onsdag 24. mai 2017

Ungdomsbøker om store spørsmål

Jeg har lest to ungdomsbøker som har religion som tema. Den ene mer filosofisk/ fantasifull, den andre helt realistisk og mer mørk. Den ene handler om eksistensielle spørsmål, den andre om identitet og religionsutøvelse.

Penguin Books, 2012
1. There is no Dog av Meg Rosoff

'It's really tragic, all this peculiar weather,' Lucy said as they left the zo together. She stopped to stare at a ruined pushchair, overturned in a puddle. 'So many lives messed up.' They walked in silence for a moment. 'I heard on the news that the death toll is in the thousands.'
Bob shoved his hands in his pockets and looked away. 'It's not my fault,' he muttered.
Lucy laughed a little quizzically and took his arm. 'Of course it's not.'

Har du noen gang lurt på om det fins en gud som har skapt denne verdenen? Og i så fall, hva han/ hun har gjort etterpå, siden det har blitt så mye tull? Noen av oss tror på en gud som styrer alt, og kjenner at det er trygt. Andre tviler og undrer. Og andre igjen lager satire av det.

Rosoff har i denne boka diktet seg fram til at skaperguden som fikk vår klode som sin oppgave, var en hormonstyrt og lat tenåringsgutt ved navnet Bob. Utstyrt med masse fantasi, men dårlig gjennomføringsevne og en viss trang til forelskelse i menneskejenter. Bob har en hjelper som har vært i kulissene i noen årtusener, den samvittighetsfulle organisatoren Mr B som samler opp menneskenes bønner. Mr B ønsker så gjerne å rydde opp i Bobs rot, men kan stort sett bare sitte og se på. Nå kjenner han at det snart er nok.

I menneskenes verden møter vi tenåringsjenta Lucy, som jobber i en dyrehage. Bob forelsker seg i henne, dessverre. De sterke følelsene hans skaper kaos på Tellus.
Legg til et søtt dyr som står i fare for å bli spist, en tvilende prest og en spilleavhengig gudinne pluss pluss, så har du en underholdende historie som er dyp på samme tid.

(Hvor kommer boktittelen fra? Vel, Bob har dysleksi, og dette er hans tolkning av rableriene han ser på en vegg. - Jeg vet ikke om jeg liker å lese om dysleksi som en morsom, negativ egenskap.)     

Aschehoug, 2016
2. Mine brødre av Adel Khan Farooq

Jeg stiller meg ved sida av henne, uten at hun fjerner blikket fra tærne. Det er så stille at jeg kan høre bankingen fra hjertet mitt. Jeg prøver å si noe, men munnen tier. Slik står vi til hun bryter stillheten.
"Noen ganger lurer jeg på hvorfor Allah gjør det så vanskelig for oss muslimer," sier hun uten å snu seg mot meg. 
Det blir stille igjen, en stillhet der hvert eneste sekund virker som en evighet. Pusten min er flat og mekanisk. 
"Jeg er redd," sier hun. "Jeg er redd for blikkene. Mot oss i hijab. Jeg anses allerede som medskyldig, bare fordi jeg går rundt med et lite tøystykke på hodet," sier hun og ser endelig på meg.

Dette er fortellinga om en ung Oslo-gutt med pakistansk bakgrunn i tida rundt terrorangrepet i Paris. Han står midt mellom to kulturer, med et ønske om å leve opp til både kravene moren stiller og forventningene fra jevnaldrende kompiser. Enhver ungdom kan oppleve slike konflikter mellom ulike deler av livet, men som religiøs har han enda et forhold å tenke på: troen og hva den skal bety for måten han lever på.

Han har i starten av boka et ganske avslappa forhold til både Koranen og de muslimske levereglene; det er festene og de jevnaldrende som drar på ham. Men så spisser det seg til mellom "de norske" og "utlendingene" i ungdomsmiljøet, og det blir på samme tid både vanskeligere og mer maktpåliggende å markere identiteten sin.
Midt i en krise hvor han oppdager noe skremmende om faren, plukkes han opp av en karismatisk muslimsk leder som blir en ny farsfigur. Det han ikke vet, er at denne mannen er en av de som rekrutterer unge muslimer til IS i Syria. En dag forsvinner en ung konvertitt fra den muslimske gruppa sporløst...
Vår venn møter også jevnaldrende som er viktige korrigeringer til utviklinga: fotballspilleren Tord, en real og inkluderende norsk gutt, og den store forelskelsen Fazia, bevisst muslim med et mer liberalt syn på islam. Men det hjelper lite når ballen begynner å rulle og han ikke kan se at han har noe å tape.

Det var veldig interessant å lese denne boka og etterpå se siste sesong av TV-serien Skam (NRK). I femte episode får muslimske Sana store problemer. Konfliktene og krisen hun opplever minner en del om det som skjer i Mine brødre. Og også i Skam blir det diskusjoner om ulike måter å være religiøs på - og tro på.

Det som først og fremst slo meg mens jeg leste - og så - var: hvor viktig det er å føle at en er en del av noe, å være inkludert og verdsatt. Å være en "bror". Opplever en fellesskap, kan en bli med på mye.

Verdt å vite: forfatteren Adel Khan Farooq er nevøen til Khalid Hussain, som skrev Pakkis for snart 30 år siden

lørdag 20. mai 2017

Sånn selvhjelp

Selvhjelpsbøker, som fokuserer på hva du selv kan gjøre for å endre forhold i livet, kan være så mangt. De kan være praktiske. Filosofiske. Insisterende. Urealistiske eller jordnære. I det siste har de nok blant mange fått et dårlig rykte. Sven Brinkmann (Stå imot!) er av dem som har kritisert selvhjelpslitteraturen og fokuset på at en skal "kjenne etter", utvikle seg og være positiv.
Og i sin mest ekstreme form kan den typen bøker ødelegge mye. Som The Secret, hvor du får vite at du kan trekke til deg det du ønsker deg (tilsvarer "herlighetsteologi" i kristendommen). Høye forventninger gir stor fallhøyde.

Men jeg mener ikke at alle selvhjelpsbøkene skal avskrives av den grunn, for alle. Selv fant jeg hjelp i ei bok om selvfølelse som jeg leste for fem år siden, i en stormfull og forvirrende periode hvor jeg trengte å finne tilbake til styrken og gleden i meg selv. Si snille ting til meg selv. Jeg tror jeg har en ganske bra selvfølelse i bunnen, altså en grunnleggende idé om jeg er verdt noe, er bra nok. Men av og til trenger en et ekstra puff i riktig retning. 

Men som May-Bente Høiland-Lode skriver i Smart for livet: slik får du god selvfølelse og mental styrke: selvfølelse er ferskvare.
En har gode og dårlige dager.

Cappelen Damm, 2016
Spørsmålet er hvor lett en klarer å jobbe seg opp igjen når dagene er dårlige. Om en klarer å finne lyspunkt i mørket. Og til det kan en få hjelp gjennom for eksempel mentalitetsøvelser som er beskrevet i denne boka. Som å: 
  • Finne fram til sine egne styrker og fokusere på dem. 
  • Si "jeg er glad i deg" til seg selv i speilet. 
  • Finne ting å være takknemlig for. 
  • Sette ord på følelser og godta dem. 
  • Vente med å kommunisere til roen er der og de negative følelsene ikke er i forgrunnen. 
  • Velge hva en fokuserer på.
  • Være bevisst på egne tolkninger av situasjoner og at disse ikke nødvendigvis er riktige.
  • Sette seg konkrete mål og delmål.
Budskapet er at gjennom å endre måten en tenker på, kan en øke de positive følelsene, opparbeide en større selvfølelse og klare å gjennomføre (mer av) det en ønsker.

Høiland-Lode, som er pedagogikklektor og coach, har skrevet denne boka til tenåringer. Hun gir eksempler på ungdommer som har fått hjelp av SMART-metoden gjennom kurs. Tenåringer med lave tanker om seg selv, som stresser, som irriterer seg over foreldre og skole, som ikke klarer å se noen løsning på problemer.
Og jeg skjønner godt at metodene kan hjelpe mange.

Med et par forbehold:

1. Positive følelser er bare en del av bildet. Forfatteren skriver at ingen følelser er "feil", men fokuserer mye på gleden og takknemligheten som skal komme og som en skal arbeide fram. Dette er vel og bra så lenge en husker at sorg, sinne og irritasjon også er naturlige følelser. Det er ikke sikkert at de "fører til positiv endring", men av og til trenger de plass. De må bare ikke få lov til å overskygge alt og ødelegge livskvaliteten.
Jeg husker Polyanna-boka, som jeg likte så godt da jeg var yngre og ville være et "solskinnsbarn"; i dag ser jeg på det som en fordel om en kan kjenne på - og vise - et større spekter av følelser. (En må ikke bli en smilende robot.)

2. Det fins alltid forhold vi ikke kan endre på selv. Det fins også problemer vi opplever som har en klar addressat: når andre mobber og trakasserer en aktivt, og en kan oppleve rene overgrep.
Her er det viktig å ha i mente at den enkelte selv ikke har ansvar for å endre følelsene av redsel og usikkerhet. Klarer en sette ord på hva en ikke vil og at en har det vondt, er det fint, men det vil være den andres ansvar fullt og helt å bøte på skaden eller slutte å skade. Dette blir ikke nevnt i boka; eksemplene som er brukt er helt uskyldige hverdagssituasjoner.

3. Det er mange ulike øvelser i boka. Jeg kjenner at jeg som en systematiker og en samvittighetsfull person kunne kommet til å gjøre alle øvelsene. Det ville blitt slitsomt. Alle listene en skal (kan) skrive, meditasjonen og de andre øvelsene, er hjelpemidler som hver og en må plukke fra. Det er ikke sikkert at alle unge lesere vil kjenne seg selv så godt at de kan finne det som passer og utelate det andre. I verste fall kan jobben en gjør med seg selv og sine tankemønstre bli et stressmoment, at en blir sitt eget følelses- og tankepoliti. Enda en ting en må gjøre "bra nok".
Det er nok ikke meningen.
I beste fall finner leseren en øvelse eller to som kan hjelpe godt. 

Jeg for min del vet at jeg har mål som jeg ønsker å oppnå, men som det er litt vanskelig å få tak i. Kanskje jeg kan lage meg et tankekart eller "visionboard"? Det virka litt morsomt.

Har du erfaringer med selvhjelpsbøker, gode eller vonde?







tirsdag 16. mai 2017

Om havet

Tur i fjæra i Bogen. Foto: Gunn Lina Fredriksen


 

Jeg vokste opp ved havet. Innerst i Ofotfjorden, i ei lita bygd, et lite boligfelt like ved fjæra, bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 8. Hver gang jeg har vært der siden (lenge siden nå) må jeg alltid besøke fjæra. Snuse på havlufta. Høre måkeskrikene. Plukke små skjell eller sneglehus. Noen av dem har jeg spart på i en bolle i bokhylla mi, sammen med mer eksotiske skjell i flotte farger.
Sørpå har jeg måttet reise lenger for å finne sjøen, men det er herlig å oppleve det. Særlig på en solfylt dag.

Jeg er ikke glad i å være ute i båt på havet, jeg blir fort sjøsyk, men regner med at jeg kunne vent meg til det også. Enn så lenge er det bare det å stå trygt på land og se utover som drar meg.


Sneglehus fra fjæra i Bogen.


Oktober forlag, 2015
En som har vært ute på havet mange ganger, er Hugo Aasjord, en kunstmaler i Lofoten som kommer fra en familie av fiskere og fiskeforedlere. I Havboka forteller Morten A. Strøknes hvordan han og Hugo reiste ut på Vestfjorden flere ganger i løpet av ett år for å fiske den digre haien håkjerringa. Hvordan det gikk skal jeg ikke røpe, men jeg kan skrive andre ting som kan vekke interessen. Først en smakebit fra side 19:

Hugo trengte ikke å jobbe for å overtale meg, jeg slukte kroken så å si på instinkt. Også jeg er oppvokst ved havet og har fisket siden jeg var liten gutt. Å få napp ga meg alltid den samme følelsen av at nesten hva som helst kan komme opp av dypet (...) merkelige vesener svømte rundt, nesten rett under nesen på oss, men vi kunne ikke se dem, ikke kjenne dem, bare ane hva som foregikk der nede. 

Selv om rammefortellingen om haifisket er god nok i seg selv, er det alle anekdotene og assosiasjonene innen ulike fagfelt - mytologi, geologi, samfunnslære, historie, kunst, værforskning, miljøvern - som gjør det så interessant å lese videre. Jeg lurer på hva neste kapittel vil bringe av kunnskap og funderinger og fantasifulle historier. Dette er ikke en slukebok, en må stoppe opp av og til (veldig sunt). Den er en typisk sakprosabok, med fakta bakt inn i en god historie.

Jeg får vite mye jeg ikke ante om havet. Også om kystkulturen i nord, hvordan alt var bygd rundt fisket. Hvordan det endret seg med den industrielle revolusjonen og kravet om masseproduksjon. Om de modige lokale forsøkene på å bevare gamle bygg og fornye dem, bruke dem til nye folkelige aktiviteter.
Strøknes har med seg eldgamle bøker til øya Skrova (jeg lurer litt på hvordan han har fått kloa i dem, er det realistisk at han får ta dem med seg til et vindblåst fiskevær i stedet for å bla i dem med hansker på et museum?), bøker som blander mystikk og fakta. Skrevet av personer som så på det som sin livsoppgave å fortelle om havet, forske på det.

Og så leser jeg om hvordan havet fungerer som et system. Hvordan det systemet står i fare for å gå under. Som han skriver, havet vil sannsynligvis overleve oss - men vil det være liv i det? Vil det bare være giftige alger og maneter igjen før vi vet ordet av det?
Jerntrålerne, som kan lage kirkegårder på sekunder av flere tusen år gamle undervannsskoger, er det som setter seg mest i minnet.

I tider der miljøkampen er så tydelig både hjemme (mulig oljeboring i nettopp Lofoten og Vesterålen. WWF) og ute (antimiljøvern i USA. Aftenposten), er det spennende, ja, nesten skummelt, å leve.
Hva hvis de som har makten og tjener pengene på fossilt brensel, opplevde rent konkret at deres eget vann, det de skulle drikke og vaske seg i, ble til olje eller annen gift? Ville de fatte det da, hva de gjør?

Uansett om du er opptatt av miljøvern eller ikke, ja, selv om du ikke har noe forhold til havet fra før, vil jeg tro at du kan få noe fint med deg videre fra Havboka.

Og det er en viss fare for havforelskelse.


Jeg sjekket på Google Maps hvor langt det var fra Bogen,
der jeg bodde, til Hugos øysamfunn Skrova i Lofoten.
Boka har jeg fått gjennom Mammutsalget.

torsdag 11. mai 2017

Jeg utfordrer meg selv, ett kreativt steg om gangen

Ett kreativt steg om gangen...
Foto: Trevor Dennis, Flickr
Jeg vil lage meg noen lese- og bloggemål her på bloggen. Vi er godt inne i 2017, men bedre sent enn aldri. Utfordringen er å gjøre det spennende og likevel lett nok å gjennomføre.

Jeg vil lage vlogg-innlegg av utfordringene, som ei avveksling og også som ei gulrot for meg selv!

Mai 
Lese 2 diktbøker

Juni
Lese Harry Potter! Første bok på nytt, på norsk.

Juli
Lese 1 bok av Jules Verne

August
Lese 2 bøker som ingen andre har anmeldt i Norge - ei fagbok og en roman.

September
Lese siste kapittel først i to romaner, og så lese resten

Oktober
Lese 4 tegneseriebøker

November
Lese ei bok og se filmatiseringen av den

Desember
Lage bok-kunst og ta minst 1 bokfjes-bilde (litt som i Levanger; de har spesialisert seg på sånt)

---

Jeg gleder meg!

Blir glad for tips om titler jeg kan bruke til utfordringene.
Kommentér i vei!


tirsdag 9. mai 2017

Lesehesten oppsummerer: april (del 2)

Her finner du del 1 av dette innlegget

Bøker lest, forts.

Ungdomsbøker 
Hest, hest, tiger, tiger av Mette Eike Heerlin er en splitter ny oversettelse av ei dansk ungdomsbok som har fått flere priser i nabolandet. Tittelen er et kinesisk ordtak og betyr "sånn passe" (bob-bob, ikke sant?). Og det er hovedpersonen Honeys liv som er sånn passe. Boka er fin, kort og lettlest, Honey er en fantasifull småløgner med et stort hjerte og ei søster som tar plass på en annen måte enn hun selv gjør (i væremåte i stedet for kroppsstørrelse). På nynorskbok.no er det en fin omtale av denne boka

Samlaget, 2017
Sommersverdet er første boka i en ny serie av forfatteren Rick Riordan, en av de mest populære fantasyforfatterne for barn de siste årene. Percy Jackson-serien er den mest kjente og tar for seg gresk mytologi. Akkurat som i de andre seriene starter Sommersverdet i vår verden, og hovedpersonen oppdager igjen at han egentlig er en halvgud med magiske krefter. Det nye er at det er den norrøne gudeverdenen som er bakteppet i serien om Magnus Chase. Men: har du sett for deg Valhall som et digert luksushotell? Ikke det?

Her er det nemlig mange moderne tilpasninger. Og en masse spenning. Og - i større grad enn før hos Riordan - en overflod av humor. Anbefales til unge lesere som vil ha mange sider med fantasifull action!

---

Forsiktig dyppa Bjørn foten ned i vatnet.
Kulden var som ein støyt.
Han trekte foten lynraskt til seg.
Ein jentelatter blaffa opp bak han, og det neste han kjente, var ei iskald hand mot halsgropa, som røska tak i han, han mista balansen - og gjekk over ende i vatnet med eit plask.
Bjørn sokk under med hovudet og alt. Ein eksplosjon av frost.


Jag är supermann av Lars Mæhle er ei nynorsk novellesamling (eller en kollektivroman?) hvor de unge hovedpersonene opererer i det samme universet, den samme bygda, i løpet av noen sommerdager. Slik ser en hver person fra ulike vinkler, og får stadig bedre innsyn i mysterier som dukker opp. Konseptet minner om færøyske Skriv i sanden, som jeg bokpratet om på Ungdomsbokgildet i Drammen i 2014 (spol til 1:07:23).

Samlaget, 2016
Serien Vegandi av Asbjørn Rydland er nok det nye store i norsk fantasy. Jeg elsket den første serien hans om Drakeguten (blogget om her). Galderstjerna leste jeg som ebok, og det er mulig at dette kan ha hatt sitt å si for problemene jeg hadde med konsentrasjonen. Ellers er boka merkbart tjukkere enn bøkene om Drakeguten. Men jeg mistenker at mye handler om mitt ganske så ferske og ikke enda "frelste" forhold til dataspill.

Her er det nemlig ungdommer som spiller rollespill på nett som danner den realistiske rammen rundt fortellingen. Spillelementer og mytiske, utenomjordiske skikkelser blandes og skaper et originalt eventyr. Jeg syns nok at boka var mest spennende i starten og mot slutten, og dette er også delene med action i vår verden og ikke i den parallelle, middelalderaktige spillverdenen. På det beste ble jeg også oppslukt.

Ungdommene selv nominerte boka til årets Upris, for selv om anmeldelsene ikke er mange, er de veldig positive.

Gyldendal, 2016
Man dør litt hver dag av Arne Svingen har realistisk miljø, men er actionfylt og av og til en smule urealistisk i handling. Hva gjør vel det? Det er spennende. Akkurat som i Adrians atlas-serien av samme forfatter har hovedpersonene delvis fraværende foreldre. Det gjør dem frie til å oppleve eventyr, men samtidig ekstra utsatte for farer...
Tre kamerater blir forsøkt drept på slike måter at det skal se ut som selvmord. Bare én overlever. Han rømmer og prøver febrilsk å finne ut hva som skjer, i kompaniskap med sin døde kamerats ekspoliti-mamma, som er litt for glad i flaska.

Parallelt får vi komme inn i hodet på leiemorderen. Han som aldri pleier å drepe unge mennesker. Som helt til nå har stolt på at det likevel er en grunn til at de skal fjernes, at de har fortjent det. Og som må gjennomføre hvis ikke hans egen familie skal lide.
Gradvis blir mysteriet oppklart og bakmennene avslørt. Med spenning til siste slutt.

Barnebøker

Cappelen Damm, 2016
Jeg hadde med meg to gode bunker med krimbøker til elevene på en av barneskolene her, og leste litt for å forberede meg.

Det ble Purriot og skimysteriet av Bjørn Rørvik, en grønnsaksvariant av Poirot hvor skigåeren som har mistet skiene sine minner mistenkelig om Petter Northug! Tyven på fjellet av Linn T. Sunne er ei fin og lettlest historie hvor to jenter løser et hverdagsmysterium.  

Kong Grimms hevn av Aleksander Kirkwood Brown er første bok i en ny, flott og morsomt illustrert serie (Edward Rubikons mysterier) om mystiske ting som skjer i en liten, norsk by. Den er støttet av organisasjonen Leser søker bok, og er altså anbefalt som lett lesing. - Visste du at de har et eget boksøk for tilrettelagt litteratur?

Jeg leste også Odd og frostkjempene av Neil Gaiman, et kort norrønt eventyr om en slags Askeladd som overlever møtet med jotnene og hjelper de norrøne gudene. Norrønt er altså in! Gaiman har forresten nettopp gitt ut Norse Mythology, ei bok som nok passer bedre for voksne. Kan komme på leselista.

Alt i alt
April var en variert og fin lesemåned. Det meste leste jeg fort og "gale" igjennom, men noe festet seg. Jeg kommer nok til å huske Brodins noveller (omtalt i første innlegg), for eksempel. Og ungdomsboka Fordi du ser meg. Og Tjenerinnens beretning. Skal jeg se TV-serien? Har du sett den?

Flere av bøkene hadde fortjent flere ord. Jeg håper på å komme inn i en stim etter hvert der jeg kan blogge mer suksessivt, når bøkene er friskt i minnet. Det er da det er gøyest å skrive.

Hva skjer i mai? 
Jeg er inne i en litt rastløs periode, der lite fenger så mye at jeg orker å lese ferdig. Men jeg har vært gjennom tre ungdomsbøker den første uka, fullstendig ulike. Og så har jeg kikket i ei bok jeg kjøpte på flyplassen i Nederland: Why the Dutch are Different.

På jobb i dag ble jeg stående og kikke i Kristian Meisingsets bok Kulturbløffen (2013), hvor han blant annet bekymrer seg for de norske folkebibliotekene, som blir mer og mer kommersielle i bokutvalget. Vi får litterært vurderte bøker fra staten gjennom Norsk kulturfond, men utlånslistene våre ligner til forveksling på salgstoppene i bokhandlene. Hvor er kvalitetslitteraturen og formidlingen av den?
Det pågår prosjekter som hjelper på, men jeg fikk et blaff av personlig (faglig) ansvarsfølelse.

Kanskje jeg dermed plukker ut flere bøker framover som ikke nødvendigvis får så mye omtale andre steder. Vi får se! Gi meg gjerne tips på skjulte skatter.

God lesemåned!

Lesehesten oppsummerer: april (del 1)


Hva skjedde denne måneden?

Den norske Bokklubben, 1982
April var påskeferie med eggmaling, turer ut i terrenget på Sørlandet og - en ekstra minneverdig bokopplevelse: en kveld med privat høytlesning fra gamle eventyr.

Søster og jeg leste fra hver vår bok for hverandre og for mamma og pappa. Jeg hadde Asbjørnsen og Moes eventyrsamling (digitalt tilgjengelig på Bokhylla!), og søster hadde H. C. Andersens samlede. Det ble både klump i halsen og høylytt latter i stua. Vi diskuterte hva som egentlig var forskjellen mellom kunst- og folkeeventyr, det kan være en glidende overgang. Og jammen meg måtte ikke mamma inn på nettet for å sjekke og lese opp den norske versjonen av "Det far gjør, er alltid rett", som hun mente hun hadde hørt ("Gudbrand i Lia").

I ferien fikk jeg også tid til filmquiz; ekstra artig siden laget mitt kom på andreplass! (Her skriver jeg om et par musikkvideoer i den forbindelse.)

Ellers rakk jeg før månedsslutt en tur til Amsterdam og Utrecht sammen med vokalgruppa jeg er med i. Veldig fint! Stakk innom biblioteket i Utrecht; det var sentralt, lyst og luftig, men kanskje litt upersonlig? Jeg koste meg ellers med sykling, synging og god mat og drikke, men også fine prater om for eksempel bøker.

Jeg blogget om...
flere barnebøker, ei ungdomsbok som virkelig gjorde inntrykk og et par ditto voksenromaner. Det var en god bloggemåned!

Bøker lest

Når jeg teller opp, leste jeg 16 bøker i april.

I forbindelse med påsken tok jeg for meg et par krimbøker, nemlig Den stille flokken av Lars Mæhle (ikke så god som Linnés dystre lærdom, som jeg blogget om her) og dalebygd-krimmen Død manns kiste av Ragnhild Kolden.

Tiden, 2016
Ellers fikk jeg med meg Winther i verdens rikeste land av Janne S Drangsholt, ei bok jeg har hørt mye bra om og også likte! Heier masse på Ingrid Winther; hun framstår vel egentlig som den mest likandes og ærlige personen i denne fortellinga. Men også andre personer viser nye sider av seg selv underveis. Det er mye humor, men også en bunn av alvor med ilands-problemer (og førtiårskriser) stilt under lupen.

Bokvennen, 2016
Mørkets fyrstinne og andre historier av Elin Brodin var veldig spesiell. Anbefales!

Brodin har jeg såvidt vært borti før, hun skriver en blanding av magisk realisme og "fabelprosa" (fantasy/sci-fi). (Og grøss?)

Allerede i starten slås den mystiske tonen an:

Jeg kommer fra et annet sted. Om ikke fra en annen verden, så fra et sted der de tror annerledes om verden. Og kan ikke det gå ut på ett? 

I denne første historien, Verdens overgang, møter vi ei jente som kan se ånder og hjelpe dem. Hun føler seg fremmed i sin familie. En slektning på besøk viser interesse for det østlige, men mener at hun vil ha det best i Vesten; hun tar henne med seg til England. Her føler jeg-personen seg også fremmed, som en gjest. Novellen peker på kontrastene mellom materialisme og åndelighet.
Ellers skildres mange slags menneskelige følelser, og av og til filosofiske ideer.

Brodin forteller blant annet om: ei forknytt dame som vinner et millionbeløp og finner en far hun ikke visste om, en i overkant samvittighetsfull tyv og en mann som elsker digre damer og får ønsket sitt oppfylt på en helt annen måte enn ventet. Og i sci-fi og dystopinovellene: en ikke-menneskelig skapning som opplever menneskenes invasjon av en ny planet, ei kvinne som lever i et samfunn der kjærlighet til familien er en genetisk sykdom, og en ny Adam, stadig like ung, i en slags skapelsesfortelling fra fremtiden.  

I denne novellesamlinga er det altså litt av det meste. Mye har en mørk undertone. Noe er vondt å lese. Mye er vakkert. Bittelitt er grotesk. Noe kan kanskje være selvbiografisk? Det meste av Mørkets fyrstinne er helt spiselig, men opp-ned og på siden ut fra vår verden slik den er i dag.

Her finner du del 2 av dette innlegget!

Funkete dansevideoer til inspirasjon (også for lesing)

Mot slutten av filmquizen jeg deltok på i Lyngdal i påsken viste de en YouTube-video der danseklipp fra ulike filmer er satt sammen til Uptown Funk (her er den originale musikkvideoen med Bruno Mars). Den sangen er skummelt fengende. Perfekt å riste løs til når lese- eller skrivøktene blir for lange. Her ser du filmvarianten:




Og a propos Uptown Funk, det fins også en ganske så proff bibliotekparodi. Denne har jeg brukt til "pauseunderholdning" på opplegget jeg har for sjetteklassingene på biblioteket i vår. Verdt å se, og lov å danse til! "Guybrarian" (i rosa) måtte jeg bare google etterpå, han viser seg å være utdannet lærer med kreative interesser. Litt uklart om han har noen annen funksjon i bibliotekverdenen enn å være en veldig kul leselystvekker.

torsdag 27. april 2017

Grøssende thriller: Harpiks



Aschehoug, 2017
Spenningsromanen Harpiks av Ane Riel tar for seg en liten, dysfunksjonell familie på landsbygda i Danmark.

Jeg skriver dysfunksjonell, for det er merkelappen folk flest som har ting på stell ville sette på dem, men helt fra starten er det familiemedlemmenes egen verden vi møter innenfra, så de framstår som gode mennesker som bare ikke klarer livet. Særlig faren går stadig lengre i samlemani og intens angst og gjør sitt til at farmor må ryddes av veien, mor eser ut av senga og jenta må fø familien ved stjeling. Huset og tomta forfaller ut over alle grenser.

Men Liv, som jenta heter, forteller alt fra sin og dels farens synsvinkel. De har sin egen logikk, sin egen måte å se verden på. En skjønner det og blir glad i dem samtidig som en grøsser over hvordan de lever. Særlig mot slutten, når en utenforstående kommer inn og refererer. Og blir innblandet mot sin vilje i det forferdelige.

Dette er ingen whodunnit-krim, men en thriller. Som akkurat det er den en nytelse å lese.
Men altså veldig ubehagelig.  
Boka vant Glassnøkkelen, prisen for beste nordiske spenningsroman, i fjor.

onsdag 26. april 2017

Tjenerinnens beretning


Aschehoug, 1987
Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood kom i 1987, men er nå høyaktuell med en TV-serie som begynner akkurat i dag (The Handmaid's Tale).

Jeg går bort til vinduet og setter meg på vindusbenken, som er for smal til å sitte godt på. På benken ligger en hard liten pute med korsstingsbrodert trekk: TRO, med store bokstaver, omgitt av en liljekrans (...) I minutter, ti-minutter, kan jeg sitte og la blikket gli over bokstavene. TRO. Det er det eneste de har gitt meg å lese. Hvis jeg ble grepet i det, ville det telle?
 
Boka forteller om et patriarkalsk, teokratisk (gudestyrt) overvåkningssamfunn, Gilead. Gilead er et område i tidligere USA - ikke helt framtid, kanskje heller alternativ nåtid, for tiden før overvåkningssamfunnet kunne faktisk vært tiden før årtusenskiftet. Og nettopp glimtene fra den gjenkjennelige fortiden (disse kommer et stykke uti boken) gjør det ekstra vondt og gripende å lese. Omveltningen startet med at kvinner ikke lengre fikk jobbe. De mistet tilgangen til pengene sine. Og så...

Hovedpersonen Offred har fått navn etter mannen hun skal tjene, en høytstående person i Gilead. Som tjenerinne er hennes eneste oppgave å spre bena en gang i måneden og håpe på at hun blir gravid med Førerens (husets herres) barn. Hun bor på et rom hvor det tidligere bodde en tjenerinne som nå er død. I kulissene lurer en sjalu, ufruktbar hustru og en kjekk sjåfør som kanskje kan være nøkkelen til Offreds frihet. Eller er han spion? Og hva med Føreren, hvorfor vil han  bruke mer tid med Offred på ulovlige måter? Poenget er alle egentlig kan være noe annet enn de gir seg ut for.

Omveltninger som i Tjenerinnens beretning skjer rundt om i verden. Parallelt med denne boka leste jeg i Orientekspressen av Torbjørn Færøvik, og beskrivelsen av Romania under Ceaușescu har skremmende paralleller!

Det er bare ekstra virkningsfullt når handlinga er lagt til et moderne vestlig land.

Siste nytt er at hovedskuespilleren i TV-serien ikke vil kalle historien for feministisk. Jeg lurer på hva som da kan kalles en feministisk historie? Men det er klart, noen vil skygge unna hvis en serie får denne merkelappen...
Og hele verdenen lider under de nye ordningene og de strikte reglene som innføres. Som i diktaturer flest er det klare restriksjoner på informasjonsflyt og brutale straffer for overtredelser.

Boka er full av mulige sitater å fordype seg i, samtidig som en skynder seg videre for å se hvordan det går, og slutten... ja. Den er genial, syns jeg.

Her kan du se traileren til serien.

mandag 24. april 2017

Lesehesten oppsummerer: mars

Andy Griffiths, forfatter av Gutta i trehuset, på Biblo Tøyen.
Hva skjedde den måneden? 

Det er allerede siste uka av april, klarer du å skru tida litt tilbake? Vi prøver!
Mars, det var en fin måned. Bytting til sommerdekk på sykkel. Oslotur med blant annet inspirerende forfattertreff helt fra Australia. Siste bassengsvømming for sesongen. Herlig feleforestilling. Og så jobbing med det store tiårsjubileet her på bloggen.

Jeg blogget om... 
Før jubileumsvideoen fikk jeg tid til å videoblogge om ei afroamerikansk historie og skrive om flere barne- og ungdomsbøker i tillegg til siste 2016-innlegg. (Så har jeg tatt meg mer pause i april!)

Bøker lest


Jeg leste tjue bøker, det gir en sum på 54 titler i årets første kvartal. Det begynner å bli ei stund siden jeg fullførte, men her kommer noen oppsummerende ord om det som fremdeles ikke er nevnt.

Fakta/ dokumentar 

Humanist forlag, 2016
Jeg leste Ekstremisme av Kristian A. Bjørkelo, som er veldig godt skrevet, oversiktlig og klargjørende og virkelig til ettertanke. I starten forteller Bjørkelo om en ung norsk mann som isolerte seg og fikk mer og mer ekstreme holdninger, helt til han var klar til å gjennomføre terroraksjoner. Det er ikke den du tror...

Universitetsforlaget, 2016
Kjærlighet som religion av Christian Refsum leste jeg som ebok. Den er en av de nye sakprosabøkene som har kommet på kulturfondordningen til folkebibliotekene. Veldig interessant! Boka drøfter ulike framstillinger av kjærlighet med utgangspunkt i nye (kunst)filmer og romaner. Med en filosofisk, vitenskapelig og politisk ramme rundt. Fin oppvarming til filmquizen jeg var med på i påsken!


Heinesen forlag, 2015
Brevene dine legger jeg under madrassen av Sara Schwardt og Astrid Lindgren - fra Mammutsalget - gav meg i grunnen den fine historien jeg hadde håpet. Schwardt startet brevskrivingen med Lindgren da hun selv var 12 år gammel, og holder på noen år framover. Brevene fra Sara er fulle av følelser; de gir et inntrykk av en person som opplever vonde ting, men prøver å være tøff. Siden kommer den voksne personen inn og forteller hvordan det egentlig var, hva hun prøvde å skjule.

Jeg merket meg at boka er utgitt selv om Astrid Lindgren i brevene gir uttrykk for at dette skal være hemmelig. Det regnes vel som stoff som er interessant for offentligheten, og jeg er forsåvidt veldig glad for at jeg fikk innsyn i brevskrivingen!

Romaner og novellesamlinger

Brødrene Karamasov (del 1) av Fjodor Dostojevski var såpass full av lignende russiske navn og filosofiske betraktninger og diskusjoner at jeg gav opp etter første del. Leste innholdsreferat fra resten på Wikipedia. Det er lov!

Kolon forlag, 2016
Novellesamlinga Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale fikk jeg tips om fra en venn, den har handling fra ei bygd på Sørlandet hvor personene vi møter er ansatte i kroppsarbeideryrker. Og nettopp dette med arbeidere er nytt for meg som lesehest. Sjeldent har vi med en norsk forfatter å gjøre som kan skrive fra deres ståsted. Men jeg har så godt av det!

Livsforholdene er veldig ukjente for meg som akademiker og kulturarbeider, særlig selve arbeidslivet med de tøffe vilkårene, det fysisk harde rutinearbeidet og trusselen om oppsigelser. Ja, jeg får bekreftet noen kulturelle fordommer. Men det jeg egentlig husker best er respekten jeg kjente for de som bare gjør det de må, det beste de kan i situasjonen de er i. Og så møter vi flere av personene igjen i hverandres historier; det viser seg at alle har sitt. Kameraten som flørter hensynsløst med jenta du er interessert i kan være en overvektig fyr med kjærlighetssorg og ei mor som vil, men ikke kan bo alene.

Dale vant Tarjei Vesaas' debutantpris for boka, og er nominert til Sørlandets litteraturpris. Flere andre bloggere har skrevet om boka, som Artemisia og Beathes bokhjerte.

Tegneserie
Lykke til! av Tegnehanne og Jostein Larsen var herlig. Her får en mange kapitler i tekst og bilder om dumpene i veien - stort sett - i voksenlivet. Alle de mulige utfordringene er omtalt på en morsom måte, og blir dermed ufarliggjort. Det er lov å dumme seg ut! I forordet skriver kjæresteparet Hanne og Jostein:
"Vi er ikke eksperter på verken oppvekst, psykologi eller relasjoner, men vi har opplevd ting. Vi har begge dumpet, blitt dumpet, mistet venner, fått nye, hatt god selvtillit, hatt dårlig selvtillit, og ligget våkne hele natten og tenkt på alt det dumme vi har sagt og gjort i løpet av de henholdsvis 27 og 28 årene vi har levd."
Du skal få en liten smakebit, her:

Tegnehanne og Jostein. Kagge forlag, 2017


Ungdomsbøker
Aschehoug, 2017
Rumpa til Ingvar Lykke er ei ny ungdomsbok skrevet av Nina A. Grøntvedt, mest kjent som forfatteren av Odas sjarmerende dagbøker (Hei, det er meg). Pauline på tretten er en hovedperson som kan ligne på Oda, hun er veldig engasjert når hun først blir det og dundrer gjerne inn i flaue situasjoner med hele seg. Og her handler det flaue om det å være dødsforelska i en ung og kjekk teaterskuespiller. Pauline gjør ALT for at Ingvar Lykke skal se henne, og er selvfølgelig overbevist om at de to har noe spesielt. Så går det som det må gå...
Likte denne like godt som Oda-bøkene! Det er verdt å merke seg at denne ikke er illustrert.

Mangshou, 2014
Så tok jeg fatt på en dansk serie som allerede er et par år gammel: Kloden under vann-trilogien til Ida-Marie Rendtorff. Premisset i denne miljødystopien er at bare de rikeste av oss (litt uklart hvor i verden) har muligheter til å bo på fastlandet. Fattige må bo på kunstige øyer, og en vanlig geskjeft for barna på disse øyene er dykking etter skatter på havbunnen for kriminelle bakmenn.

Hovedpersonen Lara er ett av dykkerbarna, og hun er flink. Funnet av en dagbok som tilhørte en soldat vekker trangen i henne etter løsningen på mysteriet: hvor ble faren hennes av? Lever han? Og går det likevel an å kjempe mot fjellfolket og overvinne de kriminelle?

Så er det en kjærlighetshistorie også. En trekant som smetter rett inn i rekken av dystopiklisjeer. Dessverre syns jeg dette ødelegger for troverdigheten i spenningshistorien, særlig i siste bok, når Lara tar ganske sprø og uoverveide sjanser for å redde kjæresten. Hun er tøff, men kjærlighet gjør blind.
Ellers fikk jeg, særlig gjennom navnevalg og beskrivelsen av fastlandet, en følelse av romertiden. Men så er vi i fremtiden. Det forstyrrer når jeg skal prøve å se verdenen for meg.
Kort sagt, ikke den beste serien jeg har lest.   


Samlaget, 2017
Z for zorry av Marit Kaldhol var derimot like fin som jeg ventet meg. Kaldhol er en mester på å fortelle konsist og levende, med korte setninger og knappe kapitler, så det språklig sett er lett å lese. Men ofte sårt og intenst rent følelsesmessig.

Dansejenta Susan fra Zweet er den som forteller. Hun har reist bort fra hjembygda og inn til byen for å slippe unna alt som skjedde etter at Lill Miriam forsvant, og for å studere dans på videregående. Foreldrene bryr seg ikke om henne, de bare sender penger. Medstudentene skyver henne unna. Så kommer Zlatan, han som en gang tok en katt i halen og svingte den rundt før han slapp. Hva vil han med henne? 

Barnebøker
Etter bokpraten med Andy Griffiths, forfatteren av Gutta i
Fontini forlag, 2014
trehuset
-bøkene som "alle" unger spør etter, skjønte jeg at jeg måtte lese dem selv. Det er nemlig ikke bare fantasifulle historier med tegninger til, det ligger mye arbeid bak og også en bevisst oppbygning av bøkene; leseren som ikke har lest så mye eller ikke liker å lese skal bli ført inn i boka litt etter litt. Nysgjerrigheten skal vekkes. I tillegg er det ny tematikk i hver bok, en spennende historie.

Jeg leste fire av bøkene, og fikk vite at Andy og Terry (forfatteren og tegnerens alter egoer) finner på alle mulige ting som er gøyere enn å skrive bok, lager og roter seg bort i Dødens labyrint, drar ut på eventyr for å finne igjen sin egen redaktør og reiser i tid med kontrolløren fra bygningsetaten (litt humor for voksne også!)
Først og fremst: for en fantasi!  

Alt i alt
er jeg fornøyd med lesemåneden. Jeg fikk både noe å tenke på, noe å le og smågråte av og litt grøssete halvrealisme. Jeg kunne latt være å fullføre en serie, ellers vil jeg si at det har vært verdt det!

Hva skjer i april? 
Det har vært påskeferie, med tilhørende toglesing. (Og togprating. Ingen ting slår et nytt bekjentskap som en ikke skal bla i, faktisk!) Og så har vi hatt årsmøte i NBF Barn og unge, og jeg fortsetter et år som leder. Det er spennende. Mulig at jeg faktisk skal helt til Polen i august, på internasjonal bibliotekkonferanse. Men før det (om bare noen dager til), er det korgruppetur til Amsterdam og Utrecht. Felles reise i bil og på fly. Kanskje best å ha med ei bok i bagasjen likevel. Ebokapp fra biblioteket er genialt, forresten. 

fredag 21. april 2017

Og jeg vet jo det, da,

Vigmostad & Bjørke, 2017
at det er meningen at jeg skal føle meg bra etterpå, jeg mener, det er jo en ekte feel good, det er helt tydelig,
men at det skal være sånn? at det skal føles som om jeg har ei sol inni meg? det er rart, og jeg opplever det så sjeldent med bøker nå for tida, dessverre, jeg får et sånn utenforblikk, jeg blir sjeldent forelska, men det kjennes virkelig sånn ut nå,

og jeg satt på toget i dag og fortalte den kanadiske medpassasjeren min om ungdomsboka jeg hadde begynt å lese, om gutten som ikke kan gjenkjenne ansikter og jenta som var så feit at hun måtte skjæres ut av huset, men som nå er på vei inn i et mer vanlig liv, kanskje, og de to blir kjent,
og hun sa: Are they in love? og jeg svarte I don't know...yet og så etter en stund sa jeg I hope so,

og så kom jeg hjem og leste og leste og kjente hvordan det bare ble varmere og varmere og jeg ble mer og mer glad i dem, og det ble farligere og farligere,

og dette er utrolig skummelt, for jeg vet jo at du som leser dette ikke nødvendigvis vil føle det på samme måte når du leser den nye boka til Jennifer Niven,
men kanskje litt, bare litt, og i så fall er det verdt å ta den opp.

Å, denne følelsen vil jeg spare på. Lenge.
Jeg vil være mer som Libby. Danse piruetter som om jeg aldri har gjort noe annet. Sprade rundt i en lilla bikini med "jeg er ønsket" på magen. Med sprittusj.
Våge å møte hver dag og være sterk, uten å bli hard. 



(Og for nesten akkurat to år siden leste jeg ei anna bok, også på toget...)

lørdag 8. april 2017

Barnebøker om våren

Det er virkelig vår (enn så lenge), og mens jeg sitter inne og nyter sola gjennom vinduet har jeg ei bunke med barnebøker som jeg vil skrive noen ord om. De er ganske forskjellige i både lengde, stil og tematikk. 

Kagge forlag, 2017
Broren min er en superhelt av David Solomons.

Gutta fra tegneseriebutikken var de første som klarte å si noe. I likhet med meg hadde de hele livet drømt om at noe sånt som dette skulle skje. De var så opprømte at de nesten begynte å le. 
"Så dere det?"
"Det var helt utrolig!"
"Hvem er han?"
Jeg la hånden over munnen og hostet. 
"Stjernefyren". 
"Jeg tror han kalles Stjernefyren," sa en av dem. 
"Stjernefyren? Kult", sa en annen. 
"Synd at han ikke har kappe," sa en tredje. Jeg bet tennene sammen. 

Tenk deg å være ekspert (nerd, faktisk) på superhelt-tegneserier, og så gå glipp av sjansen til å selv bli superhelt, bare fordi du måtte på do noen minutter! Og så er det storebror som får de overnaturlige evnene, han som ikke aner noen ting om hvordan en skal være superhelt! Luke er mildt sagt oppgitt, men også nysgjerrig på hvem storebrorens Nemesis kan være. Legg til en snusfornuftig jentehelt med sjarmerende evne til å blande fremmedord (perspektiv blir perspirering), en stormannsgal butikkeier og en astereoide på vei mot jorda, så er historien passe godt og spennende krydret. Vil nok passe både til høytlesning og til egenlesing for barn som våger seg på 300 sider!



Cappelen Damm, 2016
Skogpiken Skjerv av Kim Leine

Da Skjerv har lagt seg og ligger og trykker seg inntil Nor som snorksover, og Godiva har spilt sangene sine på dreieliren, hører hun foreldrene snakke sammen med lave kveldsstemmer.
Hun er en sterk pike, sier Freik med den rustne hviskestemmen sin.
Jeg tror hun kommer til å klare seg.
Skjerv hører ikke hva Godiva sier, for stemmen hennes er myk og usynlig, men faren sier: Ja, ja, det er jo det jeg sier.
Så hører Skjerv at moren gråter. Skjerv holder hendene for ørene. Skjerv vil ikke høre på voksne folk som gråter. Det er feil. Det er som om et svart hull åpner seg opp. Hun klarer ikke å ha det inni seg. 


Formatet til Skogpiken Skjerv - større enn ei gjennomsnittlig barnebok - gjør at den bare roper på å bli tatt med til høytlesning på sengekanten. Men hvem som helst som liker eventyr kan egentlig lese den, ganske langt opp i alder. Bare vit at den er ganske trist. Av og til er skogjenta Skjerv helt alene, selv når foreldrene er der rent fysisk. Hun tar mye mer ansvar enn ei lita jente burde trenge. Overlever gjennom kalde og dystre vintre. Og drar ut på spennende eventyr, ikke fordi hun vil men fordi hun må.
Språket er ganske poetisk, med gjentagelser som et merkbart virkemiddel. Fortellermåten er særegen og personlig; Leine har lagd en forteller som kaller seg for Gud og som vet alt, og som leder leseren inn i hvert kapittel. Miljøet er litt vanskelig å tid- og stedfeste, som ellers i eventyr, men kan ligne på middelaldermiljø.
Og sjangeren, ja, hva skal en si om den? Det ble diskusjon på ei Facebook-side for bibliotekfolk. Vi vil jo gjerne vite hvilken hylle vi skal sette den på. Her er det nesten helt umulig. Den sprenger både sjangermessige og tematiske grenser, særlig mot slutten når eventyret gjør en fullstendig overraskende vri. Jeg kan ikke si mer uten å røpe for mye. Men fins det hyller for "gode historier", hører den iallfall til der!

Aschehoug, 2016
Helmer og Matilda: aksjon bestevenn av Mina Lystad

Mamma og pappa går ut i gangen for å vise han veien ut. Men før Lars Kristian Løvensprett går ut etter dem, stopper han foran Helmer. 
De er alene i stua. 
- Flaks for meg at voksne alltid tror mer på andre voksne enn på små barn som deg, sier han lavt.
Han smiler lurt igjen. 

- Du og jeg sees kanskje igjen en gang, men det gjør heldigvis ikke jeg og kjøteren din! 

Lettlest og søt fortelling om Helmer og bestevennen hans, som er en hund. Matilda elsker å springe rundt løs, og Helmer har latt henne gjøre det i parken. Men hun bjeffer så gjerne på folk, og denne gangen på helt feil person: en ufyselig rulleskimann. Han lyver til Helmers foreldre og får Matilda sendt til kennel. Med hjelp av mot og list og litt dans får Helmer og korpsjenta Eline ordnet opp i ting igjen. 


Cappelen Damm, 2017
Det jeg vet om deg av Meg Rosoff

Jeg lurer på når et barn blir en person. Skjer alt på en gang, eller langsomt, trinn for trinn? Finnes det en alder, en uke, et øyeblikk, hvor alle universets hemmeligheter blir avslørt og voksenheten senker seg som en sky fra himmelen og endrer hjernen for alltid? Vil barne-meg bare fordufte en dag og aldri komme tilbake? 

Denne boka er ganske annerledes enn Rosoffs Slik har jeg det nå, som jeg leste i februar. Realistisk nåtidsfortelling. Fra baksideteksten får vi en idé om at hovedpersonen har en overnaturlig evne, at hun vet alt om folk når hun ser dem. Jeg leser det ikke slik når jeg blir kjent med Mila, for meg virker det som om hun bare er en ekstra oppvakt og intuitiv tolvåring. (Det er helt ok, men jeg lurer litt.)
Hun er uansett en britisk tolvåring som reiser til USA med faren for å finne farens kamerat Matthew, som har forsvunnet sporløst. Underveis har hun kontakt med bestevenninnen sin i England og etter hvert med Matthews hemmelige sønn.
Det var flere fine passasjer i boka. Jeg likte særlig beskrivelsen av det nære forholdet mellom Mila og faren. Likevel, jeg syns at løsningen på gåten var litt skuffende. Selv om den var realistisk. Det er nok reisen mot løsningen som også er viktigst.

Andre "roadmovier" for ungdom som kan ligne litt: John Greens Hvem er du, Alaska?, Selma og Louise av Camilla Otterlei og Mygglandet av David Arnold.

torsdag 30. mars 2017

Bloggen er 10 år gammel!




21. mars 2007 skrev jeg mitt første innlegg på Lesehesten fra Sørlandet. Nå er det tid for feiring!

Akkurat på jubileumsdagen valgte jeg et nytt utseende på bloggen (det gamle fant jeg kopi av på Internet Archive Wayback Machine). Og nå er altså videoen ferdig. Håper dere liker den!

Den meditative musikken fant jeg på Freesound.org, et godt tips til deg som får lyst til å lage en liknende video. (All musikken der kan brukes fritt så lenge du krediterer artisten.) 

Jeg leste nettopp et sted at en bør unngå for mange interne linker på en blogg. Denne bokbloggen er full av det. Unnskyld! Her kommer noen til, for at dere som blir nysgjerrige på det jeg nevner i videoen lett skal komme dere videre. (Lenkene i innlegget fra 5 års-jubileet er forresten nå oppdaterte!)

Mest lest

1. Nytt på biblioteket (reklame, på en måte). (2536 visninger! Mange som vil vite noe om
Statistikk på sida.
bildebøker.)
2. Kulturfondbøker i april/ mai - del 2 (aner egentlig ikke hvorfor denne fikk 352 visninger.)
3. Smakebit på søndag: Om skjønnhet (er Zadie Smith populær?)
4. Det "virkelige" folket (om ei bok som gir seg ut for å være sann, men ikke er det, og et tankeeksperiment. Denne posten markedsførte jeg selv fordi temaet var så viktig).
5. Picassokvinnen (beste bok?)  (ungdomsbok av Taran Bjørnstad. Heller ikke den typiske tittelen å søke på, men kanskje det var uttrykket "beste bok" som gjorde utslaget?) 

Mest kommentert

1. Smakebit på søndag: Flukten
2. Er nynorsk kult?
3. Litt om kommentarinnstillinger


Andre verdt å nevne-innlegg (et utvalg...)

Jeg hadde et improvisert togintervju med en forfatter (Alf Kjetil Walgermo) og analyserte Grand Prix gjennom fantasybriller.
Jeg tok meg en tur til Småland, og skrev diktet "Når jeg ser dem stå rundt meg", om det å være barnebibliotekar.
Jeg var med på tidenes koropplevelse i Virtual Choir (Bliss/ Fly to Paradise), og reiste til Edinburgh med søster.
Jeg lagde en adventskalender med utfordringer til meg selv (blant andre julevideoen!) og sutret over hva som var galt med Divergent-plakaten. (Men jeg så filmen, må jeg innrømme...)
Jeg leste klassikeren Peter Pan og skrev en kommentar til debatten om mannsunderskudd i barne- og ungdomsbokbransjen. 
Jeg fikk et brev fra ryggen og funderte på hvem Fredrik var (om slektsforskning). Jeg skrev om boka "Alene naken" og grublet rundt psykiatri og normalitet).
Jeg tok meg en ferie uten sosiale medier, på Kypros, tenkte på liv og død i filmer og bøker og ble helt overgitt over hvor godt vant en kan bli i både dataspilling og lesing.


Videoer 
finner du ved å søke på "video" i emneordskyen (akkurat nå nederst på sida).

Ja, og så...
Sørlandslesehesten er på Facebook! Følg meg gjerne der! 












onsdag 22. mars 2017

Svart bakgrunn - gutter og jenter

Gyldendal, 2017
Nå når jeg leser gjennom tidligere blogginnlegg for å mimre om de siste 5 årene av bloggen, finner jeg noen mønstre. Jeg har hatt en del innlegg om det å være jente/ kvinne og eventuelle forskjeller mellom kvinner og menn. Jeg har nok dels valgt bøker - fakta og skjønnlitteratur - som har det som tema, men har også lagt merke til visse trekk i fortellinger jeg har lest.

Dette gjelder ikke minst boka jeg fant i eboktjenesten Ebokbib og lastet ned der: den svenske ungdomsromanen Guttene av Jessica Schiefauer. Jeg ble ferdig med den på en kveld, og den gjorde noe med meg. Jeg skal prøve å sette ord på det. Først et utsnitt fra side 243:

- Har du glemt hvordan det er, hvordan de oppfører seg mot sånne som oss? Har du glemt det? For det kommer aldri, aldri til å forandre seg, uansett hvor gamle vi blir. Ikke så lenge vi ser slik ut.
(...)
- Jeg har ikke glemt det.
Hun så opp på meg.
- Men jeg har ikke tenkt å forakte meg selv bare fordi de gjør det. Jeg har ikke tenkt å la dem vinne.


Etter at boka var ferdiglest satt jeg igjen med inntrykket av en hard verden der forsoning og vennskap mellom kjønnene er umulig, og det eneste fellesskapet og respekten er å finne blant mennesker av samme kjønn. En verden der alt som skjer med deg avhenger av hvilket kjønn du er, eller velger å være. Hvis du da føler deg annerledes enn det du ser i speilet, er du ille ute. 

Fortelleren Kim har to venninner, Momo og Bella, de er alle i starten av puberteten og har begynt å få ekle blikk av guttene. Og ikke bare blikk; særlig Bella med de store formene blir fysisk trakassert og delvis avkledd. Det skjer med flere jenter i byen, det er akkurat som om dette er en naturlov. Kim hater det, hun er redd for guttene og avskyr sin egen svakhet, at hun ikke kan ta igjen og beskytte seg. Hun er også spinkel til jente å være og har overfølsom hud.

Ikke så rart da at det er hun som blir så fascinert av det som så skjer: hun finner en magisk måte å bli gutt på. Å bli sterkere, raskere, tøffere.

Venninnen Bella har et drivhus der hun dyrker en ukjent plante. Den viser seg å inneholde en saft som får venninnene til å skifte kjønn når de drikker den. De blir gutter om natten. Neste morgen har de jentekropper som vanlig.
Alle de tre syns dette er spennende i starten. Men det er bare Kim som fortsetter å synes det er en bra ting å være gutt. Som rett ut sagt blir avhengig av det. De andre to syns det er skummelt. Finner hverandre i et nytt feminint prosjekt. I en følelsesladd scene ser Kim dem utenfra der de sitter og sminker hverandre og øver på "jenteleken".

Kim, hun finner Tony. Han som ser på henne med interesse og nysgjerrighet når hun er gutt, men med dyp avsky når hun er jente. Som gutt får hun være med på de grensesprengende turene hans der de stjeler, bryter seg inn i andres hus, kjører biler i 200 km/t. Så lenge Kim stoler på sin egen nyvunne styrke - og glemmer den sterke tiltrekningen til Tony - går det bra...

Boka er helt klart spennende. En må bare finne ut hvordan det går. Men den er også veldig trist.
Hver eneste jente som opplever trakassering av jevnaldrende gutter er en jente for mye, og det skjer selv i "likestilte land" (som forfatteren forteller i dette engelske intervjuet), men det kan ikke være de guttene som dominerer? Jeg har så lyst til å tro på de ok guttene, de som har en positiv form for maskulinitet, at de ikke blir færre, at de også har makt. Jeg skulle ønske disse var representert i Schiefauers bok, slik som det fins motstemmer til overgriperne i #alfahann (Torbjørn Moen) og Med på leken (Hirsch). Men det er ikke deres historie hun vil fortelle; det ville blitt en annen bok.

Guttene handler om en ungdoms opplevelse av å ikke høre til noe sted uten maske og kostyme og en ny kropp. Å være i konstant fare, å stå i spenn. Men også finne vennskap og til slutt en identitet. 

Boka kom forresten ut som film i 2015 (Pojkarna/ Girls Lost). Her kan du se traileren.

lørdag 18. mars 2017

Jeg er heldig




Her er en video jeg lagde oppe i skogen i dag. Jeg har lest og sett så mye i det siste som har samlet seg opp og måtte ut på en eller annen måte. Det handler om frykt for å miste friheten, hjemmet sitt og selve livet. En frykt jeg heldigvis slipper å kjenne på.

Kanskje du har tanker rundt dette temaet? Kommentér gjerne!

Boka jeg nevner og reaksjonene den har skapt kan du lese mer om på engelsk Wikipedia. Hvis du får lyst til å lese den, skal det gå an å få lånt den på ditt lokale folkebibliotek. Det er Heinesen forlag som har utgitt oversettelsen til norsk.

Ellers kan jeg fortelle at det ikke vil bli noen "Best i 2016"-video. Litt fordi det alltid er så vanskelig å finne én favoritt i en sjanger, så jeg skroter idéen om et sånt kappløp.
Litt fordi jeg heller vil lage kortere videoer om andre ting, og håper å få publisert flere som den over i løpet av året.

Og så kommer det en jubileumsvideo om ikke så lenge!

fredag 17. mars 2017

Det var magisk

Susanne Lundeng (hjemmeside).
Foto: Ingvil Skeie Ljones
I kveld har jeg vært på konsert, eller forestilling, med Susanne Lundeng. Jeg hadde aldri hørt om henne og aldri hørt henne spille. (Siden folkemusikk ikke er min primære favorittsjanger, får jeg være unnskyldt!)

Det som fascinerte meg ekstra var at hun er nordfra, ikke så langt fra der jeg bodde til og med første klasse på barneskolen - nord i Nordland. Og nettopp denne landsdelen handlet forestillingen om. Historien og historiene, Lofotfisket og markedsdagene. Folkene, folkelynnet, impulsene fra andre steder. Med folkemusikken og felespill i fokus.
Ingen egentlig tradisjon som har blitt samlet inn av folkemusikkhistorikere, men Susanne har plukket opp og tatt vare på. 

Lundengs eget felespill imponerte og rørte ved meg. Hun har en særegen utstråling, humor. Og den energien! Hun danset samtidig som hun spilte. Sang sammen med fela. Og fortalte.
Dramatiserte scener som jeg kunne se for meg. Spilling i rorbuene. Farlige turer på sjøen. 

Det livlige spillet gav meg lyst til å danse, det vare fikk meg til å smile.

Jeg lånte med meg cder fra biblioteket hjem, og hører på den ene mens jeg skriver dette.

Ena forlag, 2016


Aldri har hun hørt noe så utrolig vakkert. Aldri har musikk rørt henne så sterkt som nå. Det er som om musikken fyller henne. Det bobler over i kroppen hennes. Hun vil le. Hun vil danse. Hun vil gråte av glede. Det er magisk. Det finnes ikke ord. Lenge blir hun bare stående og lytte. Men så stilner det, og hun åpner øynene. Fossegrimen ser på henne. Han vinker henne til seg.

På armlenet i godstolen har jeg ei barnebok jeg nylig leste, Fossegrimen av Ingunn Aamodt. Her er det jenta Tuva som spiller fele. I smug, for foreldrene liker det ikke. De vil helst være i fred foran tv-en og kaller Tuvas spill for ulyder.

Vennen Olav hører interessert på, men når jentene som går forbi gjør narr av henne, smiler han. Det vokser fram et sinne og en trass i Tuva. Hun skal vise dem alle.

Bestefar har fortalt om møtet sitt med Fossegrimen, han som spiller så herlig at alle som hører det blir fortapt. Han kan lære det bort, men mot en forferdelig pris.
Tuva tar sjansen.

Boka er kort, lett å komme igjennom og et vakkert eventyr. Som i eventyr flest er det klisjeer og typer, men de glemmer jeg og lar meg drive med i musikken og lengselen.
Marius Renberg sine tegninger tilfører en ekstra fin mystikk.

----



søndag 5. mars 2017

Oppsummering av 2016: ungdomsbøkene

Dette er det siste oppsummeringsinnlegget for "Best i 2016". Tidligere har jeg oppsummert romanene, fagbøkene, tegneseriene og barnebøkene

Jeg leste 57 ungdomsbøker i fjor. Det var bøker i så å si alle sjangre: realistisk drama, dystopi, spenning, alternativ historie (kontrafaktisk), science fiction, fantasy og grøss.

Personene jeg leste om
forelsket seg eller ble gjenstand for forelskelse, 
fikk og mistet venner, 
ble fanget eller var på flukt, 
ble voldtatt, 
ble radikaliserte, 
la ut på viktige reiser i tid og rom, 
planla fest, 
kom i puberteten, 
kjempet mot ondskap (i seg selv eller i dødsengler og vindkrefter),
møtte døden,
fant ut noe nytt om seg selv
(som uante krefter eller en hittil ukjent bakgrunn).

De var gutter, jenter og eventyrskikkelser.
Masse spenning, mange gode historier.

Foto: Flickr (Smilz4U18)


De aller fleste bøkene jeg leste var av norske forfattere. På andreplass kom de engelskspråklige forfatterne, og så en håndfull nordiske - litt som statistikken over ungdomsbokutgivelser i Norge.

De fleste bøkene var nye, men jeg leste også moderne klassikere: Alexandria-bøkene til Jon Bing og Du kjenner meg ikke av David Klass. 
Jeg fullførte flere spennende serier: Drakeguten, Dødsengler, Beta. Og jeg snuste på andre: Splintret, Half Bad, Nattskolen, Boy Nobody. Jeg fikk også med meg en ny "slutt" på Harry Potter-serien gjennom teatermanuset Harry Potter and the Cursed Child.

Når jeg ser på titlene jeg valgte ut til "best i 2016", er det flest i sjangeren realistisk drama. Flere av disse gjorde sterkt inntrykk. Ellers var det en håndfull spenningsbøker med dystopisk tilsnitt, pluss en fagbok. Kanskje jeg må dele opp i flere kategorier. 
 Med i konkurransen:
En av bøkene på lista har nettopp mottatt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Et tegn på at jeg og jurymedlemmene er enige!