tirsdag 24. april 2018

Og jeg prøver å fikse det

Midt inni all lesing av gode og mindre gode bøker fikk jeg lyst til å skrive om et musikalsk prosjekt jeg deltar i for tida. Jeg har brukt noen dager til å synge inn en kjent popsang, tatt opp video der jeg mimer/ synger til, og mikset lydfilen så den skal passe til videoen og høres ok ut. Dette har jeg så lastet opp i en mappe på nett som en amerikansk arrangør skal sette sammen et virtuelt kor med.

Det er seks år siden jeg først fant ut at det gikk an å synge i kor på nett uten å møtes. Siden har jeg vært med på fire prosjekter - to med Eric Whitacre (mer om hans prosjekter her) - og er altså ferdig med det femte, som har opplastingsfrist til helga.

Jeg lager lydfilen. En av dem! Hjemme i stua,
der jeg også har lagd Lesehest-videoene.
.


Mens jeg synger har jeg "fasiten" på øret.

Et sånt prosjekt, og særlig redigering av lyd, er arbeidskrevende når en er litt perfeksjonistisk. Søndag kveld satt jeg oppe til sent på kveld for å få akkurat riktig antall millisekunder på opptaket.
Jeg blir ganske fort hås når jeg synger inn filer. Det er også et ganske fiffig arrangement på akkurat denne sangen, med ganske raske "do do do" som en blir fullstendig tørr i munnen av (andre korstemmer har det verre!). Da er det looper i et lydredigeringsprogram (her: WavePad) som gjelder!


Jeg syns det er gøy å pirke litt og få det tekniske til. Men enda viktigere er musikken, det at jeg vet at jeg lager melodier og toner som vil klinge sammen med andres. I tillegg har jeg litt kontakt med de andre sangerne på sosiale medier, så det blir en følelse av fellesskap i det hele. I dette miniprosjektet blir vi kanskje 50-60 sangere fra ulike land i verden, mens vi var hele 5906 i Virtual Choir 4 (2013).
Her sitter jeg altså i lille Ål, Norge og kan være med i et verdenskor. Jeg gleder meg sånn til å se og høre det ferdige resultatet!

Klipp fra den "visuelle" videoen.
Så hvis du liker å synge og har lyst til å være med på noe helt spesielt, prøv virtuelt kor, da vel! Det kommer garantert nye prosjekter en kan slenge seg på. (Det fins også muligheter for de som ikke liker datateknisk pirk.)

Er du ikke så lysten på å delta, men vil heller høre på fine korarrangementer på nett? Tips: søk på "multitrack singing". Her fins det mye fint, både enkeltpersoner som synger flere stemmer "samtidig" og fellesvideoer med flere sangere.


onsdag 11. april 2018

Om hun som kom

Aschehoug, 2017
Sommer i Norge av Taran Bjørnstad er boka som fikk en ungdomsskoleelev til å innrømme at hun felte en tåre eller to (uprisen.no, nederste anmeldelse pr 11. april). Det er virkelig interessant for en formidler å lese ungdommenes egne vurderinger av bøkene vi prøver å formidle.


Jeg engasjerte meg virkelig i historien til Nokokure på 16, hun som flykter fra et urolig land i Afrika, alene med en ukjent mann som kjøpte seg "fri" fra hæren mot et løfte om å beskytte henne. Problemet er bare at hun da må lyve om at han er broren hennes. Det betyr at hun får en falsk historie å fortelle - og aldri kan si sannheten i Norge. Hun kan aldri møte familien igjen fordi hun ikke har gitt dem virkelige navn.
Og hun står i fare for å bli sendt ut av landet hvis hun blir avslørt.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Det er personlig og intenst. 
Og det er realistisk; det har vært noen slike saker i Norge. (I påsken snakket vi om ei dame som står i fare for å måtte forlate sørlandsbygda jeg kommer fra - og familien.)

Også de voksne Nokokure legger livet sitt i hendene på - som en UNE-ansatt og en seksjonsleder på asylmottaket - får synsvinkelen, og det gjør det hele mer realistisk. Og mer og mer spennende etter hvert som datoen for vedtaket nærmer seg. Får hun godkjent-stempel? Enkelte deler av boka kunne hørt med i en krimbok for voksne.

Likevel, det som aller mest traff meg Bjørnstads ungdomsbok, var scenene med Nokokure og den vanskjøtta hesten. Det ene var det uvante med den sammensetningen - ei afrikansk hestejente. En ny tanke. Så lik hun er hestejentene i Norge, og likevel så milevidt forskjellige liv.  
Det andre var symbolikken, eller det meningsfylte i akkurat det som skjer: jenta på flukt har vokst opp med dyr og vet hvordan de skal ha det for å være friske; hesten som trenger hjelp blir det som holder mennesket oppe når hun selv ikke vet om hun vil få hjelp.  






Om han som dro ut

Aschehoug, 2017

Jeg jobber som barnebibliotekar på et folkebibliotek. Før påske hadde jeg bokprat for en niendeklasse.

Jeg-fortellinger er blitt den nye standarden i bøker ungdommer liker. Noen blir forvirret når de får noe annet.
Men også: fortellinger fra virkeligheten slår an.
Det å ha ei bok i fanget og vite at det som står her har skjedd, det er den som opplevde det som forteller det til meg - det er noe helt spesielt.
Det kan være en roman hvor virkeligheten er sett i et eget lys eller til og med fikset litt på. Men likevel. Det er "ordentlig".

Først etter bokpraten ble jeg ferdig ei bok som jeg gjerne skulle presentert for disse niendeklassingene. Til alt overmål handler den om de store spørsmålene, som en del ungdommer gjerne leser om. Dette livet eller det neste av Demian Vitanza er altså et kinder-egg av en roman. Boka vant, ikke overraskende, Ungdommens kritikerpris 2018.

Boka bygger på samtaler mellom forfatteren Vitanza og en tidligere syriafarer oppvokst i Norge ( anonymisert som "Tariq") - som nå sitter fengslet i Norge. Det vil si, vi får bare den ene delen av samtalen: Tariqs fortelling og til dels svarene på spørsmålene Vitanza stiller. Fortellerstilen er ganske muntlig. Forfatteren tar med Tariqs betraktninger rundt selve skriveprosessen.

I begynnelsen hang jeg mest med han iraneren. Jeg burde vel egentlig ikke si navnet hans, du kan kanskje finne på et? 
Egentlig, når jeg tenker over det, burde ingen ha ekte navn. 

Tariq forteller om oppveksten sin i Halden som tredjegenerasjons norskpakistaner. Far er yndlingsforelderen, men sitter mye i fengsel, og moren sender tolvåringen til en knallhard internatleir i Pakistan for at han skal få inn pakistansk kultur. Etterpå blir den norske ungdomsskolen kjedelig, og gutten faller ut, blir gradvis med i en gjeng som prøver ut dop og annen kriminalitet; han blir selv en ung gangster. Han og de andre "utlendingene" møter hat fra lokale, norske ungdomsgjenger og enkelte voksne. En onkel vil få ham inn på den rette sti og tar ham med seg til en moské i Oslo. Og nettopp disse to tingene - fremmedgjøring fra den norske kulturen og en sterk islamsk fellesfølelse - er en oppskrift på å lage en radikalisert muslim.  

Fortellerteknisk er det én side av historien vi får. Og vi får til og med vite - av "Tariq" selv - at del to i boken ikke nødvendigvis inneholder sannheten. Han må nok pynte på alt som skjer etter at han og kameraten kom over grensen til Syria. Han som var en gangster i Norge, blir en redd og usikker, fredselskende ung mann i det krigsherjede landet. Er det realistisk?
Jeg kommer til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad, som inneholder historier som ligner og dels krysser Tariqs. Chileneren som Tariq kaller Carlos er for eksempel gjenkjennelig.
Erika Fatland har satt seg mer inn i saken og har skrevet i Aftenposten at det er vanskelig å tro på dette forsvarsskriftet. (Jeg ble nok litt skuffet da jeg leste dette, trass i at jeg var forberedt på noe diktning.)

Kan vi si at Tariqs historie fra Syria er en historie om en syriafarer jeg håper fins? En som ikke blir aktivt med i kamphandlinger og sabotasjer, som holder seg i andrelinjen og ikke er av de mest brutale. Som gjør seg refleksjoner om ulike grupperinger, fiendskap mellom dem og hvordan det er vanskelig å finne et felles mål.
Jeg håper også at "Tariq" som sitter i fengsel har dette som sitt ideal. 

Bokbloggeren Artemisias verden skriver mer om boka og om diskusjonene rundt den.



torsdag 5. april 2018

Slaughterhouse 5

If you think death is a terrible thing, then you have not understood a word I've said. 

                  Billy Pilgrim i Slaughterhouse 5

Jeg har lest tre bøker som alle har et dramatisk bakteppe. Alle med utgangspunkt i virkelige hendelser. Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut, Dette livet eller det neste av Demian Vitanza og Sommer i Norge av Taran Bjørnstad. Her skriver jeg om den første.

Vintage Classics, ny utg. 2000
Slaughterhouse 5, or The Children's Crusade er en viden kjent og flere ganger forbudt (i USA) klassiker fra 1969. Utgitt under Vietnamkrigen, men med handling fra andre verdenskrig og særlig Dresden. Den er realistisk med noen overnaturlige (sci-fi-aktige) innslag.

Romanen begynner med en innledning hvor fortelleren - som har en del til felles med Vonnegut selv - skriver om den store Dresden-romanen han vil utgi, den som vil gjøre ham berømt. Vi skjønner at det er denne romanen vi skal få lese. Han forteller om møtet sitt med en annen krigsveteran som husker bombingen i Dresden, og hvordan dennes kone får fortelleren til å love at romanen ikke skal være noen romantisering av det som skjedde. 

Fortelleren introduserer så romankarakteren sin: Billy Pilgrim; en ganske svakelig og litt godtroende optiker, ingen typisk soldat. Han blir da også med i andre verdenskrig bare som presteassistent, men havner på flukt sammen med amerikanske soldater og blir tatt til fange av tyskerne. Han overlever en hasardiøs fangetransport, og havner etter hvert i et fengsel hvor noen veldig strøkne og en smule arrogante engelskmenn regjerer.
Tilfeldigvis er Billy i en sementbygning med tilnavnet "Slaughterhouse 5" under bombingen av Dresden (som Vonnegut), og overlever altså. Men han er mentalt merket av det som har skjedd i krigen. Noen år etter krigen blir han bortført av romvesener (eller?), og han har opphold på psykiatrisk sykehus. Barna vil ikke tro på det han forteller. For meg som leser er det uklart hva som er virkelig og innbildning. Uansett, Billy Pilgrim reiser også i tid - ufrivillig, som hovedpersonen i Den tidsreisendes kvinne - og det gjør at han også vet når han selv kommer til å dø (se sitatet over).

Boka har en ganske mørk tone, men samtidig et lett og ledig språk. Flere ganger i romanen har fortelleren denne kommentaren til tragiske hendelser, som dødsfall: So it goes, altså: "sånn er nå det" (mer moderne: "shit happens"?). Dette har blitt tolket av enkelte kritikere som om forfatteren, altså Vonnegut, nedvurderer det vonde og ikke tar det på alvor. Slik jeg ser det er ironien i disse kommentarene nokså tydelig. Han tar slett ikke lett på det som har skjedd, men bruker humor for å i det hele tatt takle tragediene. Det er de som sier at krig er et nødvendig onde han vil i strupen på.

En skjønner hvorfor boka har blitt en klassiker. Når leseren er forberedt på en ikke-lineær historie med frampek og tilbakeblikk samt noen sprø elementer, er den i grunnen lett å komme igjennom -selv om det er fristende å stoppe opp ved flere sitatvennlige visdomsord, og å lese boka på nytt. Inni det enkle språket og bak historien om den troskyldige Billy Pilgrim er det en dyp bunn av mening.