fredag 17. november 2017

Sveiseblink

Gyldendal, 2017
Jeg ga Jimmy neven og halte han opp. Han blei stående og skule etter dem. Jeg dulta borti han med albuen og spørte om han var okei. 
-Gi faen, snerra han og vrei seg demonstrativt unna. 
-Jeg kan passe på meg sjøl. 
Jeg snudde meg tilbake til Volvo-fyren. Han så matt på meg. 
-Du må tåle en spøk, veit du, sa jeg og ga tilbake nøkla. 
Han fnyste, vendte ryggen til meg og satte seg inn i bilen. Like etter var han borte. Jeg snudde meg mot Jimmy, men han var ikke der lenger, han heller, og så kunne jeg høre en trimma moped starte rundt hjørnet. Jeg flaug rundt, men det var for seint, jeg så en fyr uten hjelm kjøre sikksakk inn i det mørke gapet.


Sveiseblink, s. 66 
 
Her en kveld begynte jeg å lese ei bok, og klarte ikke legge den fra meg for å sove.
Jeg var ikke forberedt på det; jeg hadde såvidt begynt på den tidligere og tenkt at både dialektbruken (ringsakerdialekt gjennom hele teksten) og tematikken (bilinteresse) var fremmed.
Så feil kan en ta.
Dialekten kom jeg fort inn i.
Tematikken var ikke så framtredende. Mest som et bakteppe, et bakteppe som kan være en god inngang til bokas verden for nettopp bilinteresserte ungdommer.


Sveiseblink av Helene Guåker er skrevet i førsteperson. Dette blir mer og mer vanlig i barne- og ungdomsbøker, og det kan være fint å få et så direkte innblikk i hovedpersonens tanker. Særlig når personen er en likandes kar.
Når boka begynner, har ikke Kristoffer det så greit. Han føler at han og kompisene, som har kjent hverandre i mange år, begynner å gli fra hverandre. Han klarer ikke å forholde seg til dem som før. De ler ikke av vitsene hans. De søker på studier utenfor bygda. De får seg kjærester.

Selv har Kristoffer naturlig dametekke, han havner stadig i seng med ei jente fra en fest. Men de liker det best når han er morsom og forsvinner når han blir seriøs. Han har lyst til å være seg selv, bli godtatt også med det som er vanskelig, som han ikke klarer snakke om.
At han ikke takler norskfaget på videregående og kanskje kommer til å stryke. At farfaren Birger, som han har hatt et nært forhold til, er dement og bor på sykehjem. På en fest blir en tidligere klassekamerat hardt skadd og havner i koma, og Kristoffer har skyldfølelse for det.
Og så blir han forelska i ei jente som faktisk ikke viser interesse for ham.

Forelskelsen Kristoffer kjenner på blir sammenlignet med uttrykket "sveiseblink". Det at noe lyser så sterkt at du ikke kan se rett på det uten å bli blind. Den rødhåra jenta treffer noe i ham.

Ja, jeg klarte altså ikke legge boka fra meg. Men jeg måtte levere den tilbake på biblioteket ganske snart, siden biblioteket skulle lage utstilling av bøker som var nominerte til Brageprisen.
På side 3 i pressemeldinga kan du lese argumentene for nominasjonen. Blant annet står det at "språket er ein gasspedal som gir eit sugande botndrag til forteljinga".
Kanskje nettopp språket var med og dro meg inn?
I tillegg er det visse ting en bare må finne ut av; små brødsmuler som Guåker legger ut i fortellinga etter hvert. Hvorfor er ting som de er blant kameratene? Og hvordan går det med den uoppnåelige jenta?

Et lite spørsmål: driver faktisk gutter også med "slut shaming" av hverandre? Kristoffer får høre av en kamerat at han aldri vil få dame, siden han ligger rundt.
Det kunne vært interessant å få innspill på fra lesere som kjenner guttekulturen bedre enn det jeg gjør.  

onsdag 8. november 2017

Lesemål for oktober: tegneserieromaner

Lesemålet for oktober var altså å lese fire tegneserieromaner. Jeg leste tre frittstående bøker som var nye for meg, i tillegg til at jeg fant fram igjen fortellingene fra Alvefolket (Elfquest).

Hvorfor tegneserieromaner?
Jeg har alltid likt tegneserier selv. Det startet med bibeltegneserier da jeg var liten, og fortsatte med sniklesing av Donald Pocket hos naboen over veien, Sølvpilen hos venner... og så det før nevnte Alvefolket. De siste årene har engasjementet for tegneseriebøker steget igjen, og jeg har elsket Bone, Buffy, Knøttene og Craig Thompsons kunstverk Tepper og Habibi. Jeg går gjerne innom tegneserie- og fantasybutikken Outland når jeg er i Oslo.
Jeg skrev et innlegg om flere av mine favoritter for fire år siden.

Tegneserier er ikke bare for barn. Dessverre lever fremdeles mange voksne i den villfarelsen, bare fordi de selv ikke trives med det mediet. Nå har Norsk kulturråd ei stund sendt ut norske og oversatte tegneserier til folkebibliotekene. Besøk gjerne biblioteket ditt og se hva de har der!


Egmont forlag, 2010
Ei bok som kom på "kulturfond-ordningen", var Jeg, Tor Ærlig av T. E. (Tor Erling) Naas. Naas skrev faktisk Norges første tegneserieroman, Ser du meg nå? (utgitt 2006), men Jeg, Tor Ærlig er det jeg vil kalle en tegnet novellesamling. 15 fortellinger i ulik lengde og med forskjellig tematikk, selv om mye faller innenfor det selvbiografiske - i det minste inspirert av tegnerens eget liv, fra barndom til voksen alder.
Fortellinga "På dypt vann", om ubeleilig vannskrekk. 
Hvordan er det å være tegneserietegner? Ungdom i rockeband? Liten gutt med intens lengsel etter en hund, eller litt større gutt med lengsel etter svømmelæreren? Født samme år som Frederic Hauge i Bellona? Og hvordan går det når den lille, ikke 100% ferieklare familien hans sjekker inn på Ondskapens hotell? (Joda, det magiske og grøssete har også en plass.)

I fortellinga "Deadline" møter tegneren kjente tegneseriefigurer,
blant andre mine to venner fra "Bone". 
Tegneren bruker også ulike tegnestiler i fortellingene (som er tegnet over flere år); noe svart-hvitt og noe farget. Det er variert, passe konkret og friskt, syns jeg. Både til lyst og tankespinn!

Vega forlag, 2014
Jaybird: Redet av Lauri og Jaakko Ahonen er noe helt annet. Her har et brødrepar fra Finland lagd en sammenhengende fortelling som framstår som en liten, kunstnerisk tegnefilm. Store bilder og lite tekst, utsnitt, kontraster og perspektiv.

"Så du ikke at det var et annet hus bak døra?" spurte søstera mi da hun hadde lest boka. Og jeg skjønte at jeg hadde brukt for lite tid på å studere bildene. Viktige vendepunkt og symboldetaljer hadde gått meg hus forbi. - Så bruk tid!

Boka gir inntrykk av å være en fabel, med tre spurvelignende fugler i rollene. Vår "forteller" er en liten unge som bor alene med den sengeliggende mora si i et gammelt hus. Her må ungen lage mat, vaske huset, skifte på moren - og holde vakt. For utenfor de igjenspikrede vinduene er det farlig, sier moren. Der er de slemme fuglene.

Så våkner ungen en natt av banking på ei dør. Fra døra skinner det sterkt lys. Hvem kan dette være? Og hvordan skal ungen reagere? Han har med seg våpen for sikkerhets skyld...

Handler det om fremmedfrykt? Familiekonflikter? Sorg og innpakkede følelser?
Uansett er det gripende og vakkert, og anbefales.
På Facebook kan du faktisk lese de første 66 sidene på engelsk.

Cappelen Damm, 2009
Vals med Bashir av Ari Folman og David Polonsky er ingen fabel, men grell historisk virkelighet i slekt med tematikken fra Jaybird. Krig. Slakting.
Du bør ha lest baksiden før du leser boka. Og gjerne kjenne til historien om massakrene av palestinske flyktninger i Vest-Beirut i 1982. Det er fordi boka har en litt komplisert og oppstykket handling med flere aktører, og det som har skjedd blir avslørt litt etter litt.

Fortelleren (forfatteren) er israeler, en tidligere soldat som begynner å huske ting han har fortrengt fra tjue år tilbake. Han oppsøker venner og medsoldater for å fylle inn hullene i hukommelsen. De forteller sine versjoner av det de husker. Hvordan det var å være ung soldat. Å flykte, frykte døden. Å ikke vite hvorfor en egentlig skal skyte, men gjøre det likevel. Hvem var egentlig fienden, og hvorfor?
Og så: avsløringene av det forferdelige som skjedde.




Vet du om en tegneseriebok eller to andre burde lese?