Potter. Jeg har lest bok nummer 1 på norsk, og gleder meg veldig til lørdag 24. juni (dagen før det ekte jubileet), da vil jeg feire denne bokserien på jobb. Kanskje noen treffer Hermine i skranken?

søndag 4. juni 2017

Smakebit på søndag: Ollis (og Anne, og det å være voksen)

Samlaget, 2017
Ollis lar seg sjølv søkke til skogbotnen som ein sekk med mjøl. Ho legg armane over andletet. Ho vil sove. For resten av livet. Sove til ho blir vaksen og ikkje er redd lenger, og ikkje lenger treng nokon, og veit kvar ho skal. Ho er ferdig. 
Ollis, s. 253

Det er søndag og første pinsedag, og jeg holder meg innendørs på andre dagen med hosting og snufsing - og skjerm og bok. Har sett den nye tv-serien Anne with an E på Netflix. (Jasper fra Veien til Avonlea har blitt til Matthew Cuthbert!). Og lest barneboka Ollis på nytt, av debutanten Ingunn Thon.

Så tenker jeg noen tanker rundt dette med å være barn. Egentlig med utgangspunkt i både tv-serien om Anne fra Bjørkely og boka om Ollis (Oda Lise Louise Inger Sonja Haalsen).
Begge jentene er helt tydelig fremdeles barn. Med følelser like under huden og fulle av fantasi. Ofte inne i sin egen verden. Overbeviste om at verden kretser rundt dem. Veldig sårbare for avvisning og det å ikke bli sett. Men med noen nye lærdommer underveis.

Netflix, 2017. Amybeth McNulty som Anne fra Bjørkely

Anne har måttet ta ansvar tidlig. Som tidligere barnehjemsbarn og tjenestejente fikk hun krevende oppgaver og lite anerkjennelse. Det nye livet hos Marilla og Matthew på Bjørkely blir dermed en sjanse til å endelig få være det ene barnet, den som blir sett og elsket og tatt vare på, den som får kjole med puffermer, den som får briljere på skolen. Og litt barnslig blir hun da. Sånn at en voksen seer kan gnisse tenner littegrann. Men så ærlig! Har ikke lært å forstille seg.

Ollis har vært alene med moren i ti år. Så møtte mamma Einar, og så fikk de Ian, og ingen ting har vært det samme. Nå er det dumme Einar som er mammas "skatt". Når Ollis oppdager tegn på at den biologiske faren hennes faktisk lever og er glad i henne, ett eller annet sted der ute, får hun et nytt prosjekt, og det blir lettere å sette i gang med dette enn å snakke ut med mamma.
Lettere å holde på de vonde følelsene enn å risikere å finne ut at de ikke er rettferdige og at hun har dummet seg ut?
Er det barnslig, eller er det kanskje mer menneskelig? 

Anne og Ollis er altså barn.
Men det er ikke sant, som Ollis tror, at voksne aldri er redde. At vi ikke trenger noen. At vi alltid vet hvor vi skal.
(Det å være voksen er vel nettopp det å vite at det ikke stemmer. Men godta det, og leve likevel.)

Og så kan en lengte litt av og til til barndommens sterke følelser og grensesprengende nysgjerrighet og fantasi.

- Les Ollis! Hun er et barn det er verdt å bli kjent med. 

---

På bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne flere søndagssmakebiter.






onsdag 24. mai 2017

Ungdomsbøker om store spørsmål

Jeg har lest to ungdomsbøker som har religion som tema. Den ene mer filosofisk/ fantasifull, den andre helt realistisk og mer mørk. Den ene handler om eksistensielle spørsmål, den andre om identitet og religionsutøvelse.

Penguin Books, 2012
1. There is no Dog av Meg Rosoff

'It's really tragic, all this peculiar weather,' Lucy said as they left the zo together. She stopped to stare at a ruined pushchair, overturned in a puddle. 'So many lives messed up.' They walked in silence for a moment. 'I heard on the news that the death toll is in the thousands.'
Bob shoved his hands in his pockets and looked away. 'It's not my fault,' he muttered.
Lucy laughed a little quizzically and took his arm. 'Of course it's not.'

Har du noen gang lurt på om det fins en gud som har skapt denne verdenen? Og i så fall, hva han/ hun har gjort etterpå, siden det har blitt så mye tull? Noen av oss tror på en gud som styrer alt, og kjenner at det er trygt. Andre tviler og undrer. Og andre igjen lager satire av det.

Rosoff har i denne boka diktet seg fram til at skaperguden som fikk vår klode som sin oppgave, var en hormonstyrt og lat tenåringsgutt ved navnet Bob. Utstyrt med masse fantasi, men dårlig gjennomføringsevne og en viss trang til forelskelse i menneskejenter. Bob har en hjelper som har vært i kulissene i noen årtusener, den samvittighetsfulle organisatoren Mr B som samler opp menneskenes bønner. Mr B ønsker så gjerne å rydde opp i Bobs rot, men kan stort sett bare sitte og se på. Nå kjenner han at det snart er nok.

I menneskenes verden møter vi tenåringsjenta Lucy, som jobber i en dyrehage. Bob forelsker seg i henne, dessverre. De sterke følelsene hans skaper kaos på Tellus.
Legg til et søtt dyr som står i fare for å bli spist, en tvilende prest og en spilleavhengig gudinne pluss pluss, så har du en underholdende historie som er dyp på samme tid.

(Hvor kommer boktittelen fra? Vel, Bob har dysleksi, og dette er hans tolkning av rableriene han ser på en vegg. - Jeg vet ikke om jeg liker å lese om dysleksi som en morsom, negativ egenskap.)     

Aschehoug, 2016
2. Mine brødre av Adel Khan Farooq

Jeg stiller meg ved sida av henne, uten at hun fjerner blikket fra tærne. Det er så stille at jeg kan høre bankingen fra hjertet mitt. Jeg prøver å si noe, men munnen tier. Slik står vi til hun bryter stillheten.
"Noen ganger lurer jeg på hvorfor Allah gjør det så vanskelig for oss muslimer," sier hun uten å snu seg mot meg. 
Det blir stille igjen, en stillhet der hvert eneste sekund virker som en evighet. Pusten min er flat og mekanisk. 
"Jeg er redd," sier hun. "Jeg er redd for blikkene. Mot oss i hijab. Jeg anses allerede som medskyldig, bare fordi jeg går rundt med et lite tøystykke på hodet," sier hun og ser endelig på meg.

Dette er fortellinga om en ung Oslo-gutt med pakistansk bakgrunn i tida rundt terrorangrepet i Paris. Han står midt mellom to kulturer, med et ønske om å leve opp til både kravene moren stiller og forventningene fra jevnaldrende kompiser. Enhver ungdom kan oppleve slike konflikter mellom ulike deler av livet, men som religiøs har han enda et forhold å tenke på: troen og hva den skal bety for måten han lever på.

Han har i starten av boka et ganske avslappa forhold til både Koranen og de muslimske levereglene; det er festene og de jevnaldrende som drar på ham. Men så spisser det seg til mellom "de norske" og "utlendingene" i ungdomsmiljøet, og det blir på samme tid både vanskeligere og mer maktpåliggende å markere identiteten sin.
Midt i en krise hvor han oppdager noe skremmende om faren, plukkes han opp av en karismatisk muslimsk leder som blir en ny farsfigur. Det han ikke vet, er at denne mannen er en av de som rekrutterer unge muslimer til IS i Syria. En dag forsvinner en ung konvertitt fra den muslimske gruppa sporløst...
Vår venn møter også jevnaldrende som er viktige korrigeringer til utviklinga: fotballspilleren Tord, en real og inkluderende norsk gutt, og den store forelskelsen Fazia, bevisst muslim med et mer liberalt syn på islam. Men det hjelper lite når ballen begynner å rulle og han ikke kan se at han har noe å tape.

Det var veldig interessant å lese denne boka og etterpå se siste sesong av TV-serien Skam (NRK). I femte episode får muslimske Sana store problemer. Konfliktene og krisen hun opplever minner en del om det som skjer i Mine brødre. Og også i Skam blir det diskusjoner om ulike måter å være religiøs på - og tro på.

Det som først og fremst slo meg mens jeg leste - og så - var: hvor viktig det er å føle at en er en del av noe, å være inkludert og verdsatt. Å være en "bror". Opplever en fellesskap, kan en bli med på mye.

Verdt å vite: forfatteren Adel Khan Farooq er nevøen til Khalid Hussain, som skrev Pakkis for snart 30 år siden

lørdag 20. mai 2017

Sånn selvhjelp

Selvhjelpsbøker, som fokuserer på hva du selv kan gjøre for å endre forhold i livet, kan være så mangt. De kan være praktiske. Filosofiske. Insisterende. Urealistiske eller jordnære. I det siste har de nok blant mange fått et dårlig rykte. Sven Brinkmann (Stå imot!) er av dem som har kritisert selvhjelpslitteraturen og fokuset på at en skal "kjenne etter", utvikle seg og være positiv.
Og i sin mest ekstreme form kan den typen bøker ødelegge mye. Som The Secret, hvor du får vite at du kan trekke til deg det du ønsker deg (tilsvarer "herlighetsteologi" i kristendommen). Høye forventninger gir stor fallhøyde.

Men jeg mener ikke at alle selvhjelpsbøkene skal avskrives av den grunn, for alle. Selv fant jeg hjelp i ei bok om selvfølelse som jeg leste for fem år siden, i en stormfull og forvirrende periode hvor jeg trengte å finne tilbake til styrken og gleden i meg selv. Si snille ting til meg selv. Jeg tror jeg har en ganske bra selvfølelse i bunnen, altså en grunnleggende idé om jeg er verdt noe, er bra nok. Men av og til trenger en et ekstra puff i riktig retning. 

Men som May-Bente Høiland-Lode skriver i Smart for livet: slik får du god selvfølelse og mental styrke: selvfølelse er ferskvare.
En har gode og dårlige dager.

Cappelen Damm, 2016
Spørsmålet er hvor lett en klarer å jobbe seg opp igjen når dagene er dårlige. Om en klarer å finne lyspunkt i mørket. Og til det kan en få hjelp gjennom for eksempel mentalitetsøvelser som er beskrevet i denne boka. Som å: 
  • Finne fram til sine egne styrker og fokusere på dem. 
  • Si "jeg er glad i deg" til seg selv i speilet. 
  • Finne ting å være takknemlig for. 
  • Sette ord på følelser og godta dem. 
  • Vente med å kommunisere til roen er der og de negative følelsene ikke er i forgrunnen. 
  • Velge hva en fokuserer på.
  • Være bevisst på egne tolkninger av situasjoner og at disse ikke nødvendigvis er riktige.
  • Sette seg konkrete mål og delmål.
Budskapet er at gjennom å endre måten en tenker på, kan en øke de positive følelsene, opparbeide en større selvfølelse og klare å gjennomføre (mer av) det en ønsker.

Høiland-Lode, som er pedagogikklektor og coach, har skrevet denne boka til tenåringer. Hun gir eksempler på ungdommer som har fått hjelp av SMART-metoden gjennom kurs. Tenåringer med lave tanker om seg selv, som stresser, som irriterer seg over foreldre og skole, som ikke klarer å se noen løsning på problemer.
Og jeg skjønner godt at metodene kan hjelpe mange.

Med et par forbehold:

1. Positive følelser er bare en del av bildet. Forfatteren skriver at ingen følelser er "feil", men fokuserer mye på gleden og takknemligheten som skal komme og som en skal arbeide fram. Dette er vel og bra så lenge en husker at sorg, sinne og irritasjon også er naturlige følelser. Det er ikke sikkert at de "fører til positiv endring", men av og til trenger de plass. De må bare ikke få lov til å overskygge alt og ødelegge livskvaliteten.
Jeg husker Polyanna-boka, som jeg likte så godt da jeg var yngre og ville være et "solskinnsbarn"; i dag ser jeg på det som en fordel om en kan kjenne på - og vise - et større spekter av følelser. (En må ikke bli en smilende robot.)

2. Det fins alltid forhold vi ikke kan endre på selv. Det fins også problemer vi opplever som har en klar addressat: når andre mobber og trakasserer en aktivt, og en kan oppleve rene overgrep.
Her er det viktig å ha i mente at den enkelte selv ikke har ansvar for å endre følelsene av redsel og usikkerhet. Klarer en sette ord på hva en ikke vil og at en har det vondt, er det fint, men det vil være den andres ansvar fullt og helt å bøte på skaden eller slutte å skade. Dette blir ikke nevnt i boka; eksemplene som er brukt er helt uskyldige hverdagssituasjoner.

3. Det er mange ulike øvelser i boka. Jeg kjenner at jeg som en systematiker og en samvittighetsfull person kunne kommet til å gjøre alle øvelsene. Det ville blitt slitsomt. Alle listene en skal (kan) skrive, meditasjonen og de andre øvelsene, er hjelpemidler som hver og en må plukke fra. Det er ikke sikkert at alle unge lesere vil kjenne seg selv så godt at de kan finne det som passer og utelate det andre. I verste fall kan jobben en gjør med seg selv og sine tankemønstre bli et stressmoment, at en blir sitt eget følelses- og tankepoliti. Enda en ting en må gjøre "bra nok".
Det er nok ikke meningen.
I beste fall finner leseren en øvelse eller to som kan hjelpe godt. 

Jeg for min del vet at jeg har mål som jeg ønsker å oppnå, men som det er litt vanskelig å få tak i. Kanskje jeg kan lage meg et tankekart eller "visionboard"? Det virka litt morsomt.

Har du erfaringer med selvhjelpsbøker, gode eller vonde?







tirsdag 16. mai 2017

Om havet

Tur i fjæra i Bogen. Foto: Gunn Lina Fredriksen


 

Jeg vokste opp ved havet. Innerst i Ofotfjorden, i ei lita bygd, et lite boligfelt like ved fjæra, bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 8. Hver gang jeg har vært der siden (lenge siden nå) må jeg alltid besøke fjæra. Snuse på havlufta. Høre måkeskrikene. Plukke små skjell eller sneglehus. Noen av dem har jeg spart på i en bolle i bokhylla mi, sammen med mer eksotiske skjell i flotte farger.
Sørpå har jeg måttet reise lenger for å finne sjøen, men det er herlig å oppleve det. Særlig på en solfylt dag.

Jeg er ikke glad i å være ute i båt på havet, jeg blir fort sjøsyk, men regner med at jeg kunne vent meg til det også. Enn så lenge er det bare det å stå trygt på land og se utover som drar meg.


Sneglehus fra fjæra i Bogen.


Oktober forlag, 2015
En som har vært ute på havet mange ganger, er Hugo Aasjord, en kunstmaler i Lofoten som kommer fra en familie av fiskere og fiskeforedlere. I Havboka forteller Morten A. Strøknes hvordan han og Hugo reiste ut på Vestfjorden flere ganger i løpet av ett år for å fiske den digre haien håkjerringa. Hvordan det gikk skal jeg ikke røpe, men jeg kan skrive andre ting som kan vekke interessen. Først en smakebit fra side 19:

Hugo trengte ikke å jobbe for å overtale meg, jeg slukte kroken så å si på instinkt. Også jeg er oppvokst ved havet og har fisket siden jeg var liten gutt. Å få napp ga meg alltid den samme følelsen av at nesten hva som helst kan komme opp av dypet (...) merkelige vesener svømte rundt, nesten rett under nesen på oss, men vi kunne ikke se dem, ikke kjenne dem, bare ane hva som foregikk der nede. 

Selv om rammefortellingen om haifisket er god nok i seg selv, er det alle anekdotene og assosiasjonene innen ulike fagfelt - mytologi, geologi, samfunnslære, historie, kunst, værforskning, miljøvern - som gjør det så interessant å lese videre. Jeg lurer på hva neste kapittel vil bringe av kunnskap og funderinger og fantasifulle historier. Dette er ikke en slukebok, en må stoppe opp av og til (veldig sunt). Den er en typisk sakprosabok, med fakta bakt inn i en god historie.

Jeg får vite mye jeg ikke ante om havet. Også om kystkulturen i nord, hvordan alt var bygd rundt fisket. Hvordan det endret seg med den industrielle revolusjonen og kravet om masseproduksjon. Om de modige lokale forsøkene på å bevare gamle bygg og fornye dem, bruke dem til nye folkelige aktiviteter.
Strøknes har med seg eldgamle bøker til øya Skrova (jeg lurer litt på hvordan han har fått kloa i dem, er det realistisk at han får ta dem med seg til et vindblåst fiskevær i stedet for å bla i dem med hansker på et museum?), bøker som blander mystikk og fakta. Skrevet av personer som så på det som sin livsoppgave å fortelle om havet, forske på det.

Og så leser jeg om hvordan havet fungerer som et system. Hvordan det systemet står i fare for å gå under. Som han skriver, havet vil sannsynligvis overleve oss - men vil det være liv i det? Vil det bare være giftige alger og maneter igjen før vi vet ordet av det?
Jerntrålerne, som kan lage kirkegårder på sekunder av flere tusen år gamle undervannsskoger, er det som setter seg mest i minnet.

I tider der miljøkampen er så tydelig både hjemme (mulig oljeboring i nettopp Lofoten og Vesterålen. WWF) og ute (antimiljøvern i USA. Aftenposten), er det spennende, ja, nesten skummelt, å leve.
Hva hvis de som har makten og tjener pengene på fossilt brensel, opplevde rent konkret at deres eget vann, det de skulle drikke og vaske seg i, ble til olje eller annen gift? Ville de fatte det da, hva de gjør?

Uansett om du er opptatt av miljøvern eller ikke, ja, selv om du ikke har noe forhold til havet fra før, vil jeg tro at du kan få noe fint med deg videre fra Havboka.

Og det er en viss fare for havforelskelse.


Jeg sjekket på Google Maps hvor langt det var fra Bogen,
der jeg bodde, til Hugos øysamfunn Skrova i Lofoten.
Boka har jeg fått gjennom Mammutsalget.