torsdag 1. mars 2018

Litt sånn forvirra

Aschehoug, 2007
Sitter du noen gang igjen med en forvirra følelse når du har lest ferdig ei bok?

Jeg har hatt to slike opplevelser i det siste.

Den første var Innsirkling bind 1-3 av Carl Frode Tiller. Her var det den aller siste boka som lot meg sitte igjen litt undrende. For hva skulle jeg egentlig tenke om slutten, som er så åpen? Var dette en happy ending?

Jeg hadde lest førsteboka da den kom, men fullførte nå dette verket om den mystiske David, som så mange skriver brev til for å hjelpe ham med hukommelsen.

De som skriver i løpet av de tre bøkene er tidligere venner og bekjente fra Trøndelag, en eks-samboer, en stefar, en jordmor. Alle har sine minner fra denne gutten, særlig i oppveksten. Men kanskje enda viktigere: vi får se hvordan brevskriverne selv fungerer (eller ikke fungerer) i det daglige, innimellom utdragene av brevene til David.  Det er systematisk gjort; brevutkastene er alltid datert en stund etter beskrivelsene av det hver person opplever. Så de har begynt på brevene etter det som har skjedd med dem.  


David selv møter vi ikke i egen høye person før i siste del av tredje boka, når han skildrer noen sommerdager med den nye familien sin og et mildt sagt mislykket besøk av svigerforeldrene. Senere skjer det noe som jeg ikke skal røpe.
Innimellom skildringene får vi ikke brev denne gangen, men dialoger fra møter han har med psykologen sin. Davids prosjekt - og prosjektet han har vært en del av - blir da avslørt. Forfatteren understreker hvordan det andre ser og husker om deg ikke trenger være representativt.

Hvem er jeg, den jeg selv tror jeg er eller den andre tror jeg er?

Underveis var jeg dels fascinert, dels frastøtt, av personene som skriver og også av David slik han blir framstilt. Mer og mer negativ ble jeg til denne fyren. Det var veldig spennende å møte ham til slutt. Var han en helt eller skurk eller noe midt i mellom?
Mot slutten ble han faktisk mer menneskeliggjort, dempet, og det var kanskje det som vippet meg litt av pinnen.
Men selv om jeg ikke visste hva jeg skulle tenke - kanskje litt derfor også? syns jeg tida jeg brukte på lesinga var verdt det.

Skjulestedene av Katherine Webb leste jeg ferdig i går. Det var en så merkelig opplevelse at jeg ikke kan huske maken. Jeg satt oppe til tolv om natta for å få vite løsningen på mysteriet, og så var det plutselig - i de siste kapitlene - en vri som gjorde at jeg måtte tenke nytt om alt jeg hadde lest til da. Jeg satt der trøtt og målløs, bladde febrilsk fram og tilbake og nektet nesten å godta det som begynte å demre for meg.
Gyldendal, 2018
Jeg regner med at dette er helt bevisst gjort av forfatteren for å nettopp skape spenning, og dermed skal jeg ikke røpe hva vrien var. Jeg brenner etter å sjekke om andre har hatt samme opplevelse, men regner med at jeg kommer til å google boka i stedet.

Uansett, du skal få vite litt for å kunne bestemme om du vil lese boka.
Dette er en historisk roman fra den engelske landsbygda. Vi møter tre jenter/ damer som alle opplever dramatiske ting som snur livet opp ned. Forelskelse. En bror som kommer skadd hjem fra krigen. En ektemann som blir myrdet. Og nettopp her ligger det største mysteriet, hvem var det som tok Alistair av dage?

Jeg har faktisk lest to bøker tidligere av Webb: Italienske netter, som jeg skrev noen ord om her, og Arven. Jeg leste nettopp en ytring om at Katherine Webbs bøker ikke har fortjent "dame-med-ryggen-til"-omslagene som de har fått i Norge. Jeg syns nok at bøkene har en del romantiske elementer og enkle løsninger, men samtidig.... noe spesielt. Særlig da i fortellermåten. Hvor elegant det er gjort, er jeg usikker på - men meg lurte hun iallfall.  


Ingen kommentarer: