onsdag 11. april 2018

Om hun som kom

Aschehoug, 2017
Sommer i Norge av Taran Bjørnstad er boka som fikk en ungdomsskoleelev til å innrømme at hun felte en tåre eller to (uprisen.no, nederste anmeldelse pr 11. april). Det er virkelig interessant for en formidler å lese ungdommenes egne vurderinger av bøkene vi prøver å formidle.


Jeg engasjerte meg virkelig i historien til Nokokure på 16, hun som flykter fra et urolig land i Afrika, alene med en ukjent mann som kjøpte seg "fri" fra hæren mot et løfte om å beskytte henne. Problemet er bare at hun da må lyve om at han er broren hennes. Det betyr at hun får en falsk historie å fortelle - og aldri kan si sannheten i Norge. Hun kan aldri møte familien igjen fordi hun ikke har gitt dem virkelige navn.
Og hun står i fare for å bli sendt ut av landet hvis hun blir avslørt.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Det er personlig og intenst. 
Og det er realistisk; det har vært noen slike saker i Norge. (I påsken snakket vi om ei dame som står i fare for å måtte forlate sørlandsbygda jeg kommer fra - og familien.)

Også de voksne Nokokure legger livet sitt i hendene på - som en UNE-ansatt og en seksjonsleder på asylmottaket - får synsvinkelen, og det gjør det hele mer realistisk. Og mer og mer spennende etter hvert som datoen for vedtaket nærmer seg. Får hun godkjent-stempel? Enkelte deler av boka kunne hørt med i en krimbok for voksne.

Likevel, det som aller mest traff meg Bjørnstads ungdomsbok, var scenene med Nokokure og den vanskjøtta hesten. Det ene var det uvante med den sammensetningen - ei afrikansk hestejente. En ny tanke. Så lik hun er hestejentene i Norge, og likevel så milevidt forskjellige liv.  
Det andre var symbolikken, eller det meningsfylte i akkurat det som skjer: jenta på flukt har vokst opp med dyr og vet hvordan de skal ha det for å være friske; hesten som trenger hjelp blir det som holder mennesket oppe når hun selv ikke vet om hun vil få hjelp.  






Om han som dro ut

Aschehoug, 2017

Jeg jobber som barnebibliotekar på et folkebibliotek. Før påske hadde jeg bokprat for en niendeklasse.

Jeg-fortellinger er blitt den nye standarden i bøker ungdommer liker. Noen blir forvirret når de får noe annet.
Men også: fortellinger fra virkeligheten slår an.
Det å ha ei bok i fanget og vite at det som står her har skjedd, det er den som opplevde det som forteller det til meg - det er noe helt spesielt.
Det kan være en roman hvor virkeligheten er sett i et eget lys eller til og med fikset litt på. Men likevel. Det er "ordentlig".

Først etter bokpraten ble jeg ferdig ei bok som jeg gjerne skulle presentert for disse niendeklassingene. Til alt overmål handler den om de store spørsmålene, som en del ungdommer gjerne leser om. Dette livet eller det neste av Demian Vitanza er altså et kinder-egg av en roman. Boka vant, ikke overraskende, Ungdommens kritikerpris 2018.

Boka bygger på samtaler mellom forfatteren Vitanza og en tidligere syriafarer oppvokst i Norge ( anonymisert som "Tariq") - som nå sitter fengslet i Norge. Det vil si, vi får bare den ene delen av samtalen: Tariqs fortelling og til dels svarene på spørsmålene Vitanza stiller. Fortellerstilen er ganske muntlig. Forfatteren tar med Tariqs betraktninger rundt selve skriveprosessen.

I begynnelsen hang jeg mest med han iraneren. Jeg burde vel egentlig ikke si navnet hans, du kan kanskje finne på et? 
Egentlig, når jeg tenker over det, burde ingen ha ekte navn. 

Tariq forteller om oppveksten sin i Halden som tredjegenerasjons norskpakistaner. Far er yndlingsforelderen, men sitter mye i fengsel, og moren sender tolvåringen til en knallhard internatleir i Pakistan for at han skal få inn pakistansk kultur. Etterpå blir den norske ungdomsskolen kjedelig, og gutten faller ut, blir gradvis med i en gjeng som prøver ut dop og annen kriminalitet; han blir selv en ung gangster. Han og de andre "utlendingene" møter hat fra lokale, norske ungdomsgjenger og enkelte voksne. En onkel vil få ham inn på den rette sti og tar ham med seg til en moské i Oslo. Og nettopp disse to tingene - fremmedgjøring fra den norske kulturen og en sterk islamsk fellesfølelse - er en oppskrift på å lage en radikalisert muslim.  

Fortellerteknisk er det én side av historien vi får. Og vi får til og med vite - av "Tariq" selv - at del to i boken ikke nødvendigvis inneholder sannheten. Han må nok pynte på alt som skjer etter at han og kameraten kom over grensen til Syria. Han som var en gangster i Norge, blir en redd og usikker, fredselskende ung mann i det krigsherjede landet. Er det realistisk?
Jeg kommer til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad, som inneholder historier som ligner og dels krysser Tariqs. Chileneren som Tariq kaller Carlos er for eksempel gjenkjennelig.
Erika Fatland har satt seg mer inn i saken og har skrevet i Aftenposten at det er vanskelig å tro på dette forsvarsskriftet. (Jeg ble nok litt skuffet da jeg leste dette, trass i at jeg var forberedt på noe diktning.)

Kan vi si at Tariqs historie fra Syria er en historie om en syriafarer jeg håper fins? En som ikke blir aktivt med i kamphandlinger og sabotasjer, som holder seg i andrelinjen og ikke er av de mest brutale. Som gjør seg refleksjoner om ulike grupperinger, fiendskap mellom dem og hvordan det er vanskelig å finne et felles mål.
Jeg håper også at "Tariq" som sitter i fengsel har dette som sitt ideal. 

Bokbloggeren Artemisias verden skriver mer om boka og om diskusjonene rundt den.



torsdag 5. april 2018

Slaughterhouse 5

If you think death is a terrible thing, then you have not understood a word I've said. 

                  Billy Pilgrim i Slaughterhouse 5

Jeg har lest tre bøker som alle har et dramatisk bakteppe. Alle med utgangspunkt i virkelige hendelser. Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut, Dette livet eller det neste av Demian Vitanza og Sommer i Norge av Taran Bjørnstad. Her skriver jeg om den første.

Vintage Classics, ny utg. 2000
Slaughterhouse 5, or The Children's Crusade er en viden kjent og flere ganger forbudt (i USA) klassiker fra 1969. Utgitt under Vietnamkrigen, men med handling fra andre verdenskrig og særlig Dresden. Den er realistisk med noen overnaturlige (sci-fi-aktige) innslag.

Romanen begynner med en innledning hvor fortelleren - som har en del til felles med Vonnegut selv - skriver om den store Dresden-romanen han vil utgi, den som vil gjøre ham berømt. Vi skjønner at det er denne romanen vi skal få lese. Han forteller om møtet sitt med en annen krigsveteran som husker bombingen i Dresden, og hvordan dennes kone får fortelleren til å love at romanen ikke skal være noen romantisering av det som skjedde. 

Fortelleren introduserer så romankarakteren sin: Billy Pilgrim; en ganske svakelig og litt godtroende optiker, ingen typisk soldat. Han blir da også med i andre verdenskrig bare som presteassistent, men havner på flukt sammen med amerikanske soldater og blir tatt til fange av tyskerne. Han overlever en hasardiøs fangetransport, og havner etter hvert i et fengsel hvor noen veldig strøkne og en smule arrogante engelskmenn regjerer.
Tilfeldigvis er Billy i en sementbygning med tilnavnet "Slaughterhouse 5" under bombingen av Dresden (som Vonnegut), og overlever altså. Men han er mentalt merket av det som har skjedd i krigen. Noen år etter krigen blir han bortført av romvesener (eller?), og han har opphold på psykiatrisk sykehus. Barna vil ikke tro på det han forteller. For meg som leser er det uklart hva som er virkelig og innbildning. Uansett, Billy Pilgrim reiser også i tid - ufrivillig, som hovedpersonen i Den tidsreisendes kvinne - og det gjør at han også vet når han selv kommer til å dø (se sitatet over).

Boka har en ganske mørk tone, men samtidig et lett og ledig språk. Flere ganger i romanen har fortelleren denne kommentaren til tragiske hendelser, som dødsfall: So it goes, altså: "sånn er nå det" (mer moderne: "shit happens"?). Dette har blitt tolket av enkelte kritikere som om forfatteren, altså Vonnegut, nedvurderer det vonde og ikke tar det på alvor. Slik jeg ser det er ironien i disse kommentarene nokså tydelig. Han tar slett ikke lett på det som har skjedd, men bruker humor for å i det hele tatt takle tragediene. Det er de som sier at krig er et nødvendig onde han vil i strupen på.

En skjønner hvorfor boka har blitt en klassiker. Når leseren er forberedt på en ikke-lineær historie med frampek og tilbakeblikk samt noen sprø elementer, er den i grunnen lett å komme igjennom -selv om det er fristende å stoppe opp ved flere sitatvennlige visdomsord, og å lese boka på nytt. Inni det enkle språket og bak historien om den troskyldige Billy Pilgrim er det en dyp bunn av mening.
  



onsdag 28. mars 2018

Zita the Spacegirl: eventyr i striper

First Second, 2011
Jeg har lest de tre bøkene i Ben Hatkes tegneserie om romfareren Zita. Denne kjøpte vi inn til biblioteket fordi tegneserier har begynt å bli veldig populære blant barn, og da særlig spennende serier à la Amuletten (Kazu Kibuishi).

Og Hatkes serie minner litt om Kibuishis. Vi har en ung helt, en fremmed verden og merkelige typer i fleng. Men Zita er mindre mørk, mer morsom og med en enklere handling.

Det hele begynner med at Zita og kameraten Joseph finner en mystisk rød knappeanretning i et krater i bakken. Hvordan kom den dit? Zita er nysgjerrig og handlekraftig, bruker ingen tid på å tenke på om dette er lurt - hun trykker på knappen. Og Joseph blir sugd inn i en annen dimensjon av et tentakkelvesen.
Zita følger etter og havner i en merkelig verden; innbyggerne der venter på en katastrofe. Kan hun overleve lenge nok til å finne og redde kameraten? Og kanskje redde denne planeten på veien? Hun er tøff og lar seg ikke stoppe. Ikke engang når hun må treffe et fryktelig valg  mot slutten av første bok.


Traileren nedenfor er hentet fra Ben Hatkes hjemmeside.


tirsdag 20. mars 2018

Baksjå og framsjå: februar, del 2

Her er første del av februar-innlegget.

Ungdomsbøker

Aschehoug, 2017
Støvets bok er en ny spenningsserie av Philip Pullman. I den første boka La Belle Sauvage møter vi blant andre ei jente som heter Lyra. De som kjenner Pullmans serie fra "alternative Oxford" (Den mørke materien, som jeg skrev om for elleve år siden) vet hvem det handler om. Men her er ikke Lyra noen rappkjeftet, modig jentunge; hun er en baby som blir etterlatt i et nonnekloster, jaktet på av en skummel organisasjon og reddet av to unge helter gjennom en katastrofeaktig flom. "La Belle Sauvage" er navnet på båten de rømmer i. Vi blir best kjent med Malcolm, båtbyggeren og en vertshusgutt som har nyfikenhet, mot og rettferdighetssans i mengder.

Som i den første trilogien får leseren sin andel av skumle skurker, gamle mysterier og akkurat passe overnaturlig krydder. Og blod. Vi møter Lord Asriel og Fru Coulter for første gang.
Et must for alle som elsket de første Lyra-bøkene, men også for de som vil ha en handlingsmettet og god historie.

---

Geek Girl: fra geek til chic av Holly Smale er ei moderne
Spektrum, 2014
askepott-historie hvor Askepott ikke er fattig på penger og frihet, bare på motesans og selvopptatthet. Visstnok inspirert av forfatterens eget liv som "geek" (nerd) og forvirra, plutselig modell.
Jeg ville gjerne like boka, og den vil kunne glede mange, men den deilige gutten som faller pladask (men samtidig sofistikert, naturligvis) for den klumsete jenta blir for søkt for meg. Og ja, de har med den ekstremt homsete modellmanageren (stylisten?) også.
Pluss for et fint budskap om hvordan usunn og uærlig modellbransjen (som forfatteren kan ha førstehåndskjennskap til) blir.
Og så må kanskje vi nerder få lov til å drømme litt også? Joda!

---

Aschehoug, 2017
Denne boka elsker deg av PewDiePie er en gjennomillustrert parodi på visdomsord en finner på nettet i "glass og ramme". Alt du kan tenke deg av snille, inspirerende setninger snur denne populære vloggeren (visstnok verdens mest populære YouTuber) om på. Resultatet blir dels grovt. Dels søtt. Dels bare veldig morsomt. Og ekstra artig hvis du er lei av visdomsord som deles i fleng på nettet.

---

Killerinstinkt av Thomas Enger (ebok) er en ekte psykologisk thriller for
Boka har fått mange gode anmeldelser på ungdommenes egen anmelderside Uprisen.no (et prosjekt hos foreningen !les).
Kagge, 2017
ungdom. Hovedpersonen Even må finne ut hvem som drepte ekskjæresten hans og en klassekamerat. Er det noen Even kjenner? Er han selv helt uskyldig? Det er spenning til absolutt siste slutt og en løsning på gåten som en ikke har forestilt seg.

---

En av mine favoritter fra 2015, Den hjemsøkte trappa i serien Lockwood & Co av Jonathan Stroud, har dessverre ikke blitt fulgt opp med videre oversettelser til norsk. Jeg fikk lyst til å vite hvordan det gikk videre med Lucy Carlisle og de andre spøkelsesjegerne, og bestilte de neste bøkene i serien på originalspråket - dels som elydbøker (Storytel) og dels i papir (biblioteklån). I februar rakk jeg å høre ferdig bok 2, The Whispering Skull. Jeg er nå nesten gjennom siste lydboka og håper på å skrive mer om serien snart.

Oppsummert

Februar 2018 var et bevis på at det går an å lese litt færre bøker enn vanlig, men likevel ha fått det meste: noe å humre av, grøsse av, gråte over og irritere seg over. Og de gode historiene: Klassen. La Belle Sauvage. Å være dødelig. Snillionen.
Og jeg har sett at jeg fremdeles kan ha fruktbare bloggeperioder.

Hva skjer nå i mars? 

Jeg har vært mye og reist så langt i mars, og måneden vil også avsluttes med reising (sørover til påske). En av turene gikk til Sandefjord og Bibliotekmøte (reportasje på NRK Østafjells her), hvor jeg blant annet hadde mine siste dager som leder i NBF Barn og unge (spesialgruppe for barne- og ungdomsbibliotekarbeid). Nå kan jeg følge spent med utenfra!

Jeg spilte nettopp inn en sopranstemme til nettkor-prosjektet Virtual Contemporary Chorale, som jeg har meldt meg på i år (mens jeg fremdeles venter på nytt Whitacre-prosjekt!) Det måtte en del oppvarming til, men jeg sendte inn et klipp jeg var ganske fornøyd med. Gleder meg til å se hvordan vi blir til slutt.

I forbindelse med innspillingen av videoen oppdaget jeg hvor tungpustet jeg faktisk har blitt. Kroppen min har skjønt at den ikke er 20 år lengre, ryggen klager igjen, og jeg prøver hardt å motivere meg selv til mer bevegelse.

Så: ut og gå med spøkelsesbok (se over) på øret!

Baksjå og framsjå: februar, del 1

Vinter i fjellet.

Hva skjedde i februar? 

Den andre måneden ble en musikalsk måned, men korkonserter i Hallingdal og en plutselig akustisk a-ha-konsert i Oslo. Det var også måneden for store snøfall og amerikansk skoleskyting (og, inspirert av det, lån av filmen "Bowling for Columbine").

Jeg blogget om...

science fiction-klassikere, romaner som forvirret meg, en debutkrim og gripende fagbøker (om henholdsvis en avgangsklasse og dødelighet. Pluss før nevnte a-ha. En ganske aktiv bloggmåned!

Jeg leste...

i alt 15 bøker. 6 romaner for voksne, 2 sakprosabøker, 2 barnebøker og 5 ungdomsbøker. 8 av dem hadde norske forfattere. 2 ebøker, 1 elydbok (Storytel) og resten i papir.
Her kommer noen ord om de jeg ikke har skrevet om.

Roman

Aschehoug, 2000
Hjerter i Atlantis av Stephen King er en roman fra 1999. Den er som det meste (alt?) King skriver, spenning med et visst overnaturlig eller magisk tilsnitt. Og går over ganske mange sider. Vi får flere fortellinger som er bundet sammen, flere av de siste med referanser til Bobby, som er hovedpersonen i den første, lengste fortellingen Nedrige menn i gule jakker.
Bobby vokser opp i New York på 60-tallet sammen med moren sin, ei litt trist og ganske så gnien dame. Han har to gode venner, Sully og Carol, som han opplever spennende og også triste ting sammen med. Men først og fremst har han Ted Brautigan, en mystisk og litt forsoffen mann som flytter inn i naboleiligheten og som ser ut til å være paranoid. Han snakker om kodemeldinger i savnet-plakater og "nedrige menn". Men så begynner Bobby å se tegnene selv, og skjønner at mennene er virkelige. De er bare ikke fra vår verden! (Men fra verdenen med Det sorte tårnet, som King har skrevet en hel serie om).

I de følgende fortellingene er Vietnamkrigen et viktig motiv. Hovedpersonene deltar i krigen eller protesterer mot den, med følgene dette får. Tekstene er underfundige, litt sprø, men en får sympati for hovedkarakterene. Og det hele blir rundet av med et fint gjensyn.
-Fortellingen om Bobby og de nedrige mennene fikk meg til å tenke på Momo av Michael Ende, som jeg dermed tok en omlesing på i mars.


Barnebøker


Cappelen Damm, 2017
De to barnebøkene jeg leste var av den morsomme sorten, men den første med en litt trist undertone: Snillionen av Arnfinn Kolerud. Den vant nettopp Kulturdepartementets pris for beste barnebok, og skal visstnok til filmen etter hvert!

Historien starter med at Franks mor vinner en absurd sum i lotto, til stor oppstandelse i bygda. Frank mener at mor godt kunne brukt litt mer penger, men hun er nok av de kloke som vet at rikdom kan få fram det verste i folk. Så hun lar pengene stå, og gjør ingen ting for å komme sambygdingene - og andre "trengende" i møte når de hinter om mer eller mindre verdige formål. Helt til hun gir etter og lanserer ideen om Snillionen, som den skal få som gjør mest til beste for andre.

Det hun ikke har regnet med - og som hun og Frank finner ut når de tar seg råd til en sydentur - er at bygdefolket ikke nødvendigvis blir så snille i kampen om Snillionen. Og i Syden møter Frank en ufordragelig gutt som har skjønt at fattige gjør hva som helst for en tusenlapp.

Aschehoug, 2017
Pizzaboyz av Håkon Bohne er ei bok som går enda lengre i det sprø - urealistisk og med overdrevne karakterer, litt som hos Doktor Proktor. En ufordragelig guttegjeng overtar skolens kantine med skikkelig bølleoppførsel, og puslingen Jakob - som er en av ofrene for oppførselen - må finne på noe lurt og modig for å stoppe dem. Det blir ganske skummelt.

---

Ungdomsbøker og oppsummering av lesemåneden kommer i neste innlegg.

torsdag 1. mars 2018

Litt sånn forvirra

Aschehoug, 2007
Sitter du noen gang igjen med en forvirra følelse når du har lest ferdig ei bok?

Jeg har hatt to slike opplevelser i det siste.

Den første var Innsirkling bind 1-3 av Carl Frode Tiller. Her var det den aller siste boka som lot meg sitte igjen litt undrende. For hva skulle jeg egentlig tenke om slutten, som er så åpen? Var dette en happy ending?

Jeg hadde lest førsteboka da den kom, men fullførte nå dette verket om den mystiske David, som så mange skriver brev til for å hjelpe ham med hukommelsen.

De som skriver i løpet av de tre bøkene er tidligere venner og bekjente fra Trøndelag, en eks-samboer, en stefar, en jordmor. Alle har sine minner fra denne gutten, særlig i oppveksten. Men kanskje enda viktigere: vi får se hvordan brevskriverne selv fungerer (eller ikke fungerer) i det daglige, innimellom utdragene av brevene til David.  Det er systematisk gjort; brevutkastene er alltid datert en stund etter beskrivelsene av det hver person opplever. Så de har begynt på brevene etter det som har skjedd med dem.  


David selv møter vi ikke i egen høye person før i siste del av tredje boka, når han skildrer noen sommerdager med den nye familien sin og et mildt sagt mislykket besøk av svigerforeldrene. Senere skjer det noe som jeg ikke skal røpe.
Innimellom skildringene får vi ikke brev denne gangen, men dialoger fra møter han har med psykologen sin. Davids prosjekt - og prosjektet han har vært en del av - blir da avslørt. Forfatteren understreker hvordan det andre ser og husker om deg ikke trenger være representativt.

Hvem er jeg, den jeg selv tror jeg er eller den andre tror jeg er?

Underveis var jeg dels fascinert, dels frastøtt, av personene som skriver og også av David slik han blir framstilt. Mer og mer negativ ble jeg til denne fyren. Det var veldig spennende å møte ham til slutt. Var han en helt eller skurk eller noe midt i mellom?
Mot slutten ble han faktisk mer menneskeliggjort, dempet, og det var kanskje det som vippet meg litt av pinnen.
Men selv om jeg ikke visste hva jeg skulle tenke - kanskje litt derfor også? syns jeg tida jeg brukte på lesinga var verdt det.

Skjulestedene av Katherine Webb leste jeg ferdig i går. Det var en så merkelig opplevelse at jeg ikke kan huske maken. Jeg satt oppe til tolv om natta for å få vite løsningen på mysteriet, og så var det plutselig - i de siste kapitlene - en vri som gjorde at jeg måtte tenke nytt om alt jeg hadde lest til da. Jeg satt der trøtt og målløs, bladde febrilsk fram og tilbake og nektet nesten å godta det som begynte å demre for meg.
Gyldendal, 2018
Jeg regner med at dette er helt bevisst gjort av forfatteren for å nettopp skape spenning, og dermed skal jeg ikke røpe hva vrien var. Jeg brenner etter å sjekke om andre har hatt samme opplevelse, men regner med at jeg kommer til å google boka i stedet.

Uansett, du skal få vite litt for å kunne bestemme om du vil lese boka.
Dette er en historisk roman fra den engelske landsbygda. Vi møter tre jenter/ damer som alle opplever dramatiske ting som snur livet opp ned. Forelskelse. En bror som kommer skadd hjem fra krigen. En ektemann som blir myrdet. Og nettopp her ligger det største mysteriet, hvem var det som tok Alistair av dage?

Jeg har faktisk lest to bøker tidligere av Webb: Italienske netter, som jeg skrev noen ord om her, og Arven. Jeg leste nettopp en ytring om at Katherine Webbs bøker ikke har fortjent "dame-med-ryggen-til"-omslagene som de har fått i Norge. Jeg syns nok at bøkene har en del romantiske elementer og enkle løsninger, men samtidig.... noe spesielt. Særlig da i fortellermåten. Hvor elegant det er gjort, er jeg usikker på - men meg lurte hun iallfall.  


mandag 26. februar 2018

Klassen: fortellinger fra et skoleår

Cappelen Damm, 2017



Tankene slår henne ofte, når hun kjører hjemover fra skolen, når hun står i kassakø på nærbutikken, når hun sorterer klesvask, når hun går opp eller ned trappene på skolen - og hver gang gjør hun alt hun kan for å skyve den unna. Om bare fem måneder skal hun ikke lese mer for disse elevene, noensinne. Skal ikke undervise dem, snakke med dem, høre betroelsene deres mer. Om fem måneder forsvinner 3STA ut av livet hennes. Da er de ikke hennes lenger. 


(Klassen, side 157)

Litt for ofte går det lang tid mellom lesing og blogging. Verst er det når ei bok har gjort inntrykk på meg og jeg vet at jeg vil dele den med alle - nå! - og den likevel blir liggende. Det gjelder også dokumentaren Klassen: fortellinger fra et skoleår av Marte Spurkland.

Her får vi fortellingen om syv avgangselever fra videregående og læreren deres, den over gjennomsnittet engasjerte "Anette". Hun er der alltid for dem, også utenom skoletid.  Gir dem nye sjanser - med særlig oppfølging - når oppgaver ikke blir levert i tide og fravær truer skoleløpet deres. Svarer på fortvilte sms-er når hun er med familien på hyttetur.
Alle de omtalte er anonymisert; det eneste vi får vite er at skolen ligger en times kjøring fra Oslo. Og det er veldig personlige historier vi får. Alt skjer i løpet av det siste skoleåret.

Ingen lever i et vakuum, og ofte er familieforhold helt sentrale for det elevene opplever. Noen av dem er etnisk norske, andre har innvandrerbakgrunn. På hver sine vis har opphavet forventninger og ønsker for barna som disse må forholde seg til.
Ett trygdet foreldrepar krever at datteren, som er yngst, skal støtte dem økonomisk når de selv ikke klarer å tjene penger eller når storesøster har pådratt seg gjeld. De reagerer når hun prater med gutter utenfor huset. En annen jente har en voldelig far som kan bli sendt ut av landet, og hun må være den voksne når han truer resten av familien. Ei norsk jente har foreldre som ikke klarer å se datterens behov for mer luft under vingene. 

Men det kan også være nye kamerater som gjør livet utfordrende med krav om hevn og fiendebilder.
Det kan også være kjærlighetssorg, et voldtektsforsøk eller til og med en gjennomført voldtekt. Store og mindre hendelser kompliserer russeåret for de sju. Og Anette stiller opp mer enn en skulle forvente av en kontaktlærer.
Hva ville alternativet vært? tenker hun sikkert.

Anbefales varmt! Skal være å finne på et norsk folkebibliotek nær deg.
(Litt avhengig av hvor du bor i landet, dessverre...)  



søndag 25. februar 2018

Snarveier mellom himmel og helvete

Publica, 2018
Snarveier mellom himmel og helvete er debutromanen til Bjørn Hoel, en journalist som bor på Lista i Vest-Agder. Jeg har fått et anmeldereksemplar av forlaget og skriver her en forhåndsomtale av boka.

---

Hoels debutroman bærer preg av å være en hybrid av ulike prosjekter og også sjangre. Allerede i forlagets omtale får en vite at det ikke er en "vanlig krimbok", men en fortelling om personer på Torshov i Oslo noen tiår tilbake, og at handlingen dels er inspirert av forfatterens egen bakgrunn med rusproblemer. Det er en kjærlighetserklæring til Hoels egne bekjente og en fortelling om hvor fort ting kan gå galt. Dette er mye å trykke inn mellom to permer. Leseren vil dermed merke at retningen på fortellingen er litt uklar, og vi får en bok hvor delene virker greit hver for seg, av og til lovende, men det halter som helhet.


Ellers skorter det en del på fortellerteknikk og stil i teksten; bedre redigering kunne gjort boka klart strammere, tydeligere og lettere å lese. Dette er dessverre mest tydelig i starten, når leseren skal bestemme seg for om en skal fortsette med boka eller ikke.

Likevel sitter jeg igjen i etterkant med en opplevelse av å ha lest noe viktig og møtt personer som jeg engasjerer meg i. De siste sidene inneholder også en veldig fin scene. Jeg skulle bare ønske at jeg ikke hadde stoppet opp så ofte på veien.

Jeg syns gjerne Hoel kan skrive en fortsettelse på fortellinga om Kalle, og dermed vil jeg (i kraft av å være mangeårig leser og bloggskribent) gi noen tips til neste bok. Men først litt om handlinga.

----

Vi møter Kalle Albert Jensen, 38, idet han blir sluppet fri etter et døgn på glattcelle i Oslo.
Politiet har funnet en pakke heroin på ham under et raid i parken hvor rusmisbrukerne holder seg; et mysterium, siden han selv ikke har ruset seg på flere år. Pulveret må være plantet i jakkelomma hans.

Kalle går hjem til leiligheten han deler med kone og barn og grubler over hva som kan ha skjedd, samtidig som han studerer gamle dagboksnotater fra tjue år tilbake - fra tida da han begynte å ruse seg. Vi får i den sammenhengen vite en del om bakgrunnen til personer i disse miljøene. Mellom tilbakeblikkene til bryggejobb, litteraturstudier og politisk aktivitet og en stadig tøffere selvmedisinering, får leseren følge med i både Kalles egen og politiets etterforskning av heroinfunnet de 48 timene rammefortellingen varer. Etter hvert følger vi særlig politimannen Sylvester Hansen og Kalles prostituerte ekskjæreste Annabelle i et tilbakeblikk (før hendelsen i parken). 

Den sistnevnte delen om Sylvester og Annabelle er som et utdrag fra en klassisk krimroman, hvor en politimann har egne motiver for etterforskningen og et uetisk nært forhold til et vitne. Ellers er det lite i Snarveier mellom himmel og helvete som minner om krim, og jeg tror dermed forlaget og forfatteren kunne tjent på å ikke nevne ordet "krim" i omtalen. Det skaper nemlig forventninger til en helt annen type spenning enn det boka varter opp med.

Det som virkelig er spennende er avsløringen av hvordan Kalle har endt opp der han er i dag, utenfor rushelvetet - og hvordan det har gått med kameratene hans underveis. Vi får ganske gode beskrivelser av disse personene som gjør at en får sympati med dem og ønsker at de skal få det til.

---

Så til det fortellertekniske.

Stilmessig gjør en litt omstendelig fortellermåte med mange innskutte setninger lesingen vanskeligere. For eksempel (side 11-12):
Kalle forsøkte å sette seg inn i hvordan politifolk generelt tenker i sådanne stunder, og håpet selvsagt at de forsto at så mye dop ikke er noe du bare glemmer at du har. 

Dagboksnotatene til noen-og-tjueårige Kalle reagerte jeg særlig på. De har et litterært og blomstrende språk, dels gammeldags med ord som "sågar" og "dog" at det virker lite realistisk. Vi får etter hvert vite at vår venn kommer til å studere litteratur, men likevel skurrer det, og særlig når en sammenligner med utdrag fra dialogen, hvor Kalle snakker østkantspråk og ganske knapt.

Et par steder snakker politimannen plutselig overdrevent riksmål. Andre ganger helt gjennomsnittlig bokmål. Er dette noe han bare velger der og da, og i så fall hvorfor? Dette trekket virker umotivert og kan forvirre leseren.

Ellers er det viktig at en forfatter gir leseren bare den informasjonen hen trenger, og til riktig tid. Fortell det du trenger for utvikling av handlingen, beskrivelsen av et miljø eller anslag av en stemning, vær ellers nøktern - og vær konsistent. (Det fins gjennomført "forvirrede" kunstromaner, men da er dette et virkemiddel.) Dette syndes det endel mot her.
 En leser trenger for eksempel støtte for det indre blikket når handlingen flytter seg til et nytt sted eller en møter en ny person; litt for ofte setter Hoel beskrivelser av steder og personer for sent inn i handlingen. For eksempel blir Sylvesters utseende ikke konkret beskrevet før langt ute i romanen, selv om Kalle har møtt ham ganske tidlig. Skildringene trenger ikke være lange, men kommer de på etterskudd har de liten funksjon.
Et annet eksempel: en dame prater trøndersk på telefonen, men vi får ikke vite at dette er trønderdialekt før flere replikker er gjengitt i dialektord som også kan komme andre steder fra.

Nå og da blir beskrivelser overflødige, som når vi møter Annabelle for første gang (side 72):
I-DI-OOOT. DRA TIL HELVETE!! ropte Annabelle, ikke akkurat på tradisjonelt kvinnevis (min kursivering).
Forfatteren går her i den fellen at han både viser og forteller. Velg én av delene; ofte er demonstrasjon og ikke forklaring det mest effektfulle.

Det hender også at en person blir beskrevet med motstridende karaktertrekk, som politiadvokat Salvesen: han er både "avmålt" og har et "vennlig vesen"; dette harmonerer dårlig.

Vil du skifte synsvinkel og la leseren høre en annen persons (for eksempel samboerens) tanker midt i hovedpersonens fortelling? Lag avsnitt i teksten så dette blir tydelig, og vurdér om det er mulig å gjøre det mer elegant. Eller la være.

Vi møter mange personer i romanen, og siden fortellingen ikke er rent selvbiografisk, kunne kanskje persongalleriet vært klemt sammen en smule? En får en følelse av at Hoel vil skrive ekte personers historier så sannferdig som mulig. Effekten blir at historien spriker litt.

----
 Jeg skulle for forfatterens - og leserens - skyld ønske at disse tekniske feilene hadde vært luket bort og fortellingen strammet inn før utgivelse. For jeg tviler ikke på at Hoel har en interessant historie å fortelle, og vi hadde fortjent å få den i en god innpakning.  



mandag 19. februar 2018

Å være dødelig

Mime forlag, 2016

Håp er ikke en plan, men det er likevel planen vår. 

                                                  (Å være dødelig, side 189)

Før jeg tok bibliotekarutdanningen, prøvde jeg ett år på sykepleiestudiet. Første praksisperiode, våren 1998, var jeg på et sykehjem.
Dette var - for min del - en effektiv vaksine mot videre ideer om sykepleieyrket.
Jeg var vant til å se eldre folk. Men her var de så sårbare, hjelpeløse og avhengige av andre. Avhengige av en timeplan som de ikke hadde noen innvirkning på, felles tider for oppvåkning, stell, mat og legging. Og alle rutinene gikk så fort og ble så upersonlige at det gikk på verdigheten løs. Det virket på mange måter som en fabrikk. Hadde en rukket å gjøre det en skulle, ferdigstille pasientene en hadde ansvar for, hadde en gjort en god jobb på den vakten...
Flere av pasientene, også min primærpasient, kom til å leve sine siste dager på dette stedet som var så upersonlig og trist. Det var til å bli dypt deprimert av.

---

Sist uke kjøpte jeg boka Å være dødelig på Mammutsalget. Det tok ikke lange tida fra jeg åpnet den til jeg kjente at dette, dette er viktig. Dette er riktig.

Gawande, en amerikansk lege med indisk familiebakgrunn, skriver om det at vi alle skal dø, men at så altfor få fokuserer på hvordan vi skal møte døden på en god måte. At flere av oss blir eldre, uten at aldring har blitt noe naturlig av den grunn. Og at legevitenskapen har gjort mye vondt i kampen sin for å fikse alvorlige tilstander - leger tør ikke å tape eller godta at det fins ting de ikke kan (eller bør) gjøre noe med.


Én ting er eldre mennesker som får stadig flere kroppslige plager og ikke lengre kan klare seg selv. Hvordan skal de beholde følelsen av verdighet og selvstendighet og samtidig ha tilgang på nødvendig hjelp? Hvordan kan de slippe det Gawande kaller de tre grusomhetene: hjelpeløshet, ensomhet og kjedsomhet?
Et tankekors: de amerikanske pleiehjemmene ble ikke lagd for å gjøre livet bedre for eldre pasienter, men for å minske sykehuskøene som vokste da behandlingsmulighetene utenfor hjemmet ble flere. (Jeg vet ikke hvordan det var i Norge.)

Forfatteren stiller ikke bare spørsmål ved de tradisjonelle pleiehjemmene, han viser også til alternativer som har dukket opp i USA - bofellesskap hvor de eldre har muligheter for pleie og akutt hjelp, men uten at det går ut over selvråderett og muligheten for å kjenne seg hjemme. Og noen steder gjør de aktivt ting for å live opp tilværelsen for beboerne: innfører dyr og levende planter, har jevnlig kontakt med skolebarn. De får rett og slett en grunn til å leve videre.

En annen ting boka beskriver er alvorlige syke, yngre mennesker - for eksempel kreftsyke. De som - slik tenker en gjerne - hadde fortjent mange flere år, men står på dødens rand, ofte med et falskt håp om bedring. Hvordan skal de kunne godta eller i det minste oppfatte at det ikke er håp, så de kan forberede seg på siste del av livet?
Først: kan legene være så ærlige om dårlige prognoser at pasientene skjønner hvor alvorlig det er? Så: blir de så ensidig opptatt av å behandle det fysiske, gjennom runder med operasjoner og cellegift og (på det mest alvorlige) kunstig pust/ernæring osv. at den syke ikke får tid til å virkelig forberede seg, ta farvel med de nærmeste, ordne det som skal ordnes?
Jeg for min del - og sikkert mange med meg - ser på det som det verste en kan oppleve på det siste: å være alvorlig syk, men ikke få sjansen til å ta farvel med livet fordi noen sløver meg ned i forsøket på å forlenge det.
(Gawande nevner også aktiv dødshjelp/ eutanasi, som han mener bare har "livets rett" om en har fokusert på pasientens ønsker, en god avslutning av livet og lindring i forkant: palliativ behandling.)

Iblandet alle de illustrerende historiene (både tragiske og oppmuntrende) får vi også historien om Gawandes egen far, også en lege, som fikk muligheten til å bestemme over sine siste dager i den grad det var mulig - døden ble dermed så god som mulig.

Boka mi har nå både understrekinger og eselører, og jeg gråt flere skvetter underveis. Evig aktuelt tema, verdt å lese. Faktabok på sitt beste, både informativ og personlig. Anbefales varmt. 



søndag 18. februar 2018

Sci-fi-klassikere, det var på tide

I det siste har det blitt endel science fiction på meg, både i skrift og på skjerm. Det begynte med at jeg så en britisk dokumentarserie på NRK (anbefales!) og ble hekta/ fant ut at jeg hadde noen huller i kunnskapen min om denne sjangeren.
Så jeg lånte Tidsmaskinen fra 1895; den er lest, og i dag så jeg kultfilmen 2001: A Space Odyssey fra 1968 av Stanley Kubrick. (Filmen er visst delvis basert på noveller av Arthur C. Clarke, som har skrevet en romanversjon av filmen.)

Wow. Altså.
Ganske dystre historier, begge to. Men verdt å kjenne til!

Gyldendal, 1974
The Time Machine var gjennombruddsromanen til briten H.G. Wells og ett av de viktigste verkene i science fiction-sjangeren; det har inspirert mange andre historier.
Før jeg åpnet denne boka, som kom i norsk utgave i Lanterne-serien i 1974 (oversatt av Nils Nordberg), glemte jeg at teksten faktisk er over hundre år gammel. Men det ble fort ganske tydelig på grunn av den omstendelige fortellermåten hvor nettopp fortellersituasjonen er rammen rundt alt.

Den oppdagelsesreisende (her tidsreisende) er en bikarakter i starten; han har samlet en gruppe menn som han underviser og prøver å overbevise om tidsreisenes mulighet. Siden møter jeg-personen opp igjen hos tidsreiseren; denne kommer forsinket til møtet og i en forferdelig forfatning - og starter sin fantastiske historie om den vellykkede tidsreisen. Boka avrundes så med en kommentar om hvordan det gikk siden og hva jeg-personen tenker om fortellingen.
Oppbygningen står i sterk kontrast til spenningsbøker i dag, hvor flesteparten fortelles direkte til leser fra synsvinkelen til en eller flere personer som er midt i handlingen, og uten rammefortelling. Gjerne rett på noe dramatisk (in medias res). Det kunne vært interessant å se hvordan en ville redigert Wells bok i dag!

Uansett, det som skjer med tidsreiseren er at han reiser langt, langt fram i tid, 800 000 år. Menneskene lever fremdeles, men de er fullstendig forandret. De har blitt til to arter; en fredelig og barnslig (eloiene) og en dyrisk, voldelig (morlokkene). Tidsreiseren utvikler snart en teori om at eloiene for lenge siden var en overklasse som fikk alt opp i hendene, noe som har sløvet intelligensen deres i ekstrem grad. Morlokkene har vært en underklasse (bokstavelig talt, de lever under jorden) som ble tvunget til å arbeide for at overklassen skal ha det bra. Nå har maktforholdet begynt å endre seg, og i ly av mørket tar "morlokkene" enkeltindivider av eloiene til fange og spiser dem.
Wells' budskap ser ut til å være: pass dere, overklasse, så dere ikke blir sløve og tror dere har rett til å få alt uten arbeid.

--

1968. Filmen på IMDB
2001: a Space Odyssey (på norsk 2001: En romodysse). Ja, hva skal en si om den?
Helt fra starten er musikken/ lydsporet fremtredende. Dels atonal og vond instrumentalmusikk (eller vokalmusikk; jeg har aldri visst at korsang kunne være så dyster!), dels lystig wienervals. Og så kjenningsmelodien: duuu - duuu - duuu - du du! (Sunrise-innledningen fra Also Sprach Zarathustra av Strauss, her kan du høre den på YouTube).
I tillegg kommer effekter som lyden av pusting i en astronautdrakt. Eller bare stillhet.
Og så har vi det visuelle. I starten ganske realistisk miljø, tydelig og litt uelegant klipping mellom scener, så mer stilrent, fiffige kameravinkler for å vise vektløshet; mot slutten animert, psykedelisk og insisterende.

Men hva med selve plottet, fortellinga?
Etter en innledning med fullstendig mørke, bare musikk - og så bilder fra verdensrommet - begynner filmen med en liten gruppe menneskeaper - for lenge, lenge siden - som finner ut at de kan bruke bein fra et kadaver til våpen - og reiser seg på to. Dette skjer etter at de har kommet i nærkontakt med en mystisk svart monolitt; den blir sentral utover i filmen. Et overnaturlig element som her spiller en nøkkelrolle i evolusjonen.

Så hopper vi langt inn i fremtiden (2001), og romreiser har blitt vanlige. En representant for de amerikanske myndighetene reiser til månen for å oppmuntre arbeiderne i utposten Clavius til å holde sitt egentlige oppdrag hemmelig. Dette har med den samme monolitten å gjøre, og jeg skal ikke røpe hva som så skjer.

Den siste historien, som foregår noen måneder senere i romskipet Discovery One på vei til Jupiter, er nok den mest kjente og også den delen som iallfall jeg ble mest engasjert i. To unge astronauter, Dave og Frank, har bare den intelligente datamaskinen HAL 9000 som selskap i romskipet; tre andre astronauter ligger i kunstig søvn og skal vekkes når de nærmer seg Jupiter. Etter hvert får Dave og Frank mistanker om at HAL har sin egen agenda. Det stemmer...
Avslutningen, hva skal en si om den? Jeg måtte spole over minutter med intens lyd og lys - og så er vi i en slags drømmesekvens, absurd. (Det hjalp å lese synopsisen fra IMBD etterpå, men obs! Full av spoilere.)

Som vi vet ble ikke 2001 året for romturisme. Det er ikke sikkert vi heller vil oppleve det. Men datamaskiner som blir farlig intelligente? Det ligger nærmere...
(Og i dag kan vi på en enkel måte føre samtaler via videotelefon, som Kubrick forutså.)

Jeg har fått lese og se noen interessante historier, men det ble også ganske mørkt  - så hodet mitt er litt fullt akkurat nå, og jeg kjenner at det er på tide å besøke realismen igjen.  

onsdag 14. februar 2018

Baksjå og framsjå: januar (del 2)

Her er første del av oppsummeringa av januar 2018. 

Fakta/ dokumentar


Cappelen Damm, 2011
3096 dager av Natascha Kampusch hørte jeg opplest på Storytel mens jeg puslet et vanskelig puslespill.
Mange husker nok denne saken om jenta som ble kidnappet av en mann i Østerrike og holdt fanget i flere år fra hun var 10. Det er en fengslende historie. Hun forteller om barndommen sin fram mot kidnappingen, hvor moren hennes har hovedansvaret og lærer datteren opp til å bli ganske selvhjulpen og hard. (Visstnok en ganske vanlig måte å oppdra barn på der hun vokste opp.)
På tragisk vis gjør morens kulde henne ekstra sårbar for kidnapping, men det hjelper henne også til å takle det som så skjer.
Wolfgang Priklopil ble stadig mer voldelig mot jenta etter hvert som hun ble kvinne - og sultet henne samtidig som han brøt henne ned psykisk. Noen beskrivelser måtte jeg spole over.

Kampusch har, trass i det hun opplevde, motforestillinger mot menneskenes (og særlig medienes) trang etter å dele alt og alle inn i godt og vondt og glemme nyansene. Hun ville ikke bli husket som det svake offeret i etterkant, men være et sterkt individ.
Hvis en umenneskeliggjør de som gjør umenneskelige handlinger, blir det vanskeligere å se at ganske mange av oss kan bli monstrøse under de rette (feile) forutsetningene. Og det å menneskeliggjøre eller prøve å forstå en kidnapper er en overlevelsesstrategi for den som er fanget.
-Forfatteren kom med en oppfølger i 2016: 10 år i frihet

Barnebøker

Aschehoug, 2017
Hjertet er en knyttneve av Ingrid Ovedie Volden er fortellinga om en gutt og ei jente som går i samme klasse (tipper slutten av barneskolen), men som aldri har pratet sammen. Delvis fordi Aline, som har flyttet dit for ett års tid med sin musikerfar og døve arkitektmor, har lovet bestevenninnen sin å holde kjeft på skolen - for å sabotere flyttinga og markere at dette ikke var hennes idé. Oliver på sin side sliter med en far som er helt i kjelleren følelsesmessig etter et samlivsbrudd. De har det greit sammen, men faren klarer ikke å være far, så Oliver må ordne ting selv. Enda mer dramatisk blir det når faren får et hjerteanfall. Fins det faktisk noe som heter broken heart syndrom?
Av ulike grunner velger både Aline og Oliver hjertet som organ i en fordypningsoppgave på skolen, og der finner de etter hvert hverandre.
Kapitlene er korte, fortellinga er lett å lese og lett å bli glad i. Dette er forfatterens andre bok; Alt som teller skrev jeg om her.

Mangschou, 2013
Se meg inn i øynene av Lauren Child (Ruby Redford) er første boka i en spenningsserie med den svært så oppvakte jenta Ruby Redfort i hovedrollen. Egentlig dukket Ruby først opp i Childs serie om den litt yngre Clarice Bean, som en elsket litterær karakter. Nå har altså Clarices yndlingsbøker blitt virkelige, og en skjønner virkelig fascinasjonen hun hadde for Ruby Redforts mysterier.
Ruby legger fort merke til ting som ikke er helt vanlig. Og noe mystisk skjer her. Hun får en mystisk telefonoppringning som viser seg å være en kode - en test. Er hun så god i kodeløsning som hun tror? Så god at hun kan bli agent for en hemmelig organisasjon som skal avsløre kriminelle aktiviteter? Etter hvert blir det ganske så spennende...

Ungdomsbøker

Gyldendal, 2017
Da månen sluknet av Sissel Chipman passer nok ekstra godt for "hestejenter", men har også allmenne tema. Om det å være tenåring og flytte fra by til landsbygda, prøve å passe inn, og å gjøre så mye for den sårbare lillesøstera si at en føler at en ofrer alt. Etter hvert overtar lillesøster til og med drømmehesten - og drømmeguttens oppmerksomhet. Det er fristende å gjøre noe drastisk. 

Aschehoug, 2017
1000 dagar er ikke akkurat 3096 dager, men det kan være lenge nok når ting klusser seg til i starten av ungdomsskolen.
Det kjedelige utgangspunktet for Inger Johanne Sæterbakks hovedperson Johanna, er at bestevennen Georg gjør henne dypt flau første dagen i den nye klassen. Hun kan ikke risikere at de andre tror at de er kjærester. For gutter og jenter kan vel ikke være venner på ungdomsskolen? Kjønnsskillene er strenge og det sosiale presset er stort. Og Johannas lengsel etter eks-bestevennen skyver mot dette. (Men hun er IKKE kåt på ham, som klassevenninnene hevder så ertelystent.)
Som hun sier på side 115:
Om eg og Georg aldri greier å snakke saman igjen, blir alt det som skjedde dei 4723 dagane vi var bestevenar, usynleg. Det er nesten heile livet mitt, det.
Endringer i vennemønster og sosial status er også beskrevet i Anton og andre flokkdyr, som jeg skrev om her.


Samlaget, 2017
Under av Sturla Berg og Hilde L. Kvalvaag er starten på en ny nynorsk dystopi. Vi er i et framtidig Norge (?) hvor Sverige og Kina har blitt én felles supermakt. I starten litt vanskelig å venne seg til alle de kinesiske og nyskapte ordene som ikke blir forklart i teksten (det er ordliste bakerst), men etter hvert ble handlingen så spennende at disse bare gled forbi. Boka og verdenen kan minne om Flukten av Igland og Hestsveen (omtalt i Best i 2014-videoen), selv om det er litt flere sci-fi-elementer her. Frister til videre lesning. Utdrag fra side 73, der vår hovedperson blir etterlyst:

Dette er anarkisten Ela. Med si oppmoding til terror og undergraving har ho sett våre felles verdiar i SDK Zeijang-Volvo i fare, og dermed alle dykk. Berre for si eiga vinnings skuld. Kor usselt kan eit medmenneske bli? Likevel, vi insisterer på at ho skal få den same hjelp og rettleiing vi tilbyr alle som treng oss. Derfor må ingen gjere henne vondt, sjølv om de kan bli freista til å ta loven i eigne hender. Berre sei frå kvar ho er til nærmaste volPolis eller fèngchéng. Det er ingen fare. Og hugs, ikkje sei søster. Det er eit ord terroristane bruker i propaganda. 
I Zeijang-Volvo held vi kvarandre i hendene!

Januar, i korte trekk


Det ble en fin førstemåned med flere gode leseopplevelser. Flere sjangre, og både spenning, humor og litt grinestoff. Både oversatte og norskskrevne bøker. Vil særlig huske de to lydbøkene jeg hørte (Green og Kampusch) og Hjertet er en knyttneve.

Framsjå til februar

Jeg skrev om a-ha for et par uker siden, og nå er min første konsert med gruppa gjennomført! Kanskje det kommer en liten anmeldelse av den. Uansett, veldig bra.
Ellers har jeg i det siste sett X-men-filmer (som er en slags fantasy-sci-fi) og en NRK-serie om science fiction. Det førte til at jeg blant annet lånte en klassiker av H. G. Wells. Interessant! I kveld vurderer jeg å se 2001: a space odyssey
Jeg har også lest tre fine romaner som på ulike måter handler om ondskap og godhet.
Og til helga skal jeg prøve det nye spørrespillet "Bøkenes verden", som jeg fant på Norli! 

God lesemåned! 



 

onsdag 7. februar 2018

Baksjå og framsjå: januar (del 1)

Utsikt fra inngangsdøra mi i januar.
Hva skjedde i januar?

Den første måneden av året inneholdt først og fremst snø i store hauger her i Hallingdal. Heldigvis er brøytemannskapet mer erfarne med sånt (og har lettere framkomst) enn i Oslo. Ellers kan jeg nevne en helt lokal rockefestival jeg fikk med meg, Sundreball, med blant andre Ida Jenshus (første møte for min del, veldig bra!). 

Hva blogget jeg om?

Jeg blogget om bøker fra vpbi-bunka mi, ellers om forskjellene mellom ei jentebok og ei guttebok, og to ungdomsbøker med jenter i hovedrollene. Ganske ungdommelige tema altså.


Hva leste jeg?  

Jeg leste til sammen 22 små og store bøker i januar. Dette innlegget forteller om tegneseriene og romanene jeg ikke har skrevet om før.

Tegneserier


I tillegg til slutten av Sandman-serien-serien (på toget hjem) fikk jeg med meg:

Egmont, 2017
De to første bøkene i den nye serien Superman Earth One av J. Michael Straczynski og Shane Davis. Det er en moderne gjenfortelling av myten om denne superhelten. Spennende! Men: femme fatale-Luthor? Det var litt rart. 
Serien er oversatt til norsk av Tom-Erik Fure.

I fint super-driv valgte jeg så tegneserieantologien Über: Superhelt fra
Überpress, 2017
Überpress. Dette er en norsk serie med striper som dels er på nynorsk - så perfekt for biblioteket vårt! Bøkene har ulik tematikk og sjangre - også fantasy, sjøfortellinger og grøss. I denne boka har ulike tegnere forestilt seg superhelter som hører til - eller iallfall opptrer - i Norge. Noe er litt ekkelt, andre ting morsomt, det meste spennende.


Gyldendal, 2016
Så har jeg lest starten på en tegneserie for barn, Poptropica. Den er bygd på et dataspill-univers som er kjempepopulært i USA og har vært det en stund; så vidt jeg vet er det ikke så kjent i Norge. Enda. Bøkene har ulike forfattere.

I den første, Kartmysteriet av Jack Chabert, er tre søsken på reise i en luftballong når den mystiske ballongføreren Octavian plutselig fører dem inn i en storm som skjuler en fantasiverden: Poptropica, med utallige øyer en kan reise til, og framover og bakover i tid. Ungene finner et kart som Octavian er ute etter, og på eventyrene sine må de både overliste ham og slippe unna flere andre farer. En gjeng tatoverte agenter er ute etter dem, og det samme er både vikinger og amasoner.
Det er artig tegnet, typete figurer - men ganske spennende og passer for tiåringer og eldre. 

Skjønnlitteratur for voksne


Bastion, 2016
Tidlig en morgen av Virginia Baily er en historisk roman som foregår i to tidsperioder og på to steder: andre verdenskrig og 70-tallet, og Roma / Cardiff (Wales). Hendelsene settes i gang av en impulsiv redningsaksjon hvor en jødisk gutt blir reddet fra progromene av en barnløs italiensk dame. Daniele glemmer aldri hvem han egentlig er, og sorg og sinne preger kommer til å prege livet hans. Flere tiår senere, i Wales, finner tenåringsjenta Maria ut at den biologiske faren hennes er en annen enn hun har trodd -  Daniele. Hun reiser til Roma for å finne Chiara, den eneste personen som kan fortelle henne om faren.
Dette høres ut som en typisk "dame i kjole med ryggen til"-bok, og det er en følegodt-roman, men ganske spennende (særlig mot slutten). Det hjalp meg faktisk at jødegutten ikke blir noen kjærlig engel av å bli reddet; det virker realistisk.

Kagge, 2017
Fri vilje av Helga Hjorth er det mye omtalte svaret på Vigdis Hjorths roman Arv og miljø (omtalt av meg her). Lillesøsteren til den etablerte forfatteren stod fram og sa at hun ikke kjente seg igjen i Hjorths bok, som skal inneholde elementer fra den virkelige familiehistorien. I Fri vilje kommer Helga med sin versjon av både familiebakgrunnen og det som skjedde rundt utgivelsen av Arv og miljø.

Og denne søsteren skriver bedre, syns faktisk jeg. Jeg liker stilen hennes. Der Vigdis' roman bar preg av å være opphengt i detaljer, dvelende og med liten framdrift, er framdriften fint til stede i tilsvaret. Vi får det vi trenger når vi trenger det. Og for å kommentere troverdigheten etter lesningen av bøkene, jeg klarer ikke la være: jeg heller mot at Vigdis sannsynligvis har diktet ganske så vilt om sine egne foreldre. Og muligens misbrukte tilliten fra lillesøsteren sin i ungdomsårene.
Det er i så fall tøft å ta kampen opp. I "virkelighetslitteraturen" kan folk som kjenner seg igjen i beskrivelser, risikere å få høre: ja, men det er jo bare diktning!
Det hjelper ikke når leserne ser det de tror er deg i det de leser.  

Thelma: et spillefilmmanus av Eskil Vogt har jeg skrevet om på den andre bloggen min. Undertittelen sier seg selv; det er manuset til den norske filmen Thelma, som gikk på kino i høst. Bonus er en samtale mellom forfatter Bjarte Breiteig og filmskaperne.

Pax forlag, nyutg. 2018
Rop det fra berget er James Baldwins debutroman fra 1953. Denne delvis selvbiografiske boka forteller historien om en gruppe svarte amerikanere i New York (med røtter i Sørstatene), sett fra synsvinkelen til predikantsønnen John. Han fyller 14 år. Gabriel, Johns far, er hjelpepastor i en karismatisk menighet og en ganske hard mann. Av en mystisk grunn blir John behandlet dårligere enn sin viltre lillebror, og det virker ikke som om Gabriel tror han kan bli til noe. Etter hvert får vi innblikk i historiene til Johns foreldre og også Gabriels søster, og dagens situasjon blir forklart.

Mye av scenene og også noen filosoferinger handler om utøvelsen av pinsekristendom, så romanen vil nok være ekstra interessant for religionsinteresserte. Uansett er boka en klassiker med mer generelle tema: ønsket om å bli anerkjent og å finne ut hvem en er - og strekke seg lenger ut.
Boka ble tv-serie i 1984; her er et klipp.

lørdag 3. februar 2018

a-ha! Meg, alle tre og en av dem

Det bandet som har fulgt meg mest siden tenårene, er norske a-ha. Jeg er ingen blodfan, har for eksempel aldri vært på konsert med dem, og har ikke alle platene. Jeg ville ikke gjort det bra i noen a-ha-quiz. Men de har dukket opp nå og da, og rett før jul oppdaget jeg dem igjen. Wow, de hadde faktisk begynt å holde akustiske konserter! Jeg så et opptak fra konserten på Giske i juni 2017 og ble fascinert (se nederst). Kjøpte en samle-cd og den akustiske plata med dvd-opptak av konserten. Jeg fikk faktisk tilsendt en signert plakat for ikke lenge siden etter å ha kommentert noe på Facebook. Den må jeg jo bare dokumentere!

Så har jeg nettopp lest ferdig ei ny bok om ett av bandmedlemmene (som jeg kommer tilbake til) og hører på kassetten som startet det hele for min del. Jeg syns ikke det er lett å skrive samtidig som musikken går, jeg trenger stillhet, men det har satt meg litt i stemning.

Kassetten fra Polen:
East of the Sun and West of the Moon
Det begynte med at jeg hørte en sang på skolen i et friminutt; det må ha vært på radio. Jeg syns jeg husker utsikten fra klasserommet på barneskolen, men tipper at det heller var første året på ungdomsskolen, altså høsten 1990. Sangen begynner med lyden av taktfast regn og bergtok meg. Som mange vet er dette en coverlåt som The Everly Brothers gjorde først. Her kan du se musikkvideoen til Crying in the Rain (som jeg ikke så før i voksen alder, siden jeg ikke hadde tilgang til musikkvideoer i oppveksten).

På denne tida hadde a-ha holdt på i fem år allerede og var ferdige med sin første, mest kommersielle periode. De var på vei inn i det mer kunstneriske med plater som solgte mindre; de ville ikke bli et rent popband og tok større sjanser.
Jeg fant en kassett (sannsynligvis piratkopi) på skoletur til Polen våren 1991, "East of the Sun and Crying in the Rain var der. De andre sangene var fremmede for meg, mørke og litt rockete. Men likevel a-ha.
Ikke mange år etterpå la bandet opp for første gang, samarbeidsproblemene gjorde at de startet prosjekter på hver sin kant. Og jeg glemte dem.
Jeg har funnet tilbake til bandet de siste årene og lest meg litt opp, sett flere musikkvideoer og kjøpt flere innspillinger. En dråpe her og en dråpe der.

Én sang har blitt gladsangen som er perfekt til dans på stuegolvet, den tidlige låten Touchy fra albumet Stay on these Roads (1988). Det ser ut som om de har det gøy, og det tipper jeg også de hadde!



Sytten år senere kom Lifelines, som jeg også hørte på radio, og den var så fin at jeg måtte kjøpe platen.



Da denne sangen kom ut hadde bandbiografien The Swing of Things: 20 år med a-ha av Jan Omdahl (Press forlag) vært ute i ett år, og den kjøpte jeg. Her blir de tre medlemmene i bandet - og flere de har hatt kontakt med - intervjuet om livet med gruppa. Som en bonus er det en cd i boka med demoer fra den første tida, digitalisert fra kassetter som noen heldigvis hadde spart på.

Falck forlag, 2017
Så kom ei bok om Pål/ Paul i fjor, Tårer fra en stein. (Skal finnes på alle norske folkebibliotek!)

Undertittelen er samtaler om et arbeid, og det er først og fremst kunstneren, lyrikeren og musikeren Pål Waaktar Savoy som er i fokus - men med noen glimt fra oppvekst, familieliv og ikke minst livet med bandene a-ha og Savoy.
I starten beskriver forfatteren en scene fra a-ha-konserten da Pål plutselig kom med en hilsen til publikum fra scenen, og Morten kommenterte: "After 25 years Pål has something to say!" Dette sier mye om denne mannen - i utgangspunktet mer komfortabel med skrift enn med tale - og også denne situasjonen, som ble så følelsessterk.

Ørjan Nilsson har skrevet ei veldig god bok på bakgrunn av intervjuer med Pål (og kona Lauren) gjennom et par år - blant annet på turné med a-ha. Den er teksttung, ikke noe for den som elsker bilder og fancy fonter, men personlig, nær og samtidig full av informasjon.
Pål er for eksempel en person som ikke kan lese ei bok bare for å nyte den, alt han tar inn er noe han henter inspirasjon fra. Jeg lurer på hvordan det kan være.
Jeg fikk også vite at en annen artist som fulgte meg i de første musikkinteresserte årene, Sissel Kyrkjebø, bestilte en sang fra Pål som hun aldri brukte, men som a-ha tok med seg på plata Lifelines: Time and Again. Artig sammentreff! 

Savoy har blitt et prosjekt der Pål kan gjøre mer av det han elsker selv. Og av og til kommer det egne versjoner av sanger som også er kjent i a-ha, som Velvet.


Først nå har jeg skjønt at det er Pål som synger den fine andrestemmen på sangen jeg hørte på radio for snart 30 år siden (se NRKs veldedighetskonsert fra 1990; Crying in the Rain kommer mot slutten). Han har en dypere, jevnere stemme enn frontfiguren Morten. Magne Furuholmen pleide å være min favoritt i bandet med sin sjarme, humor og utadvendte stil - men nå er jeg faktisk litt usikker.
Jeg er uansett dypt imponert over alt de tre har fått til både hver for seg og sammen.
Og vurderer å se etter konsertbilletter i år. Kanskje det er nå jeg skal gripe den sjansen?

Har du noe forhold til a-ha?



En av sangene fra Unplugged-konserten sist sommer; Ingrid Helene Håvik er solist.

søndag 21. januar 2018

To jenter, to historier

Jeg er nettopp ferdig med to ungdomsbøker. En amerikansk og en norsk. En erfaren, verdenskjent forfatter og en debutant som har rukket å bli nominert til Uprisen.


Dutton Books, 2017
Turtles All the Way Down av John Green har jeg hørt på lydbok, på Storytel. Innleseren heter Kate Rudd og ble på sett og vis fortellinga for meg. Jeg-fortelleren og menneskene rundt henne får ulike stemmer og blir levende.
Den nyeste boka - den første etter The Fault in Our Stars (Faen ta skjebnen) tematiserer et problem som forfatteren visstnok har egne erfaringer med: tvangstanker og angst. Ellers er det, som alle Greens bøker, ei varm fortelling om vennskap og kjærlighet full av mulige sitater og fine filosoferinger. Og et mysterium.

Mysteriet som fortelleren Aza og venninna hennes Daisy vil finne ut av i starten, er: hva skjedde med milliardæren Russell Pickett? Han har forsvunnet sporløst etter anklager om lyssky forretninger. Igjen etter faren sitter to tenåringsgutter, Davis og Noah, i et lite slott som har en veldig spesiell øgle - arvingen til Picketts formue - som eneste andre beboer. En forsker, en husholderske og en vaktmester kommer jevnlig innom, men de er ikke familie. Davis og lillebroren er egentlig alene i verden.

Aza kjenner Davis fra tidligere, så det er vel bare naturlig at det er hun som prøver å få noen tips ut av ham for å få kloa i den digre finnerlønnen? Det syns iallfall Daisy. Aza på sin side ønsker å virkelig hjelpe Davis, og når han sier at han ikke vil at faren skal bli funnet, lar hun det være. Klarer hun å overbevise ham om at hun virkelig vil ham det beste og ikke er ute etter pengene hans?
Og: klarer hun å takle det som skjer når hun får lyst til å kysse ham, og kliner til, men friker ut etterpå av tanken på alle bakteriene hans som nå har flyttet inn i henne på permanent basis?

Det er nemlig redselen for bakterier som er Azas tvangstanke og som fører til jevnlige tvangshandlinger. Hun tar medisiner og går til terapi, men blir ikke bedre. Det er som om en egen, veldig insisterende stemme inni henne sier at hun bare må kjøre fingeren sin inn i såret hun har hatt i flere år, få ut puss, skifte plaster... og gjorde hun det egentlig tidsnok? 
Venninna Daisy kjenner til disse tvangstankene, og hun opptrer ganske forståelsesfull, men det å være venner med en psykisk syk person er fryktelig slitsomt, og når vil Aza liksom klare å se utenfor seg selv og se henne? Daisy avreagerer med å skrive Star Wars-fanfiction.
  
Green lager karakterer det er lett å sympatisere med. Han lager også flotte scener som er beskrevet på levende vis; jeg syns jeg er på den skitne elva, på plenen under treet og nede i den underjordiske kunstutstillingen. Og vennskap blir vel aldri så fint skildret som i hans bøker. Vennskap hvor en kan være åpne med hverandre og godta hverandres særegenheter samtidig som en passer på seg selv, er sin egen person. (Hvem nå enn "jeg" er, som Asa stadig lurer på. Er for eksempel stemmen inni henne også henne? Eller en demon hun kan bli kvitt?)  
Beskrivelsene av Azas tankespiraler kan bli litt gjentakende, men virker realistiske.

----
Vigmostad & Bjørke, 2017

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo er fortellinga om kunstløpjenta Emma som ikke klarer å ta en dobbelt axel, med ei slitsom mor på benken og skolekarakterer som aldri blir gode nok, iallfall hvis hun sammenligner seg med lillesøsteren Oda. Som hun ofte gjør, siden Oda ikke går av veien for å brife med sine seksere.
Emma avreagerer med å spille SIMS hvor hun lager små avatarer av folk hun misliker og gir avatarene en forferdelig død.

Det som setter i gang en ny prosess i Emma, skjer helt i starten av romanen: kunstløpjentene må dele skøytebane med ishockeyguttene. De rå, høyrøstede, fysiske guttene. Vel, en av dem er faktisk ikke gutt: Jossi, ei spansk jente som utfordrer Emma til en konkurranse.
Hvem av dem klarer å bli best i sporten den andre driver med?

Det begynner med konkurranse og fiendskap, men etter hvert skjønner Emma at hun faktisk liker ishockey ganske bra. Lagspillet, den felles gleden over å vinne. Det å være så polstret at en ikke trenger være redd for å falle. Kunstløpet, den individuelle sporten hvor alle kjemper mot alle og ingen egentlig gleder seg over andres seire, blir en ram kontrast. Og så er det dette presset fra moren. Hva er det Emma egentlig vil selv?

Og hva er disse rare følelsene hun kjenner på når hun er med Jossi? Spent og trygg på samme tid.

Jeg skjønner godt at denne boka har blitt godt mottatt av ungdommene. Et par av bipersonene i Emmas verden blir litt typete i starten og forandrer seg vel mye mot slutten. Ellers var det ei fortelling jeg kunne leve meg inn i og som jeg likte godt.
Pluss for beskrivelsen av en annen idrett enn fotball! Det trenger vi i ungdomslitteraturen!