søndag 25. februar 2018

Snarveier mellom himmel og helvete

Publica, 2018
Snarveier mellom himmel og helvete er debutromanen til Bjørn Hoel, en journalist som bor på Lista i Vest-Agder. Jeg har fått et anmeldereksemplar av forlaget og skriver her en forhåndsomtale av boka.

---

Hoels debutroman bærer preg av å være en hybrid av ulike prosjekter og også sjangre. Allerede i forlagets omtale får en vite at det ikke er en "vanlig krimbok", men en fortelling om personer på Torshov i Oslo noen tiår tilbake, og at handlingen dels er inspirert av forfatterens egen bakgrunn med rusproblemer. Det er en kjærlighetserklæring til Hoels egne bekjente og en fortelling om hvor fort ting kan gå galt. Dette er mye å trykke inn mellom to permer. Leseren vil dermed merke at retningen på fortellingen er litt uklar, og vi får en bok hvor delene virker greit hver for seg, av og til lovende, men det halter som helhet.


Ellers skorter det en del på fortellerteknikk og stil i teksten; bedre redigering kunne gjort boka klart strammere, tydeligere og lettere å lese. Dette er dessverre mest tydelig i starten, når leseren skal bestemme seg for om en skal fortsette med boka eller ikke.

Likevel sitter jeg igjen i etterkant med en opplevelse av å ha lest noe viktig og møtt personer som jeg engasjerer meg i. De siste sidene inneholder også en veldig fin scene. Jeg skulle bare ønske at jeg ikke hadde stoppet opp så ofte på veien.

Jeg syns gjerne Hoel kan skrive en fortsettelse på fortellinga om Kalle, og dermed vil jeg (i kraft av å være mangeårig leser og bloggskribent) gi noen tips til neste bok. Men først litt om handlinga.

----

Vi møter Kalle Albert Jensen, 38, idet han blir sluppet fri etter et døgn på glattcelle i Oslo.
Politiet har funnet en pakke heroin på ham under et raid i parken hvor rusmisbrukerne holder seg; et mysterium, siden han selv ikke har ruset seg på flere år. Pulveret må være plantet i jakkelomma hans.

Kalle går hjem til leiligheten han deler med kone og barn og grubler over hva som kan ha skjedd, samtidig som han studerer gamle dagboksnotater fra tjue år tilbake - fra tida da han begynte å ruse seg. Vi får i den sammenhengen vite en del om bakgrunnen til personer i disse miljøene. Mellom tilbakeblikkene til bryggejobb, litteraturstudier og politisk aktivitet og en stadig tøffere selvmedisinering, får leseren følge med i både Kalles egen og politiets etterforskning av heroinfunnet de 48 timene rammefortellingen varer. Etter hvert følger vi særlig politimannen Sylvester Hansen og Kalles prostituerte ekskjæreste Annabelle i et tilbakeblikk (før hendelsen i parken). 

Den sistnevnte delen om Sylvester og Annabelle er som et utdrag fra en klassisk krimroman, hvor en politimann har egne motiver for etterforskningen og et uetisk nært forhold til et vitne. Ellers er det lite i Snarveier mellom himmel og helvete som minner om krim, og jeg tror dermed forlaget og forfatteren kunne tjent på å ikke nevne ordet "krim" i omtalen. Det skaper nemlig forventninger til en helt annen type spenning enn det boka varter opp med.

Det som virkelig er spennende er avsløringen av hvordan Kalle har endt opp der han er i dag, utenfor rushelvetet - og hvordan det har gått med kameratene hans underveis. Vi får ganske gode beskrivelser av disse personene som gjør at en får sympati med dem og ønsker at de skal få det til.

---

Så til det fortellertekniske.

Stilmessig gjør en litt omstendelig fortellermåte med mange innskutte setninger lesingen vanskeligere. For eksempel (side 11-12):
Kalle forsøkte å sette seg inn i hvordan politifolk generelt tenker i sådanne stunder, og håpet selvsagt at de forsto at så mye dop ikke er noe du bare glemmer at du har. 

Dagboksnotatene til noen-og-tjueårige Kalle reagerte jeg særlig på. De har et litterært og blomstrende språk, dels gammeldags med ord som "sågar" og "dog" at det virker lite realistisk. Vi får etter hvert vite at vår venn kommer til å studere litteratur, men likevel skurrer det, og særlig når en sammenligner med utdrag fra dialogen, hvor Kalle snakker østkantspråk og ganske knapt.

Et par steder snakker politimannen plutselig overdrevent riksmål. Andre ganger helt gjennomsnittlig bokmål. Er dette noe han bare velger der og da, og i så fall hvorfor? Dette trekket virker umotivert og kan forvirre leseren.

Ellers er det viktig at en forfatter gir leseren bare den informasjonen hen trenger, og til riktig tid. Fortell det du trenger for utvikling av handlingen, beskrivelsen av et miljø eller anslag av en stemning, vær ellers nøktern - og vær konsistent. (Det fins gjennomført "forvirrede" kunstromaner, men da er dette et virkemiddel.) Dette syndes det endel mot her.
 En leser trenger for eksempel støtte for det indre blikket når handlingen flytter seg til et nytt sted eller en møter en ny person; litt for ofte setter Hoel beskrivelser av steder og personer for sent inn i handlingen. For eksempel blir Sylvesters utseende ikke konkret beskrevet før langt ute i romanen, selv om Kalle har møtt ham ganske tidlig. Skildringene trenger ikke være lange, men kommer de på etterskudd har de liten funksjon.
Et annet eksempel: en dame prater trøndersk på telefonen, men vi får ikke vite at dette er trønderdialekt før flere replikker er gjengitt i dialektord som også kan komme andre steder fra.

Nå og da blir beskrivelser overflødige, som når vi møter Annabelle for første gang (side 72):
I-DI-OOOT. DRA TIL HELVETE!! ropte Annabelle, ikke akkurat på tradisjonelt kvinnevis (min kursivering).
Forfatteren går her i den fellen at han både viser og forteller. Velg én av delene; ofte er demonstrasjon og ikke forklaring det mest effektfulle.

Det hender også at en person blir beskrevet med motstridende karaktertrekk, som politiadvokat Salvesen: han er både "avmålt" og har et "vennlig vesen"; dette harmonerer dårlig.

Vil du skifte synsvinkel og la leseren høre en annen persons (for eksempel samboerens) tanker midt i hovedpersonens fortelling? Lag avsnitt i teksten så dette blir tydelig, og vurdér om det er mulig å gjøre det mer elegant. Eller la være.

Vi møter mange personer i romanen, og siden fortellingen ikke er rent selvbiografisk, kunne kanskje persongalleriet vært klemt sammen en smule? En får en følelse av at Hoel vil skrive ekte personers historier så sannferdig som mulig. Effekten blir at historien spriker litt.

----
 Jeg skulle for forfatterens - og leserens - skyld ønske at disse tekniske feilene hadde vært luket bort og fortellingen strammet inn før utgivelse. For jeg tviler ikke på at Hoel har en interessant historie å fortelle, og vi hadde fortjent å få den i en god innpakning.  



Ingen kommentarer: