onsdag 26. april 2017

Tjenerinnens beretning


Aschehoug, 1987
Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood kom i 1987, men er nå høyaktuell med en TV-serie som begynner akkurat i dag (The Handmaid's Tale).

Jeg går bort til vinduet og setter meg på vindusbenken, som er for smal til å sitte godt på. På benken ligger en hard liten pute med korsstingsbrodert trekk: TRO, med store bokstaver, omgitt av en liljekrans (...) I minutter, ti-minutter, kan jeg sitte og la blikket gli over bokstavene. TRO. Det er det eneste de har gitt meg å lese. Hvis jeg ble grepet i det, ville det telle?
 
Boka forteller om et patriarkalsk, teokratisk (gudestyrt) overvåkningssamfunn, Gilead. Gilead er et område i tidligere USA - ikke helt framtid, kanskje heller alternativ nåtid, for tiden før overvåkningssamfunnet kunne faktisk vært tiden før årtusenskiftet. Og nettopp glimtene fra den gjenkjennelige fortiden (disse kommer et stykke uti boken) gjør det ekstra vondt og gripende å lese. Omveltningen startet med at kvinner ikke lengre fikk jobbe. De mistet tilgangen til pengene sine. Og så...

Hovedpersonen Offred har fått navn etter mannen hun skal tjene, en høytstående person i Gilead. Som tjenerinne er hennes eneste oppgave å spre bena en gang i måneden og håpe på at hun blir gravid med Førerens (husets herres) barn. Hun bor på et rom hvor det tidligere bodde en tjenerinne som nå er død. I kulissene lurer en sjalu, ufruktbar hustru og en kjekk sjåfør som kanskje kan være nøkkelen til Offreds frihet. Eller er han spion? Og hva med Føreren, hvorfor vil han  bruke mer tid med Offred på ulovlige måter? Poenget er alle egentlig kan være noe annet enn de gir seg ut for.

Omveltninger som i Tjenerinnens beretning skjer rundt om i verden. Parallelt med denne boka leste jeg i Orientekspressen av Torbjørn Færøvik, og beskrivelsen av Romania under Ceaușescu har skremmende paralleller!

Det er bare ekstra virkningsfullt når handlinga er lagt til et moderne vestlig land.

Siste nytt er at hovedskuespilleren i TV-serien ikke vil kalle historien for feministisk. Jeg lurer på hva som da kan kalles en feministisk historie? Men det er klart, noen vil skygge unna hvis en serie får denne merkelappen...
Og hele verdenen lider under de nye ordningene og de strikte reglene som innføres. Som i diktaturer flest er det klare restriksjoner på informasjonsflyt og brutale straffer for overtredelser.

Boka er full av mulige sitater å fordype seg i, samtidig som en skynder seg videre for å se hvordan det går, og slutten... ja. Den er genial, syns jeg.

Her kan du se traileren til serien.

mandag 24. april 2017

Lesehesten oppsummerer: mars

Andy Griffiths, forfatter av Gutta i trehuset, på Biblo Tøyen.
Hva skjedde den måneden? 

Det er allerede siste uka av april, klarer du å skru tida litt tilbake? Vi prøver!
Mars, det var en fin måned. Bytting til sommerdekk på sykkel. Oslotur med blant annet inspirerende forfattertreff helt fra Australia. Siste bassengsvømming for sesongen. Herlig feleforestilling. Og så jobbing med det store tiårsjubileet her på bloggen.

Jeg blogget om... 
Før jubileumsvideoen fikk jeg tid til å videoblogge om ei afroamerikansk historie og skrive om flere barne- og ungdomsbøker i tillegg til siste 2016-innlegg. (Så har jeg tatt meg mer pause i april!)

Bøker lest


Jeg leste tjue bøker, det gir en sum på 54 titler i årets første kvartal. Det begynner å bli ei stund siden jeg fullførte, men her kommer noen oppsummerende ord om det som fremdeles ikke er nevnt.

Fakta/ dokumentar 

Humanist forlag, 2016
Jeg leste Ekstremisme av Kristian A. Bjørkelo, som er veldig godt skrevet, oversiktlig og klargjørende og virkelig til ettertanke. I starten forteller Bjørkelo om en ung norsk mann som isolerte seg og fikk mer og mer ekstreme holdninger, helt til han var klar til å gjennomføre terroraksjoner. Det er ikke den du tror...

Universitetsforlaget, 2016
Kjærlighet som religion av Christian Refsum leste jeg som ebok. Den er en av de nye sakprosabøkene som har kommet på kulturfondordningen til folkebibliotekene. Veldig interessant! Boka drøfter ulike framstillinger av kjærlighet med utgangspunkt i nye (kunst)filmer og romaner. Med en filosofisk, vitenskapelig og politisk ramme rundt. Fin oppvarming til filmquizen jeg var med på i påsken!


Heinesen forlag, 2015
Brevene dine legger jeg under madrassen av Sara Schwardt og Astrid Lindgren - fra Mammutsalget - gav meg i grunnen den fine historien jeg hadde håpet. Schwardt startet brevskrivingen med Lindgren da hun selv var 12 år gammel, og holder på noen år framover. Brevene fra Sara er fulle av følelser; de gir et inntrykk av en person som opplever vonde ting, men prøver å være tøff. Siden kommer den voksne personen inn og forteller hvordan det egentlig var, hva hun prøvde å skjule.

Jeg merket meg at boka er utgitt selv om Astrid Lindgren i brevene gir uttrykk for at dette skal være hemmelig. Det regnes vel som stoff som er interessant for offentligheten, og jeg er forsåvidt veldig glad for at jeg fikk innsyn i brevskrivingen!

Romaner og novellesamlinger

Brødrene Karamasov (del 1) av Fjodor Dostojevski var såpass full av lignende russiske navn og filosofiske betraktninger og diskusjoner at jeg gav opp etter første del. Leste innholdsreferat fra resten på Wikipedia. Det er lov!

Kolon forlag, 2016
Novellesamlinga Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale fikk jeg tips om fra en venn, den har handling fra ei bygd på Sørlandet hvor personene vi møter er ansatte i kroppsarbeideryrker. Og nettopp dette med arbeidere er nytt for meg som lesehest. Sjeldent har vi med en norsk forfatter å gjøre som kan skrive fra deres ståsted. Men jeg har så godt av det!

Livsforholdene er veldig ukjente for meg som akademiker og kulturarbeider, særlig selve arbeidslivet med de tøffe vilkårene, det fysisk harde rutinearbeidet og trusselen om oppsigelser. Ja, jeg får bekreftet noen kulturelle fordommer. Men det jeg egentlig husker best er respekten jeg kjente for de som bare gjør det de må, det beste de kan i situasjonen de er i. Og så møter vi flere av personene igjen i hverandres historier; det viser seg at alle har sitt. Kameraten som flørter hensynsløst med jenta du er interessert i kan være en overvektig fyr med kjærlighetssorg og ei mor som vil, men ikke kan bo alene.

Dale vant Tarjei Vesaas' debutantpris for boka, og er nominert til Sørlandets litteraturpris. Flere andre bloggere har skrevet om boka, som Artemisia og Beathes bokhjerte.

Tegneserie
Lykke til! av Tegnehanne og Jostein Larsen var herlig. Her får en mange kapitler i tekst og bilder om dumpene i veien - stort sett - i voksenlivet. Alle de mulige utfordringene er omtalt på en morsom måte, og blir dermed ufarliggjort. Det er lov å dumme seg ut! I forordet skriver kjæresteparet Hanne og Jostein:
"Vi er ikke eksperter på verken oppvekst, psykologi eller relasjoner, men vi har opplevd ting. Vi har begge dumpet, blitt dumpet, mistet venner, fått nye, hatt god selvtillit, hatt dårlig selvtillit, og ligget våkne hele natten og tenkt på alt det dumme vi har sagt og gjort i løpet av de henholdsvis 27 og 28 årene vi har levd."
Du skal få en liten smakebit, her:

Tegnehanne og Jostein. Kagge forlag, 2017


Ungdomsbøker
Aschehoug, 2017
Rumpa til Ingvar Lykke er ei ny ungdomsbok skrevet av Nina A. Grøntvedt, mest kjent som forfatteren av Odas sjarmerende dagbøker (Hei, det er meg). Pauline på tretten er en hovedperson som kan ligne på Oda, hun er veldig engasjert når hun først blir det og dundrer gjerne inn i flaue situasjoner med hele seg. Og her handler det flaue om det å være dødsforelska i en ung og kjekk teaterskuespiller. Pauline gjør ALT for at Ingvar Lykke skal se henne, og er selvfølgelig overbevist om at de to har noe spesielt. Så går det som det må gå...
Likte denne like godt som Oda-bøkene! Det er verdt å merke seg at denne ikke er illustrert.

Mangshou, 2014
Så tok jeg fatt på en dansk serie som allerede er et par år gammel: Kloden under vann-trilogien til Ida-Marie Rendtorff. Premisset i denne miljødystopien er at bare de rikeste av oss (litt uklart hvor i verden) har muligheter til å bo på fastlandet. Fattige må bo på kunstige øyer, og en vanlig geskjeft for barna på disse øyene er dykking etter skatter på havbunnen for kriminelle bakmenn.

Hovedpersonen Lara er ett av dykkerbarna, og hun er flink. Funnet av en dagbok som tilhørte en soldat vekker trangen i henne etter løsningen på mysteriet: hvor ble faren hennes av? Lever han? Og går det likevel an å kjempe mot fjellfolket og overvinne de kriminelle?

Så er det en kjærlighetshistorie også. En trekant som smetter rett inn i rekken av dystopiklisjeer. Dessverre syns jeg dette ødelegger for troverdigheten i spenningshistorien, særlig i siste bok, når Lara tar ganske sprø og uoverveide sjanser for å redde kjæresten. Hun er tøff, men kjærlighet gjør blind.
Ellers fikk jeg, særlig gjennom navnevalg og beskrivelsen av fastlandet, en følelse av romertiden. Men så er vi i fremtiden. Det forstyrrer når jeg skal prøve å se verdenen for meg.
Kort sagt, ikke den beste serien jeg har lest.   


Samlaget, 2017
Z for zorry av Marit Kaldhol var derimot like fin som jeg ventet meg. Kaldhol er en mester på å fortelle konsist og levende, med korte setninger og knappe kapitler, så det språklig sett er lett å lese. Men ofte sårt og intenst rent følelsesmessig.

Dansejenta Susan fra Zweet er den som forteller. Hun har reist bort fra hjembygda og inn til byen for å slippe unna alt som skjedde etter at Lill Miriam forsvant, og for å studere dans på videregående. Foreldrene bryr seg ikke om henne, de bare sender penger. Medstudentene skyver henne unna. Så kommer Zlatan, han som en gang tok en katt i halen og svingte den rundt før han slapp. Hva vil han med henne? 

Barnebøker
Etter bokpraten med Andy Griffiths, forfatteren av Gutta i
Fontini forlag, 2014
trehuset
-bøkene som "alle" unger spør etter, skjønte jeg at jeg måtte lese dem selv. Det er nemlig ikke bare fantasifulle historier med tegninger til, det ligger mye arbeid bak og også en bevisst oppbygning av bøkene; leseren som ikke har lest så mye eller ikke liker å lese skal bli ført inn i boka litt etter litt. Nysgjerrigheten skal vekkes. I tillegg er det ny tematikk i hver bok, en spennende historie.

Jeg leste fire av bøkene, og fikk vite at Andy og Terry (forfatteren og tegnerens alter egoer) finner på alle mulige ting som er gøyere enn å skrive bok, lager og roter seg bort i Dødens labyrint, drar ut på eventyr for å finne igjen sin egen redaktør og reiser i tid med kontrolløren fra bygningsetaten (litt humor for voksne også!)
Først og fremst: for en fantasi!  

Alt i alt
er jeg fornøyd med lesemåneden. Jeg fikk både noe å tenke på, noe å le og smågråte av og litt grøssete halvrealisme. Jeg kunne latt være å fullføre en serie, ellers vil jeg si at det har vært verdt det!

Hva skjer i april? 
Det har vært påskeferie, med tilhørende toglesing. (Og togprating. Ingen ting slår et nytt bekjentskap som en ikke skal bla i, faktisk!) Og så har vi hatt årsmøte i NBF Barn og unge, og jeg fortsetter et år som leder. Det er spennende. Mulig at jeg faktisk skal helt til Polen i august, på internasjonal bibliotekkonferanse. Men før det (om bare noen dager til), er det korgruppetur til Amsterdam og Utrecht. Felles reise i bil og på fly. Kanskje best å ha med ei bok i bagasjen likevel. Ebokapp fra biblioteket er genialt, forresten. 

fredag 21. april 2017

Og jeg vet jo det, da,

Vigmostad & Bjørke, 2017
at det er meningen at jeg skal føle meg bra etterpå, jeg mener, det er jo en ekte feel good, det er helt tydelig,
men at det skal være sånn? at det skal føles som om jeg har ei sol inni meg? det er rart, og jeg opplever det så sjeldent med bøker nå for tida, dessverre, jeg får et sånn utenforblikk, jeg blir sjeldent forelska, men det kjennes virkelig sånn ut nå,

og jeg satt på toget i dag og fortalte den kanadiske medpassasjeren min om ungdomsboka jeg hadde begynt å lese, om gutten som ikke kan gjenkjenne ansikter og jenta som var så feit at hun måtte skjæres ut av huset, men som nå er på vei inn i et mer vanlig liv, kanskje, og de to blir kjent,
og hun sa: Are they in love? og jeg svarte I don't know...yet og så etter en stund sa jeg I hope so,

og så kom jeg hjem og leste og leste og kjente hvordan det bare ble varmere og varmere og jeg ble mer og mer glad i dem, og det ble farligere og farligere,

og dette er utrolig skummelt, for jeg vet jo at du som leser dette ikke nødvendigvis vil føle det på samme måte når du leser den nye boka til Jennifer Niven,
men kanskje litt, bare litt, og i så fall er det verdt å ta den opp.

Å, denne følelsen vil jeg spare på. Lenge.
Jeg vil være mer som Libby. Danse piruetter som om jeg aldri har gjort noe annet. Sprade rundt i en lilla bikini med "jeg er ønsket" på magen. Med sprittusj.
Våge å møte hver dag og være sterk, uten å bli hard. 



(Og for nesten akkurat to år siden leste jeg ei anna bok, også på toget...)

lørdag 8. april 2017

Barnebøker om våren

Det er virkelig vår (enn så lenge), og mens jeg sitter inne og nyter sola gjennom vinduet har jeg ei bunke med barnebøker som jeg vil skrive noen ord om. De er ganske forskjellige i både lengde, stil og tematikk. 

Kagge forlag, 2017
Broren min er en superhelt av David Solomons.

Gutta fra tegneseriebutikken var de første som klarte å si noe. I likhet med meg hadde de hele livet drømt om at noe sånt som dette skulle skje. De var så opprømte at de nesten begynte å le. 
"Så dere det?"
"Det var helt utrolig!"
"Hvem er han?"
Jeg la hånden over munnen og hostet. 
"Stjernefyren". 
"Jeg tror han kalles Stjernefyren," sa en av dem. 
"Stjernefyren? Kult", sa en annen. 
"Synd at han ikke har kappe," sa en tredje. Jeg bet tennene sammen. 

Tenk deg å være ekspert (nerd, faktisk) på superhelt-tegneserier, og så gå glipp av sjansen til å selv bli superhelt, bare fordi du måtte på do noen minutter! Og så er det storebror som får de overnaturlige evnene, han som ikke aner noen ting om hvordan en skal være superhelt! Luke er mildt sagt oppgitt, men også nysgjerrig på hvem storebrorens Nemesis kan være. Legg til en snusfornuftig jentehelt med sjarmerende evne til å blande fremmedord (perspektiv blir perspirering), en stormannsgal butikkeier og en astereoide på vei mot jorda, så er historien passe godt og spennende krydret. Vil nok passe både til høytlesning og til egenlesing for barn som våger seg på 300 sider!



Cappelen Damm, 2016
Skogpiken Skjerv av Kim Leine

Da Skjerv har lagt seg og ligger og trykker seg inntil Nor som snorksover, og Godiva har spilt sangene sine på dreieliren, hører hun foreldrene snakke sammen med lave kveldsstemmer.
Hun er en sterk pike, sier Freik med den rustne hviskestemmen sin.
Jeg tror hun kommer til å klare seg.
Skjerv hører ikke hva Godiva sier, for stemmen hennes er myk og usynlig, men faren sier: Ja, ja, det er jo det jeg sier.
Så hører Skjerv at moren gråter. Skjerv holder hendene for ørene. Skjerv vil ikke høre på voksne folk som gråter. Det er feil. Det er som om et svart hull åpner seg opp. Hun klarer ikke å ha det inni seg. 


Formatet til Skogpiken Skjerv - større enn ei gjennomsnittlig barnebok - gjør at den bare roper på å bli tatt med til høytlesning på sengekanten. Men hvem som helst som liker eventyr kan egentlig lese den, ganske langt opp i alder. Bare vit at den er ganske trist. Av og til er skogjenta Skjerv helt alene, selv når foreldrene er der rent fysisk. Hun tar mye mer ansvar enn ei lita jente burde trenge. Overlever gjennom kalde og dystre vintre. Og drar ut på spennende eventyr, ikke fordi hun vil men fordi hun må.
Språket er ganske poetisk, med gjentagelser som et merkbart virkemiddel. Fortellermåten er særegen og personlig; Leine har lagd en forteller som kaller seg for Gud og som vet alt, og som leder leseren inn i hvert kapittel. Miljøet er litt vanskelig å tid- og stedfeste, som ellers i eventyr, men kan ligne på middelaldermiljø.
Og sjangeren, ja, hva skal en si om den? Det ble diskusjon på ei Facebook-side for bibliotekfolk. Vi vil jo gjerne vite hvilken hylle vi skal sette den på. Her er det nesten helt umulig. Den sprenger både sjangermessige og tematiske grenser, særlig mot slutten når eventyret gjør en fullstendig overraskende vri. Jeg kan ikke si mer uten å røpe for mye. Men fins det hyller for "gode historier", hører den iallfall til der!

Aschehoug, 2016
Helmer og Matilda: aksjon bestevenn av Mina Lystad

Mamma og pappa går ut i gangen for å vise han veien ut. Men før Lars Kristian Løvensprett går ut etter dem, stopper han foran Helmer. 
De er alene i stua. 
- Flaks for meg at voksne alltid tror mer på andre voksne enn på små barn som deg, sier han lavt.
Han smiler lurt igjen. 

- Du og jeg sees kanskje igjen en gang, men det gjør heldigvis ikke jeg og kjøteren din! 

Lettlest og søt fortelling om Helmer og bestevennen hans, som er en hund. Matilda elsker å springe rundt løs, og Helmer har latt henne gjøre det i parken. Men hun bjeffer så gjerne på folk, og denne gangen på helt feil person: en ufyselig rulleskimann. Han lyver til Helmers foreldre og får Matilda sendt til kennel. Med hjelp av mot og list og litt dans får Helmer og korpsjenta Eline ordnet opp i ting igjen. 


Cappelen Damm, 2017
Det jeg vet om deg av Meg Rosoff

Jeg lurer på når et barn blir en person. Skjer alt på en gang, eller langsomt, trinn for trinn? Finnes det en alder, en uke, et øyeblikk, hvor alle universets hemmeligheter blir avslørt og voksenheten senker seg som en sky fra himmelen og endrer hjernen for alltid? Vil barne-meg bare fordufte en dag og aldri komme tilbake? 

Denne boka er ganske annerledes enn Rosoffs Slik har jeg det nå, som jeg leste i februar. Realistisk nåtidsfortelling. Fra baksideteksten får vi en idé om at hovedpersonen har en overnaturlig evne, at hun vet alt om folk når hun ser dem. Jeg leser det ikke slik når jeg blir kjent med Mila, for meg virker det som om hun bare er en ekstra oppvakt og intuitiv tolvåring. (Det er helt ok, men jeg lurer litt.)
Hun er uansett en britisk tolvåring som reiser til USA med faren for å finne farens kamerat Matthew, som har forsvunnet sporløst. Underveis har hun kontakt med bestevenninnen sin i England og etter hvert med Matthews hemmelige sønn.
Det var flere fine passasjer i boka. Jeg likte særlig beskrivelsen av det nære forholdet mellom Mila og faren. Likevel, jeg syns at løsningen på gåten var litt skuffende. Selv om den var realistisk. Det er nok reisen mot løsningen som også er viktigst.

Andre "roadmovier" for ungdom som kan ligne litt: John Greens Hvem er du, Alaska?, Selma og Louise av Camilla Otterlei og Mygglandet av David Arnold.

torsdag 30. mars 2017

Bloggen er 10 år gammel!




21. mars 2007 skrev jeg mitt første innlegg på Lesehesten fra Sørlandet. Nå er det tid for feiring!

Akkurat på jubileumsdagen valgte jeg et nytt utseende på bloggen (det gamle fant jeg kopi av på Internet Archive Wayback Machine). Og nå er altså videoen ferdig. Håper dere liker den!

Den meditative musikken fant jeg på Freesound.org, et godt tips til deg som får lyst til å lage en liknende video. (All musikken der kan brukes fritt så lenge du krediterer artisten.) 

Jeg leste nettopp et sted at en bør unngå for mange interne linker på en blogg. Denne bokbloggen er full av det. Unnskyld! Her kommer noen til, for at dere som blir nysgjerrige på det jeg nevner i videoen lett skal komme dere videre. (Lenkene i innlegget fra 5 års-jubileet er forresten nå oppdaterte!)

Mest lest

1. Nytt på biblioteket (reklame, på en måte). (2536 visninger! Mange som vil vite noe om
Statistikk på sida.
bildebøker.)
2. Kulturfondbøker i april/ mai - del 2 (aner egentlig ikke hvorfor denne fikk 352 visninger.)
3. Smakebit på søndag: Om skjønnhet (er Zadie Smith populær?)
4. Det "virkelige" folket (om ei bok som gir seg ut for å være sann, men ikke er det, og et tankeeksperiment. Denne posten markedsførte jeg selv fordi temaet var så viktig).
5. Picassokvinnen (beste bok?)  (ungdomsbok av Taran Bjørnstad. Heller ikke den typiske tittelen å søke på, men kanskje det var uttrykket "beste bok" som gjorde utslaget?) 

Mest kommentert

1. Smakebit på søndag: Flukten
2. Er nynorsk kult?
3. Litt om kommentarinnstillinger


Andre verdt å nevne-innlegg (et utvalg...)

Jeg hadde et improvisert togintervju med en forfatter (Alf Kjetil Walgermo) og analyserte Grand Prix gjennom fantasybriller.
Jeg tok meg en tur til Småland, og skrev diktet "Når jeg ser dem stå rundt meg", om det å være barnebibliotekar.
Jeg var med på tidenes koropplevelse i Virtual Choir (Bliss/ Fly to Paradise), og reiste til Edinburgh med søster.
Jeg lagde en adventskalender med utfordringer til meg selv (blant andre julevideoen!) og sutret over hva som var galt med Divergent-plakaten. (Men jeg så filmen, må jeg innrømme...)
Jeg leste klassikeren Peter Pan og skrev en kommentar til debatten om mannsunderskudd i barne- og ungdomsbokbransjen. 
Jeg fikk et brev fra ryggen og funderte på hvem Fredrik var (om slektsforskning). Jeg skrev om boka "Alene naken" og grublet rundt psykiatri og normalitet).
Jeg tok meg en ferie uten sosiale medier, på Kypros, tenkte på liv og død i filmer og bøker og ble helt overgitt over hvor godt vant en kan bli i både dataspilling og lesing.


Videoer 
finner du ved å søke på "video" i emneordskyen (akkurat nå nederst på sida).

Ja, og så...
Sørlandslesehesten er på Facebook! Følg meg gjerne der! 












onsdag 22. mars 2017

Svart bakgrunn - gutter og jenter

Gyldendal, 2017
Nå når jeg leser gjennom tidligere blogginnlegg for å mimre om de siste 5 årene av bloggen, finner jeg noen mønstre. Jeg har hatt en del innlegg om det å være jente/ kvinne og eventuelle forskjeller mellom kvinner og menn. Jeg har nok dels valgt bøker - fakta og skjønnlitteratur - som har det som tema, men har også lagt merke til visse trekk i fortellinger jeg har lest.

Dette gjelder ikke minst boka jeg fant i eboktjenesten Ebokbib og lastet ned der: den svenske ungdomsromanen Guttene av Jessica Schiefauer. Jeg ble ferdig med den på en kveld, og den gjorde noe med meg. Jeg skal prøve å sette ord på det. Først et utsnitt fra side 243:

- Har du glemt hvordan det er, hvordan de oppfører seg mot sånne som oss? Har du glemt det? For det kommer aldri, aldri til å forandre seg, uansett hvor gamle vi blir. Ikke så lenge vi ser slik ut.
(...)
- Jeg har ikke glemt det.
Hun så opp på meg.
- Men jeg har ikke tenkt å forakte meg selv bare fordi de gjør det. Jeg har ikke tenkt å la dem vinne.


Etter at boka var ferdiglest satt jeg igjen med inntrykket av en hard verden der forsoning og vennskap mellom kjønnene er umulig, og det eneste fellesskapet og respekten er å finne blant mennesker av samme kjønn. En verden der alt som skjer med deg avhenger av hvilket kjønn du er, eller velger å være. Hvis du da føler deg annerledes enn det du ser i speilet, er du ille ute. 

Fortelleren Kim har to venninner, Momo og Bella, de er alle i starten av puberteten og har begynt å få ekle blikk av guttene. Og ikke bare blikk; særlig Bella med de store formene blir fysisk trakassert og delvis avkledd. Det skjer med flere jenter i byen, det er akkurat som om dette er en naturlov. Kim hater det, hun er redd for guttene og avskyr sin egen svakhet, at hun ikke kan ta igjen og beskytte seg. Hun er også spinkel til jente å være og har overfølsom hud.

Ikke så rart da at det er hun som blir så fascinert av det som så skjer: hun finner en magisk måte å bli gutt på. Å bli sterkere, raskere, tøffere.

Venninnen Bella har et drivhus der hun dyrker en ukjent plante. Den viser seg å inneholde en saft som får venninnene til å skifte kjønn når de drikker den. De blir gutter om natten. Neste morgen har de jentekropper som vanlig.
Alle de tre syns dette er spennende i starten. Men det er bare Kim som fortsetter å synes det er en bra ting å være gutt. Som rett ut sagt blir avhengig av det. De andre to syns det er skummelt. Finner hverandre i et nytt feminint prosjekt. I en følelsesladd scene ser Kim dem utenfra der de sitter og sminker hverandre og øver på "jenteleken".

Kim, hun finner Tony. Han som ser på henne med interesse og nysgjerrighet når hun er gutt, men med dyp avsky når hun er jente. Som gutt får hun være med på de grensesprengende turene hans der de stjeler, bryter seg inn i andres hus, kjører biler i 200 km/t. Så lenge Kim stoler på sin egen nyvunne styrke - og glemmer den sterke tiltrekningen til Tony - går det bra...

Boka er helt klart spennende. En må bare finne ut hvordan det går. Men den er også veldig trist.
Hver eneste jente som opplever trakassering av jevnaldrende gutter er en jente for mye, og det skjer selv i "likestilte land" (som forfatteren forteller i dette engelske intervjuet), men det kan ikke være de guttene som dominerer? Jeg har så lyst til å tro på de ok guttene, de som har en positiv form for maskulinitet, at de ikke blir færre, at de også har makt. Jeg skulle ønske disse var representert i Schiefauers bok, slik som det fins motstemmer til overgriperne i #alfahann (Torbjørn Moen) og Med på leken (Hirsch). Men det er ikke deres historie hun vil fortelle; det ville blitt en annen bok.

Guttene handler om en ungdoms opplevelse av å ikke høre til noe sted uten maske og kostyme og en ny kropp. Å være i konstant fare, å stå i spenn. Men også finne vennskap og til slutt en identitet. 

Boka kom forresten ut som film i 2015 (Pojkarna/ Girls Lost). Her kan du se traileren.

lørdag 18. mars 2017

Jeg er heldig




Her er en video jeg lagde oppe i skogen i dag. Jeg har lest og sett så mye i det siste som har samlet seg opp og måtte ut på en eller annen måte. Det handler om frykt for å miste friheten, hjemmet sitt og selve livet. En frykt jeg heldigvis slipper å kjenne på.

Kanskje du har tanker rundt dette temaet? Kommentér gjerne!

Boka jeg nevner og reaksjonene den har skapt kan du lese mer om på engelsk Wikipedia. Hvis du får lyst til å lese den, skal det gå an å få lånt den på ditt lokale folkebibliotek. Det er Heinesen forlag som har utgitt oversettelsen til norsk.

Ellers kan jeg fortelle at det ikke vil bli noen "Best i 2016"-video. Litt fordi det alltid er så vanskelig å finne én favoritt i en sjanger, så jeg skroter idéen om et sånt kappløp.
Litt fordi jeg heller vil lage kortere videoer om andre ting, og håper å få publisert flere som den over i løpet av året.

Og så kommer det en jubileumsvideo om ikke så lenge!

fredag 17. mars 2017

Det var magisk

Susanne Lundeng (hjemmeside).
Foto: Ingvil Skeie Ljones
I kveld har jeg vært på konsert, eller forestilling, med Susanne Lundeng. Jeg hadde aldri hørt om henne og aldri hørt henne spille. (Siden folkemusikk ikke er min primære favorittsjanger, får jeg være unnskyldt!)

Det som fascinerte meg ekstra var at hun er nordfra, ikke så langt fra der jeg bodde til og med første klasse på barneskolen - nord i Nordland. Og nettopp denne landsdelen handlet forestillingen om. Historien og historiene, Lofotfisket og markedsdagene. Folkene, folkelynnet, impulsene fra andre steder. Med folkemusikken og felespill i fokus.
Ingen egentlig tradisjon som har blitt samlet inn av folkemusikkhistorikere, men Susanne har plukket opp og tatt vare på. 

Lundengs eget felespill imponerte og rørte ved meg. Hun har en særegen utstråling, humor. Og den energien! Hun danset samtidig som hun spilte. Sang sammen med fela. Og fortalte.
Dramatiserte scener som jeg kunne se for meg. Spilling i rorbuene. Farlige turer på sjøen. 

Det livlige spillet gav meg lyst til å danse, det vare fikk meg til å smile.

Jeg lånte med meg cder fra biblioteket hjem, og hører på den ene mens jeg skriver dette.

Ena forlag, 2016


Aldri har hun hørt noe så utrolig vakkert. Aldri har musikk rørt henne så sterkt som nå. Det er som om musikken fyller henne. Det bobler over i kroppen hennes. Hun vil le. Hun vil danse. Hun vil gråte av glede. Det er magisk. Det finnes ikke ord. Lenge blir hun bare stående og lytte. Men så stilner det, og hun åpner øynene. Fossegrimen ser på henne. Han vinker henne til seg.

På armlenet i godstolen har jeg ei barnebok jeg nylig leste, Fossegrimen av Ingunn Aamodt. Her er det jenta Tuva som spiller fele. I smug, for foreldrene liker det ikke. De vil helst være i fred foran tv-en og kaller Tuvas spill for ulyder.

Vennen Olav hører interessert på, men når jentene som går forbi gjør narr av henne, smiler han. Det vokser fram et sinne og en trass i Tuva. Hun skal vise dem alle.

Bestefar har fortalt om møtet sitt med Fossegrimen, han som spiller så herlig at alle som hører det blir fortapt. Han kan lære det bort, men mot en forferdelig pris.
Tuva tar sjansen.

Boka er kort, lett å komme igjennom og et vakkert eventyr. Som i eventyr flest er det klisjeer og typer, men de glemmer jeg og lar meg drive med i musikken og lengselen.
Marius Renberg sine tegninger tilfører en ekstra fin mystikk.

----



søndag 5. mars 2017

Oppsummering av 2016: ungdomsbøkene

Dette er det siste oppsummeringsinnlegget for "Best i 2016". Tidligere har jeg oppsummert romanene, fagbøkene, tegneseriene og barnebøkene

Jeg leste 57 ungdomsbøker i fjor. Det var bøker i så å si alle sjangre: realistisk drama, dystopi, spenning, alternativ historie (kontrafaktisk), science fiction, fantasy og grøss.

Personene jeg leste om
forelsket seg eller ble gjenstand for forelskelse, 
fikk og mistet venner, 
ble fanget eller var på flukt, 
ble voldtatt, 
ble radikaliserte, 
la ut på viktige reiser i tid og rom, 
planla fest, 
kom i puberteten, 
kjempet mot ondskap (i seg selv eller i dødsengler og vindkrefter),
møtte døden,
fant ut noe nytt om seg selv
(som uante krefter eller en hittil ukjent bakgrunn).

De var gutter, jenter og eventyrskikkelser.
Masse spenning, mange gode historier.

Foto: Flickr (Smilz4U18)


De aller fleste bøkene jeg leste var av norske forfattere. På andreplass kom de engelskspråklige forfatterne, og så en håndfull nordiske - litt som statistikken over ungdomsbokutgivelser i Norge.

De fleste bøkene var nye, men jeg leste også moderne klassikere: Alexandria-bøkene til Jon Bing og Du kjenner meg ikke av David Klass. 
Jeg fullførte flere spennende serier: Drakeguten, Dødsengler, Beta. Og jeg snuste på andre: Splintret, Half Bad, Nattskolen, Boy Nobody. Jeg fikk også med meg en ny "slutt" på Harry Potter-serien gjennom teatermanuset Harry Potter and the Cursed Child.

Når jeg ser på titlene jeg valgte ut til "best i 2016", er det flest i sjangeren realistisk drama. Flere av disse gjorde sterkt inntrykk. Ellers var det en håndfull spenningsbøker med dystopisk tilsnitt, pluss en fagbok. Kanskje jeg må dele opp i flere kategorier. 
 Med i konkurransen:
En av bøkene på lista har nettopp mottatt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Et tegn på at jeg og jurymedlemmene er enige! 

lørdag 4. mars 2017

Lesehesten oppsummerer: februar

Galtvort/ Hogwarts, i mindre størrelse.
Hva skjedde denne måneden? 

I februar fikk jeg et nytt møbel i stua: keyboard! Det betydde at den ene bokhylla måtte flyttes inn på gjesterommet, og i samme slengen fikk jeg ryddet litt og sendt noen bøker til bruktbutikk.

Ellers var det store prosjektet denne måneden en søstertur til London og til Warner Bros sitt Harry Potter-studio - med forberedelser: omlesing av fjerdeboka på engelsk. Film sett. Selvlagd Galtvort-emblem fra Halloween funnet fram. Ja, og forresten, jeg har også sett en fransk fanvideo og lest fanfiction. Det fins noen virkelig gode fortellinger der ute!
I tilfelle jeg ikke får skrevet mer om turen kan jeg referere i korte trekk: masse fint å se, altfor mange folk der på samme tid (særlig i butikken), knapt med tid i pakketilbud med buss, men glad for å ha vært der. Jeg har alltid elsket kunstverkene som var grunnlag for filmene (concept art) og kjøpte med meg ei bok som har flere slike bilder.

Jeg blogget om...

Her på bloggen ble det skriving og snakking om bøkene til Terry Pratchett og om #Mammutjakten i tillegg til et par oppsummeringsinnlegg. Ganske produktiv bloggemåned!


Bøker lest

Februar var en fruktbar lesemåned, både i kvalitet og i variasjon. Det ble til sammen 14 bøker, det vil si 34 bøker siden nyttår.

Romaner

Brev til Victoria av Marcelo Puglia har jeg blogget om her. Så noen ord om resten!

Vidarforlaget, 2016
Melvil kan ikke hoppe over sider i livet sitt som hun hoppet over sidene i fortellingen. Jeg har ingen tryllestav. Vår marihøne satte seg på nesen til heksa, hun hadde en Kalachnikov over skulderen og døden i enden av pekefingeren.

Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris er en kort og lettlest dokumentarbok, fortellingen til en enkemann etter Bataclan-attentatet i Paris for vel ett år siden. Leiris postet et mye omtalt brev til terroristene på Facebook, hvor han fortalte at han ikke ville hate dem, slik de ønsket. Fortvilelsen etter kjærestens død og utfordringene med å være alene med en sønn som forstår ganske mye, blir beskrevet på en fin måte.

Tegneserie


Etter den aktive tegneseriemåneden januar tok jeg det litt med ro i februar, men fikk med meg For the Love of God, Marie! av Jade Sarson, som jeg hadde kjøpt. Den handler om ei katolsk amerikansk jente som har en litt utradisjonell forståelse av hva det vil si å spre Guds kjærlighet. Men hun gjør det med et stort hjerte for mennesker av alle slag og fasonger. I denne tegneseriebutikken kan du se noen utdrag av fortellinga.


Fantasy


Fontini, 2016

Alle som ser oss stå side om side kan se hviken relasjon hun har til meg. Moren min ga meg sine høye kinnbein og lysegrå øyne. Hun ga meg det nådeløse instinktet, og hurtigheten som gjør meg til den beste eleven Svarttind har sett på tjue år. 
Mor. Det er ikke det rette ordet. Mor er et ord man assosierer med varme og kjærlighet og vennlighet. Man forbinder det ikke med å bli forlatt i nomadefolkets ørken kun noen timer etter fødselen. Eller med årevis med kald taushet og intenst hat.

En glo i asken av Sabaa Tahir var månedens fantasy og den første boka om Elias og Laia. Et fint nytt bekjentskap og verdt å følge videre. To helter med hver sine historier, på hver sin side i en konflikt men med gryende følelser for hverandre. Ifølge Wikipedia fikk forfatteren idéen til romanen etter å ha lest om kashmirkvinner som mistet mannlige familiemedlemmer til militæret. Hvordan ville hun reagert i en sånn situasjon, tenkte hun?
Så da skrev hun om Laia. Den redde lillesøstera som blir modig og hard, som oppsøker motstandsbevegelsen for å redde storebroren fra fengsel. Og om Elias, oppvokst og utvalgt til en oppgave han hater. Laia blir tjenestejenta til Elias' mor og vet ikke om hun vil overleve det. Elias blir en av de fire utvalgte til en kamp på liv og død i villmarken; vinneren vil bli ny president, og han kan ikke snu.
Vennskapet mellom Elias og Helene, en av de tre soldatene han kjemper mot, var nok det som rørte meg sterkest i boka. Kanskje de møtes igjen i fortsettelsen? Men da som...hva da? Jeg røper det ikke.

Ungdomsbøker

Aschehoug, 2016


-Pass deg! ropte Amir, og jeg mer ante enn så skyggen som kom mot meg. Jeg kastet meg til side, men for sent. Simon fikk armen rundt halsen min, og jeg kjente det lynskarpe bladet på barberkniven mot strupehodet. Den lyse stemmen var som et iskaldt kjærtegn i øret mitt.

Et slott av sølv av Aslak Dørum kan lett plasseres i sjangeren realistisk heltefortelling/ spenning. Den er tredje (frittstående) boka i en serie om to unggutter på eventyr; og jeg syns dette minner veldig om serien til Johan Mjønes (Blodspor i Klondike har jeg blogget om). Merk dere: vi har faktisk to veldig gode norske spenningsserier for ungdom med internasjonal handling!

Overlevelse i naturen og kampen mot kriminelle bander/ bedrifter er fellesnevnere for de to seriene, en slags blanding av James Bond og Lost? Et slott av sølv er også krydra med dyr og mennesker som er fiksa på genetisk. Og hovedeventyret foregår i det kalde isødet i Russland.

Hvis du ikke har opplevd krig og lurer på hvor lang tid det tar å bli vant til å miste alt du tror du trenger eller elsker, er svaret i løpet av et øyeblikk.

Cappelen Damm, 2016

Slik har jeg det nå av Meg Rosoff er verre å sjangerfeste. Det tok lang tid før jeg skjønte hva det var jeg hadde mellom hendene. En slags alternativ historisk roman? En krigshistorie fra nær framtid? Men det gjorde det enda mer spennende å lese. Og boka er skrevet på en finurlig måte. Fortelleren bruker Store Bokstaver flittig og har lange setninger uten tegnsetting; det er likevel ganske lett å lese.

Fortelleren Daisy blir sendt av den amerikanske faren sin til den engelske landsbygda for å få bukt med spiseforstyrrelsene sine hos slektninger. Hun finner seg raskt til rette sammen med kusinen og fetrene, som er mye alene på gården. Det er krig på vei, og moren har reist utenlands for å hjelpe til.
Daisy blir mer og mer betatt av fetteren Edward, selv om han er ganske lav og yngre enn henne. Han gjengjelder følelsene hennes, det blir ganske intenst.
Så oppdager myndighetene at de er foreldreløse. Jentene og guttene blir atskilt, og så kommer krigen.
Veldig, veldig god bok. Anbefales.

Vi snakker forresten om debutromanen til Meg Rosoff, som vant den internasjonale barnebokprisen ALMA i fjor.

Barnebøker


Aschehoug, 2016

Egoland av Lars Joachim Grimstad er tredje bok om statsminister Fahr og sønnen Teddy med venner. Minst like spennende som før, tidvis grusom, med en ofte satirisk humor og et tydelig engasjement mot moderne, ekstrem selvdyrking og overvåkningssamfunnet. Jeg siterer fra baksida av boka, som er på 381 actionfylte sider:

"Det tar litt tid å lese en så tjukk bok som dette.
På den annen side:
Om du ikke gjør det, får du aldri vite hva som skjedde da folk i Norge begynte å falle om. Eller hva den gamle mannen mente da han ropte: "Blodet skal flyte!" Du går glipp av minst hundreogatten angripende hologram-vikinger, tre slemme brødre med el-pistol, én sleip PR-rådgiver, og The Kube."
Pluss pluss.

Gyldendal, 2016

Greia med maneter av Ali Benjamin er en av de fine bøkene om en person som er nysgjerrig på både livet og ting rundt seg, men blir oppfattet som annerledes og strever med å finne seg venner. (Mirakel av Palacio og Vi er molekyler av Nielsen har lignende tematikk.)

Suzy pleide å snakke masse (for mye, mente mange) om alt mulig. Så skjedde det noe som gjorde henne tausere. Og så skjedde det som gjorde henne helt stum. Bestevenninnen, en ivrig svømmer, døde på svømmetur. Suzy blir intenst opptatt av å bevise sin egen teori om at Franny ble skadd av en liten, livsfarlig manet. Men egentlig - var det Suzys skyld?

Gyldendal, 2016

Verdens verste bursdag av Marius Horn Molaug er ei bok i en serie som jeg prøver, men ikke helt klarer, å nevne i samme setning som En pingles dagbok av Jeff Kinney.

"Verdens verste" er enda enklere i innhold, hovedpersonen er nok enda yngre enn Greg i pingleserien, og det er enkle illustrasjoner i stedet for tegneseriestriper. Men det er morsomme forviklinger, det er littegrann spenning (hvordan skal Ruben bli så populær at han får folk til å komme i bursdagen sin?), og nettopp temaet popularitet gjør at det også er en litt alvorlig bunn her som ikke er noen ulempe!

Ellers rakk jeg å lese den nye barneboka Ollis, debutboka til ålingsforfatteren og BarneTV-personligheten Ingunn Thon. Den vil jeg gjerne skrive mer om senere!

Best i 2017?

Slik har jeg det nå er en het kandidat til beste ungdomsbok. Både Ollis og Egoland kan være med i kampen om beste barnebok. Jeg vet ikke hvor mye fantasy jeg kommer til å lese, så noterer meg En glo i asken også.

Framsjå til mars
Jeg har nettopp begynt på klassikeren Brødrene Karamasov. Alt i innledninga skjønte jeg at dette var ei bok jeg kunne like, jeg er spent på den. Ellers gleder jeg meg til starten på undervannsdystopien Kloden under vann. Jeg har også lånt Mellom verden og meg, en dokumentar om de svartes situasjon i USA som jeg fikk tips om på en bokblogg. Så mars kan bli en spennende og variert lesemåned!

Og så er mars jubileumsmåneden til denne bloggen. 21. mars 2007 skrev jeg mitt første innlegg.
Hva har DU lyst til å lese om i et jubileumsinnlegg, eventuelt høre om i en video?

onsdag 1. mars 2017

Brev til Victoria

Brev til Victoria av Marcelo Puglia fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget Korall (imprint av Cappelen Damm); det er sjeldent jeg tar imot slike, men forleggeren var så begeistra for boka at jeg tok sjansen. Jeg gjorde boka ferdig på toget hjem fra London-tur.

I boka møter vi først og fremst bloggeren/skribenten Mauricio, som er 40 år, nettopp har blitt pappa og nettopp har fått dødsdommen: svulst på hjernen. Bare noen få måneder igjen å leve. I tillegg blir han sagt opp på jobben, og hvordan skal han da klare å gi familien en økonomisk buffer når han er borte?
Løsninga blir å tjene penger på manusvurdering og bloggskriving; det siste med muligheter for publisering etter hans død. Blogginnleggene får vi ikke lese; men vi får innblikk i Mauricios hemmelige brev til den nyfødte datteren Victoria, og der skriver han også om bloggen. I tillegg til så mye annet som han skulle ha sagt til henne når hun vokser opp.

Ellers får leseren innblikk - av en slags altvitende forteller - i livene til både personene rundt Mauricio og andre bipersoner som etter hvert krysser veier med vår venn.
Korall forlag

Jeg liker idéen om mannen som skriver brev til en datter mens han selv venter på å dø. Brevene er intense, ærlige, og det kommer noen livsbetraktninger som er fine å ta med seg og som en kan nikke til. De henvender seg dels til en framtid som Mauricio aldri vil finne ut av. Det er trist og fint på samme tid.

Når det er sagt, er det tid for noen kritiske kommentarer.

Jeg følte at jeg hadde lest 367 sider med "happy ending" fra Hollywood. Boka appellerer til de store følelsene på en så insisterende måte, den er "større enn livet", og så kommer klisjéene: vi har livredding av kreftsyke barn og gjenfunne fotballstjerne-fedre og lekre og langbeinte og ikke å forglemme styrtrike kineserekskjærester. Hovedpersonen er kjekk og kona vakker og blond (og lager selvfølgelig nydelig mat!). De har rike venner som gjør sitt til at Mauricio får oppfylt sin "bucket list".

Jeg syns også slutten ble for lang og for sentimental. En metaavslutning der fans av bloggen og boka "Brev til Victoria" møter opp ved stranden tretten år senere. Forfatteren insisterer faktisk på at boka til Mauricio og dermed hans egen er livsforandrende, og det er litt risikabelt! 

Men jeg lurer på om dette kan være en roman fra en litterær tradisjon som er litt ekstra sentimental og "større enn livet"? A propos, jeg skjønte aldri hvor handlingen skulle foregå. Gikk jeg glipp av et hint? Jeg ville gjerne visst noe om land eller i det minste verdensdel, det ville hjulpet litt på bildene i hodet og spørsmålene jeg hadde om samfunnet som blir beskrevet. Det jeg vet er at hovedhandlingen foregår i en stor by, med muligheter for utflukter til havet. Forfatter Puglia er uruguayer, men bosatt i Brasil. Navnene er latinske (spanske/ italienske), så kan vi være i Sør-Amerika? Eller Sør-Europa?


Jeg tror også boka kunne tjent på å være bedre redigert, for å blant annet fjerne noen gjentakelser. I virkeligheten gjentar vi oss ofte, så det er forsåvidt realistisk, men i ei bok kan det bli litt frustrerende å lese. Og bihandlingen med Mario, barnehjemsbarnet som blir dataekspert, virker umotivert og passer ikke inn. Kanskje den kunne vært en egen bok? Det virker som om det er en fortelling Puglia kunne brukt mer tid på.

Med disse forbeholdene vil jeg likevel si at boka kan ha sine lesere. Har du lest denne anmeldelsen og vet at du ikke har noe problem med punktene jeg nevnte, kan du gjerne prøve å ta fatt på boka! Uansett vil du kunne få noe ut av deler av den (særlig brevene), om helheten ikke skulle falle i smak. Romanen kommer ut på Korall forlag nå i vår.

En kommentar til oversettelsen: jeg tror at den populære barneboka som Mauricio viser til på side 241, må være En pingles dagbok. Undertittelen heter på norsk Greg Heffleys dagbok.


mandag 20. februar 2017

På jakt etter mammuter

Hvert år, rundt slutten av februar, tar jeg en ekstra tur innom den lokale bokhandelen for å få med meg en avis. Den er ofte gul og full av forsider på bøker som er satt ned i pris. Det er Mammut-katalogen. Mammutsalget pleier å være i mars, men en kan forhåndsbestille titler.
Reglene sier at bøkene ikke kan være fra i år eller i fjor (denne gangen 2016/2017), så det er ikke de aller nyeste titlene som blir lagt ut.


Årets katalog på nett



Vi tar også alltid med oss en katalog til biblioteket hvor jeg jobber, for her kan det være skatter å få tak i. En tittel vi trenger å få tak i på nytt. En vi vurderte å kjøpe, men som nå (typisk salg?) blir ekstra fristende fordi boka koster mindre.

Men altså, jeg kikker også spent igjennom min egen katalog for å se om jeg vil kjøpe noe til meg selv eller til julegaver. Det er ei utfordring for en bibliotekansatt å finne noe som frister så mye at jeg ikke bare vil låne, men ha boka i min egen hylle. (Ei venninne som ga meg gavekort til en stor bokhandel en gang ante nok ikke hvor lang tid jeg kom til å bruke før jeg klarte å velge...)
Likevel, det er stort sett alltid en tittel eller to!

I år har jeg fått muligheten til å velge ut tre titler fra Mammutkatalogen og få dem tilsendt mot at jeg nevner dem her på bloggen. (Spørsmålet ble sendt fra en markedsfører fra Fjeldbraathen & co med ansvar for salgskampanjen.)
Jeg svarte "ja", siden det ikke er noen begrensninger på forlag jeg velger fra eller vinklingen på blogginnlegget (à la New York-bekjennelser, som det med rette var en del virak rundt i bokbloggmiljøet.)

Jeg lover ingen innlegg med superlativer når bøkene er lest (men håper jo selvfølgelig på fine leseropplevelser!). Og jeg ser på reklame for Mammutsalget som en fin måte å løfte fram norske bokhandler og virksomheten der.

Bøkene jeg ønsker meg fra årets katalog

Heinesen forlag
1. Astrid Lindgren/Sara Schwardt: Brevene dine legger jeg under madrassen. Dette skal være en personlig brevveksling mellom forfatteren og en ung fan, et kjennskap som starter når jenta er ganske ung. Brevveksling er alltid spennende å lese (når en får lov), og det gjør ikke saken verre at Lindgren som oftest har mye nyttig å si.


2. Kjersti Bergesen: Handywoman. Jeg setter gjerne sammen møbler etter
Kagge forlag
oppskrift, men ellers fins det andre praktiske husaktiviteter jeg kunne fått mer innsikt i og selvtillit på. Kanskje jeg også kan bli en hendig dame?

Oktober forlag
3. Morten A. Strøksnes: Havboka. "Alle" har visst lest den, bare ikke meg, og jeg tror den kan være midt i blinken. Håper jeg. 
















søndag 19. februar 2017

Lesehesten oppsummerer: januar (del 2)

Samlaget, 2016
Den første delen av januaroppsummeringa finner du her.

Bøker med tekst

Jeg leste fagboka Livet etterpå av Gro Skartveit på ebokappen Ebokbib, etter et privat tips om at det kunne være noen interessante historier der. Personene som forteller sine historier har ulike bakgrunner og ulike liv, men har til felles en dramatisk hendelse i livet som har tvunget dem til å starte på nytt. Overgrep. Dødsfall blant de nærmeste. Plutselig sykdom og sammenbrudd. Mobbing.
Det var sterkt. Men godt å lese historiene etter krisene, og se at det faktisk går an å overleve "det aller verste". Det kan være en god idé å snakke med andre om det!

Fontini, 2016
Jeg leste også romanen #frimegfradeg av Charlotte Glaser Munch. Den har kommet på "kulturfondordningen" for barn og unge til folkebibliotekene, men jeg tror den passer best for lesere fra videregående alder og oppover. (Forfatteren prøvde visstnok å gi den ut som "voksenbok" uten at det gikk.)

Siri er i starten av 20-årene og litteraturstudent, men kjenner på seg at det ikke er det hun egentlig vil. Rett før hun startet studiene hadde hun nemlig tenkt seg ut i verden. Foreldrenes forventninger gjør at dette prosjektet blir utsatt. På samme tid lurer hun på om Ole, som hun har hatt en one night-stand med, kan være noen å satse på på sikt. I bakgrunnen lurer eksen, som (ekkel fyr!) oppsøker henne når han selv finner det for godt.
Og så er det tante Bente, som er Siris fortrolige. Men vil hun være der alltid? Siri må slutte å være snill og hensynsfull - etter hvert med litt drastiske tiltak - for å fri seg fra det hun har nå og finne sin egen vei i livet.

Bøker med tegninger

Så ble januar en skikkelig tegneseriemåned


Cappelen Damm, 2016
Trusselen fra dypet av Kristian Landmark, Ole Tellefsen og Kenneth Iversen, første boka i den nye norske seriesatsingen "7". Det er en blanding av sci-fi og fantasy, mangaaktige tegninger, og boka kunne gjerne vært fra Japan, hadde det ikke vært for at en av de unge hovedpersonene er en gutt fra Kristiansand. (Skaperne av serien er sørlendinger, faktisk!) Seks barn fra ulike deler av verden utvikler egne magiske krefter, og blir samlet for å hindre en katastrofe. - Det skal visstnok komme ei bok i året, cirka, og jeg kjenner at jeg håper at serien slår an! Den er noe nytt i norsk sammenheng.




Fremtidens araber 1 og 2 av Riad Saffoud var noe helt
Minuskel, 2015
annet; en selvbiografisk tegneserie om oppvekst i Libya og Syria på 80-tallet. Det var vondt å lese Riads historie; jeg satt igjen med et inntrykk av et diktatur hvor alle lærer å hate fra de er ganske små og "bøller nedover". Riad har lyst hår (fra den franske moren) og blir mistenkt for å være jøde blant jevnaldrende (det verste man kan bli anklaget for?). Tegneren viser hvordan kulturforskjeller, særlig mellom Vesten og araberverdenen, kommer til uttrykk. Jeg kommer til å vente spent på neste bind i serien.  


Craig Thompson på tur i "Carnet de Voyage"



Carnet de Voyage er en reisedagbok fra skaperen av bestselgeren Tepper (Blankets), Craig Thompson. På Vinterles-bokpraten vi hadde nå i januar snakket jeg varmt om nettopp Tepper, og leste meg litt opp på forfatteren. Fant denne andre. Likte den! Den er ærlig. Personlig. Fantasifull, men realistisk vinkla. Thompson reiser rundt i Midtøsten og Nord-Afrika for å få inspirasjon til sitt neste prosjekt (Habibi), og gjør seg mange tanker om det han ser og hører, og menneskene han møter. Og får en forferdelig senebetennelse av både tegning og lange  signeringsrunder. Men han MÅ bare tegne...

Jeg leste også Minor Miracles og En kontrakt med Gud av Will Eisner.

Baronet Books, 1978
Eisner var en amerikansk tegneserielegende, best kjent for Spirit-serien. I disse to bøkene, som ble utgitt etter Spirit, forteller tegneren om sitt eget barndoms New York, nærmere bestemt et jødisk kvarter i bydelen Bronx. Det må vel kalles skitten realisme; få av karakterene er egentlig likandes, de fleste er tegnet på en karikert måte.

Eisner ser ut til å være ekstra opptatt av de mørke sidene ved menneskeligheten, de som gjerne kommer fram når en er ekstra fattig eller raskt rik. På samme tid: historiefortellingen, de gode historiene, er levende. Om den rettferdige mannen som inngår en kontrakt med Gud og river den i stykker når datteren dør; om en lyshåret gutt som dukker opp i gaten uten noe forståelig språk og kjent fortid; om krøplingen og den stumme jenta som gifter seg; om de som leter etter en passende match på et feriested og får seg noen vonde overraskelser. Og i nettopp denne siste fortellinga dukker en ung "William" opp, altså tegneren selv.      
   
"The Sculptor"
The Sculptor av Scott McCloud fikk jeg tårer i øynene av. Ei tjukk bok, men den kunne gjerne vært mye tjukkere. Tross alt, den handler om et ungt liv som burde vært mye lengre. Hvis bare ikke den unge skulptøren hadde inngått en pakt med Døden for å øke skaperevnene sine... Underveis i paktperioden forelsker den unge mannen seg, og plutselig er det noe annet enn kunst som (også) er viktig. Kan han fortelle kjæresten om det han har gjort? Les denne!
McCloud er først og fremst kjent for faktabøkene sine om tegneseriemediet, skrevet nettopp i tegneserieformat. Understanding Comics er nylig utgitt på norsk (Hva er tegneserier).


Best i 2017?
Her vil jeg nevne Tiffany Aching-serien (beste barnebøker/ fantasy), The Sculptor (tegneserie) og En bror for mye (barnebok).

Så langt i februar
Februar har så langt bydd på flere fine leseopplevelser i ulike sjangre.
Nå om dagen er det først og fremst én halvlitterær ting jeg tenker på, og det er den nært forestående turen til London og Harry Potter-studioet i Leavesden med søster. Bare ei uke til nå! Tenk på det, i juni vil det faktisk være tjue år siden den første Harry Potter-boka kom på engelsk.
(Ellers er det (i september) faktisk hele 80 år siden ei kjent fantasybok, The Hobbit ble utgitt. Det kan også være noe å feire etter hvert.)
Jeg fortsetter litt med Terry Pratchett. Jeg ble veldig nysgjerrig på historien om den eneste kvinnelige trollmannen, Esk, som ble omtalt i Tiffany Aching-serien, så jeg har lest Trollmannens stav. Her møter en også Besta Værvoks for første gang.

God lesemåned!