torsdag 27. april 2017

Grøssende thriller: Harpiks



Aschehoug, 2017
Spenningsromanen Harpiks av Ane Riel tar for seg en liten, dysfunksjonell familie på landsbygda i Danmark.

Jeg skriver dysfunksjonell, for det er merkelappen folk flest som har ting på stell ville sette på dem, men helt fra starten er det familiemedlemmenes egen verden vi møter innenfra, så de framstår som gode mennesker som bare ikke klarer livet. Særlig faren går stadig lengre i samlemani og intens angst og gjør sitt til at farmor må ryddes av veien, mor eser ut av senga og jenta må fø familien ved stjeling. Huset og tomta forfaller ut over alle grenser.

Men Liv, som jenta heter, forteller alt fra sin og dels farens synsvinkel. De har sin egen logikk, sin egen måte å se verden på. En skjønner det og blir glad i dem samtidig som en grøsser over hvordan de lever. Særlig mot slutten, når en utenforstående kommer inn og refererer. Og blir innblandet mot sin vilje i det forferdelige.

Dette er ingen whodunnit-krim, men en thriller. Som akkurat det er den en nytelse å lese.
Men altså veldig ubehagelig.  
Boka vant Glassnøkkelen, prisen for beste nordiske spenningsroman, i fjor.

onsdag 26. april 2017

Tjenerinnens beretning


Aschehoug, 1987
Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood kom i 1987, men er nå høyaktuell med en TV-serie som begynner akkurat i dag (The Handmaid's Tale).

Jeg går bort til vinduet og setter meg på vindusbenken, som er for smal til å sitte godt på. På benken ligger en hard liten pute med korsstingsbrodert trekk: TRO, med store bokstaver, omgitt av en liljekrans (...) I minutter, ti-minutter, kan jeg sitte og la blikket gli over bokstavene. TRO. Det er det eneste de har gitt meg å lese. Hvis jeg ble grepet i det, ville det telle?
 
Boka forteller om et patriarkalsk, teokratisk (gudestyrt) overvåkningssamfunn, Gilead. Gilead er et område i tidligere USA - ikke helt framtid, kanskje heller alternativ nåtid, for tiden før overvåkningssamfunnet kunne faktisk vært tiden før årtusenskiftet. Og nettopp glimtene fra den gjenkjennelige fortiden (disse kommer et stykke uti boken) gjør det ekstra vondt og gripende å lese. Omveltningen startet med at kvinner ikke lengre fikk jobbe. De mistet tilgangen til pengene sine. Og så...

Hovedpersonen Offred har fått navn etter mannen hun skal tjene, en høytstående person i Gilead. Som tjenerinne er hennes eneste oppgave å spre bena en gang i måneden og håpe på at hun blir gravid med Førerens (husets herres) barn. Hun bor på et rom hvor det tidligere bodde en tjenerinne som nå er død. I kulissene lurer en sjalu, ufruktbar hustru og en kjekk sjåfør som kanskje kan være nøkkelen til Offreds frihet. Eller er han spion? Og hva med Føreren, hvorfor vil han  bruke mer tid med Offred på ulovlige måter? Poenget er alle egentlig kan være noe annet enn de gir seg ut for.

Omveltninger som i Tjenerinnens beretning skjer rundt om i verden. Parallelt med denne boka leste jeg i Orientekspressen av Torbjørn Færøvik, og beskrivelsen av Romania under Ceaușescu har skremmende paralleller!

Det er bare ekstra virkningsfullt når handlinga er lagt til et moderne vestlig land.

Siste nytt er at hovedskuespilleren i TV-serien ikke vil kalle historien for feministisk. Jeg lurer på hva som da kan kalles en feministisk historie? Men det er klart, noen vil skygge unna hvis en serie får denne merkelappen...
Og hele verdenen lider under de nye ordningene og de strikte reglene som innføres. Som i diktaturer flest er det klare restriksjoner på informasjonsflyt og brutale straffer for overtredelser.

Boka er full av mulige sitater å fordype seg i, samtidig som en skynder seg videre for å se hvordan det går, og slutten... ja. Den er genial, syns jeg.

Her kan du se traileren til serien.

mandag 24. april 2017

Lesehesten oppsummerer: mars

Andy Griffiths, forfatter av Gutta i trehuset, på Biblo Tøyen.
Hva skjedde den måneden? 

Det er allerede siste uka av april, klarer du å skru tida litt tilbake? Vi prøver!
Mars, det var en fin måned. Bytting til sommerdekk på sykkel. Oslotur med blant annet inspirerende forfattertreff helt fra Australia. Siste bassengsvømming for sesongen. Herlig feleforestilling. Og så jobbing med det store tiårsjubileet her på bloggen.

Jeg blogget om... 
Før jubileumsvideoen fikk jeg tid til å videoblogge om ei afroamerikansk historie og skrive om flere barne- og ungdomsbøker i tillegg til siste 2016-innlegg. (Så har jeg tatt meg mer pause i april!)

Bøker lest


Jeg leste tjue bøker, det gir en sum på 54 titler i årets første kvartal. Det begynner å bli ei stund siden jeg fullførte, men her kommer noen oppsummerende ord om det som fremdeles ikke er nevnt.

Fakta/ dokumentar 

Humanist forlag, 2016
Jeg leste Ekstremisme av Kristian A. Bjørkelo, som er veldig godt skrevet, oversiktlig og klargjørende og virkelig til ettertanke. I starten forteller Bjørkelo om en ung norsk mann som isolerte seg og fikk mer og mer ekstreme holdninger, helt til han var klar til å gjennomføre terroraksjoner. Det er ikke den du tror...

Universitetsforlaget, 2016
Kjærlighet som religion av Christian Refsum leste jeg som ebok. Den er en av de nye sakprosabøkene som har kommet på kulturfondordningen til folkebibliotekene. Veldig interessant! Boka drøfter ulike framstillinger av kjærlighet med utgangspunkt i nye (kunst)filmer og romaner. Med en filosofisk, vitenskapelig og politisk ramme rundt. Fin oppvarming til filmquizen jeg var med på i påsken!


Heinesen forlag, 2015
Brevene dine legger jeg under madrassen av Sara Schwardt og Astrid Lindgren - fra Mammutsalget - gav meg i grunnen den fine historien jeg hadde håpet. Schwardt startet brevskrivingen med Lindgren da hun selv var 12 år gammel, og holder på noen år framover. Brevene fra Sara er fulle av følelser; de gir et inntrykk av en person som opplever vonde ting, men prøver å være tøff. Siden kommer den voksne personen inn og forteller hvordan det egentlig var, hva hun prøvde å skjule.

Jeg merket meg at boka er utgitt selv om Astrid Lindgren i brevene gir uttrykk for at dette skal være hemmelig. Det regnes vel som stoff som er interessant for offentligheten, og jeg er forsåvidt veldig glad for at jeg fikk innsyn i brevskrivingen!

Romaner og novellesamlinger

Brødrene Karamasov (del 1) av Fjodor Dostojevski var såpass full av lignende russiske navn og filosofiske betraktninger og diskusjoner at jeg gav opp etter første del. Leste innholdsreferat fra resten på Wikipedia. Det er lov!

Kolon forlag, 2016
Novellesamlinga Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale fikk jeg tips om fra en venn, den har handling fra ei bygd på Sørlandet hvor personene vi møter er ansatte i kroppsarbeideryrker. Og nettopp dette med arbeidere er nytt for meg som lesehest. Sjeldent har vi med en norsk forfatter å gjøre som kan skrive fra deres ståsted. Men jeg har så godt av det!

Livsforholdene er veldig ukjente for meg som akademiker og kulturarbeider, særlig selve arbeidslivet med de tøffe vilkårene, det fysisk harde rutinearbeidet og trusselen om oppsigelser. Ja, jeg får bekreftet noen kulturelle fordommer. Men det jeg egentlig husker best er respekten jeg kjente for de som bare gjør det de må, det beste de kan i situasjonen de er i. Og så møter vi flere av personene igjen i hverandres historier; det viser seg at alle har sitt. Kameraten som flørter hensynsløst med jenta du er interessert i kan være en overvektig fyr med kjærlighetssorg og ei mor som vil, men ikke kan bo alene.

Dale vant Tarjei Vesaas' debutantpris for boka, og er nominert til Sørlandets litteraturpris. Flere andre bloggere har skrevet om boka, som Artemisia og Beathes bokhjerte.

Tegneserie
Lykke til! av Tegnehanne og Jostein Larsen var herlig. Her får en mange kapitler i tekst og bilder om dumpene i veien - stort sett - i voksenlivet. Alle de mulige utfordringene er omtalt på en morsom måte, og blir dermed ufarliggjort. Det er lov å dumme seg ut! I forordet skriver kjæresteparet Hanne og Jostein:
"Vi er ikke eksperter på verken oppvekst, psykologi eller relasjoner, men vi har opplevd ting. Vi har begge dumpet, blitt dumpet, mistet venner, fått nye, hatt god selvtillit, hatt dårlig selvtillit, og ligget våkne hele natten og tenkt på alt det dumme vi har sagt og gjort i løpet av de henholdsvis 27 og 28 årene vi har levd."
Du skal få en liten smakebit, her:

Tegnehanne og Jostein. Kagge forlag, 2017


Ungdomsbøker
Aschehoug, 2017
Rumpa til Ingvar Lykke er ei ny ungdomsbok skrevet av Nina A. Grøntvedt, mest kjent som forfatteren av Odas sjarmerende dagbøker (Hei, det er meg). Pauline på tretten er en hovedperson som kan ligne på Oda, hun er veldig engasjert når hun først blir det og dundrer gjerne inn i flaue situasjoner med hele seg. Og her handler det flaue om det å være dødsforelska i en ung og kjekk teaterskuespiller. Pauline gjør ALT for at Ingvar Lykke skal se henne, og er selvfølgelig overbevist om at de to har noe spesielt. Så går det som det må gå...
Likte denne like godt som Oda-bøkene! Det er verdt å merke seg at denne ikke er illustrert.

Mangshou, 2014
Så tok jeg fatt på en dansk serie som allerede er et par år gammel: Kloden under vann-trilogien til Ida-Marie Rendtorff. Premisset i denne miljødystopien er at bare de rikeste av oss (litt uklart hvor i verden) har muligheter til å bo på fastlandet. Fattige må bo på kunstige øyer, og en vanlig geskjeft for barna på disse øyene er dykking etter skatter på havbunnen for kriminelle bakmenn.

Hovedpersonen Lara er ett av dykkerbarna, og hun er flink. Funnet av en dagbok som tilhørte en soldat vekker trangen i henne etter løsningen på mysteriet: hvor ble faren hennes av? Lever han? Og går det likevel an å kjempe mot fjellfolket og overvinne de kriminelle?

Så er det en kjærlighetshistorie også. En trekant som smetter rett inn i rekken av dystopiklisjeer. Dessverre syns jeg dette ødelegger for troverdigheten i spenningshistorien, særlig i siste bok, når Lara tar ganske sprø og uoverveide sjanser for å redde kjæresten. Hun er tøff, men kjærlighet gjør blind.
Ellers fikk jeg, særlig gjennom navnevalg og beskrivelsen av fastlandet, en følelse av romertiden. Men så er vi i fremtiden. Det forstyrrer når jeg skal prøve å se verdenen for meg.
Kort sagt, ikke den beste serien jeg har lest.   


Samlaget, 2017
Z for zorry av Marit Kaldhol var derimot like fin som jeg ventet meg. Kaldhol er en mester på å fortelle konsist og levende, med korte setninger og knappe kapitler, så det språklig sett er lett å lese. Men ofte sårt og intenst rent følelsesmessig.

Dansejenta Susan fra Zweet er den som forteller. Hun har reist bort fra hjembygda og inn til byen for å slippe unna alt som skjedde etter at Lill Miriam forsvant, og for å studere dans på videregående. Foreldrene bryr seg ikke om henne, de bare sender penger. Medstudentene skyver henne unna. Så kommer Zlatan, han som en gang tok en katt i halen og svingte den rundt før han slapp. Hva vil han med henne? 

Barnebøker
Etter bokpraten med Andy Griffiths, forfatteren av Gutta i
Fontini forlag, 2014
trehuset
-bøkene som "alle" unger spør etter, skjønte jeg at jeg måtte lese dem selv. Det er nemlig ikke bare fantasifulle historier med tegninger til, det ligger mye arbeid bak og også en bevisst oppbygning av bøkene; leseren som ikke har lest så mye eller ikke liker å lese skal bli ført inn i boka litt etter litt. Nysgjerrigheten skal vekkes. I tillegg er det ny tematikk i hver bok, en spennende historie.

Jeg leste fire av bøkene, og fikk vite at Andy og Terry (forfatteren og tegnerens alter egoer) finner på alle mulige ting som er gøyere enn å skrive bok, lager og roter seg bort i Dødens labyrint, drar ut på eventyr for å finne igjen sin egen redaktør og reiser i tid med kontrolløren fra bygningsetaten (litt humor for voksne også!)
Først og fremst: for en fantasi!  

Alt i alt
er jeg fornøyd med lesemåneden. Jeg fikk både noe å tenke på, noe å le og smågråte av og litt grøssete halvrealisme. Jeg kunne latt være å fullføre en serie, ellers vil jeg si at det har vært verdt det!

Hva skjer i april? 
Det har vært påskeferie, med tilhørende toglesing. (Og togprating. Ingen ting slår et nytt bekjentskap som en ikke skal bla i, faktisk!) Og så har vi hatt årsmøte i NBF Barn og unge, og jeg fortsetter et år som leder. Det er spennende. Mulig at jeg faktisk skal helt til Polen i august, på internasjonal bibliotekkonferanse. Men før det (om bare noen dager til), er det korgruppetur til Amsterdam og Utrecht. Felles reise i bil og på fly. Kanskje best å ha med ei bok i bagasjen likevel. Ebokapp fra biblioteket er genialt, forresten. 

fredag 21. april 2017

Og jeg vet jo det, da,

Vigmostad & Bjørke, 2017
at det er meningen at jeg skal føle meg bra etterpå, jeg mener, det er jo en ekte feel good, det er helt tydelig,
men at det skal være sånn? at det skal føles som om jeg har ei sol inni meg? det er rart, og jeg opplever det så sjeldent med bøker nå for tida, dessverre, jeg får et sånn utenforblikk, jeg blir sjeldent forelska, men det kjennes virkelig sånn ut nå,

og jeg satt på toget i dag og fortalte den kanadiske medpassasjeren min om ungdomsboka jeg hadde begynt å lese, om gutten som ikke kan gjenkjenne ansikter og jenta som var så feit at hun måtte skjæres ut av huset, men som nå er på vei inn i et mer vanlig liv, kanskje, og de to blir kjent,
og hun sa: Are they in love? og jeg svarte I don't know...yet og så etter en stund sa jeg I hope so,

og så kom jeg hjem og leste og leste og kjente hvordan det bare ble varmere og varmere og jeg ble mer og mer glad i dem, og det ble farligere og farligere,

og dette er utrolig skummelt, for jeg vet jo at du som leser dette ikke nødvendigvis vil føle det på samme måte når du leser den nye boka til Jennifer Niven,
men kanskje litt, bare litt, og i så fall er det verdt å ta den opp.

Å, denne følelsen vil jeg spare på. Lenge.
Jeg vil være mer som Libby. Danse piruetter som om jeg aldri har gjort noe annet. Sprade rundt i en lilla bikini med "jeg er ønsket" på magen. Med sprittusj.
Våge å møte hver dag og være sterk, uten å bli hard. 



(Og for nesten akkurat to år siden leste jeg ei anna bok, også på toget...)

lørdag 8. april 2017

Barnebøker om våren

Det er virkelig vår (enn så lenge), og mens jeg sitter inne og nyter sola gjennom vinduet har jeg ei bunke med barnebøker som jeg vil skrive noen ord om. De er ganske forskjellige i både lengde, stil og tematikk. 

Kagge forlag, 2017
Broren min er en superhelt av David Solomons.

Gutta fra tegneseriebutikken var de første som klarte å si noe. I likhet med meg hadde de hele livet drømt om at noe sånt som dette skulle skje. De var så opprømte at de nesten begynte å le. 
"Så dere det?"
"Det var helt utrolig!"
"Hvem er han?"
Jeg la hånden over munnen og hostet. 
"Stjernefyren". 
"Jeg tror han kalles Stjernefyren," sa en av dem. 
"Stjernefyren? Kult", sa en annen. 
"Synd at han ikke har kappe," sa en tredje. Jeg bet tennene sammen. 

Tenk deg å være ekspert (nerd, faktisk) på superhelt-tegneserier, og så gå glipp av sjansen til å selv bli superhelt, bare fordi du måtte på do noen minutter! Og så er det storebror som får de overnaturlige evnene, han som ikke aner noen ting om hvordan en skal være superhelt! Luke er mildt sagt oppgitt, men også nysgjerrig på hvem storebrorens Nemesis kan være. Legg til en snusfornuftig jentehelt med sjarmerende evne til å blande fremmedord (perspektiv blir perspirering), en stormannsgal butikkeier og en astereoide på vei mot jorda, så er historien passe godt og spennende krydret. Vil nok passe både til høytlesning og til egenlesing for barn som våger seg på 300 sider!



Cappelen Damm, 2016
Skogpiken Skjerv av Kim Leine

Da Skjerv har lagt seg og ligger og trykker seg inntil Nor som snorksover, og Godiva har spilt sangene sine på dreieliren, hører hun foreldrene snakke sammen med lave kveldsstemmer.
Hun er en sterk pike, sier Freik med den rustne hviskestemmen sin.
Jeg tror hun kommer til å klare seg.
Skjerv hører ikke hva Godiva sier, for stemmen hennes er myk og usynlig, men faren sier: Ja, ja, det er jo det jeg sier.
Så hører Skjerv at moren gråter. Skjerv holder hendene for ørene. Skjerv vil ikke høre på voksne folk som gråter. Det er feil. Det er som om et svart hull åpner seg opp. Hun klarer ikke å ha det inni seg. 


Formatet til Skogpiken Skjerv - større enn ei gjennomsnittlig barnebok - gjør at den bare roper på å bli tatt med til høytlesning på sengekanten. Men hvem som helst som liker eventyr kan egentlig lese den, ganske langt opp i alder. Bare vit at den er ganske trist. Av og til er skogjenta Skjerv helt alene, selv når foreldrene er der rent fysisk. Hun tar mye mer ansvar enn ei lita jente burde trenge. Overlever gjennom kalde og dystre vintre. Og drar ut på spennende eventyr, ikke fordi hun vil men fordi hun må.
Språket er ganske poetisk, med gjentagelser som et merkbart virkemiddel. Fortellermåten er særegen og personlig; Leine har lagd en forteller som kaller seg for Gud og som vet alt, og som leder leseren inn i hvert kapittel. Miljøet er litt vanskelig å tid- og stedfeste, som ellers i eventyr, men kan ligne på middelaldermiljø.
Og sjangeren, ja, hva skal en si om den? Det ble diskusjon på ei Facebook-side for bibliotekfolk. Vi vil jo gjerne vite hvilken hylle vi skal sette den på. Her er det nesten helt umulig. Den sprenger både sjangermessige og tematiske grenser, særlig mot slutten når eventyret gjør en fullstendig overraskende vri. Jeg kan ikke si mer uten å røpe for mye. Men fins det hyller for "gode historier", hører den iallfall til der!

Aschehoug, 2016
Helmer og Matilda: aksjon bestevenn av Mina Lystad

Mamma og pappa går ut i gangen for å vise han veien ut. Men før Lars Kristian Løvensprett går ut etter dem, stopper han foran Helmer. 
De er alene i stua. 
- Flaks for meg at voksne alltid tror mer på andre voksne enn på små barn som deg, sier han lavt.
Han smiler lurt igjen. 

- Du og jeg sees kanskje igjen en gang, men det gjør heldigvis ikke jeg og kjøteren din! 

Lettlest og søt fortelling om Helmer og bestevennen hans, som er en hund. Matilda elsker å springe rundt løs, og Helmer har latt henne gjøre det i parken. Men hun bjeffer så gjerne på folk, og denne gangen på helt feil person: en ufyselig rulleskimann. Han lyver til Helmers foreldre og får Matilda sendt til kennel. Med hjelp av mot og list og litt dans får Helmer og korpsjenta Eline ordnet opp i ting igjen. 


Cappelen Damm, 2017
Det jeg vet om deg av Meg Rosoff

Jeg lurer på når et barn blir en person. Skjer alt på en gang, eller langsomt, trinn for trinn? Finnes det en alder, en uke, et øyeblikk, hvor alle universets hemmeligheter blir avslørt og voksenheten senker seg som en sky fra himmelen og endrer hjernen for alltid? Vil barne-meg bare fordufte en dag og aldri komme tilbake? 

Denne boka er ganske annerledes enn Rosoffs Slik har jeg det nå, som jeg leste i februar. Realistisk nåtidsfortelling. Fra baksideteksten får vi en idé om at hovedpersonen har en overnaturlig evne, at hun vet alt om folk når hun ser dem. Jeg leser det ikke slik når jeg blir kjent med Mila, for meg virker det som om hun bare er en ekstra oppvakt og intuitiv tolvåring. (Det er helt ok, men jeg lurer litt.)
Hun er uansett en britisk tolvåring som reiser til USA med faren for å finne farens kamerat Matthew, som har forsvunnet sporløst. Underveis har hun kontakt med bestevenninnen sin i England og etter hvert med Matthews hemmelige sønn.
Det var flere fine passasjer i boka. Jeg likte særlig beskrivelsen av det nære forholdet mellom Mila og faren. Likevel, jeg syns at løsningen på gåten var litt skuffende. Selv om den var realistisk. Det er nok reisen mot løsningen som også er viktigst.

Andre "roadmovier" for ungdom som kan ligne litt: John Greens Hvem er du, Alaska?, Selma og Louise av Camilla Otterlei og Mygglandet av David Arnold.