fredag 22. desember 2017

Lesehesten oppsummerer: november, del 2

Del 1 av oppsummeringsinnlegget finner du her

Tegneserier

Outland/ Zoom, 2016
På et jobbseminar stoppet jeg ved standen til tegneserie- og fantasybutikken Outland. Siden jeg abonnerer på nyhetsbrevet deres, fikk jeg velge en gratis tegneserie å ta med hjem (altså til biblioteket). Det ble et Sprint-album av Tome og Janry, med tre fortellinger i: Virus!, Monolitten fra Kaalson Long og Hvem kan stoppe Cyanina?

Jeg har aldri lest noe av Tome og Janry før, heller ikke andre tegneserier om Sprint (eller Spirou; figuren og vennene hans har blitt lagd av flere ulike forfattere og tegnere siden starten i 1938). Tome og Janry har fått æren av å ha revitalisert Sprint-serien for et par tiår siden og var også de som skapte "Lille Sprint".
Dette er nok ikke min type tegneseriehistorier, men du kan jo få vite at den norske tegneserienyhetssiden Empirix har mer informasjon her

No Comprendo, 2011
Livet er til å holde ut, tross alt av Seth er noe helt annet: en dypt seriøs, selvbiografisk roman helt uten ytre spenning. Det som skaper mest driv i boka er mysteriet hovedpersonen Seth selv prøver å løse: hva skjedde med tegneren med pseudonymet Kalo?
Seth er ikke bare tegner selv, men har lesing og samling av tegneserier som hobby. Han framstår som litt ensporet, distré og nostalgisk, med masse kunnskap om sitt interessefelt men mindre om menneskene rundt seg. Jeg vil tro at de som får mest ut av boka er andre ivrige tegneseriesamlere med en viss hang til gode, gamle dager.  

Romaner


Karma av Jørgen Jæger var hakket mindre spennende enn Stemmen, selv om det her også står om død og liv for en person i Ole Viks nære krets. Vi har med et snuskete firma å gjøre som er innblandet i både shipping av farlig avfall og utnytting av vanskeligstilte folk - og noen i Hordalands-politiet motarbeider etterforskningen...
Jeg ble skuffa over ei ganske lettvint og urealistisk løsning på mysteriet om hvem som er morderen "Karma" - og hva skjedde med researchen på selve det religiøse uttrykket? 

Pluss for at forfatteren har fortalt om mysteriet som inspirerte ham til å skrive romanen (en forlatt militærforlegning), men dette kunne godt vært plassert i et etterord.   

Fakta

Gyldendal, 2017
Jeg vet ikke om noen her husker at den såkalte Tina-saken fikk forgreininger til Lyngdal, som er småbyen hvor jeg vokste opp? Kanskje det var det som gjorde at jeg ble ekstra interessert i den nye krimdokumentaren til Erlend Frafjord, Da Tina ble drept?

Mysteriet med Tina Jørgensens død er jo fremdeles ikke løst. En vet ikke hvorfor lyngdølen stod fram og kom i politiets søkelys med vennene sine. Frafjord har ikke troen på at de hadde noe med mordet å gjøre.
Det fins så mange andre mer plausible alternativer. For eksempel vet en at flere kjente seksualforbrytere befant seg i Stavanger rundt tida da Tina forsvant. Ble disse sporene undersøkt? Kan Tina-saken være forbundet med andre uløste "cold cases" i Norge?

Dette er en krimdokumentar med mye fokus på selve mysteriet med Tinas forsvinning - og med kritikk av politiets etterforskning - men forfatteren bruker også noe plass på å beskrive Tinas familie, kjæresten og venner som på ulike måter ble preget av det som skjedde. Det blir dermed både spennende, faglig og nært.     

Spartacus, 2015
Hold fast! av Samuel Massie er en av bøkene jeg har valgt å bokprate om til jobbens "Vinterles"-aksjon i januar. Temaet for årets leseaksjon for voksne var reiser, og Massies bok er selvskreven på den lista, syns jeg. Et moderne, intenst eventyr om en skolelei gutt fra Bergen som blir lurt inn på en folkehøgskole i Nord-Norge, opplever en ny type mestring og velger å bli med læreren Jarle Andhøy til Sydpolen på skuta Berserk. Ja, nettopp - den turen der tre menn forsvant og aldri ble funnet igjen.

Inni Samuels fortelling om tida før, under og etter den farlige reisen er det også lagt betraktninger rundt hvorfor det norske skolesystemet ikke klarer å holde på ungdommer med lopper i blodet og utferdstrang.

Etter at jeg hadde lest boka, kikket jeg på dokumentarene som ble lagd fra Berserk-turen. Det ga en ganske annen opplevelse. Å se de som skulle reise ut sammen, også Samuel utenfra. Å vite at dette var det siste en så av flere av mennene. Sterkt.



Pitch, 2017
Faktaboka Homo av Anette Trettebergstuen og Bård Nylund har en merkelig design som du ikke ser før du kikker på bokryggen. Der hvor tittelen skal stå, står det "Hetero" i stedet for "Homo". Fikst! Ikke veldig bibliotekvennlig, siden bøker som står med ryggen ut er avhengige av å bli gjenkjent med rett tittel. Men fikst. En snur opp ned på ting og ser verden med andre briller.

Boka er herved anbefalt. Den forteller om ulike aspekter ved det å være skeiv (enkelt forklart: være tiltrukket av samme kjønn og/ eller ikke føle seg som kjønnet en er født med).
Hva betyr de ulike merkelappene egentlig?
Hvordan vet en at en er skeiv?
Hvordan kommer en ut av skapet?
Er det en spesiell måte å være homo på?
Hva med sex, hva med kjærlighet, hva med barn?
Fins det steder i verden hvor skeive kan føle seg ekstra velkomne - eller særlig reiser til?
Og hva bør en huske på hvis det ikke er en selv som er skeiv, men noen en kjenner godt?
Mange av kapitlene er bygd opp rundt eller krydret med personlige fortellinger fra norske skeive - bokas forfattere, kjendiser som Knut Anders Sørum og Simon Andersen, og andre som deler sine historier, sitater og anekdoter. Pluss et knippe hetero kjendiser som er engasjerte i og har noe positivt å si om de(t) skeive.
A propos Sørum, jeg har nettopp vært på Les Misérables i Oslo, det gjorde inntrykk! Fant så denne fine videoen med vinneren av fjorårets Stjernekamp.



Alt i alt

November var en lesemåned med en overvekt av barne- og ungdomsbøker som bød på ulike typer spenning. Jeg vil først og fremst huske barneboka Anton og andre flokkdyr, mens det er vanskeligere å bestemme seg for beste ungdomsbok. Flere fenget! Ellers var dette en måned med flere personlige historier - sanne og oppdiktede - som jeg vil ta med meg ei stund.

Hva skjer nå i desember?


Når jeg skriver dette er det allerede bittelille julaften, og desember har gått fort! Det har blitt litt færre bøker enn måneden før, men fine leseopplevelser så langt. Litt reising og fine stunder med venner. I morgen går turen sørover med toget, og da tror jeg at jeg gjør ferdig siste bok i Livsloven-serien, Samlet. Gleder meg! 

Ønsker alle lesere en god slutt på 2017 og et godt 2018!

onsdag 13. desember 2017

Det å lage ting til jul, og hva vi gjør med verden, og sånn

Det er spennende tider her i verden. Vi mennesker har så mange muligheter! Muligheter til å hjelpe hverandre. Skape noe nytt til beste for fellesskapet og framtida. Men altfor ofte er det maktkamp og territorier som gjelder. Bak det meste: økonomiske interesser. I det siste har det blitt et spørsmål om liv og død for milliarder av mennesker, der en vanlig dødelig ikke skjønner hvorfor mulighetene for totalødeleggelse fremdeles finnes.

Og: hvordan ble fantasi og virketrang til masseproduksjon og profitt?

Studio, 1994
Her en dag fant jeg fram ei nydelig jule-bildebok som vi har hatt på biblioteket: St. Nicholas and the Valley Beyond av maleren Richard Burhans og forfatteren Ellen Kushner. Det som fenget interessen min var først og fremst de lekre illustrasjonene i varme farger, med glade mennesker og nydelige landskaper - alt en forbinder med klassisk julefeiring (men uten snø).

Her møter vi Nicholas, en liten gutt som flykter fra sult og nød til en dal der alle har overflod. Han vokser opp i dalen og finner seg til rette der, i en slik grad at han faktisk glemmer hvor han kom fra. Han finner seg en kone; de installerer seg i et slott høyt over dalen. Og han reiser rundt og besøker andre innbyggere gjennom flere år.

I Valley Beyond har hver person en viktig funksjon, et yrke, som de bruker til beste for fellesskapet. Og til å lage vakre ting. Noen lager leker, andre fine klær, andre igjen mat. Alle trives med det de gjør og har det bra.

Men så skjer det noe skummelt: alt som blir lagd i dalen begynner å få en unaturlige tyngde og trekkes ned i bakken. Det skjer fordi alt menneskene i Valley Beyond lager, ikke kommer noe sted. Det samler seg opp. Bare en som har vært utenfor, i mørket, kan ta med seg tingene ut og redde dalen. Nicholas begynner å huske hvor han kommer fra, og skjønner til slutt at bare han kan være redningsmann. Slik blir han St. Nicholas, julenissen, som tar med seg gaver i hopetall til barna i vår kalde og sultne verden. 

Det er jo idyllisk. Ikke sant? Tanken om et magisk sted av overflod der alle lager fine ting og en mann som lyser opp tilværelsen for barna hver jul.
En vet jo at det å få noe ekstra kan være fint også for barn som mangler det meste.
Men er det dokker og andre leker som redder verden?
Er det sånne ting som burde masseproduseres?

Som dere kanskje skjønner, fikk jeg en bismak i munnen av denne julefortellinga. Bittelitt idyllisering av det materialistiske ved jula, eller? 

Eller er jeg bare litt ekstra antimaterialistisk, nå som jeg har hørt på vokalgruppa The Real Groups sang "The World for Christmas"?



Et annet aspekt jeg la merke til ved juleboka er nettopp hvordan vi mennesker bruker naturen til å lage ting, hvordan vi omformer den. En gåte som er gjennomgangstema i St. Nicholas and the Valley Beyond, er slik:

No hands can make me, 
two hands can shape me, 
all hands can take me.


Svaret på gåten viser seg å være nettopp naturen.
Men hva gjør vi når vi former naturen og tar den, gjør den til vår og gjør den til noe funksjonelt, nyttig for menneskene - eller bare til nytelse? Er det fremdeles natur da - og bør vi alltid prøve å lage noe nytt av den?

I november leste jeg Maja Lundes nye bok Blå, hvor ei eldre norsk dame reiser i båt til Frankrike for
Aschehoug, 2017
å ta et oppgjør med eksen sin, som har profitert på salg av norsk bre-is til sydlandske drinker. De to brøt med hverandre for flere år siden, da mannen hennes sa ja til kraftutbygging og tørrlegging av et dalføre. Hun hadde vært blant de heftigste aksjonistene mot utbygginga.

Da jeg leste dette, tenkte jeg på hvor radikal den tanken er i dag - nei til kraftutbygging. Det har sin parallell i blant annet motstand mot vindmølleparker. Den urørte naturen, som har en verdi i seg selv, settes opp mot elektrisitet, som den moderne verden trenger, og som blant annet kan hjelpe ellers isolerte distrikter. (Men blir de senere fraflyttet på grunn av inngrepene i naturen?)

En parallell historie i Blå handler om en ung mann som har flyktet fra brann i et varmeskadd Frankrike, flere tiår fram i tid. Han har bare ei lita datter med seg i verden; de vet ikke hvor resten av en lille familien er. De havner i en flyktningeleir.
Blir framtida slik? Og er det fordi vi mennesker ikke kjenner noen begrensninger på bruken vår av naturen?

Den forrige romanen til Lunde, Bienes historie (anmeldt tidligere på bloggen), har lignende tematikk. Begge bøkene anbefales varmt. Det er fare for at du blir knyttet til fortellerne av disse personlige historiene, og at du får veldig lyst til å finne ut hvordan det går. Med oss også?

Nå i førjulstida. 

 

lørdag 9. desember 2017

Lesehesten oppsummerer: november, del 1

Hva skjedde denne måneden?

Bortsett fra aktivitetene jeg nevnte i forrige oppsummeringsinnlegg, kan jeg jo nevne at jeg har sittet noen kvelder foran pc-en med Line, som "fikser" kroppen. Veldig bra program om kroppspositivitet! Håper det kan bli noe ungdom også ser på, siden en vet at det er ekstra mange i den alderen som sliter med selvbildet.

(En episode har vært omtalt i forkant, siden NRK hadde etterlyst et par som ville ha sex "på TV". Det er helt fint å se på, men har altså 15 års grense.)

Jeg blogget om...

tegneseriebøker (lesemål), ei fengende ungdomsbok fra rånemiljø og ei julebildebok.

Jeg leste... (også)

bøker i alle målgrupper og både fakta og skjønn. Til sammen 21 små og store bøker. 4 av dem i Ebokbib og resten på papir.

I dette innlegget vil jeg ta for meg barne- og ungdomsbøkene, delt inn i sjanger.

Hverdagsdrama


Først dramabøkene, om ting som kunne skjedd i virkeligheten - for eksempel på skolen.

Aschehoug, 2017
"Så... hvordan er livet på savannen?" smiler hun. 
Jeg tar en bit av skiva, og tygger lenge før jeg svarer. 
"Litt... hardt," sier jeg, og kjenner at gråten er på vei opp i halsen igjen. Jeg svelger ned så godt jeg kan. 
Anne nikker. "Høres kjent ut," sier hun, og tygger en stund før hun fortsetter. "Da jeg begynte på ungdomsskolen, håpet jeg å få henge med de kule jentene." 
Jeg løfter blikket fra brødskiva. "Hvordan gikk det da?"
Anne ler. "De syntes jeg så ut som en gutt. Enda jeg sminket meg for harde livet. Og så kalte de meg herr Hansen."

Jeg snakket nylig med ei venninne om hvordan ungdomsskolen er en pine for mange. Alt som forandrer seg, venner som forsvinner (eller kommer til) og nye sosiale koder en må lære seg. Og Gudrun Skrettings andre bok Anton og andre flokkdyr handler nettopp om det (jeg skrev varmt om førsteboka her).

Vår oppfinnsomme venn har nettopp begynt på ungdomsskolen. Her merker han - som mange unge gjør - at det er helt andre livsforhold enn det var på barneskolen. Jungelens lov gjelder. Anton kan for eksempel ikke assosieres med sin tidligere bestevenn Ole, som syns at nerdeprat om sopp er en god form for kommunikasjon. Det er også helt umulig å være bekjent av sin pappa med den tynne hestehalen.

For å bli kul nok for alfahannene må Anton både gå vitenskapelig til verks og gjøre "tøffe" ting som muligens ikke er så bra for noen som helst. Som i første boka kan vi le av humoristiske forviklinger, men andreboka har en mørkere undertone, og jeg pustet lettet ut mot slutten, kjente det faktisk i kroppen. Skretting skriver igjen veldig bra. Pluss for gjennomført og talende dyresymbolikk!


Emmie lurer på om hun vil bli sett.
Usynlige Emmie av Terri Libenson - amerikansk blanding av illustrert fortelling og tegneserie - handler om ei jente som egentlig vil bli sett av klassekameratene, men ikke tror hun er fin eller spennende nok. Hun beundrer i skjul kule Katie på trinnet, jenta som har "alt".
Parallelt får vi se Katies historie om hvordan livet hennes egentlig er. Har denne perfekte jenta egentlig alt hun ønsker seg?
Tegningene er enkle og fargerike og i to ulike tegnestiler - en for Emmie og en for Katie. Skriften er en enkel håndskrift som bidrar til det personlige dagbokpreget.


Katie er populær.


Dette er ei bok du skal kunne finne på ditt nærmeste folkebibliotek!

To ungdomsbøker jeg leste - også amerikanske - har lignende tematikk om vennskap og utenforskap: Mirror Mirror av Cara Delevingne og Kjemiske hjerter av Krystal Sutherland. Begge bøkene fikk meg til å sitte oppe sent om kvelden for å lese ferdig. De er i den realistiske sjangeren, men med det indre drivet en forventer i en ungdomsroman, og til dels ytre.

Gyldendal, 2017
Særlig Mirror Mirror blir etter hvert thrillerspennende.
En ungdomsgjeng som spiller i bandet Mirror, Mirror leter etter svaret på en stor gåte: hvorfor forsvant bandmedlemmet Naomi uten en lyd og dukket opp nesten død i elva? Nå ligger hun i koma på sykehuset, og fortelleren Red og de andre må bruke andre spor for å finne sannheten. Før den som gjorde noe forferdelig mot henne får slå til på nytt.
Denne boka er røff, ungdommene har vanskelige liv på hver sin kant, men vennskapet dem imellom gjør livet bedre.
Jeg stusser litt over framstillingen av Reds mor helt mot slutten, avslutningen virker forsert. Ellers er boka bra oppbygd.

Jeg brenner etter å røpe en basal avsløring fra midt i romanen, en opplysning om en viktig karakter som fikk meg til å bla bakover for å se "hvorfor oppfattet jeg ikke dette?" og "hva betydde dette?" Men jeg vil jo ikke ødelegge leseropplevelsen for deg.

En fun fact: forfatteren er skuespiller og spilte karakteren Margo i filmen som bygger på John Greens bok Papirbyer. En kan gjerne sammenligne denne historien med John Greens forfatterskap, bare med spenningen skrudd opp et hakk. 

Én ingrediens som Mirror, Mirror har i likhet med flere ungdomsbøker jeg har lest i det siste, er den ugjengjeldte eller misforståtte kjærligheten. Kjemiske hjerter har nettopp dette som sitt hovedtema; det er en kjærlighetshistorie uten den typiske romantiske slutten. Hvordan kan sorg påvirke evnen en har til å elske på nytt, og hva skjer når "kjærlighetsmøter" ikke betyr det samme for de involverte?

Flere av bøkene jeg leste ble omtalt på årets Ungdomsbokgilde i Drammen (som ligger på YouTube her.) Kjemiske hjerter kan du finne på 1:35:36, og den neste jeg skal nevne, fikk to omtaler: en elevomtale på 4:23:38 og voksenomtale på 5:50:20. 

Gyldendal, 2017
The Hate U Give av Angie Thomas er blitt en snakkis internasjonalt. Her møter vi ei afroamerikansk jente som går på en "hvit" skole, og som prøver å holde skoleverdenen og den tøffe hverdagen i et svart boligområde fra hverandre. Det blir nærmest umulig når hun blir vitne til at en kamerat blir skutt av en hvit politimann uten grunn, og hun må bestemme seg for om hun vil vitne. Boka er en intens kommentar til "Black Lives Matter"-bevegelsen i USA.

Gyldendal, 2017
Med Så lenge ingen ser oss av Anders Totland (omtalt på 0:31:53.) er vi tilbake i Norge. Totland har her skrevet ei lettlest, men dypt alvorlig og etter hvert skremmende bok om overgrep.

Hovedpersonen Jon er femten når han får bli med på telttur med stefaren sin, og det viser seg at stefaren har baktanker med en sånn "guttetur". Han skjønner at det som skjer er feil, men det at Ole ellers har vært en positiv ting i livet hans - og anerkjent i nærmiljøet - kompliserer ting. Og så likte han det jo også, i starten?

Samlaget, 2017



Keeperen og havet av Maria Parr vant nettopp Brageprisen for beste norske barne- og ungdomsbok! Og i november leste jeg den.

Dette er en frittstående fortsettelse av Vaffelhjarte, som ble TV-serie for noen år siden. Og her har våre venner Trille og Lena Lid blitt ganske store, det går mot slutten av barneskolen. Et ganske klassisk plott: en "slange" kommer inn i det paradisiske vennskapet, her i form av ei ny jente i nabolaget som har blondt hår, er nederlandsk og veldig spennende - særlig for Trille. Så blir Lena sjalu, og det til gagns. Klarer Trille å balansere mellom de to jentene, og mellom forelskelse og vennskap?

Litt ytre dramatikk blir det også når de to bestevennene helt bokstavelig må ut i stormen.

Sci-fi/ fantasy


Piggsvin forlag, 2017
Jeg leste tre fortsettelser/ avslutninger av serier.

Kepler 62-serien, et finsk-norsk samarbeidsprosjekt med framtidshandling fra en fjern planet, er nå ferdigstilt. Våre venner Marie, Ari og Joni finner ut hvem som er i den mystiske ekstra kapselen og hva som egentlig har vært målet for ekspedisjonen de var med på. Femteboka, Virus, er det Timo Parvela som har skrevet. Bjørn Sortland fikk æren av å sette sluttstreken med Hemmeligheten.

I bok 3 og 4 reagerte jeg på manglende sammenheng mellom karakterskildringene, særlig av den norske jenta Marie. Dette tenkte jeg mindre på her; det virker som om forfatterne har blitt mer samkjørte. Jeg reagerte i stedet på at Virus var veldig tekstrik, mer enn Parvelas tidligere numre, og mangelfull språklig. Jeg vet ikke hvor mye som har med oversettelsen å gjøre, men tipper en del skyldes mangelfull redigering, og tidspress.
For dette har vært en etterlengtet serieavslutning! (Jeg har nylig snakket med barn som har slukt bøkene.) Og serien er helt unik i norsk sammenheng.

Orbulatoragenten av Bobbie Peers er tredje boka i serien om William Wenton, verdens beste
Aschehoug, 2017
kodeknekker. Jeg husker dessverre lite fra lesninga av denne, så jeg feiger ut og legger ut ei lenke til VGs begeistrede anmeldelse.

Winter av Merissa Meyer er den 844 sider lange romanen som avslutter steampunk-serien om Cinder, Scarlet og de andre heltene i Månekrøniken. Her har jeg skrevet om de tidligere bøkene.
Kanskje boka kunne vært delt i to?

Trådene fra de andre bøkene, og hovedpersonene, samles. Alle kommer til Luna for å overvære (eller heller stoppe) ekteskapet mellom onde dronning Levana og Keiser Kaito. Den smågale prinsesse Winter (vårt svar på Snøhvit) blir forsøkt drept, men klarer å flykte med hjelp fra vakten Jacin og Scarlet. Hvor lenge kan hun holde ut å ikke bruke lunarkreftene sine?
Cinder leder et opprør ute i distriktene (noe som minner om avslutningen av Dødslekene), men blir fanget sammen med en Wolf som Levana har spesielle planer for, så hvordan skal det gå?

Jeg likte godt denne siste boka. Sjangeren den begynte som, en cyberpunkdystopi med litt innslag av romantikk, er på plass (igjen). I de fire hovedpersonene har vi fire ulike kvinnetyper, men alle må være modige på sine vis. "Prinsene" blir nok mer like i karakter, men et par av dem får leseren mer innsikt i. Oppbygningen med parallelle handlinger (ekstra mange nå som vennene våre blir atskilt) holder spenningen på topp. Noen urealistiske plottpunkter går det an å henge seg opp i.

Hvis jeg var en skoleelev som skulle svare på hva serien "handler om", ville jeg sagt: hvor viktig det er å beholde retten til å tenke og handle selv og bestemme over sin egen kropp, sitt eget liv. Og hvor viktig det er at et samfunn, styresmaktene, legger forholdene til rette for nettopp det.

Grøss


Cappelen Damm, 2017
Ingen sover trygt i natt er en ny grøsseraktig spenningsroman, skrevet av Mari Moen Holsve, som tidligere har lagd fantasy. Intens og mørk, med handling fra ei lita bygd hvor uforklarlige mord skjer. Morderen skjærer ut hjertet på ofrene sine. Hvorfor? Tre ungdommer må prøve å nøste opp i mysteriet før flere blir rammet. Løsningen på gåten viser seg å være tragisk menneskelig og ikke overnaturlig. Men kanskje det er enda verre?

Zombieutbruddet av Robert Næss er første bok ("episode") i det som skal bli en ny serie, Byrået for ikke-hendelser.
To bestevenner, dataeksperten Theo og tøffe Thelma med den sprø moren, blir bortført av en organisasjon som jobber for å hindre overnaturlige skapninger - som fins i mengder i en parallell verden - i å innta vår verden og gjøre ugagn.  Vennene får valget mellom å leve som før, og å bli ansatt i organisasjonen og hjelpe til. En ny tilværelse, noe mer spennende. Det er selvfølgelig det de velger. Og første oppdrag kommer før de aner, og før de egentlig er klare.
Akkurat her skorter det på realismen i fortellingen for min del. Sett to nykommere inn i et "ufarlig" zombierede, og se hva som skjer?

Ellers syns jeg nok at jeg har lest denne boka før i bedre utforming. Zombier er brukt før, og en hemmelig organisasjon/ skole med eksentriske typer er en vanlig ingrediens i spenningsbøker for barn. Jeg tipper at mindre erfarne lesere som liker action med et magisk tilsnitt, vil like boka godt, men jeg savner mer originalitet. 

tirsdag 28. november 2017

Myldrebok for smånisser og andre juleglade

Figenschou, 2017
Jeg har fått et anmeldereksemplar av Smånissenes juleleksikon fra bildebokforlaget Figenschou. Denne bildeboka er helt ny og illustrert og designet av Kristina Farstad Bjerkek.

Her møter vi smånissene, travle i lek og arbeid i et klassisk norsk og snøkledt bondegårdslandskap. Vi får se landsbyen de bor i, hvordan de går i Luciatog (!), lager julekalendre og -pynt, spiser grøt og annen type julemat, lager gaver og deler dem ut med Nissefar, og lager lys til advent. Blant annet.

Nissene er tegnet med spisse alve-ører (som de ofte har i populære framstillinger av Julenissens hjelpere); lesere som kjenner godt til jule-mytologi kan nok stusse på enkelte ting, men her har forfatteren uansett lekt seg på mange vis, så det godtar jeg. (Burde elgen vært Julenissens ridedyr, kanskje?)

Boka er i tverrformat (ett dobbeltoppslag på høykant, resten liggende), den ligger godt i hånden og har en julerød rygg med sølvbokstaver på. Den bør likevel helst stå eller ligge med fronten fram, siden illustrasjonene på forsida er morsomme og fargesterke (i klassiske norske "bondefarger") og viser tydelig hva slags bok vi har å gjøre.

For trass i tittelen - Smånissenes juleleksikon - vil jeg si at dette er mer av ei såkalt myldrebok enn et leksikon. Her er de fantasifulle tegningene, detaljerte og assosiative på tvers av tema, som er i fokus og som skinner. Barn helt ned i toårsalderen vil nok kose seg med disse, og jo større leserne blir, jo flere detaljer vil de lete etter og sammenhenger vil de se.

Hvorfor funker ikke boka 100 % som det tittelen antyder?
Vel er det mange ordforklaringer til utvalgte tegnede ting - og en får mye informasjon på sidene - men skriften er ganske liten, og det hender at en ikke helt skjønner hvilken ting teksten viser til. (Eller tegningen blir utydelig; "skigarden" i starten av boka er for eksempel svart og tegnet på mørkeblå bakgrunn.)
Nøkterne fakta om jul, om norsk natur og skikker er ellers blandet med morsomme "nissefakta"; i tillegg finner vi et par helt oppdiktede ord som "matkoma"... (burde det vært et ord i ordlistene våre, særlig ved juletider?)
Så hvis motivet er å lære om jula, får nok barnet mest utav dette i felles lesing med en voksen. Og jeg tipper, uten å ha testet det, at barn som har "begynt å lese litt selv" (forlagstekst på baksida av boka) vil slite med teksten.
Forresten: eggedosis som juledessert er nytt for meg, og furutreet i oppslaget om juletrær ligner lite på furuer jeg har sett. Småplukk.

Oppslag om julemiddag, som det jo fins ulike varianter av.
Kanskje nissene krangler om hvilken middag som er best?
MEN: som ei leken myldrebok er Smånissenes juleleksikon veldig fin. Her er det overskudd og liv! Jeg blir nysgjerrig og får lyst til å bruke mye tid med tegningene, jeg vil studere nissene og det som skjer rundt dem. Tegneren har helt klart kost seg med de å lage de ulike oppslagene.
Bjerkek er også helt tydelig glad i jula; boka er full av ingrediensene vi forbinder med klassisk nordisk/ nordamerikansk (sekulær) jul og har en gjennomgående positiv, romantisk stemning. 

Barn som ikke nødvendigvis får så veldig god julemiddag, som ikke får gaver fra "nissene" og som bare må se langt etter snøen, kan iallfall drømme? Eller de kan lage dorullnisser, som vi finner en enkel oppskrift på i boka.

Takk til Figenschou for at jeg fikk og fikk lese boka!

søndag 26. november 2017

Lesehesten oppsummerer: oktober

Hva skjedde denne måneden?

På TV var det innsamling til Redd barna og finale i Stjernekamp, og på nett var det kronerulling for oljesøksmålet. Den første snøen falt i Ål - og forsvant - og kom på ny.
Ellers feiret jeg bursdagen min som vanlig i oktober, men denne gangen med et rundt tall. Det førte til litt ekstra ettertanke - og ekstra festligheter.

Jeg blogget om...

diverse parallelle leseprosjekter. Litt uvanlig for min del, faktisk!

Jeg leste ...

15 bøker. Mange ganske mørke fortellinger og alvorlig tematikk! Mønster: norske forfattere på voksenbøkene og utenlandske på barne- og ungdomsbøkene.
Tegneseriebøkene blogget jeg nylig om. Her er noen ord om resten.

Barnebøker


Samlaget, 2017
Apetryne av Atle Hansen er, som alle Hansens bøker, ganske lettlest. Det gjelder språket, og det har også med lite bildebruk å gjøre. Det skal være konkret, uten bildebruk. Jeg hørte et intervju med forfatteren i podcasten Svingens barnebokverden (episode 19); her sier han at han konsentrerer seg om å fortelle historier med så få ord som mulig.
Hansen begynte å skrive barnebøker på en tid da det manglet spenningsbøker på nynorsk for mellomtrinn. (Det gjelder fremdeles i stor grad...)

Jeg liker stort sett Hansens bøker, både i seg selv og fordi de fyller et behov i barnelitteraturen (nynorsk spenning/lett).
Når det er sagt: jeg som storleser må alltid inn i et annet tempo når jeg leser disse bøkene, jeg må legge til ting for å få dekket behovet mitt for oppbygning og framdrift.

I Apetryne foregår handlingen i løpet av et par sommeruker, og hovedpersonen opplever mobbing og utestenging i en guttegjeng. Hvordan kan han ta igjen? Med hevn eller med noe annet? Og hva vil gjøre best inntrykk på jenta han er forelska i?

Vigmostad & Bjørke, 2017
"Pepperkake!" sa han til søsteren. "Jeg lukter pepperkake!"
"Du lukter ingenting."
"Snus i luften!" sa Hans. 
Hun snuste. Nybakte pepperkaker - nå kunne Grete også lukte det. Hun fikk vann i munnen, og vondt i magen, som om den nettopp hadde husket at den var der.
De fulgte lukten: honningkake, og ingefær og krydder, noe vidunderlig søtt som snek og snodde seg rundt dem. Snart løp de sultne barna i en retning de aldri hadde gått, på jakt etter luktens kilde... 
  
Hans og Grete av Neil Gaiman er det klassiske eventyret, bare fortalt på en levende, poetisk måte, magisk som ellers hos Gaiman, med en skikkelig innledning om den sultne familien og beskrivelsen av hvordan den kjennes... og med trolske, svarthvite tegninger spredt utover i den tynne boka.


Ungdomsbøker



OUP Oxford, 2015
Jekyll's Mirror av William Hussey er ei spenningsfortelling som - hvis en skal sette den i sjangerbås - stikker en tå borti grøss og et par i action. Forfatteren tar en gjeng med strevende ungdommer og plasserer dem i et dataspilleksperiment med onde, overnaturlige elementer. Tenåringene blir oppfordret til å mobbe andre unger på nett - oppdiktede unger, får de vite - og etter hvert som de kommer lengre og lengre inn i "Project Hyde", begynner spillerne å endre både oppførsel og utseende. Helt til hovedpersonen aner uråd og advarer resten. Det blir farlig å stå imot...


Aschehoug, 2011
Heksenes hevn og Vokterens forbannelse av Joseph Delaney er de to første bøkene i serien Den siste lærling (på engelsk: Spooks). Jeg vet at jeg prøvde å begynne på førsteboka tidligere, men ville nå gi serien en ny sjanse. 

Dette er klassisk spøkelses-fantasy, med en ung gutt som arver evnene til å se ting andre ikke ser - og bekjempe onde krefter. Han har en læremester, den gamle vokteren, men litt for tidlig må Thomas Ward klare seg selv... og han lærer hvorfor vokteren ikke bare er så viktig, men også blir fryktet og ensom i områdene han arbeider i. Verdenen minner meg litt om hekseserien til Terry Pratchett, selv om heksene der er (gode) hovedpersoner; hos Delaney er de stort sett farlige på den onde måten.
Til nå har det kommet hele tolv bøker i serien på norsk. Jeg ville helt sikkert likt å fortsette, men... så mange bøker, så lite tid. 


Roman


Juritzen, 2012
Stemmen er den første boka jeg har lest av Jørgen Jæger. Og den gav mersmak! Jeg er den typen krimleser som er avhengig av sympatiske etterforskere jeg får lyst til å følge videre. Og det har vi her. Jeg får lyst til å lese bøkene før og etter denne utgivelsen. Lensmannsbetjent Cecilie Hopen er ei utrolig tøff dame; i denne boka blir hun kidnappa etter ei halsbrekkende biljakt, vitne til mord, hardt skadd og senere forfulgt. Hun starter i et tettsted på Vestlandet og havner etter hvert i Drammen.

Underveis i boka møter vi også en anonym person som er blant de politiet vil finne; han har fingerferdighet og tålmodighet nok til å gjennomføre aksjoner de aldri kunne tenkt seg. Dette typiske grepet med parallelle handlinger skaper ekstra spenning.  Jørgen Jæger er så langt jeg kan bedømme en dyktig krimforteller.


Fakta
Dinamo forlag, 2017
 
Folkets klimadugnad: med råd og tips til deg som vil bidra er først og fremst ei inspirasjonsbok om både den politiske og den daglige kampen for miljøet, for naturen. Innspill fra folk flest i Norge og menneskene som vi har satt til å styre landet, samt fra de som forsker på klimaet og de som lager arbeidsplasser. Mottoet er: problemer som er skapt av mennesker, kan løses av mennesker.

Og i tråd med den tanken inneholder boka ikke bare prat, men konkrete råd til hva du og jeg kan gjøre. 

Alt i alt

En bra lesemåned, variert i sjanger og form. Jeg vil spesielt huske Roy Jacobsens romaner, Månekrøniken-serien og de illustrerte bøkene Jaybird og Hans og Grete.

Hva skjer nå i november? 

Måneden er, som dere vet, på hell. Det har skjedd mye på biblioteket der jeg jobber. Jeg koste meg på den årlige Bokmessa i Hallingdal sist helg, hvor blant andre Monica Isakstuen fortalte om forfatterskapet sitt, og jeg fikk med meg en poesikonsert med Oddveig Klyves diktsamling.
Vi har fått ei ny bunke kulturfondbøker for barn og unge, og her er det flere godbiter å sette seg inn i.

Ellers skal vi forberede et nytt vinterleseprosjekt for voksne med bokprater i januar; temaet for bøkene er reiser. Jeg har bestemt meg for å snakke om biografien/ reisedokumentaren Hold fast! av Samuel Massie. Den gjorde inntrykk!

Og så har bokprogrammet Brenners bokhylle begynt på NRK. Har du sett på det?

Snø her i Hallingdal! Uansett hvordan bakken ser ut hos deg, bør du passe på å ha rett skotøy.


fredag 17. november 2017

Sveiseblink

Gyldendal, 2017
Jeg ga Jimmy neven og halte han opp. Han blei stående og skule etter dem. Jeg dulta borti han med albuen og spørte om han var okei. 
-Gi faen, snerra han og vrei seg demonstrativt unna. 
-Jeg kan passe på meg sjøl. 
Jeg snudde meg tilbake til Volvo-fyren. Han så matt på meg. 
-Du må tåle en spøk, veit du, sa jeg og ga tilbake nøkla. 
Han fnyste, vendte ryggen til meg og satte seg inn i bilen. Like etter var han borte. Jeg snudde meg mot Jimmy, men han var ikke der lenger, han heller, og så kunne jeg høre en trimma moped starte rundt hjørnet. Jeg flaug rundt, men det var for seint, jeg så en fyr uten hjelm kjøre sikksakk inn i det mørke gapet.


Sveiseblink, s. 66 
 
Her en kveld begynte jeg å lese ei bok, og klarte ikke legge den fra meg for å sove.
Jeg var ikke forberedt på det; jeg hadde såvidt begynt på den tidligere og tenkt at både dialektbruken (ringsakerdialekt gjennom hele teksten) og tematikken (bilinteresse) var fremmed.
Så feil kan en ta.
Dialekten kom jeg fort inn i.
Tematikken var ikke så framtredende. Mest som et bakteppe, et bakteppe som kan være en god inngang til bokas verden for nettopp bilinteresserte ungdommer.


Sveiseblink av Helene Guåker er skrevet i førsteperson. Dette blir mer og mer vanlig i barne- og ungdomsbøker, og det kan være fint å få et så direkte innblikk i hovedpersonens tanker. Særlig når personen er en likandes kar.
Når boka begynner, har ikke Kristoffer det så greit. Han føler at han og kompisene, som har kjent hverandre i mange år, begynner å gli fra hverandre. Han klarer ikke å forholde seg til dem som før. De ler ikke av vitsene hans. De søker på studier utenfor bygda. De får seg kjærester.

Selv har Kristoffer naturlig dametekke, han havner stadig i seng med ei jente fra en fest. Men de liker det best når han er morsom og forsvinner når han blir seriøs. Han har lyst til å være seg selv, bli godtatt også med det som er vanskelig, som han ikke klarer snakke om.
At han ikke takler norskfaget på videregående og kanskje kommer til å stryke. At farfaren Birger, som han har hatt et nært forhold til, er dement og bor på sykehjem. På en fest blir en tidligere klassekamerat hardt skadd og havner i koma, og Kristoffer har skyldfølelse for det.
Og så blir han forelska i ei jente som faktisk ikke viser interesse for ham.

Forelskelsen Kristoffer kjenner på blir sammenlignet med uttrykket "sveiseblink". Det at noe lyser så sterkt at du ikke kan se rett på det uten å bli blind. Den rødhåra jenta treffer noe i ham.

Ja, jeg klarte altså ikke legge boka fra meg. Men jeg måtte levere den tilbake på biblioteket ganske snart, siden biblioteket skulle lage utstilling av bøker som var nominerte til Brageprisen.
På side 3 i pressemeldinga kan du lese argumentene for nominasjonen. Blant annet står det at "språket er ein gasspedal som gir eit sugande botndrag til forteljinga".
Kanskje nettopp språket var med og dro meg inn?
I tillegg er det visse ting en bare må finne ut av; små brødsmuler som Guåker legger ut i fortellinga etter hvert. Hvorfor er ting som de er blant kameratene? Og hvordan går det med den uoppnåelige jenta?

Et lite spørsmål: driver faktisk gutter også med "slut shaming" av hverandre? Kristoffer får høre av en kamerat at han aldri vil få dame, siden han ligger rundt.
Det kunne vært interessant å få innspill på fra lesere som kjenner guttekulturen bedre enn det jeg gjør.  

onsdag 8. november 2017

Lesemål for oktober: tegneserieromaner

Lesemålet for oktober var altså å lese fire tegneserieromaner. Jeg leste tre frittstående bøker som var nye for meg, i tillegg til at jeg fant fram igjen fortellingene fra Alvefolket (Elfquest).

Hvorfor tegneserieromaner?
Jeg har alltid likt tegneserier selv. Det startet med bibeltegneserier da jeg var liten, og fortsatte med sniklesing av Donald Pocket hos naboen over veien, Sølvpilen hos venner... og så det før nevnte Alvefolket. De siste årene har engasjementet for tegneseriebøker steget igjen, og jeg har elsket Bone, Buffy, Knøttene og Craig Thompsons kunstverk Tepper og Habibi. Jeg går gjerne innom tegneserie- og fantasybutikken Outland når jeg er i Oslo.
Jeg skrev et innlegg om flere av mine favoritter for fire år siden.

Tegneserier er ikke bare for barn. Dessverre lever fremdeles mange voksne i den villfarelsen, bare fordi de selv ikke trives med det mediet. Nå har Norsk kulturråd ei stund sendt ut norske og oversatte tegneserier til folkebibliotekene. Besøk gjerne biblioteket ditt og se hva de har der!


Egmont forlag, 2010
Ei bok som kom på "kulturfond-ordningen", var Jeg, Tor Ærlig av T. E. (Tor Erling) Naas. Naas skrev faktisk Norges første tegneserieroman, Ser du meg nå? (utgitt 2006), men Jeg, Tor Ærlig er det jeg vil kalle en tegnet novellesamling. 15 fortellinger i ulik lengde og med forskjellig tematikk, selv om mye faller innenfor det selvbiografiske - i det minste inspirert av tegnerens eget liv, fra barndom til voksen alder.
Fortellinga "På dypt vann", om ubeleilig vannskrekk. 
Hvordan er det å være tegneserietegner? Ungdom i rockeband? Liten gutt med intens lengsel etter en hund, eller litt større gutt med lengsel etter svømmelæreren? Født samme år som Frederic Hauge i Bellona? Og hvordan går det når den lille, ikke 100% ferieklare familien hans sjekker inn på Ondskapens hotell? (Joda, det magiske og grøssete har også en plass.)

I fortellinga "Deadline" møter tegneren kjente tegneseriefigurer,
blant andre mine to venner fra "Bone". 
Tegneren bruker også ulike tegnestiler i fortellingene (som er tegnet over flere år); noe svart-hvitt og noe farget. Det er variert, passe konkret og friskt, syns jeg. Både til lyst og tankespinn!

Vega forlag, 2014
Jaybird: Redet av Lauri og Jaakko Ahonen er noe helt annet. Her har et brødrepar fra Finland lagd en sammenhengende fortelling som framstår som en liten, kunstnerisk tegnefilm. Store bilder og lite tekst, utsnitt, kontraster og perspektiv.

"Så du ikke at det var et annet hus bak døra?" spurte søstera mi da hun hadde lest boka. Og jeg skjønte at jeg hadde brukt for lite tid på å studere bildene. Viktige vendepunkt og symboldetaljer hadde gått meg hus forbi. - Så bruk tid!

Boka gir inntrykk av å være en fabel, med tre spurvelignende fugler i rollene. Vår "forteller" er en liten unge som bor alene med den sengeliggende mora si i et gammelt hus. Her må ungen lage mat, vaske huset, skifte på moren - og holde vakt. For utenfor de igjenspikrede vinduene er det farlig, sier moren. Der er de slemme fuglene.

Så våkner ungen en natt av banking på ei dør. Fra døra skinner det sterkt lys. Hvem kan dette være? Og hvordan skal ungen reagere? Han har med seg våpen for sikkerhets skyld...

Handler det om fremmedfrykt? Familiekonflikter? Sorg og innpakkede følelser?
Uansett er det gripende og vakkert, og anbefales.
På Facebook kan du faktisk lese de første 66 sidene på engelsk.

Cappelen Damm, 2009
Vals med Bashir av Ari Folman og David Polonsky er ingen fabel, men grell historisk virkelighet i slekt med tematikken fra Jaybird. Krig. Slakting.
Du bør ha lest baksiden før du leser boka. Og gjerne kjenne til historien om massakrene av palestinske flyktninger i Vest-Beirut i 1982. Det er fordi boka har en litt komplisert og oppstykket handling med flere aktører, og det som har skjedd blir avslørt litt etter litt.

Fortelleren (forfatteren) er israeler, en tidligere soldat som begynner å huske ting han har fortrengt fra tjue år tilbake. Han oppsøker venner og medsoldater for å fylle inn hullene i hukommelsen. De forteller sine versjoner av det de husker. Hvordan det var å være ung soldat. Å flykte, frykte døden. Å ikke vite hvorfor en egentlig skal skyte, men gjøre det likevel. Hvem var egentlig fienden, og hvorfor?
Og så: avsløringene av det forferdelige som skjedde.




Vet du om en tegneseriebok eller to andre burde lese?

onsdag 18. oktober 2017

Mange prosjekter

For tida har jeg en ganske aktiv leseperiode. Leser flere bøker samtidig, og har enda flere jeg har lyst til å begynne på - må rett og slett holde meg selv litt i ørene. Så mange bøker, så liten tid...

Cappelen Damm, 2017
Jeg koser meg med Tor Åge Bringsværds nye essaysamling, Veneziansk spaserstokk med elefanthode: 4. råk. Den kan en ikke lese fort. Her er det et skikkelig mylder av emner å fabulere rundt. Litterære. Historiske. Kulturelle. Tekniske. Eller bare medmenneskelige. Og skrevet på en lun og mildt humoristisk måte av en fyr som selv har sagt at han ikke skriver for barn eller voksne, men for mennesker.

Cappelen Damm, 2013
Ellers lånte jeg med meg hjem De usynlige av Roy Jacobsen, første boka i en serie fra et fiskersamfunn på Helgelandskysten. Denne boka trakk meg inn med en gang; personene blir jeg nysgjerrig på, og den enkle, men av og til poetiske, fortellermåten faller i smak. Nå er jeg nettopp ferdig med bok to, Hvitt hav. (Bok tre har nettopp kommet ut, men må jeg vente litt på.)
Det er en liten familie som er i fokus, og Jacobsen lar oss møte dem på en interessant måte i starten av serien: gjennom øynene til en landkrabbe, en kulturelt "overlegen" (men ikke arrogant) prest. Jeg blir fengsla av Barrøy-familiens arbeidsiver - helt fra bitte små unger - og evnen til å finne gode løsninger på utfordringer. De forsøker på beste måte å leve selvstendig der ute på øya.

Ingrid er ei lita jente når historien begynner, det eneste barnet. Og med styrken hun har inni seg er det bare naturlig at det er hun som fører historien videre. I andre boka har andre verdenskrig kommet; Ingrid kommer tilbake til Barrøy etter lengre tids arbeid og er alene. Tror hun.

Vigmostad og Bjørke, 2017
Så har jeg lest ferdig bok to og tre i Marissa Meyers sci-fi-/fantasyserie. Cinder (skrevet om i forrige innlegg) får selskap av to nye damer
  • gardsjenta og flygeren Scarlet ("Rødhette"), som drar ut på leit etter bestemoren sin i Paris, og 
  • hackeren Cress ("Rapunsel"), som har levd store deler av livet sitt alene i en romkapsel og gjort lunarenes skip usynlige for jorda.
    Cress har imidlertid hatt lang tid til å drømme om jordboerne og vil ikke lengre være noen lakei for fiendene deres... så får hun sjansen til å utgjøre en forskjell, men blir avslørt, og katastrofen inntreffer.

Det er fremdeles sterke kvinneskikkelser i serien (til og med et operativsystem!), men Cress er nok den svakeste og blir en typisk romantisk figur med sitt lange hår og besvimelse-lengselen etter den sterke helten. Kjærlighetsdelen av plottet blir også tydeligere når de tekniske duppedittene og fantasymiljøet allerede er vel etablert. Jeg er spent på hvordan dette vil virke i neste bok, Winter.
Uansett: det er action og god historiefortelling nok til at jeg gleder meg til fortsettelsen.

   

mandag 9. oktober 2017

Lesehesten oppsummerer: september

Hva skjedde denne måneden?

Jeg feiret Norges bibliotekdag 1. september, brukte stemmeretten min og engasjerte meg i en lokal politisk sak som opptar meg.
Jeg så en kinofilm som gjorde inntrykk ("Thelma"), og startet med høstens vanlige kveldsaktiviteter.

Og så var jeg på kurs i en bibliotekrelatert teknikk som heter Lesersørvis, der jeg som bibliotekansatt skal lære å se etter visse trekk i romaner med tanke på formidling for voksne.

Hva er det som gjør at en leser får lyst til å lese ei bok, og leser den ferdig, og ser etter flere bøker som ligner?

Har du tenkt på det for din del?

Jeg blogget om...

masse barnebøker fra vpbi-bunka, lest i august!

Jeg leste...

elleve bøker. Seks norske forfattere, tre svenske og to amerikanske.

Fakta og dokumentar

Samlaget, 2017
Verda er ein skandale: ei lita bok om livet på landet leste jeg på en pizzarestaurant mens jeg satt og ventet på maten. Akkurat passe kort for ventetida - og veldig bra, som alt Agnes Ravatn har skrevet. I dette essayet forteller hun om hvordan hun, mannen og babyen flytter fra Oslo og til et familieeid oppussingsobjekt på Vestlandet. Her senkes tempoet på det meste, og Ravatn finner virkelig matsankeren i seg selv. Og restauratøren, selv om det ikke går helt etter planen.
Hverdagslige og kulturelle betraktninger med masse selvironi.

Cappelen Damm, 2014
Som mange vet, døde kjendislegen og hverdagsfilosofen Per Fugelli i september, og jeg grep anledningen til å lese litt om ham. Biografien Per: glimt av min far, ført i pennen av Aksel Fugelli, vekket interessen.

Boka er en personlig og direkte blanding av hyllest og kritikk, hvor de to samtaler om ulike tema Fugelli senior har vært opptatt av. Det som gjennomgående skjer, er at Aksel trekker fram motsetninger mellom det Per har sagt og det han selv lever ut. Han snakket om å "gi mer faen", men var ganske nøye og et ekte dysmønster som student. Han manet til nøkternhet offentlig, men brukte penger på dyre restauranter og kostbare klær privat. Klarer han å (bort)forklare dette? Er han et "dobbeltmenneske"?
Det andre jeg vil huske fra boka, er beskrivelsene av Fugellis legepraksis; hvordan han møtte syke mennesker på en respektfull måte og kjempet for allmennlegenes status i Norge. 

Romaner

Juritzen forlag,
En dag etter arbeidstid gikk jeg langs bibliotekhyllene for å finne ei god bok til meg selv. Det tok litt tid! Den første jeg valgte var Ved stupet av Lori Lansens, som er oversatt av Ragnhild Eikli. Denne hverdagsthrilleren var helt perfekt for meg.

Wolf (18) har opplevd mye fælt i livet sitt, med en far som bryr seg mer om flaska enn om sønnen og flykter med ham til en fattigslig brakkeby i ørkenen. Blod er ikke nødvendigvis er tykkere enn vann, og det er først når Wolf møter Byrd, bensinstasjonekspeditør og fjellentusiast, at han kjenner seg hjemme.
Men dette var før. Nå er Wolf på tur i fjellet for å kaste seg utfor og dø. Hvorfor? Det blir avslørt etter hvert. Dessverre (heldigvis) blir planene hans forpurret av tre damer - en bestemor, mor og datter - som han går seg vill sammen med i uværet på fjellet. Ikke alle vil komme ned i live.
Dramaet handler både om kampen for overlevelse og om personlige hemmeligheter som blir avslørt litt etter litt.  

Cappelen Damm, 2017
Størst av alt: et rettssalsdrama av Malin Persson Giolito var ikke helt der. Litt vanskelig å sette ord på, men jeg tror det handler om en lite troverdig utvikling av fortelleren, og at slutten skuffet. Men den ble kåret til årets beste svenske krimroman i 2016, så noe må det vel være med den?


Maja er ei ung jente som ble funnet med sin døde kjæreste i fanget i et klasserom, med tre døde og en hardt skadd person rundt seg. Hun sitter nå i fengsel og skal opp for domstolen, siktet for drap og medvirkning til drap. I løpet av boka er det tilbakeblikk til ting som har skjedd - med rikmannskjæresten Sebastian med farskomplekser, med seriøse Samir som gir inntrykk av å alltid ha kontroll, og de andre Maja har blitt kjent med i tida før drapene.
Sosiale klasseproblemer har en viss betydning for det som skjer; mye kan være gjenkjennbart også for norske byungdommer.    

Tiden, 2017
Så leste jeg Det som nesten er sant av Bergljot Kaslegard, en roman som henger sammen med de tidligere bøkene Rut og (særlig) Magda. Vi ser alt fra synsvinkelen til Bodvar, som Magdas ektemann som nå er aldersdement og på et sykehjem. Noen scener er fra sykehjemmet i nåtid - både besøk av familie og hverdagssituasjoner -, andre er minner Bodvar har om livet. Minnene samler seg særlig rundt en krise han opplevde etter andre verdenskrig, da faren forsvant sporløst og han selv, fremdeles en ung gutt, måtte ta ansvar som mannen i familien.

Jeg likte boka, særlig enkelte passasjer med familien når Bodvar strever med gjenkjennelse og prøver å gi uttrykk for hva han føler. Jeg burde nok ha lest Magda rett i forkant, sannsynligvis ville handlinga hengt mer sammen for meg, og Bodvar blitt mer levende. Jeg husker at jeg var nysgjerrig på denne karakteren mens jeg leste første boka.

Gollegiella, 2017
Farsmålet av Gerd Mikaelsen er en liten roman med samisk tematikk og selvbiografisk tilsnitt fra Kåfjord i Troms. Den er lettlest og episodisk oppbygd.

Hovedpersonen Alma blir fulgt fra hun er ei lita jente til hun blir voksen, med hovedvekt på de første årene. Som barn opplever hun at de voksne snakker over hodet på henne - på lappisk (samisk). Særlig bruker de dette språket når de er inne på tema som ikke "passer seg" for barn. Faren prater ikke samisk, men norsk, og har en merkelig uvilje mot det samiske. Vi får også lese om Almas erfaringer med det læstadianske bedehuset og særlig strengheten der.
Først som tenåring skjønner Alma farens oppførsel og er klar for å sette seg inn i sin egen samiske identitet, språket sammen med andre samiske ungdommer. Det som egentlig var farsmålet.
Hilde Kat. Eriksen har skrevet en fin anmeldelse av boka i Nordnorsk Magasin.

Ungdomsbøker

Vigmostad & Bjørke, 2017
Cinder av Marissa Meyer leste jeg som ebok. Selv om dette er ei spenningsbok med noen romantiske innslag à la Ever (Noël) og House of Night-serien (Cast), har den ikke fortjent det søte omslaget. (Omslaget lyver også om hovedpersonens utseende; hun er ikke blond, og handlingen foregår i det tidligere Øst-Asia.)
Her er det ingen Askepott som venter på prinsen, men en tøff kyborg-mekaniker som virkelig har girl power. Ikke en sko å plukke opp i trappa, men en fot. Ikke noe klassisk eventyr, men en dystopisk sci-fi-thriller. Den onde stemoren fra det klassiske eventyret er beholdt, og det fins en prins (keiser); ellers er det mye som er helt nytt. Omgivelsene, mytologien (månefolk med overnaturlige evner truer jorda), dilemmaene. Pest, trusler om krig. Hvem kan en ofre? Hvem vil en være?

Dette er første boka i en serie på fem, og jeg holder på å lese bok tre nå - i papirformat. Det passer nok meg bedre.
Anbefales virkelig!

Aschehoug, 2016
Han hadde aldri kjent noe lignende. Først en dyp harking fra motoren, så et brøl som forplantet seg gjennom kroppen, nesten så han selv ble en del av denne voldsomme lyden. Det føltes som om hele garasjen ristet og han var nesten redd for at veggene skulle falle sammen rundt ham. Full av adrenalin og fortsatt med lukkede øyne ble han sittende og tenke. Jeg er født i feil tid.

Er sci-fi den nye dystopien? Iallfall er Akademiet av Jørgen Brekke også en sci-fi for ungdom, men norsk. Femti år frem i tid har folk "impartikler" i hodene sine som gjør at de er koblet til et universelt internett. Forbrenningsmotorer er forbudt, og Mars er såvidt kolonisert som et alternativ til liv på jorda.
I en hard utvelgelsesprosess som minner om Divergent må ungdommer fra hele verden konkurrere mot hverandre på Marsakademiet for en billett til Mars, blant dem Sebbe fra Horten og Joy fra Filippinene. Sebbes uvenn fra skolen og jenta han er forelska i dukker også opp; hvorfor det? Vi følger også en anonym agent som skal hjelpe en spion i Marsakademiet, og en sabotør som er på Mars allerede.


Første boka i serien Oppdrag Mars er spennende, actionfylt, og de mange skiftene i fortellere og scener krever en våken leser. Pluss for en fin bakgrunnshistorie om Sebbe og (u)vennen hans. Minus for tidvis haltende språk og en merkelig bruk av indirekte sitater.      
Bok to, Reisen, skal komme ut denne måneden.

Barnebøker 

Aschehoug, 2017

Skolen: mine verste år av James Patterson er oversatt av Tonje Røed og illustrert av Chris Tebbets. 
Denne boka får en sekser på terningen av meg! Den har den magiske blandingen av humor, alvor og skoleliv som også fins i for eksempel En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok. Men der Alexies bok handler om en indiansk gutt som gjør en klassereise inn i det hvite samfunnet, er det her snakk om hvordan en gutt rømmer unna en skolehverdag med mobbing og lesevansker. Begge guttene får hjelp i kreativiteten sin til både å uttrykke seg og fantasere seg bort.

Rafe begynner i sjette klasse på Hills Village. Leo den Tause, en liksomvenn som en etter hvert får vite bakgrunnen til, tegner og er Rafes støttepartner i et vanskelig skoleår. Det Leo særlig oppmuntrer Rafe til er å nå målet om å bryte alle reglene i skolens reglement. (Uten at det skal gå ut over andre). Det skaper mange kleine og rare situasjoner. Og så er det ei jente....
Boka er en personlig dagbok som faktisk henvender seg direkte til leseren, Rafe spør oss: "Kan jeg stole på deg?"
Alle barn som liker tegna historier kan lese Pattersons bok. Særlig kreative krabater som trenger alternative syn på hva en skole skal være. Eller hva slags skole en bør velge, for de som har valget.
Heldigvis er boka bare starten på en serie!

Aschehoug, 2017
"Hvorfor er du så snill?" spurte jeg da vi satt og koste oss med det saftige kjøttet.
"Snill?" sa Fredrik og lo. "Er jeg det?"
"Ja," sa jeg. "Har du ikke merket det?"

Fredrik trakk på skuldrene. 
"Jeg vet ikke om jeg er snill," mumlet han. "Jo, mot deg har jeg nok prøvd å være det."
"Ja, men hvorfor?"

"Fordi... fordi jeg synes at en som skal bryne seg på Hvithode, kan trenge litt snillhet."

Ishavspirater av Frida Nilsson er ei svensk perle, oversatt av Nina Aspen. Den magiske utsida sier mye. Nilsson har skrevet et fantasyeventyr som minner ganske mye om Brødrene Løvehjerte, selv om vi her holder oss mye i en kald vinterverden. Som seg hør og bør er det et kart over denne verdenen i starten av boka.

Det er Siris (10) feil at lillesøster Miki blir tatt av Hvitøyes menn, så dermed drar hun selv av sted for å redde henne. På dette skumle eventyret skaffer hun seg både venner og uvenner, og ender i Hvitøyes kullgruve i isen. Siri er rett og slett verdens modigste unge og har et stort hjerte for alt som lever. Også tjukke hav-"fruer" og hvalhøner med spisst nebb.

Gyldendal, 2017
Bille: avgang 9.42 til mitt nye liv av Sara Kadefors er fortellinga om det som så treffende har blitt kalt for en moderne Pollyanna. (Hun som fant opp "være glad-leken"). Boka er ikke dårlig, den har flere fine episoder, men jeg reagerte på realismen i det hele.

Fosterbarnet Billie, som kommer til en ny fosterfamilie, er utrolig flink til å få folk rundt seg til å åpne seg, til å bli venner, til å bli glade; og så er de også ganske miserable og anspente på forhånd. Jeg vet at voksne kan oppføre seg barnslig og ikke nødvendigvis ha den beste selvinnsikten, men så mange i en familie, og så ekstremt? Litt som Juno i filmen med samme navn, kommer Billie inn i A4-familien med sin direkte væremåte og sine dreadlocks og løser så å si alle floker.
Men ser en bort fra klisjeene, er det jo feelgood!
   

Alt i alt

Lesemålet mitt (å lese siste kapittel først i to romaner, og så lese resten) glemte jeg i farten. Ellers vil jeg si at jeg hadde en fin lesemåned, med flere bøker jeg vil huske med glede. Per, Cinder, Siri (Ishavspirater) og Rafe (Skolen: mine verste år) var alle karakterer og personer jeg kjente varme for og bare måtte følge videre. 

Hva skjer i oktober?

Dette er den siste måneden jeg kan si at jeg er i trettiårene, og det er rart. Det blir nok litt ekstra funderinger rundt det (kanskje her også?) og ikke minst feiring, som jeg gleder meg til.  
I oktober ville det vært kjekt å få gjennomført lesemålet: lese fire tegneseriebøker. Har du noen du vil anbefale?