Sånn selvhjelp

Selvhjelpsbøker, som fokuserer på hva du selv kan gjøre for å endre forhold i livet, kan være så mangt. De kan være praktiske. Filosofiske. Insisterende. Urealistiske eller jordnære. I det siste har de nok blant mange fått et dårlig rykte. Sven Brinkmann (Stå imot!) er av dem som har kritisert selvhjelpslitteraturen og fokuset på at en skal "kjenne etter", utvikle seg og være positiv.
Og i sin mest ekstreme form kan den typen bøker ødelegge mye. Som The Secret, hvor du får vite at du kan trekke til deg det du ønsker deg (tilsvarer "herlighetsteologi" i kristendommen). Høye forventninger gir stor fallhøyde.

Men jeg mener ikke at alle selvhjelpsbøkene skal avskrives av den grunn, for alle. Selv fant jeg hjelp i ei bok om selvfølelse som jeg leste for fem år siden, i en stormfull og forvirrende periode hvor jeg trengte å finne tilbake til styrken og gleden i meg selv. Si snille ting til meg selv. Jeg tror jeg har en ganske bra selvfølelse i bunnen, altså en grunnleggende idé om jeg er verdt noe, er bra nok. Men av og til trenger en et ekstra puff i riktig retning. 

Men som May-Bente Høiland-Lode skriver i Smart for livet: slik får du god selvfølelse og mental styrke: selvfølelse er ferskvare.
En har gode og dårlige dager.

Cappelen Damm, 2016

Spørsmålet er hvor lett en klarer å jobbe seg opp igjen når dagene er dårlige. Om en klarer å finne lyspunkt i mørket. Og til det kan en få hjelp gjennom for eksempel mentalitetsøvelser som er beskrevet i denne boka. Som å: 

• Finne fram til sine egne styrker og fokusere på dem. 
• Si "jeg er glad i deg" til seg selv i speilet. 
• Finne ting å være takknemlig for. 
• Sette ord på følelser og godta dem. 
• Vente med å kommunisere til roen er der og de negative følelsene ikke er i forgrunnen. 
• Velge hva en fokuserer på.
• Være bevisst på egne tolkninger av situasjoner og at disse ikke nødvendigvis er riktige.
• Sette seg konkrete mål og delmål.

Budskapet er at gjennom å endre måten en tenker på, kan en øke de positive følelsene, opparbeide en større selvfølelse og klare å gjennomføre (mer av) det en ønsker.

Høiland-Lode, som er pedagogikklektor og coach, har skrevet denne boka til tenåringer. Hun gir eksempler på ungdommer som har fått hjelp av SMART-metoden gjennom kurs. Tenåringer med lave tanker om seg selv, som stresser, som irriterer seg over foreldre og skole, som ikke klarer å se noen løsning på problemer.
Og jeg skjønner godt at metodene kan hjelpe mange.

Med et par forbehold:

1. Positive følelser er bare en del av bildet. Forfatteren skriver at ingen følelser er "feil", men fokuserer mye på gleden og takknemligheten som skal komme og som en skal arbeide fram. Dette er vel og bra så lenge en husker at sorg, sinne og irritasjon også er naturlige følelser. Det er ikke sikkert at de "fører til positiv endring", men av og til trenger de plass. De må bare ikke få lov til å overskygge alt og ødelegge livskvaliteten.
Jeg husker Polyanna-boka, som jeg likte så godt da jeg var yngre og ville være et "solskinnsbarn"; i dag ser jeg på det som en fordel om en kan kjenne på - og vise - et større spekter av følelser. (En må ikke bli en smilende robot.)

2. Det fins alltid forhold vi ikke kan endre på selv. Det fins også problemer vi opplever som har en klar addressat: når andre mobber og trakasserer en aktivt, og en kan oppleve rene overgrep.
Her er det viktig å ha i mente at den enkelte selv ikke har ansvar for å endre følelsene av redsel og usikkerhet. Klarer en sette ord på hva en ikke vil og at en har det vondt, er det fint, men det vil være den andres ansvar fullt og helt å bøte på skaden eller slutte å skade. Dette blir ikke nevnt i boka; eksemplene som er brukt er helt uskyldige hverdagssituasjoner.

3. Det er mange ulike øvelser i boka. Jeg kjenner at jeg som en systematiker og en samvittighetsfull person kunne kommet til å gjøre alle øvelsene. Det ville blitt slitsomt. Alle listene en skal (kan) skrive, meditasjonen og de andre øvelsene, er hjelpemidler som hver og en må plukke fra. Det er ikke sikkert at alle unge lesere vil kjenne seg selv så godt at de kan finne det som passer og utelate det andre. I verste fall kan jobben en gjør med seg selv og sine tankemønstre bli et stressmoment, at en blir sitt eget følelses- og tankepoliti. Enda en ting en må gjøre "bra nok".
Det er nok ikke meningen.
I beste fall finner leseren en øvelse eller to som kan hjelpe godt. 

Jeg for min del vet at jeg har mål som jeg ønsker å oppnå, men som det er litt vanskelig å få tak i. Kanskje jeg kan lage meg et tankekart eller "visionboard"? Det virka litt morsomt.

Har du erfaringer med selvhjelpsbøker, gode eller vonde?