søndag 4. juni 2017

Smakebit på søndag: Ollis (og Anne, og det å være voksen)

Samlaget, 2017
Ollis lar seg sjølv søkke til skogbotnen som ein sekk med mjøl. Ho legg armane over andletet. Ho vil sove. For resten av livet. Sove til ho blir vaksen og ikkje er redd lenger, og ikkje lenger treng nokon, og veit kvar ho skal. Ho er ferdig. 
Ollis, s. 253

Det er søndag og første pinsedag, og jeg holder meg innendørs på andre dagen med hosting og snufsing - og skjerm og bok. Har sett den nye tv-serien Anne with an E på Netflix. (Jasper fra Veien til Avonlea har blitt til Matthew Cuthbert!). Og lest barneboka Ollis på nytt, av debutanten Ingunn Thon.

Så tenker jeg noen tanker rundt dette med å være barn. Egentlig med utgangspunkt i både tv-serien om Anne fra Bjørkely og boka om Ollis (Oda Lise Louise Inger Sonja Haalsen).
Begge jentene er helt tydelig fremdeles barn. Med følelser like under huden og fulle av fantasi. Ofte inne i sin egen verden. Overbeviste om at verden kretser rundt dem. Veldig sårbare for avvisning og det å ikke bli sett. Men med noen nye lærdommer underveis.

Netflix, 2017. Amybeth McNulty som Anne fra Bjørkely

Anne har måttet ta ansvar tidlig. Som tidligere barnehjemsbarn og tjenestejente fikk hun krevende oppgaver og lite anerkjennelse. Det nye livet hos Marilla og Matthew på Bjørkely blir dermed en sjanse til å endelig få være det ene barnet, den som blir sett og elsket og tatt vare på, den som får kjole med puffermer, den som får briljere på skolen. Og litt barnslig blir hun da. Sånn at en voksen seer kan gnisse tenner littegrann. Men så ærlig! Har ikke lært å forstille seg.

Ollis har vært alene med moren i ti år. Så møtte mamma Einar, og så fikk de Ian, og ingen ting har vært det samme. Nå er det dumme Einar som er mammas "skatt". Når Ollis oppdager tegn på at den biologiske faren hennes faktisk lever og er glad i henne, ett eller annet sted der ute, får hun et nytt prosjekt, og det blir lettere å sette i gang med dette enn å snakke ut med mamma.
Lettere å holde på de vonde følelsene enn å risikere å finne ut at de ikke er rettferdige og at hun har dummet seg ut?
Er det barnslig, eller er det kanskje mer menneskelig? 

Anne og Ollis er altså barn.
Men det er ikke sant, som Ollis tror, at voksne aldri er redde. At vi ikke trenger noen. At vi alltid vet hvor vi skal.
(Det å være voksen er vel nettopp det å vite at det ikke stemmer. Men godta det, og leve likevel.)

Og så kan en lengte litt av og til til barndommens sterke følelser og grensesprengende nysgjerrighet og fantasi.

- Les Ollis! Hun er et barn det er verdt å bli kjent med. 

---

På bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne flere søndagssmakebiter.






9 kommentarer:

Evelina Nilsson sa...

Tack för smakebiten!

Marie Eggimann sa...

Tack för smakebiten.

Bokdamen sa...

Tack för smakbiten!

Lena sa...

Det här var inget jag hört talas om tidigare. Tack för smakbiten.

Sara sa...

Boken kände jag inte till men jag har just sett Anne med E på Netflix. Jag tror att jag grät i varje avsnitt och blev lite sugen på att läsa böckerna om Anne på Grönkulla.

Boklysten sa...

Tack för smakbiten!

Lottens bokblogg sa...

tack för smakbiten. Boken kände jag ju inte till men Anne på Grönkulla är ju känd.

Monika sa...

Sambon pratar om att skaffa Netflix, då är den där serien Anne med E kanske något att se :)

Mrs Calloway sa...

Netflix verkar kul, tycker jag. tack för tips och smakebit!